Lektor Nordskogs blogg

Sagaen om Peter Nordheim

2011-11-23T21:16:00.004+01:00

Jeg elsker radioteater. På ipoden min har jeg tredve gig med hørespill. Det er en døende genre, men det gir jeg pokker i, et radioteater kan formidle så mye mer enn det en film kan. Uansett, min kjærlighet til radioteateret har nøret oppunder min kjærlighet til bøker. Takket være hørespillene oppdaget jeg nye forfattere. Hvorfor leser jeg Stanley G. Weinbaum? På grunn av NRK Radioteatrets dramatisering av "Lotusspiserne". Hvorfor leser jeg John Buchan? På grunn av NRK Radioteatrets dramatisering av "De 39 trinn". Hvorfor leser jeg John Wyndham? På grunn av NRK Radioteatrets dramatisering av "I trifidenes dager". Det er synd på mennesker som har vokst opp uten Radioteatret.

Et av de hørespillene jeg likte best da jeg vokste opp var "Spionen" av Michael Grundt Spang. Stykket var basert på boken av samme navn, utgitt i 1982. Den fikk en oppfølger i 1985 ved navn "Spionen som lengtet hjem". Den første boken vakte en voldsom oppsikt, men først to år etter at den ble trykket. Hvorfor? Fordi den i detalj beskriver skjebnen til en høytstående norsk embetsmann som arbeider for KGB. Denne spionen beskrives som den best plasserte muldvarp i Nord-Europas historie og forårsaker en voldsom skade for NATO. Hva skjedde i 1984? Jo, det var nå denne Treholt da...

Grundt Spang

Plutselig ble Grundt Spang tillagt nærmest synske evner og boken solgte som varme hvetebrød. Ikke rart det ble hørespill av den. Var Grundt Spang synsk? Neida, men denne merkelige forfatteren, journalisten, Høyremannen og juristen in spe hadde gode kontakter. Han visste hvordan Overvåkningspolitiet jobbet, han kan nok også ha ant at noe stort var på gang, at det virkelig fantes en storforræder på toppen av det norske betongrosa sosialdemokratiet. Uansett, boken "Spionen" er etter min mening en av de 10 beste norske kriminalromanene/spionromanene som er skrevet. Morsomt nok fikk ikke Grundt Spang Rivertonprisen for den, men i stedet for oppfølgeren, "Spionen som lengtet hjem", selv om den er svak i forhold til originalen.

Jeg hørte om igjen hørespillet "Spionen" her om dagen og fant ut at det hadde vært gøy å lese bøkene om igjen. Til min store overraskelse fantes ingen av dem i mitt bibliotek, alt jeg fant av Grundt Spang der var "Aksjon V for Vannvidd" og "Du står ved stupet". Vel vel, heldighvis har man www.antikvariat.net, der fant jeg dem for rundt 60 kroner stykket. De var i posten to dager senere og jeg satte meg til rette i lenestolen. De tålte jaggu gjensynet så det suste.

Plottet i "Spionen" er som følger: Forskeren Peter Nordheim blir invitert til middag av sin venn, USAs ambassadør i Norge. Der får han vite at CIA i Moskva har plukket opp at det finnes en dypt plassert muldvarp med kodenavn "Solsikken" i det norske systemet, som kontinuerlig sender topp hemmelige dokumenter til Moskva. En opposisjonell i Sovjetsystemet sier han har bevis for dette og ønsker å oversende det til Norge. Men CIA kan ikke ta i denne jobben, skandalen vil bli enorm hvis det viser seg å være galt. CIA kan heller ikke informere Norge ad ofisielle kanaler, "Solsikken" sitter så sentralt plassert at han øyeblikkelig ville snappe det opp og flykte. Ambassadøren trenger en nordmann som er hundre prosent pålitelig. Nordheim tar jobben og drar til Moskva.

Der får han tak i en mikrofilm og treffer dessuten den vakre balletdanserinnen Irina Kalmykova. Ingen spionroman uten farlige vakre kvinner... Men Nordheim kommer seg ikke hjem fra Moskva uten sår, hans kone Lisa dør i en eksplosjon på et hotell. Nordheim tror ikke dette er en tilfeldighet. Overvåkningspolitiet får informasjonen og starter sin etterforskning. Ganske snart faller blikket på den unge radikale statssekretæren Rognestad, som hele tiden har hatt tilgang til de dokumenter som er smuglet ut av Norge. Men er det ham som er "Solsikken"? Overvåkningspolitiet trenger fortsatt hjelp av Peter Nordheim!

Å lese Grundt Spang på åttitallet var forfriskende, her var en krimforfatter som faktisk IKKE mente at politiet var voldselskende fascister og at det var utrolig synd på forbrytere. Han mente heller ikke at folk som advarte mot diktaturet Sovjetunionen var krigshissende galninger. Han fremstilte Sovjetunionen som et diktatur som det var all grunn til å frykte. Tidligere hadde han gjort seg ferdig med dommen over voldtektsforbryteren og morderen Fredrik Fasting Torgersen i boken "Torgersensaken", en bok som bidrog til at min tro på Jens Bjørneboe ble sterkt undergravet og han hadde også angrepet KROM, som med sin evige klagesang om at forbrytere er uskyldige og uansett er den fascistiske staten mye verre, ble avkledd som det de var: naive og farlige. Grundt Spang ble ansett som reaksjonær i de politisk korrekte kretser og det forundrer meg stadig at han faktisk fikk Rivertonprisen. Grundt Spang var ikke interessert i å være lullende og politisk korrekt. Han hadde et budskap og advarte mot det han så på som forfallstendenser, både kriminalpolitisk og sikkerhetspolitisk. I ettertid er det vanskelig å være uenig med ham. De som vokste opp med å bli fortalt av lærere om hvor synd det var på voldtektsforbrytere og mordere, hvor fælt USA var med sine atomvåpen, og at nedrustning måtte skje, UANSETT HVA DET MÅTTE KOSTE, vet hva jeg mener.

Når jeg nå gjenleste bøkene var det godt å se at kvaliteten har holdt seg, men "Spionen" er helt klart den beste av de to, selv om den Le Carré-klingende tittelen på bind 2 er noe bortimot en genistrek. Man merker godt at det nok ikke var planlagt en oppfølger og at den er skrevet raskt. I oppfølgeren er Peter Nordheim en mann i førtiårene mens han i originalen er født på 1920-tallet (det nevnes at han var rundt 18 i 1944), personskildringene er flatere og enklere enn i originalen og flere av hovedpersonene har totalt skiftet utseende og språk. Men dette er skjønnhetsfeil. "Spionen" er en helstøpt og nær perfekt spionroman, "Spionen som lengtet hjem" er en verdig oppfølger. De anbefales på det varmeste og kan trenge en gjenlesning nå som det virker som om de fleste allerede har glemt den kalde krigen. Det er faktisk ikke mer enn tyve år siden russiske ICBM-raketter pekte mot Norge. Og at det fortsatt sitter mennesker i det norske statsapparatet som solgte opplysninger til kommunistene må man være svært naiv for ikke å tro.

Og dessverre er den øvrige produksjonen til Grundt Spang, dvs de rene kriminalbøkene, også aktuelle. Hadde han levd i dag og sett voldtektsakene som hjemsøker Oslo, tror jeg han ville hatt et sviende "Var det ikke det jeg sa?" klart, avlevert på syngende Mandalsdialekt.

Grundt Spang var forøvrig lillebroren til jagerflyveren Helner Grundt Spang, en av de høyest dekorerte krigsheltene på norsk side under den annen verdenskrig. Det med å skildre ubehagelig sannheter må ha ligget til familien, Helner hisset nemlig på seg sin samtid ved å skrive noen meget beske sannheter om alliert krigføring. Man blir ikke populær ved å være sann, men man blir husket med respekt. Det er da noe...

The Hour er ferdigsett.

2011-09-19T23:31:00.005+02:00

Etter å ha snappet opp at britene angivelig hadde laget sin versjon av Mad Men, og kalt den The Hour, fant jeg ut at det var på tide å varme opp harddiskspilleren.

Serien er helt ny, satser friskt og har fått blandede kritikker. Som den fordomsfrie mannen jeg er, leste jeg ikke kritikkene før jeg så serien.
Den er på fire episoder på ca en time hver.

Plot: Vi følger en gruppe journalister i BBC før og under Suez-krisen i 1956. Journalistene er unge og idealistiske og rasende på den såkalte "14-dagers-regelen" som på den tiden styrte hva som var mulig å ta opp i mediene. Regelen gikk kort og godt ut på at man i medier ikke kunne diskutere ting som var tatt opp i Underhuset før det var gått fjorten dager. Blir ikke mye spenstig tv av sånt...

Suez-krisen har blitt brukt med stort kunstnerisk hell i film og tv før, for å illustrere britisk historie i det tyvende århundret, blant annet i mesterverket Ploughman´s lunch fra 1983. I Ploughman`s lunch vises det hvordan man under Falklandskrigen i 1983 omskrev historien om Suez for å få hendelsen til å passe inn i den politiske agendaen landets elite hadde på denne tiden.

Hvorfor er Suez så interessant? Kanskje særlig fordi hendelsen så tydelig viste at det alle mistenkte var sant; det britiske imperiet var dødt, solen hadde virkelig gått ned, fremtiden tilhørte amerikanere og russere. Suez-krisen er på ingen måte ferdigbehandlet og det skulle derfor være mer enn nok stoff til å lage en topp tv-serie av dette.

Skaperne av serien har prøvd å lage et sterkt emosjonelt drama om "modern times", forhold mellom kjønnene i en overgangsperiode, moderne mediers makt og Storbritannias falmende maktbasis etter den annen verdenskrig.

Dette lykkes bare til en viss grad. Selv om personene er interessante og 1956-verden for en gangs skyld ser ekte ut; personene har ikke kritthvite tenner og klærene ser faktisk ut som om noen går i dem, så sliter den med enkelte ting. The Telegraph skrev om den:"an exercise in upbraiding the past for failing to live up to the politically correct ideals of the 21st century" og her er vi ved puddelens kjerne; serien blir nok en bebreidelse overfor de slemme maktmenneskene som styrte før. Hovedpersonene blir som "oss", moderne mennesker (hva nå det måtte bety) som er fortvilet over dumheten, maktmisbruket og ondskapen de ser rundt seg. Når man i tillegg hiver med en konspirasjonsteori nærmest hentet fra nyhetsspeilet.no (de sinnsykes eget nettsted i Norge) så blir det for platt.

Men den er allikevel verdt å se hvis du elsker femtitallet og tiårets særegne klesstil og design. Dét fikk skaperne av serien i alle fall til.

"Magdalena var så svart og hadde store hender"

2011-07-05T09:14:00.007+02:00

I bydelen Lichtenberg øst i Berlin, omtrent 15 minutter fra Alexanderplatz med U-Bahn møtes de fire gatene Ruschestrasse, Normanenstrasse, Frankfurter Allee og Magdalenenstrasse. Området mellom disse gatene var på ca 2 kvadratkilometer og noe over førti bygninger befant seg der. Institusjonen som holdt til der gikk under mange navn; "Firmaet", "MfS", eller "Magdalena". Hatet barn har mange navn. I dag kjenner vi institusjonen best under navnet "Stasi".

Stasisentralen ved Magdalenenstrasse var nervesenteret i DDRs spionasjenettverk. Derfra styrte man agentene som ødela Willy Brandts karriere, der registrerte man fru Olsen fra Norge som var på ferie i Rostock, der registerte man samtaler med utenlandske borgere som kunne bli informanter for SED-regimet, der øvde man seg på å terrorisere østtyske borgere slik at de ble lydige.

Av Stasis 91 000 medlemmer arbeidet 7000 i sentralen i Berlin-Lichtenberg, til sammenligning hadde Gestapo kun 50 000 ansatte. (I DDR bodde det ca 16 millioner mennesker, i Nazi-Tyskland før krigen var tallet 70 millioner.) Hver dag gikk gikk altså tusenvis av byråkrater ut og inn av sentralen i Øst-Berlin. Det de drev med ville for en utenforstående se ut som kjedelig byråkratisk arbeid og slik ble de sikkert også opplevd. For dem som var gjenstand for stasibyråkratenes arbeid så det imidlertid anderledes ut, papirene som ble flyttet frem og tilbake dreide seg om tortur, terror og trakassering.

Vanlige DDR-borgere visste nok ikke nøyaktig hva som skjedde inne i sentralen men såpass visste de at stedet ble skydd. "Alle" visste hvorfor det var sperringer rundt kvartalet og hvorfor biler fra de engelske, amerikanske og franske okkupasjonsonene i Vest-Berlin med jevne mellomrom (dette skjedde i henhold til firemaktersavtalen og det drev kommunistregimet i DDR til vanvidd) kjørte sakte opp og ned Frankfurter Allee; det som var i Stasisentralen var ikke for vanlige dødelige, sånn var det bare.

Man sa til vanlig i DDR at var man i selskap med fem andre så var garantert en av de som var til stede i rommet forbundet med Stasi på en eller annen måte, DDR-borgerne visste godt at man måtte passe kjeften sin. Ingenting var verre enn å havne i klørne på "Firmaet". Selv om Sentralen ikke var det stedet man ble plassert som fange (det var i Untersuchungsgefängnins Hohenschönhausen noen trikkestopp lenger unna) var Sentralen omgitt av en mørk aura i folks bevissthet. Det er klart at dette unevnelige maktsentrum måtte nevnes på en eller annen måte og som alltid fant ordene en vei. DDRs borgere var gode når det gjaldt kode og halvkvedete viser og det som for en vestlig borger så ut som et uskyldig stykke kunst om et prosaisk emne kunne for en østtysker være den salteste satire.

Ett eksempel er Bettina Wegners sang om "Magdalena". Hører man sangen handler den tilsynelatende om en "maneater" av dimensjoner hvis "kyss kan drepe" og som alltid må forbruke menn om og om igjen mens "hun tror hun blir gal". Wegner introduserer den med ordene "Meine Freundin; Magdalena". Men sangen handler ikke om noen kvinne ved det navnet; den handler om Stasi og Stasisentralen som holdt til i MAGDALENENstrasse. Bettina Wegner visste godt at alle tilhørerne i salen skjønte hva hun sang om. Det var slik man måtte gjøre det i DDR; kritikk av den herskende klasse måtte gjøres kamuflert og i kode. I østblokken betød det faktisk enormt hva kunstnere sa, skrev, sang og skapte, deres kunst var avgjørende for deres medborgeres liv. Når Bettina Wegner sang kunne enkeltmennesket tenke: "i salen rundt meg skjønner alle hva denne sangen handler om; vi er forent i kunnskap om det grusomme hun synger om". Kulturen betød noe.

Mange år er gått, Stasisentalen er i dag full av turister som går gjespende og ser på de små grå mennenes kontorer og håpløst utdaterte tekniske innretninger. Det virker så gammeldags og fjernt og man glemmer hvordan disse bygningene utstrålte mørke og kulde for få år siden. Da kan man høre på Wegners sang; den er fortsatt full av redsel og håpløshet. Den forteller om en tid da sannheten måtte hviskes, en tid da "DE" var overalt og når som helst kunne gjøre ting med deg som du aldri noensinne ville komme over. Som Wegner sier i siste vers: "vier Tage überlebt man mit ihr nie", man overlever ikke fire dager med Magdalena...

Magdalena war so schwarz
und hatte große Hände
wen sie liebte
streichelte sie in die Wände
weiß und kalkig ward ihr Liebster endlich noch
dabei liebte Magdalena jeden doch.
Magdalena

Tausend Leben hat sie wohl
zu Tod gedrückt
manchmal glaubt sie selbst
sie wird verrückt
weil sie immer wieder lieben muß
dabei tötet jeden schon ihr Kuß.
Magdalena

Ach, die langen Haare gehen bis zum Knie
doch vier Tage überlebt man mit ihr nie.
nimm nie ihre Hand, die sie dir gibt
ach, sonst hat dich Magdalena totgeliebt.
Magdalena

DDR igjen

2011-06-29T00:01:00.008+02:00

Sosialismen seirer

Lenge siden forrige blogginnlegg. Det spiller heldigvis ingen rolle siden nesten ingen leser denne bloggen allikvel. Jeg skriver jo først og fremst for meg selv, privat vås og sære interesser er jo hovedemnene for denne bloggen. Det er nok min lodd å skrive for de (ytterst) få. Nok om det.

Siden sist har jeg selvsagt lest mer om den mest fascinerende staten av dem alle, nemlig DDR. Det er mulig at det ikke er helt normalt å ha en ikke-eksisterende totalitær stat som hobby, men det får nå være. Staten er fascinerende av flere grunner:

1. Den var så liten (rundt 16 millioner innbyggere i 1989) at det faktisk er lett å få oversikt over store deler av den, særlig den bittelille herskerkasten, eller "det innerste parti" som George Orwell antagelig ville ha kalt den.

2. Ved siden av Ungarn var DDR det eneste landet med en ikke-slavisk befolkning som havnet i den sovjetiske okkupasjonssfæren.

3. DDR var fire år før sin grunnleggelse en del av Det Tredje Riket. Dets innbyggere ble i årene 1933-45 fortalt daglig at de tilhørte den overlegne rasen, de kulturskapende supermenneskene som skulle styre verden, hva mer var; det var deres uavendelige skjebne. De lærte at slavere i allminnelighet og russere i særdeleshet var "sumpmennesker", medlemmer av en underlegen rase hvis skjebne det var å bli så godt som utryddet. De få som skulle få fortsette å leve, skulle være ydmyke slaver for sine ariske herrer. Etter 1945 måtte den jevne tysker hvis ulykke det var å bo i den østlige delen av Tyskland, innse at HAN nå faktisk var totalt dominert av nettopp disse "slaviske sumpmenneskene". Ironisk nok ble DDR nettopp det landet innen Warszawa-pakten som mer enn noe idoliserte Sovetunionen. "Å lære av Sovjetmenneskene betyr å lære å seire" sa man i DDR. Hitler og NSDAP ble erstattet av Sovjetunionen og SED.
Russere er store og snille

Det siste punktet må ha gjort DDR til en schizofren stat. På den ene siden; doktrinen om at tyskere er overlegne russere, på den annen side; vissheten om at russerne nå var herrer på tysk jord, at de ikke bare hadde smadret den tyske hær, men tatt landet med vold og nå var herskere der i uoverskuelig fremtid. Hva kan dette ha ført til?

DDR var et land født i en orgie av ødeleggelse, voldtekter og etnisk rensing. Nazistenes "vi-overgir-oss-aldri"-tenkning gjorde at russerne kjempet seg frem med store tap i 1945. Ødeleggelsene var nærmest ufattelige og de ble ikke bedre av britiske og amerikanske bombetokt. I kjølvannet av sovjetiske styrkers fremrykning fulgte massevoldtekter og drap på sivile. Et anslag over antall voldtekter? Kanskje 2 millioner i tiden før og etter okkupasjonen.

Øst-Tyskland, som først het SBZ og siden ble DDR, var opprinnelig ikke "øst" i det hele tatt, det var "Midt-Tyskland". Det opprinnelige østligste området i Tyskland ble etter krigen til den vestlige delen av Polen. Millioner av fordrevne havnet nå i SBZ, den sovjetiske okkupasjonssonen. Utallige familieskjebner, revet opp med røttene, plassert i et område de ikke hadde noe forhold til. Dette gjaldt like mye den prøyssiske junkeren som den prøyssiske løsarbeideren; de mistet landområdene sine på grunn av nazismens forbrytelser.

Området ble grundig plyndret av Sovjetunionen; fabrikker, hus, jernbaneskinner etc ble rett og slett demontert og sendt til USSR.

Ut av dette kaoset skulle etterhvert en ny stat vokse frem; DDR, sosialismen på tysk jord. Det nye regimet ble forvaltet av SED, det østtyske kommunistpartiet, som styrte ved hjelp av russiske bajonetter. Hva skulle de 18 millionene i landet gjøre? De visste at Sovjetunionen var der for å bli. De visste at de hadde tapt og nå måtte innfinne seg med situasjonen. Som de fleste mennesker ville ha gjort så innfant de seg med situasjonen og så fremover.
På tide med fred og oppbygging

På tysk har man et ord som beskriver rasisme på en særdeles kraftig måte: "Rassenwahn". På norsk skulle det bli noe slikt som "rasevanvidd". Og det rasevanviddet som hadde hersket i Tyskland i årene 1933 til 1945 forsvant selvsagt ikke, det sier seg selv.

Hva ble igjen av nazistenes galskap, av forestillingen om de utvalgte ariere som var overlegne i forhold til slavere? Man ser selvsagt for seg at DDR, den selverklærte anti-fascistiske staten, luket vekk alt som smakte av gamle ideer, men nei. Det sier seg selv at noe må ha overlevd.

Min forundring var stor da jeg første gang leste om hvordan rasisme og hat i forhold til Sovjetunionen av og til kom til uttrykk blant DDR-borgere. DDR etterlot seg et enormt statistisk materiale, det var en nærmest syklig trang til å undersøke hva borgerene til enhver tid mente, det var ikke bare Stasi som drev med slikt. SED-ledelsen visste at de ikke hadde støtte i folket og de ville ha det dokumentert slik at de kunne gjøre noe med det.

Omm vi roter i materialet finner vi ut for eksempel følgende episode: Under en visning av filmen "Blokade" (en film om sovjetisk heltemot overfor fascistisk okkupasjon) applauderte medlemmer av Freie Deutsche Jugend (kommunistregimets ungdomsorganisasjon) når sovjetere på lerretet ble drept eller torturert og ropte "Hurra!" når Hitler viste seg. Russiske ungdommer som var på besøk under filmvisningen ble kalt "Russiske svin!". Dette skjedde uten at noen FDJ-ledere eller SED-ledere, som var i lokalet, reagerte. Det finnes mange slike episoder i DDRs historie.

Man innbiller seg at diktaturer alltid har full kontroll og at borgerne i det alltid skjelver av frykt for hva som kan skje om de kommer med den minste mishagsytring om regimet. Dette blir for enkelt. I et diktatur MÅ det være trykkventiler, man må tillate en viss mulighet for å kunne gjøre noe som ikke er ansett som politisk korrekt. Og i DDR, landet som forgudet Sovjetunionen og var dets lydigste vassallstat, kunne altså slike ting skje som at det gamle rasevanviddet våknet til live igjen.

Dertil kom Tysklands spesielle historie. De tretten årene under hakekorset hadde etterlatt seg noe i DDR som ikke ble bekjempet på den rette måte. Det som i Vest-Tyskland sakte men sikkert ble behandlet i et stadig mer demokratisk samfunn (en prosess som tyskerene kaller Vergangenheitsbewältigung; overkommelse av fortiden) ble i Øst-Tyskland fortrengt og således gitt muligheten til å overvintre.

Mens Vest-Tyskland utbetalte enorme krigserstatninger, gjennomførte store og smertefulle diskusjoner om sin egen fortid og ikke tillot seg selv å glemme hva som hadde skjedd valgte DDR en helt annen vei. Landet var anti-fascistisk, det var den tyske overklassen som hadde latt fascistene gjøre jobben med utryddelse og verdenserobring. Det angikk ikke DDR, landet var sosialistisk og uten skyld for det som hadde skjedd. Sovjetunionen hadde befridd øst-tyskerne fra nazismen og nå gjaldt det å bygge den ærerike kommunistiske fremtid. I DDR prediket man én sann lære og det som ikke passet inn ble ikke snakket om. Minnene om det tredje riket ble ikke bearbeidet men fortrengt. Man tillot fyllerør og ungdommelig pøbeloppførsel som nevnt ovenfor men lot det være med det. Vi kan nok regne med at de ungdommene som oppførte seg utilbørlig i eksemplet jeg nevnte vokste opp til borgere som innordnet seg og levde konforme liv. Man holdt kjeft, gikk på jobb og pratet regimet etter munnen. En nasjonal og kollektiv fortrengning skjedde i landet.

En leopard mister ikke flekkene sine. Dette ble selvsagt ekstra tydelig i 1989 da regimet falt. I årevis hadde SED-regimet fortalt sitt folk at de skulle være anti-fascister og at DDR var negasjonen av alt nazismen hadde vært. Hos enkelte grupperinger i landet ble da tankegangen som så: "Jeg er imot regimet, regimet er anti-nazistisk, altså er jeg nazist" DDR var en stat som prediket solidaritet med den tredje verden i kampen mot det som regimet så på som USA-imperialismen. I Øst-Berlin var det derfor mange mennesker fra utviklingsland. De første rasistiske overfallene på disse menneskene startet den uken muren falt. I dag står nynazismen i Tyskland sterkest i de områdene som for 22 år siden var DDR. Det interessante er derfor ikke å finne ut hvordan denne rasismen oppstod men heller hvordan den aldri forsvant etter 1945.

Lektor Nordskog tenker på Spartacus

2010-11-26T18:22:00.004+01:00

I dag har jeg undervist om Spartacus og vil derfor dele dette flotte diktet av Hans Børli som blant annet tar opp slavenes revolt i antikken. Det heter Infrarød.
Enjoy!

INFRARØD

Jeg har hørt tidenes vitnesbyrd,
hørt redselsskrikene mellom linjene
i historiebøker like kalde og uberørte
som innkjørselsrampen i Auschwitz
25 år etter--

Bablyons brunstige oksekraft,
Platons høye tanker,
Romerrikets storhet-
alt sammen hvilte på
piskede, blodige slaverygger.
(Å Spartacus! Hvorfor marsjerte du ikke mot Roma
dengang du ennå hadde sjansen?
Noen tusen oppsprettede patrisier-vommer
møkk og blod på kunstverkene i atriet,
Licinius Crassus tryglende på kne
foran en arret slave fra Trakia-
dét ville vært noe å tenke på,
en hat-flamme å varme seg ved
i kjellerrommene like til de ytterste tider.)

Revolusjoner. Kamp på barrikadene.
Proletariatets diktatur og champagne til de fattige--
Jo takk-vi har sett det, gang på gang:
Når "lov og orden" igjen er opprettet,
er små enda mindre og
de oppblåste pampene på toppen
evig og alltid de samme.

Spør Jan Palachs aske.
Spør lyngen på de navnløse graver
I tundratælen ved Vorkuta. Spør
de to beltene av lange irrgrønne messingpatroner
som danne kors over brystet til en fallen partisan
inne i jungelen i Bolivia.

De fattige, de forsvarsløse, de nederste
vil alltid bli tråkket på,
vil alltid få smake pisken,
Likegyldig enten keiseren eller kommissæren styrer
Enten Bibelen eller Det Kommunistiske Manifest
ligger på alteret.

Min politiske kulør er infrarød (derfor
ser du den ikke med blotte øyet).
Det finnes intet parti,
ingen talerstol, intet forum
for fette floskler
så redningsløst langt til venstre.

Tusen års trellehat
overvintret i de armods lender
som ga meg livet. Kunne du så sant
stikke handa inn i hjertet mitt,
ville du brenne deg, bror.

Men her svimer jeg omkring
Stille som en akvariefisk.
Dytter snuten mot glassveggen.

HBO strikes again! Ny fantastisk tv-serie om forbudstiden!

2010-09-20T22:14:00.010+02:00

Jeg leste i morges i dagbladet.no om den nye tv-serien Boardwalk Empire som er HBOs ferskeste satsing. Serien beskrives som en blanding av Mad Men og Sopranos og piloten ble altså sendt i går natt. Lovordene hagler over denne saken der selveste Martin Scorsese har kloen borti. Jeg har nå sett piloten og er meget begeistret. (I og med at jeg er så forkjølet at det eneste fornuftige jeg kan gjøre er å se tv eller lese/skrive, så passet dette bra...)

Serien starter i det forbudstiden er et faktum i USA i det herrens år 1920. Hovedpersonen, Enoch "Nucky" Thompson (forøvrig basert på den virkelige personen Enoch L. Johnson) er en av de viktigste politiske personene i Atlantic City, New Jersey.

Atlantic City er østkystens Las Vegas og det var der grunnlaget for noen av østkystens største formuer ble lagt i mellomkrigstiden. (En får bare håpe at serien tør å ta med Joseph "Irish Joe" Kennedy, John og Robert Kennedys far, som på den tiden slo seg opp som spritsmugler og banditt. En passant vil jeg nevne at det er like moro hver gang man forteller dette til liberalere som elsker Kennedy-familien. Man kan høre hakene treffe bordplaten hver gang. Nei, verden er ond...)

Uansett, Enoch går helhjertet inn for spritforbudet (episoden inneholder en fornøyelig scene der han sjarmerer en gruppe på flere hundre avholdskvinner så grundig rundt at ikke et sete er tørt...) siden han vet at han vil tjene store penger på det. Som tenkt så gjort og snart omgåes han personer som alle kommer til å være med på å forme det USA vi kjenner; Al Capone (Den opprinnelige "Scarface"), Arnold Rothstein (inspirasjonen for figuren "Meyer Wolfsheim" i "The Great Gatsby" og "the man who fixed the world series in 1919") og Charles "Lucky" Luciano (som fra fengselscellen i USA hjalp amerikanske styrker i Sicilia som motytelse for benådning). Disse personene befinner seg i et univers der det ikke eksisterer noen nåde, der vennskap er like billig som spriten de selger og et menneskeliv enda billigere.

Serien er et dypdykk i USAs EGENTLIGE historie; der harde nådeløse menn med blod på nevene tvinger verden inn i den formen DE ønsker. Anbefales på det varmeste!

Her er Anders Giævers utmerkede blogginnlegg om piloten.

I dag starter endelig sesong 4 av MAD MEN!!!!!!

2010-07-25T17:01:00.004+02:00

I dag sendes 1 episode av Mad Mens seson 4! Hipp Hurra for en av verdenshistoriens beste tv-serier! For dem som ikke har oppdaget denne vidunderlige serien så ta en titt her:
Oppsummering av seson 1 og 2:

Bedre enn dette blir det vel ikke og det er bare å finne frem dressen, slipset og hatten, mikse en Brandy Alexander, tenne en Lucky Strike uten filter (Its toasted!) og nyte.

Trenger du hjelp med drinkutvalget, så anbefales denne siden.

Lektor Nordskog roper hurra for Spotify-plugin til Squeezebox!

2010-07-20T23:19:00.005+02:00

Jeg har tidlgere her på bloggen skrytt av min flotte Squeezebox. Med Squeezeboxen har jeg tilgang til alle mine 16 000 musikkfiler som ligger på harddisken, titusener av radiokanaler på nettet og ubegrensede podcasts som kan spilles on-the-fly. Squeezeboxen er genial! Men mye vil ha mer. Dessuten så har jeg en premiumkonto på Spotify som jeg gjerne vil bruke. Jeg har derfor ventet og ventet på at noen skulle fikse en plugin slik at man kan komme inn på Spotify-kontoen sin via Squeezeboxen. Og nå er det fikset en beta!

Hurra! Jeg har lastet ned plugin-en og dette funker så det suser! Jeg kan nå sitte i sofaen og gå inn på Spotify-kontoen min via Squeezbox-fjernkontrollen. Jeg har tilgang til spillelister og jeg kan søke opp musikk, akkurat som på pcen. Og datamaskinen trenger selvsagt ikke å være på. Når jeg har lyst til å høre ny musikk så går jeg bare på Spotify-ikonet på fjernkontrollen og leter etter noe spennende. Dette er helt klart verdt 100 kroner i måneden for en premium-konto. Dette anbefales!

Oppskriften finner du her!

Lektor Nordskog ser om igjen "De Andres Liv" og slår fast at det ikke er en god film

2010-07-10T01:53:00.006+02:00

Undertegnende har en mer enn vanlig interesse for DDR. Da jeg nå hadde gleden av et ukesbesøk i Berlin igjen, besøkte jeg selvsagt Stasi-komplekset om igjen. Det ble faktisk to besøk...

Det gleder meg langt inn i sjelen å kunne sitte i stolene til toppledelsen i Stasi, drikke kaffe av porselenet deres og samtidig se en film om Stasis umenneskelighet, hele tiden mens jeg vet at de mennene som for tyve år siden hadde sin daglige motbydelige dont der, bare bor noen steinkast unna og hver dag må se turister gå inn i deres aller helligste. Ja, det er en sann svir.

Det ble mye innkjøp av DDR-litteratur og da jeg kom hjem fordypet jeg meg i denne samtidig som jeg så gjennom nye og gamle filmer om DDR. Da kommer man selvsagt ikke unna "De Andres Liv" (Das Leben der Anderen" som jo allerede er blitt en klassiker.

Kort fortalt handler den om Stasi-kapteinen Wiesener som får i oppgave av en kulturpamp å overvåke forfatteren Dreyman og hans kone. Kulturpampen ønsker dette gjort fordi han ville finne en måte å sverte Dreyman på og deretter overta hans kone. Wiesener er en dyktig og umenneskelig forhørsleder og overvåker, som skifter side under overvåkningssaken og ender opp som en degradert medarbeider i Stasis kjellere, forvist til å dampe opp brev. Denne kjellertjenesten kommer som straff fordi han får sympati for kunstneren Dreyman og hans kone som han er satt til å overvåke. Moralen i filmen er at selv i et tvers i gjennom ondt system kan det finnes menneskelighet. Filmen ender med at Wiesener får en bok dedisert til seg av Dreyman, et av de "objektene" han har overvåket. Boken heter "Sonate for gode mennesker".

Jeg likte filmen da den kom. Nå har jeg sett den om igjen og må bare si meg enig med de som kritiserte den; den er ikke god. Hvorfor mener jeg dette?

1. Filmen er urealistisk. Kulturpampen ville aldri fått anledning til å utkommandere Stasi til å overvåke noen slik han gjør i filmen. Det er noe av det nifseste med Stasi; de var idealister. Bøller javel, men ubestikkelige bøller.

2. En Stasimann opererte aldri alene slik Wiesener gjør i filmen. Stasi-ansatte opererte i team og de passet på hverandre.

3. Personen Dreyman, den uhyre naive kunstneren, finnes ikke realistisk. Under kommunismen sa man alltid:" Under regimet kan de tre dydene ærlighet, støtte til regimet og intelligens aldri kombineres. Man kan kombinere to av dem, aldri tre samtidig."

Problemet med Dreyman er at han gjør nettopp det.

4. Filmen gjør en Stasi-mann til en helt. Det er ikke bare umoralsk, det er en umulig ting. Denne siste innvendingen kom fra Hubertus Knabe, mangeårig forsker på Sasi og leder for Gedenkstätte Hohenschönhausen. Filmens manusforfatter, Henckel von Donnersmarck trakk da frem Schindlers Liste som et eksempel på et plot som allikevel kunne være sansynlig.
Knabe svarte da: "Det er nettopp poenget. Det fantes en Schindler. Det fantes aldri noen Wiesener." Dette er det grusomme med Stasi; man leter forgjeves etter menneskelighet og godhet, men man finner det ikke. Like lite som man kan gjøre en SS-mann til en helt, kan man gjøre det med en Stasi-mann.

Så hvilken film bør man da se for å få et realistisk bilde av DDR-statens inhumanitet? Her har jeg et svar. Se den filmen som går i loop i Stasibyggets kantine. Den er tyve minutter lang og heter "Die Klärung eines Sachverhalts". Tidligere DDR-borgere jeg har snakket med sier at det var den første filmen om DDR der en tidligere borger av landet ville nikke gjenkjennende og si "Ja, dette kunne skjedd meg. Akkurat sånn var det". Klipp her:

Så hva skal man si? Det finnes gode mennesker og de fortjener en sonate, men man kan ikke lete med lupe om man ser etter noe stort...

Ettårsdagen for drapet på Neda

2010-06-13T12:03:00.002+02:00

Det er snart ett år siden fascistene i Iran drepte Neda under demonstrasjonen mot diktaturet. Undertegnede deltok i iranske eksilgruppers demonstrasjon utenfor Stortinget i går og jeg oppfordrer alle til å vise solidaritet med det iranske folk. Kan man få gjort noe faenskap som skader presteregimet så bør man gjøre det, uansett hvor lite det er.
HUSK NEDA!

Gamle arvestykker

2010-06-13T11:08:00.007+02:00

Faren min, Trygve, hadde veldig greie på klokker. Han var faktisk en slags hobbyurmaker. Han skrudde og pusset,oljet og renset sine gamle lommeur og foretok med jevne mellomrom forskingsekspedisjoner til "ordentlig" urmakere som kunne gi ham noen tips. Jeg tror denne hobbyen gav ham mange lykkelige stunder.

Fatter hadde alltid samme ur på håndleddet, en Certina fra starten av 1960-tallet.
Fars gamle Certina
Han sverget nemlig til to merker; Omega og Certina og særlig det siste var han begeistret for.

Denne klokken arvet jeg og jeg har alltid satt stor pris på den. Jeg har i det siste skjønt at den trenger en overhaling og jeg begynte å se meg om etter info. Jeg tenkte at nå er jeg nødt til å gjøre noe mer enn å bare levere den inn til standardgjennomgang hos min favoritturmaker på St. Hanshaugen, Torbjørn Andersen. (Sistnevnte er forøvrig verdt å avlegge et besøk, han er 85 år gammel og driver fortsatt sin urmakergeskjeft. Se innslag med ham her på Norge Rundt)

Det jeg har pleid å gjøre er å levere den til Torbjørn Andersen, hvorpå han går gjennom verket og renser og oljer. Det er flott og han gjør en utmerket jobb men det er nå på tide med en større restaurering. Saken er den at klokken begynner å se slitt ut; det er sprekker i glasset, urskiven er småskitten og viserne lyser ikke lenger i mørket. Far hadde klokken på seg alltid om han så hogg tømmer, jobbet på Hydro Rafnes som industriarbeider eller slo høyet hjemme på gården. At klokken går presist ennå etter de påkjenningene fatter utsatte den for sier litt om kvaliteten på Certina.

Nåvel, uverket må altså totalgjennomgåes, glasset må skiftes, urskiven må pusses og viserne må relumineres. Dette kommer til å ta tid og det vil koste penger. I den anledning oppdaget en del flotte ting på nettet. Det ene var denne fantastiske siden:Vintage Certinas.ch, en side som handler kun om eldre Certina-klokker. Det andre var denne flotte gjengen som kaller seg NURK! NURK står for Norsk Ur- og Klokkesamlerforening og virker virkelig som en interessant gjeng.

Det er veldig mye som må leses og studeres her og som alltid når jeg skal lære meg noe nytt så startet jeg med å skrive en artikkel om emnet på wikipedia. Du finner den her.

Jeg har så vidt begynt å samle meg info om dette her, men jeg tror jeg faller ned på å gjøre en del selv, ikke nødvendivis for å spare penger men fordi det er moro å lære seg ting og det er en voldsom tilfredsstillelse i det å reparere og ordne slike ting selv. Vel, jeg må nå finne ut av om jeg skal levere verket for en standardrens eller om jeg skal sende den til fabrikanten, la dem plukke alt fra hverandre, rense det, bytte deler og sette det sammen igjen. Jeg må lære meg å skifte glass og ikke minst må jeg lære meg å reluminere visere.Det siste ser meget artig ut!

Etterhvert som jeg kommer i gang skal jeg legge ut litt bilder her på bloggen av prosessen.

Skandaløst at ikke Finland gikk videre i Grand Prix!

2010-05-25T23:00:00.003+02:00

Jeg har hatt en fin kveld med delfinalen fra Fornebu. Flott at Albania og Russland gikk videre, men at ikke de to flotte jentene i Kuunkuiskaajat gikk videre er intet mindre enn en skandale. Jeg var til å begynne med veldig skeptisk til denne låten men den har vokst på meg og den siste uken har jeg blitt blodfan. Jeg bøyer mitt hode i skam og trøster meg med denne flotte videoen:

Adjø til Lost og hei til Star Trek...

2010-05-23T23:01:00.006+02:00

I natt klokken 05.00 sendes siste del av den fantastiske tv-serien LOST. I seks år har jeg fulgt med, jeg har sett hver episode og trofast forsvart serien når tullebukker har breket sitt sedvanlige "Nei-jeg-så-første-og-annen-sesong-men-så-ble-jeg-lei", men nå er det altså definitivt over. Det blir ikke mer nå, det store mysteriet får sin løsning en gang for alle. Snufs-snufs.

Så, hva gjør vi nå? I desperasjon begynte jeg å tenke på uutforsket område og kom plutselig på at det er noe som heter Star Trek. Jeg sjekket litt og fant ut at serien begynte å gå allerede i 1966 og at det til sammen er laget fem serier pluss elleve filmer, i den siste filmen rebootes jo Star Trek-universet og jeg syntes den var god.

Nåvel, her er det jo mange mange timers underholdning å ta fatt på, jeg har praktisk talt ikke sett noen av dem, unntatt noen få "The next Generation"-episoder på nittitallet, så her skulle det være muligheter! Men, men, det er noe som heter Trekkies...
Lektor Nordskogs fremtid?

Lektor Nordskog og hans beste venn om ti år?

Ingen, jeg gjentar INGEN, med vettet i behold har lyst til å bli en trekkie! Men jeg bestemte meg for å bare sjekke litt... Bare se hvordan det var. Jeg fikk tak i Star Trek-The original Series, remastered and enhanced. For et bilde! Gutta som har restaurert over førti år gamle tv-sendinger har gjort en kjempejobb. Så spennende plot! Så god moral!

Og før jeg visste ordet av det var jeg hektet...
Nå vet jeg at løpet er kjørt, jeg er sakte men sikkert i ferd med å bli en Star Trek-fan. Men trekkie?! Nei, det blir jeg ikke...
Jaggu fine effekter de har i den Star Trek-butikken jeg fant online gitt! Der kan man få kjøpt full Starfleet-uniform blant annet! Tenk å ha det! Bare sjekk her!

Nei, nå skal jeg se en ny episode. Jeg skal "boldly go where no man has gone before" selv om jeg må bryte regelen min gamle lærer i "English Grammar" insisterte på: "Never use a split infinitive"! Hva gjør man ikke for Star Trek?

God pinse, jordboere!

Apropos "tegne-Muhammed-dagen"-Her er min mening om det...

2010-05-21T00:50:00.003+02:00

Dagen derpå...

2010-05-18T09:37:00.004+02:00

Knipset på mobil av Janne Fredly

Trenger ikke så mye kommentar dette bildet. Tatt i åttetiden på morgenen 18. mai ved Akerselven (rett ved "Cuba"). Legg merke til mannen i sovepose...

Et minne fra en 17. mai uten barnetog...

2010-05-16T22:55:00.002+02:00

I dag står flaggstangen naken blant Eidsvolls grønnende trær.
Men nettopp i denne timen vet vi hva frihet er.
Det stiger en sang over landet, seirende i sitt språk,
skjønt hvisket med lukkede leber under de fremmedes åk.

Det fødtes i oss en visshet: Frihet og liv er ett,
så enkelt, så uunnværlig som menneskets åndedrett.
Vi følte da trelldommen truet at lungene gispet i nød
som i en sunken u-båt... Vi vil ikke dø en slik død!

Verre enn brennende byer er den krig som ingen kan se,
som legger et giftig slimslør på bjerker og jord og sne.
Med angiverangst og terror besmittet de våre hjem.
Vi hadde andre drømmer, og kan ikke glemme dem.

Langsomt ble landet vårt eget med grøde av hav og jord,
og slitet skapte en ømhet, en svakhet for liv som gror.
Vi fulgte ikke med tiden, vi bygde på fred, som i tross,
og de hvis dåd er ruiner har grunn til å håne oss.

Nå slåss vi for rett til å puste. Vi vet det må demre en dag
da nordmenn forenes i samme befriede åndedrag.
Vi skiltes fra våre sydpå, fra bleke utslitte menn.
Til dere er gitt et løfte; at vi skal komme igjen.

Her skal vi minnes de døde som ga sitt liv for vår fred,
soldaten i blod på sneen, sjømannen som gikk ned,
Vi er så få her i landet, hver fallen er bror og venn.
Vi har de døde med oss den dag vi kommer igjen.

Nordahl Grieg, lest i radioen fra Nord-Norge, 17. mai 1940

God 17. mai og lenge leve ytringsfriheten!

2010-05-16T19:16:00.004+02:00

Fascister som insisterer på at de forvalter den sanne lære angriper til stadighet Lars Vilks. Her er video fra det siste overfallet:

Lars Vilks har tegnet profeten muhammed som en hund! Det er hele hans store forbrytelse. Noen reagerer med hysteri på dette, noe som beviser at psykiatrien ennå ikke har kommet særlig langt.

I morgen er det 17. mai, en dag mennesker har kjempet for og dødd for at vi skal få markere. En dag vi feirer ytringsfriheten og menneskerettighetene. Og først og fremst at vi lever i et fritt land, der jeg kan kalle profeter, politikere, guder, frelsere og alle andre akkurat hva jeg vil. Hipp hurra for 17.mai!!!

AMARONE!!!!! Lektor Nordskog har sett Radioresepsjonens jingleshow!

2010-05-10T23:12:00.006+02:00

De tre tenorer fra Helvete...

Lurer du på hvorfor Radioresepsjonen er så høyt elsket? Sjekk ut denne:
en av Tore Sagens største genistreker; postkasse- (postkasse, postkasse, postkasse) jinglen med det berømte Tore-brølet:

Radioresepsjonen skal jo, til vår store sorg, ha sin siste sending på 17. mai. Det er jævlige greier men en får trøste seg med at de tre genier Tore, Steinar og Bjarte nå skal prøve seg på tv-skjermen.

I anledning deres avskjed til radiomediet besluttet de å avholde to show på Rockefeller der de sammen med Kringkastingsorkesteret skulle spille et utvalg av sine jingler. Her er et utdrag fra deres første show forrige uke:

Jeg vurderte jo selvsagt å kjøpe billetter; jeg har jo tross alt vært blodfan siden januar 2006 men men, det ble jo utsolgt på et kvarter og jeg er ikke et menneske som liker stress. Dessuten, jeg kunne jo nyte det hele på streamingtv fra vår kjære statskringkaster.

Show nr 2 skulle foregå i dag og jeg hadde jo ingen billett. Men plutselig ringte min åndelige nevø, eleven Eirik Vågeskar, og lurte på om jeg trengte en billett han hadde fått til overs. Jeg forstod at dette var et tegn fra høyere makter som ønsket at jeg skulle komme på showet. Jeg sa straks ja og klokken 19.00 var vi på plass på Rockefeller. Først oppvarming med Datarock og så...The Boys!

Etterhvert kom Ingrid Olava, Harald Eia, Lene Elise Bergum og selveste Losen (Bjørn Eidsvåg) til slutt! Sammen ble vi ledet gjennom faste poster (poster, poster, poster) og det hele var en nytelse. Her er finalen, Losen synger sammen med Sexylubben:

Dette var jaggu en fantastisk kveld og jeg tror Eirik Vågeskar får noen minutter mindre i skjærsilden siden han skaffet sin gamle lærer en billett til de tre gutta...

Hele sending kan du ser her!

"Da menn var menn..." Lektor Nordskog ser historiske filmer

2010-05-09T12:33:00.003+02:00

Her om dagen var Lektor Thorsen så snill å tipse meg om en film fra 1983 jeg ikke hadde sett. Det er flaut å innrømme det; jeg som elsker måneferder og romfart hadde ikke sett "The right stuff" fra 1983.

Filmen er en hyllest til de mennene som gjorde moderne romferd mulig; fra Chuck Yeager som brøt lydmuren i 1947 til mennene som styrte Apollo-ferdene. Filmen er på nesten tre timer men det spiller ingen rolle for den er så forbannet spennende at man vil at den skal vare tre timer til! Jeg ble så inspirert av dette at jeg fant frem dokudramet From the Earth to the Moon og tenker å se denne om igjen.

Det er fantastisk å se opptak og dramatiseringer om romferdene; det største teknologiske mirakel menneskeheten har utført men samtidig blir man trist. For hva har skjedd siden NASA på syttitallet avsluttet Apollo-programmete? Sørgelig lite. Romfergeprogrammet tuslet og gikk men etter at den kalde krigen sluttet var det knapt incitament til noe mer. Vi kunne i dag ha vært godt i gang med kolonier på Månen. Vi kunne vært mye lengre i vår helt nødvendige ferd til Mars. Men nei da, våre ledere tenker ikke lengre frem enn fire år. Hvilken fremtid har vi her på jorden hvis vi ikke begynner å tenke tusen eller fem tusen år frem i tid? Vi kommer til å tyne en blek skygge av velstand ut av stadig minkende ressursser. Om vi går imot det innerste av menneskelig instinkt; eksansjon og oppdagelser, så vil straffen være fryktelig. Vi vil gå under her nede på vår lille klode uten å legge merke til stjernene og planetene over oss; de som nettopp kunne ha reddet oss. Merkur alene har bly nok til å kunne vare i millioner av år, Jupiter ville kunne gi oss nok hydrogen for uoverskuelig fremtid og Mars kunne bli vårt nye hjem med noen generasjoners terraforming. Og siden? Stjernene ligger der ute; galakser etter galakser, det slutter ikke noe sted. Er dette sci-fi? Ja på samme måte som kjernefysisk energi, jetfly, kvinnefrigjøring og anti-rasisme var sci-fi.

Romferdene og de mennene som utførte dem minner oss på noe essensielt. Geniet Carl Sagan sa at vi alltid hadde vært stjernefarere og at vi måtte innse dette. Et annet geni, forfatteren Arthur C. Clarke, sa om politikere som ikke bevilget de nødvendige penger til romfart: "What the hell are they waiting for?" Ja det er et godt spørsmål, hva er det vi venter på? Det er i alle fall det jeg tenker når jeg ser "The right stuff". Vi må se å komme oss ut i rommet igjen!

Historien må skrives om!

2010-04-30T20:07:00.005+02:00

I det siste har det vært litt skriverier om en påstått tidsreisende. Aviser og blogger har tatt for seg dette bildet:

Bildet er fra 1940 og det har blitt påstått at en mann umulig kan ha sett ut slik på 1940-tallet. Påstanden er selvsagt helt idiotisk og vi trenger ikke å skrive om historien ennå. Men kikk litt på disse bildene:

Tenk det, Darth Vader deltok på konferansen i Jalta og ingen sa noe til meg på historie grunnfag!

Og at Batman (eller Lynvingen som jeg mener han heter) briefet amerikanske fallskjermsoldater i England rett før D-Day? Dette er sprengstoff! Brenn historiebøkene!

Det bildet som forvirrer meg mest er det understående, skjønner ikke at Darth Vader skulle samarbeide med USA i Vietnam...

Fyren som har laget disse bildene heter Agan Harahap og du finner mer her.

Lektor Nordskog reflekterer mer over mp3 og andre dyr pluss det å snakke om ting man ikke forstår

2010-04-27T20:59:00.008+02:00

Undertegnede overhørte følgende samtaler mellom to "musikkinteresserte" her om dagen:

"Tullebukk 1:Mp3-spillere er jo for folk som ikke hører forskjell på støy og musikk
Tullebukk 2:Ja, det hjelper ikke om man ripper til 320 kbps, jeg hører med en gang at det er komprimert lyd.
Tullebukk 1:Ja det er typisk, kvantitet fremfor kvalitet. Folk vil ha med 10 000 musikkfiler i lommen men de bryr seg ikke om kvaliteten."

Det er her jeg skulle ha brølt:"IDIOTER!!!" men det er jeg for høflig til. Hvorfor er de to gutta tullebukker? Rett og slett fordi de snakker før de har satt seg inn i ting.

Den første tullebukken jeg hørte komme med dette argumentet var UiO-ansatte Thomas Hylland Eriksen som uttalte stort sett akkurat det de to tullebukkene snakket om. Det hørtes så flott og fancy ut da Hylland Eriksen sa det på P2, så da trengs det jo å gjentas, ikke sant? "Hvlilken ironi, vi kan ta med oss tusenvis av sanger men opplever kvalitetstap NETTOPP på grunn av at vi vil ha så mange sanger!!!" Intellektuelle elsker sånt, særlig den typen som mener alt var bedre før og at det moderne rett og slett er forflatende, fordummende og ødeleggende for tings kvalitet. Dette er rett og slett reaksjonær glorifisering av det som var før. "Onkel Lauritz er på video..." Ja så grusomt, tenk at det går an å se levende bilder! (I parantes bemerket, hva mener egentlig Eggum med at "Onkel Lauritz er på video"? Den Lauritz han vokste opp med var jo på radio og radio gjør seg jo dårlig på video? Den Onkel Lauritz jeg vokste opp med var jo på tv og jeg synes det er drittøft å se ham og Teodor på video!!!!! Men hva ser Eggum for seg; en blå skjerm?)

Som all slik glorifisering holder heller ikke mp3-eksemplet vann. Hvorfor ikke? Fordi ingen tvinger tullebukkene til å høre på mp3! Ingen tvinger dem til å rippe platene sine over til nettopp det formatet! De kan velge mellom en haug formater, både "lossy" (at det foregår et kvalitetstap når størrelsen går ned) og "lossless" (at lyden er den samme selv om filstørrelsen går ned). De burde ha lest seg opp på mp3, wma, ogg vorbis, wav, wavpack, musepack, FLAC osv osv.

Det er i dag ikke noe problem å rippe hele samlingen til et lossless format. Deretter kan du overføre dem til mp3-spilleren din. Da får du CD-kvalitet på mp3-spilleren. Prisen er selvsagt at filene ikke blir så små som hvis de var rippet til lossy formater, men nå er vel ikke harddisk-plass på spillere noe problem lenger?

Jeg for min del har rippet hele samlingen til FLAC som er et "lossless" format. Disse filene tar opp rundt 120 gig på harddisk, det er rundt femti prosent av den størrelsen de ville ha tatt om de var i Wav, CDplatenes eget format. De streames til anlegget via min Squeezbox og når jeg skal ha dem over på spilleren konverterer jeg til Apple Lossless. Slik beholdes den ukomprimerte lyden.

Det er selvsagt dette jeg burde ha fortalt tulletukkene, men det gjorde jeg ikke. Grunnen til det er at det er ingenting som irriterer slike tullebukker mer enn at deres surmuling avsløres som feilinformasjon, da blir de virkelig sure. De liker best at ting BLIR verre mens de nikker smilende og sier: "Det var det jeg sa! Ting blir bare verre og verre!"
Derfor gav jeg pokker. Jeg gikk hjem mens jeg hørte på ukomprimert musikk...

Lektor Nordskog går over til den mørke siden...

2010-04-27T18:03:00.014+02:00

Jeg har følelsen av at jeg har fulgt oppfordringen på den ovenstående plakaten. For hva har jeg gjort? Jeg som i alle år har sverget til alt som er anti-apple, jeg som alltid har gjort narr av de hvitlakkerte tulletingene som fjolsene har løpt rundt med, jeg som har flirt hånlig av at 1 mrd mennesker har følt seg unike fordi de har samme gjenstand i lommen; jo jeg har kjøpt meg ipod...

Jeg som i alle år har vært trofast tilhenger av Creative! Jeg som har hatt en Zen Vision M siden 2005 og en Zen Xtra siden 2004 (sic!).
Zen Vision M

Zen Vision Xtra

Den sistnevnte har jeg personlig modifisert; skrudd den opp og skiftet harddisk. Creative har vært det beste har jeg syntes og det har ikke vært for å være spesiell, men jeg mener det virkelig. Man kan skru selv, man kan modifisere programvare og styre alt i mye større grad enn med en ipod. Nå sitter jeg her med en sånn maskin allikevel, den er bundet til itunes, jeg kan ikke installere linux på den en gang. Hvorfor har jeg gjort dette? Det hele var et spørsmål om størrelse. Ipod Classic kommer i 160 gig, det gjør ikke Creative, punktum!

Pantet på mitt svik

Jeg er helt avhengig av å ha med meg alt jeg eier av lyd i lommen, sånn er det bare og da gjensto ipod som det eneste logiske valget. Sånn er det. Dessuten, Zen Vision M er på 30 gig, til slutt inneholdt den bare podcaster og min elskede Zen Xtra (som ser ut som noe laget på femtitallet!) ble mer og mer forvirret av at jeg hadde satt inn en altfor stor harddisk i den (den er laget for toppen 60 gig) og slo seg oftere og oftere vrang og brukte strøm som et mindre smelteverk. Pensjonen var helt klart nødvendig for mine gamle kjære spillere.

Podden er pen den der den ligger. Den spiller alle filene bra uansett om det er AAC eller ALAC eller MP3. Den er lett og ligger godt i lommen. Og itunes har siden sist fått hjemmedeling så jeg kan spille av biblioteket som ligger på hovedmaskinen på en annen maskinen som også er på nettverket. Det er så bra alt sammen. Men jeg vet at jeg har solgt sjelen min, jeg har gått over til "the dark side". Steve Jobs er min Palpatine. Jeg kjenner meg slik:

Frokost på Nighthawk Diner på en hverdag

2010-04-26T11:50:00.008+02:00

I dag drog Lektor Nordskog, Lektor Thorsen og Ingeniør Martinsen til Nighthawk Diner for å spise frokost i 1950. Jeg har tidligere her på bloggen skrytt høylytt av dette stedet men erfaringene da baserte seg på et besøk gjort på en lørdag klokken 10. Vi var nå spent på hvordan Dinern var klokken 07.00 en mandag morgen. Ville servicen og maten være like god som på en lørdag?

Vi troppet opp kl. 07.00 og en blid servitrise sjenket kaffe og tok våre bestillinger. Jeg bestilte Egg Benedict og helmelk. Hva skal jeg si? Servitrisen: Topp. Maten: Topp. Kaffe: God og i ubegrensede mengder. Ventetid på maten: 40 minutter!!!

Det nytter rett og slett ikke. Det er greit at maten var god men det skal ikke ta 40 minutter å posjere et par egg, røre sammen en hollandaisesaus og fritere noen chips. En lørdag formiddag er dette "greit" fordi man gjerne har god tid og godt kan sitte og kose seg litt men en mandag morgen med snaue 5-6 gjester i lokalet? Da må ting gå fortere!

Jeg håper inderlig at Nighthawk Diner får orden på dette for jeg vil så gjerne bli stamkunde der! Inntil videre tilgir man noe fordi stedet er så forbannet sjarmerende og nylig har åpnet men dette må det bli orden på!

Men som sagt; meget god Egg Benedict!

Les Lektor Thorsens tanker rundt samme besøk på hans blogg Stuertsyndromet.

Lektor Nordskog forakter russetiden høyt og inderlig

2010-04-22T09:02:00.005+02:00

Norges fremtid...

Det er blitt 22. april og en masse tredjeklassinger i Norges videregående skole har begynt å gå rundt i uniform. Nei, de har ikke blitt med i en fascistisk gruppe (selv om de har alle signifikante kjennetegn på en slik bevegelse), de har startet russefeiringen. Jeg tror jeg er tilbøyelig til å stemme på nær sagt hvilket som helst parti som lovte å forby denne idiotiske skikken. Det er en slik stupiditet i denne feiringen at ord blir fattige.

La meg ta det punktvis:
1. Man feirer ingenting på forskudd. Ingen pakker ut gavene til jul 3. desember. Men russen feirer en avslutning de ennå ikke har opplevd.

2. Det er ingenting å feire. En russ har gått igjennom 12 års skolegang som vedkommende har RETT til å ha! Hva er imponerende med det? Ingenting.

3. Russetiden er ødeleggende for karakterene. Bare fraværet fra undervisningen i seg selv er ekstremt ødeleggende. Når russ i tillegg drikker hver eneste dag, pådrar seg sykdommer, fryser og ikke sover ordentlig sier det seg selv at prestasjonsnivået synker noe enormt.

4. Russetiden er en orgie i hærverk, offentlig fyll og ødeleggelse. Noen får minner for livet de ville gitt alt for å slippe å ha.

5. Russetiden er essensielt umoralsk i all sin narcissisme. Den er et symptom på et samfunn som ikke lenger vektlegger hardt arbeid, skikkelig oppførsel og selvdisiplin.

6. Skolene i Norge burde ha gjort alt for å sabotere og ødelegge russefeiringen, det er skolens jobb å være gammeldags og moralsk. Den skal være en gledesdreper. (Da blir det også mer gøy å være russ!) Men nei, skolen i Norge legger ting til rette for russen! Den skal hjelpe til med selvødeleggelsen! Er det rart at karakterene stuper da?

Når jeg klager på russen sier elevene til meg:"Men du var jo russ selv, Stian!" Da sier jeg: "Ja, men russefeiringen for tyve år siden har like mye å gjøre med denne feiringen som en pistol har å gjøre med en atombombe." Det verste er at det er sant...

"Ludvigsen" fra Knutsen og Ludvigsen er død

2010-04-21T23:15:00.004+02:00

Lektor Nordskog besøker en tidsmaskin

2010-04-17T19:44:00.014+02:00

I Seilduksgaten på Grünerløkka ligger en tidsmaskin. Den heter The Nighthawk Diner og er intet mindre enn et forsøk på å være en kopi av en tradisjonell diner i USA på trettitallet. Det er inspirert av det berømte maleriet av Edward Hopper som heter "Nighthawks at the diner" og Tom Waitz sin plate med samme navn.

Jeg har fulgt med på dette stedet og prøvd å få skvist inn et besøk dit den siste tiden. På lørdag morgen lyktes det og lektor Nordskog og hans hjertes utkårede pluss to andre gode venner satte seg ned for å spise frokost der klokken 10.

Jeg var fryktelig spent og jeg ble ikke skuffet. Interiøret var perfekt. Jan Vardøen har gjennomført sitt konsept til minste detalj. Alt har klaffet; serveringspersonellets uniformer, fliser på badet, bord, stoler, de maskinskrevne menyene, ALT!

Men hva med maten?
Jeg bestilte meg en frokost med french fries, egg, bacon, pølser, chili con carne, toast, blåbærsyltetøy og et stort glass melk pluss kaffe. Kaffen koster kr 25 og du får så mange påfyll du vil ha! Frokosten ellers kom på kr 120.

Den søte servetrisen (som forøvrig kom fra Minnesota, USA, sånn bare for å gjøre det hele perfekt!) var raskt på pletten med maten og det var kjempegodt!

Vi ble sittende to timer på stedet, drakk mer kaffe, pratet, drakk mer kaffe og nøt atmosæferen. Der jeg satt var jeg glad jeg hadde på meg hvit skjorte og sort slips. Jeg så meg rundt og oppdaget at jeg ikke var den eneste. Noen korte øyeblikk hadde man virkelig følelsen av å være mange tiår tilbake i tid, dvs helt til noen med allværsjakke og fotformsko gikk forbi... Som en anmelder har skrevet i begeistring; man tar seg i å se etter FBI-agent Dale Cooper og man synes nesten man hører hans:"Damn good coffee..." Her kunne han fått servert sin "bottomless cup of coffee" og "Eggs benedict".
Eggs Benedict
Oppskrift på Eggs Benedict her.

For et sted! For en atmosfære! For en nydelig mat! Jøss så begeistret jeg er! Hipp Hurra for Jan Vardøen og The Nighthawk Diner! Her skal jeg gå så ofte jeg kan.

I anledning "iPAD"

2010-04-03T23:24:00.003+02:00

Nok en tur til Berlin får Lektor Nordskog til å reflektere over "bomaskiner"

2010-04-03T19:01:00.012+02:00

Sosialistisk frise i Karl Marx-allee: "Mennesket beseirer tid og rom" Yeah, right...

Lektor Nordskog tok seg en tur med gode kamerater til Berlin i påsken. Det var pokker så fint og Berlin var herlig som alltid. (I parantes bemerket, en spørreundersøkelse i England viste at briter så på Tyskland som verdens kjedeligste land. Jeg er i og for seg mest overrasket over at britene VISSTE at Tyskland er et land! For et ufyselig folkeslag britene har blitt; en te-drikkende, urenslig og fish-and-chips-karry-etende ekkel gjeng. Nåvel, nok om det...)

Nordskog hadde noen fantastiske dager der og rakk mye rart. Det ble museum, minnesmerker, historie, fantastisk mat og drikke og mye annet. Særlig rester fra DDR-tiden fascinerer Nordskog enormt. Derfor tok vi en solid runde for å se på relikvier fra 1949-1989.

Enda en sosialistisk frise i Karl Marx-allee; denne gang på Haus des Lehrers: "Vårt liv" heter det. Ja, det hadde vært flott hvis livet i DDR hadde lignet på dette...

En ting jeg denne gang reflekterte over var vårt forhold til "bomaskiner". Vi fra vesten assossierer alltid stygge, ensartede og grå blokker med de land som for tyve år siden var sosialistiske. På torsdag tok jeg en tur til et av de områdene i Tyskland med flest slike blokker, eller "Plattenbauten" som det het i DDR; nemlig Marzahn. Det tar en halvtime med S-bahn fra sentrum og så er du der; området med mest kriminalitet og ustabilitet i Berlin, i alle fall om du skal tro offisielle statistikker. Særlig områdets 20 000 russere utmerker seg på kriminalitetsstatistikken.
Nå vel, dette så vi fra S-bahn:
Plauttenbauten i Marzahn

Jeg må bare si: Er dette stygt?

Flere blokker

Inngangsparti

For meg så virker det som at DDR-diktaturet bygde alt annet enn uniformt, snarere tvertimot; det er store forskjeller selv i grupper av blokker som ligger svært nær hverandre.Dessuten hører det med til historien at blokkene nok ikke var så rene og pene dengang kommunistene styrte...

Mosaikk i Marzahn fra kommunisttiden: Ingen tagging!

Jeg syntes blokkene i Marzahn var flotte. Det virket som et bra sted å vokse opp, i alle fall de områdene vi så på. Av og til så ser man det man ønsker å se. Vil man se et uniformt menneskefiendlig blokklandskap så ser man det. Denne gang så jeg noe annet og jeg greide å se forbi det faktum at de røde fascistene i SED bygget dette området i rasende fart for å få gjort noe med boligmangelen i landet. (DDR fikk til slutt dekket boligbehovet, men da var staten bankerott...)

Jeg forventet at området jeg kom til skulle være grått, stygt og ensartet for det er slik jeg har blitt presentert for østblokklandene helt fra jeg var liten. Derfor blir jeg overrasket når det er uensartet, farverikt og koselig, for det er ikke slik jeg forventer at det skal være.

En venn av meg fortalte at han en gang hadde tatt med seg sin mor på DDR-museum i Øst-Berlin. De gikk der forbi en utstilling som viste et typisk kjøkken fra DDR på syttitallet og hans mor utbrøt:"Se, sånn bodde de altså!", hvorpå min venn svarte; "Ja, mamma, akkurat som oss...!

Det de så på var et typisk syttitallskjøkken som like gjerne kunne stått i Oslo som i Øst-Berlin, men det er fort gjort å ikke se slikt når man vet at det er rester av et diktatur man ser på. Alltids tankevekkende for oss som elsker historie, hvordan skal vi unngå at våre ideologisk farvede briller forvrenger synet vårt?

Klikk her for et panoramabilde over Marzahn.

Latterliggjøring av kjønns"forskere" er gøy (selvsagt)

2010-03-24T14:49:00.004+01:00

Nå skal det sies at svært få ting er enklere enn å gjøre narr av kjønns"forskere" men denne saken klarer det på en hysterisk morsom måte! Anbefales! Her er en smaksprøve på definisjon av begrepet "Patriarkat":

"Patriarkatet. Å boy. Husker du Sauron, fra Ringenes Herre? Han som sto hele dagen i tårnet sitt og bare tenkte onde, onde tanker? Vel, han kunne godt vært en del av patriarkatet. Patriarkatet er en verdensomspennende organisasjon som lever og ånder for én ting: å holde kvinner tilbake. Patriarkatet er grunnen til at jenter leker med dukker, og at det er så få kvinnelige Star Wars-fans. Du må imidlertid ikke gå i den fellen å tro at patriarkatet bare består av menn. På samme måte som ikke alle slavene i USA ville ha sin frihet fordi de hadde slavementalitet, er det mange kvinner som nekter å innse hvordan patriarkatet gjennomsyrer alt. Alt."

og her på "heteronormativitet".
"Heteronormativitet. Det mentale fengselet heterofile, de-normale-i-anførselstegn, forsøker å tvinge alle andre inn i. En av de store stygge ulvene. Bare overgått i ondskap av Patriarkatet."

Du finner resten her. Fornøyelig lesning og et velrettet spark til sjarlatanene på Blindern.

Har de intellektuelle en hang til unnfallenhet overfor totalitære regimer?

2010-03-23T22:35:00.010+01:00

Våre tyske fettere har litt bedre magasiner ja...

Henryk M. Broder er en journalist jeg fikk sansen for da jeg skrev min hovedfagsoppgave om Goldhagen-debatten i Tyskland på slutten av 1990-tallet. Han hadde en provoserende og skarp penn. Her om dagen fikk jeg tilsendt en link til en artikkel trykket i siste utgave av Der Spiegel.

Der stiller Bruder spørsmålet om vi ser en intellektuell unfallenhet overfor fundamentalistisk Islam i Europa i dag. Han trekker sammenligninger til den unfallenhet intellektuelle på venstresiden viste under den kalde krigen. Man unnskyldte enhvert overgrep Sovjetunionen gjorde mens man kritiserte vesten voldsomt, man så på Sovjet som så stort og mektig at motstand mot landets ekspansjonisme (a la Reagan) ble tolket som reaksjonært krigshisseri.

Jeg er født i 1972 men er absolutt gammel nok til å huske de nyttige idiotene i fredsbevegelsen som til tider hadde farlig stor oppslutning om sine ideer som i praksis ville gjøre vest-Europa totalt forsvarsløst overfor sovjetisk invasjon. I dag vet vi at KGB var svært ivrige etter å støtte disse bevegelsene med penger og goodwill. De hadde selvsagt sine grunner til det.

Jeg er også gammel nok til å huske SV-lærere på ungdomsskolen som hoderystende forkynte at det Reagan og vesten drev med var galskap og ville lede oss ut i den tredje verdenskrig. De samme menneskene hadde ikke så mange svar klare noen år senere, når Sovjets økonomi knakk og russerne måtte krype til forhandlingsbordet.

Berge Furre, SV-kjempen, hevdet at DDR kom bedre ut av det enn BRD når det gjaldt menneskerettigheter. Kjell Gjøstein Resi hyllet rumensk arkitektur under Ceausescu. Berit Aas hevder i dag at 9/11 var en konspirasjon utført av USA. Det er i det hele tatt mye rart på den intellektuelle venstresiden. Men, hvorfor skulle de være noe mindre rare enn høyresiden?!

Det er ikke vanskelig å finne eksempler på høyreintellektuelle som forsvarte Nazi-Tyskland eller hylte opp om brudd på menneskerettigheter uansett hva Warszawapakten gjorde men som ikke sa et pip når Pinochets fascister torturerte sosialister til døde. Thatchers hyperintellektuelle klikk av rådgivere som stod for en nærmest ubegrenset økonomisk frihet, hadde ingen betenkligheter med å alliere seg med tidligere nevnte Pinochet. Så svakheten for totalitære regimer er kanskje noe intelligensiaen som sådan sliter med, ikke bare den røde delen av den? Nåvel, tilbake til Broder.

I sin artikkel hevder Broder at de intellektuelle i sin oppfatning av Sovjet kom til den innsikt at "det er bedre å være rød enn død"...
Han kritiserer den samme mennesketypen i dag for å mene at det er bedre å leve under Sharia-lov enn å ikke leve. Mer skal jeg ikke røpe, annet enn å minne om at Sharia-lov i praksis er innført flere steder i Storbritannia og at en av den anglikanske kirkens mektigste menn uttalte at det er "uungåelig" at det til slutt innføres offisielt. (Les mer om ham her) Høres det kjent ut? Like uunngåelig som at Sovjetunionen til slutt vil dominere verden?
Artikkelen er interessant og provoserende. Les den på tysk her.

Gunnar Sønsteby i Asker Bibliotek

2010-03-23T20:25:00.003+01:00

En hyggelig elev, Linn Benedicte, tipset meg om at Gunnar "Kjakan" Sønsteby kommer til Asker bibliotek torsdag 25. mars kl. 19.00. Det er en flott anledning til å møte Norges høyeste dekorerte motstandsmann "in person".

Det koster 80 kroner å komme inn og det er da virkelig verdt! Du finner lenke til mer info om arrangementet her.

På tide med nytt bråk i bibliotektet

2010-03-23T13:52:00.003+01:00

To tullebukker og en ordensmann...
Torsdag 25. mars er det på tide å krangle litt igjen i biblioteket på Sandvika vgs. Denne gang er det Helge Aamodt og Sigrid Hagemann som skal diskutere norsk skole. De to er like enige om den slags som Stein Lillevolden og Carl I. Hagen er enige om norsk innvandring så det blir en røff jobb å holde orden på dem. Heldigvis er det en stødig fyr som skal ta seg av det, nemlig meg! Her er emnene for diskusjonen:

1. Ivaretas norske elevers rettigheter?
2. Hva er hovedutfordringene for norsk lærerutdanning?
3. Får norske elever bare utdannelse og ingen dannelse?

Møt opp, folkens!

Jeg minnes en kjær venn som døde for tidlig

2010-03-20T14:12:00.013+01:00

Ola foran Haugenstua skole, der han arbeidet i så mange år

Min kjære venn og tidligere kollega Ola Flaatrud døde denne uken, knapt 62 år gammel. Jeg ble kjent med Ola i 2000 da han var min trinnleder på Haugenstua ungdomsskole. Vi ble fort venner og holdt siden kontakten. Han ble en viktig figur for meg som ung lærer. Ola kjente alle velprøvde pedagogiske teknikker og lærte dem gjerne bort. Hver uke jeg er i klasserommet bruker jeg teknikker jeg lærte av ham.

Han hadde fjellstøe faglige kunnskaper og kombinerte det med teft og en gudbenådet pedagogisk innsikt. For Ola var dannelse og utdannelse to sider av samme sak. Han var alltid på høyde med lærestoffet og når lærestoffet ikke var på høyde med ham, så løftet han det.

Han var en gentleman, en mild mann med et lunt smil, men som ikke var redd for å si fra hva han mente. Det ble forkynt med høy karakteristisk Ola-stemme. Han avskydde ekstremister av alle slag og var en representant for den lærertypen som var helt klare på at elever i den norske grunnskole skal oppdras til å bli demokrater, de skal ikke dulles med av formløse autoritetsredde lærere-in-spe med "anything goes"-holdninger.

Han lærte meg hvor viktig det var å ikke gi opp elever. Uansett hvor håpløst det så ut fortsatte han å gi omsorg og kunnskaper til dem. Det viste seg da snart at ting nesten aldri er håpløst.

Elevene ble glad i Ola. Det kommer tydelig frem nå når han er borte.
Som en av elevene har skrevet på facebook om ham: "helt sykt. kan ikke tro det.. han var så fantastisk! sto der alltid for alle.. brukte så god tid på oss .. :-/ rip!"

Og en annen elev:
Hvil i fred Ola! du ga oss inspirasjon og motivasjon. Grunnen til at jeg fortsatt har engelsk idag, har mye med deg å gjøre. jeg håper du har det bra der du er! :( ♥

Privat møttes vi med jevne mellomrom, dessverre mindre etter at jeg byttet jobb, men vi opprettholdt kontakten via telefon. Sist jeg snakket med ham pratet vi om at vi snart måtte møtes for "kaffi og drøs". Det kommer aldri til å skje nå. Det blir aldri mer samtaler om tog, annen verdenskrig, litteratur og tusen andre ting han hadde utømmelige kunnskaper om. Han etterlater seg et stort tomrom, noe som ble svært tydelig på fredag under minnesamværet med elever på Haugenstua skole. Nye og gamle elever kom for å vise sin sorg og det ble også opprettet en egen facebookgruppe.

Ola var en fantastisk mann som svært mange kommer til å huske. Jeg kommer ikke til å glemme ham; han var en flott lærer, et forbilde og en nær venn.

Og så var det på tide å dra hjem...

2010-03-19T14:29:00.007+01:00

Fredag morgen var det frokost kl 07.15 og deretter buss til Tegel flyplass. Kofferter og sekker var ferdig pakket kvelden før.

Vi landet i Norge kl. 12 og skoleturen var over. Masse er observert og må nå bearbeides av unge sinn. Kanskje elevene sitter igjen med såpass gode minner at de vil vende tilbake til byen, kanskje for å bo der?
Noe av det Bjarne og jeg sitter igjen med er hvor fantastisk flotte elever vi har. Har vi et eneste negativt ord å komme med når det gjelder elevenes oppførsel? Nei. Å få være lærer for slike fine unge mennesker er en ære.

Berlinbjørnen, som jeg synes virker litt forbanna...

Gode minner fra Berlin; 3 representanter for det dekadente imperialistiske Bærum hyller den vitenskapelige sosialismens grunnlegger

Stasiland, fengsler og "ein kilo Hamburger, bitte!"

2010-03-18T23:58:00.015+01:00

Siste dag med ordinært program var kommet og vi startet dagen med elevforedrag av Fredrik L, Nora og Knut. De gav oss solide bakgrunnskunnskaper om DDR i sin allminnelighet og Stasi i særdeleshet.
Deretter satte vi oss på S-bahn og drog til Lichtenberg, bydelen der Stasi hadde sitt hovedkvarter, et helt kvartal som i DDR-tiden var utilgjengelig for allminnelige mennesker.
Lektor Thorsen og lektor Nordskog klar for Stasi, "Skandinaven sind nette Menschen..."

Vi møtte vår svenske guide og ferden gikk så inn i det som en gang var nervesenteret i DDRs sikkerhetsmaskineri.

Bygning 1 i Stasikomplekset

I bygget kan man se kontorene til Stasi slik de ble forlatt høsten 1989. Der har man laget en utstilling av alle de motbydelighetene som organisasjonen drev med. Målet til Stasi var å vite alt om alle til enhver tid og de hadde ingen moralske skrupler i forhold til å nå sine mål. Vi fikk se hule trestammer og stener med lydbånd som ble brukt til å avlytte folk med, vi fikk se dufttøystykkene som ble brukt til å samle svette fra fanger slik at man kunne lettere spore dem med hunder om de stakk av osv osv. Guiden viste oss en organisasjon ledet av kontrollfriken Erich Mielke som hadde en mappe på alle og som ikke gikk av veien for noe når det gjaldt å trygge sin posisjon. Han ledet Stasi i tredve år.

Vi fikk høre om de mange tusen sekkene med opprevent papir; mapper med info om mennesker Stasi hadde spionert på som ble forsøkt ødelagt av Stasi i panikk høsten 89. I dag sitter det mennesker og limer papirbitene sammen igjen...
Vi lærte om mennesker som etter murens fall endelig fikk se mappen sin bare for å oppdage at ektefeller, foreldre eller barn i årevis hadde levert opplysninger om dem til Stasi. Vi fikk rett og slett se et perverst system i praksis.
"Stasiland". Mange av dem som bor i disse blokkene jobbet for Stasi

Etterpå gikk turen til Stasis eget fengsel i Hohenschönhausen der guiden satte elevene inn i hvordan søvnmangel, bittesmå celler, fullstendig mangel på tidsfølelse og trusler ble brukt til å bryte ned fangene. I det kommunistiske fengsel hadde man ikke navn, bare nummer og man trengte ingen lov eller dom for å plassere mennsker der i årevis. Og dette systemet ble skrytt opp i skyene av svært kjente norske politikere på venstresiden. Fytte rakkern...

Etter en lærerik men dyster dag var det tid for vår siste fellesmiddag i Berlin. Vi drog til Prenzlauer Berg for å besøke et sted som heter Schnitzelkönig. Riktig, der serverer de kun snitzler. Grunnen til at vi drog var at Bjarne og jeg hadde oppdaget at man der kunne spise en hamburger på en kg. Dette fortalte vi til elevene og Knut erklærte at dette måtte være stedet for ham. Heftige veddemål ble inngått og ingen trodde det var mulig å gjennomføre et slikt karstykke som det er å spise en kg kjøtt. Knut gjorde alle spådommer til skamme. Hamburgeren ble fortært uten varige men, hva mer er; han så frisk og glad ut etterpå.

Litt småvarmt til en røslig kar...

Så var kvelden over og det var tid for å pakke. Vi er alle mettet av inntrykk og vi har forhåpenligvis alle blitt noe klokere. I Berlin ser man så tydelig hvilke skader nazismen og kommunismen gjorde i det tyvende århundret. Sånn sett kan slike turer være vaksinasjon mot totalitære idelogier.

Tysk historie, sovjetisk heraldisk sorg og middag 200 meter over bakken

2010-03-18T00:57:00.024+01:00

Onsdag 17 mars startet med elevforedrag av Simen, Anette og Fredrik H. De gav oss en innføring i tyske historie fra 1945 til 1989. Deretter drog vi til Deutsche Museum for å få ytterligere kunnskap om de to tyske statenes historie. Omvisningen var svært lærerik og tettpakket med info. Som Bjarne sa så kan man ikke gå en meter i Berlin uten å støte på levende historie.

Etter besøket var det egenaktivitet og vi lærere drog sammen med en gruppe elever til Treptower Park for å der beskue det største sovjetiske krigsminnesmerket i Europa. I Treptow ligger 7000 sovjetiske soldater begravd, soldater som døde de siste ukene i slaget om Berlin i 1945.
Inngangen til parken med stilliserte røde faner av granitt fra Hitlers rikskanselli

Monumentet var ferdig i 1949 og er bygget i form av to enorme faner av rød granitt, fem store gravplasser og 16 sarkofager med sitater fra Stalin. Hovedstatuen forestiller en sovjetisk soldat som holder et tysk foreldreløst barn trygt på armen mens han tramper på hakekorset. Det var et uhyre viktig minnested i DDR, for eksempel drog alle nygifte par i Berlin hit og la ned blomster for å minnes de sovjetiske soldatene som døde i kampen mot nazismen. Minnesmerket er i dag beskyttet av den tyske stat som vedlikeholder det.

Sovjetsoldat knelende i sorg

Ja, russerne bygde stort...Totalitære regimer gjør det...

Man føler den annen verdenskrigs enorme betydning på et sted som dette og man kan bare forestille seg hvilke lidelser det sovjetiske folk utholdt i kampen for sin eksistens. Stedet har også en ekstra dimensjon i og med at det er bygget av et diktatur i forakt for et annet diktatur. Det er også interessant med den symbolikk som ligger i at marmoren og granitten fra Hitlers rikskanselli ble brukt til å bygge anlegget.

Moder Russland sørger over sine døde sønner og døtre

For oss nordmenn er det nok vanskelig å ta dette innover oss, slike enorme ofre slapp vi heldigvis å bringe selv om det var ille nok under den annen verdenskrig. Besøk til slike steder er noe av det nyttigste man kan gjøre hvis man skal søke å forstå "Den Store Fedrelandskrigen" som russerne kaller den annen verdenskrig.

Gruppebilde i Treptower Park

Etter at dagens aktiviteter var over drog vi til Fernsehturm ved Alexanderplatz for å spise middag. Tårnet var DDR-regimets stolthet der det ruvet 300 meter over bakken. Noe slikt hadde ikke vesten! Heisen opp til kulen med utkikksvinduer og restaurant (Telecafe) 200 meter over bakken tok 40 sekunder. Eventuell høydeskrekk ble overvunnet og maten smakte fortreffelig. Tårnet står nøyaktig slik det ble bygget på starten av 70-årene og er et nydelig eksempel på kommunistisk byggeskikk og smak.
Fernsehturm

Vi satt en god stund og nøt mat og en fantastisk utsikt før elevene flagret ut til nye opplevelser.

I morgen går turen til nok et mørkt og fascinerende kapittel i tysk historie; vi besøker Stasihovedkvarteret og det beryktede fengslet Untersuchungsgefängnis Hohenschönhausen, der DDR-regimet sperret inne sine motstandere uten lov og dom.

Sandvikaelever besøker Sachsenhausen

2010-03-16T22:38:00.009+01:00

Tirsdag morgen samlet vi oss til frokost her på Three little Pigs. Da den var fortært og kaffen var hentet var det tid for elevforedrag om et gitt historisk emne, noe vi gjør hver morgen her. Temaet for dagen var selvsagt; Sachsenhausen. Alexander, Ingrid Sofie, Markus og Ingrid M gav oss en grundig redegjørelse for konsentrasjonsleiren Sachsenhausens historie.

Etter en halvtimes foredrag satte vi oss på s-bahn og drog mot Oranienburg, en tur på ca tre kvarter. Derfra var det en liten busstur og så var vi fremme ved Gedenkstätte Sachsenhausen.
"Vi setter våre føtter der tusener har gått før oss"

Vi møtte vår guide og gikk inn gjennom porten med den berømte innskriften "Arbeit macht frei"
Sachsenhausen KZ ble grunnlagt i 1936 av de tyske nazistene som brukte den til å kvitte seg med unønskede "elementer"; deriblant jøder,homoseksuelle, sigøynere, Jehovas Vitner etc etc.

Det var rundt 200 000 fanger innom leiren.
Man antar at 100 000 døde som følge av sykdom, underernæring, voldsutøvelse fra vokterne, grusomme medisinske eksperimenter og lungebetennelse som følge av kulden. Mange ble dessuten henrettet. Fanger som ved ankomst ble sendt direkte til henrettelse ble ikke innregistrert i leiren, det totale dødstallet er derfor ukjent.
Det eldre sovjetiske monumentet i leiren, som først og fremst mintes de kommunistiske fangene

Guiden gikk igjennom de tyske nazisters grusomheter; slag, spark, ren tortur, skyting, medisinske forsøk (fanger ble skadet på de verste måter og deres sakte død studert av godt utdannede leger), gassing og ihjelsulting.
Bilde fra utstillingen: SS-kommandanten tar seg tid til å personlig pine en fange

For oss nordmenn er Sachsenhausen særlig viktig; to senere statsministre, Einar Gerhardsen og Trygve Brattli var fanger der og det gjelder også den berømte forfatteren Arnulf Øverland. En ting er de nordmenn som overlevde fangenskapet og kom hjem for så å utrette utrolige ting selv om de ofte var sterkt preget av det de hadde opplevd. En annen ting er at man uvillkårlig tenker på alle de andre nordmennene som døde der. Hva kunne ikke de ha utrettet om de hadde fått leve? Det får vi aldri vite.

Elevene fra Sandvika oppførte seg eksemplariske og imponerte guiden med sine kunnskaper om NS-tiden. For oss alle var nok de tre timene vi tilbragte i leiren noe vi sent glemmer. Guiden var kunnskapsrik og det var særlig interessant at leiren i dag gjør et poeng ut av Sovjetunionen i flere år selv benyttet leiren som interneringssted for mennesker de anså som uønsket.

Man kan etter å ha vandret i Sachsenhausen i flere timer lettere forstå legen i Sigurd Hoels roman "Møte ved milepælen" som etter å ha lest om de medisinske forsøk tyske leger har utført på uskyldige fanger utbryter:"Hva har skjedd med det tyske folk? Er de blitt rammet av en form for åndelig kreft?" Kanskje store deler av folket faktisk ble det. Muligens er det som skjedde i årene 1933-1945 i Tyskland en form for åndelig sykdom. I så fall er slike ting som Gedenkstätte Sachsenhausen en del av den kuren landet har gått igjennom siden 1945 og som sakte men sikkert har gjort landet til en demokratisk bastion med en befolkning som fortsatt ikke er sikre på hvem de er men som vet hva de IKKE er og hva de ikke vil være. Sachsenhausen viser oss det kjellermennesket som ble satt fri i Tyskland i 1933. Få ting er viktigere enn å minnes dette.

Det nye monumentet som minnes alle fangene i større grad enn det gamle

Klassetur til Berlin med Historie og Filosofiklassen

2010-03-16T09:35:00.012+01:00

Lektor Nordskog forelsket seg i Berlin da han var student og har siden vært i byen flere ganger. Den er et strålende eksempel på det istykkerrevne Tysklands historie i det tyvende århundret; fascisme, kommunisme, demokrati, dekadanse, liberalitet, undergang, gjennoppbygging og evig forandring. Berlin er fantastisk.

Jeg sa derfor ikke nei da det bød seg en anledning til å være med som lærer nr 2 da Bjarne Thorsen og hans klasse i Historie og filosofi 2 skulle til Berlin.

Vi to lærere og 13 elever landet søndag kveld og tok inn på hostellet Three little pigs i Berlins bydel Mitte. Mandag morgen startet med elevforedrag om Berlins historie før vi drog til Hackescher Markt for å møte vår guide. Hun geleidet oss gjennom tusen års Berlinhistorie ved hjelp av store kunnskaper og en distinkt amerikansk; det viste seg etterhvert at hun var fra Arizona.
Foran Berlinerdomen

Over "Førerbunkeren"
Elevene fikk et kræsjkurs i tysk historie. Turen foregikk nesten bare i det gamle øst-berlin og det som for 20 år siden var dødssonen mellom vest og øst, men som i dag er de dyreste og mest etterspurte tomtene i Europa. Vi så Checkpoint Charlie, vi stod over det som var Hitlers bunker, vi besøkte restene av Berlinmuren og gikk gjennom det nærmest ufattelige "Denkmal der ermordeten Juden Europas"; minnesmerket over de seks millionene jødene som ble myrdet i Holocaust.

Et ufattelig monument over en ufattelig forbrytelse; Minnesmerket over Europas drepte jøder

En slik reise er en dannelsesreise for elever og jeg kan vanskelig tenke meg noe sunnere for et ungt menneske enn å komme til en by som Berlin; oppleve det beste og verste av Tysklands og Europas historie og slik forstå at en selv står i en tradisjon som en må kjenne. Ikke minst har man godt av å prøve seg på å finne frem i en europeisk storby og forsøke å snakke et språk som ikke er ens eget.

15. januar 1989: for siste gang hyller eliten i DDR seg selv på Friedrichsfelde

Mars 2010: Eliten er for lengst på historiens skraphaug, men de døde på Friedrichfelde er her ennå.

Noen av elevene og oss lærere drog en lang tur inn i den østlige bydelen Lichtenberg og besøkte der Zentralfriedhof Friedrichsfelde for der å se gravene til Rosa Luxembourg, Karl Liebknecht og andre sosialister som ikke har fullt så ærerik plass i historien som de to førstnevnte, blant annet ligger diktatoren Ullbricht her. Det er på mange måter en svært passende setning som står på bautaen der, dog kanskje ikke slik SED hadde tenkt seg: "Die Toten mahnen uns".

Junkere og revolusjonære i samme jord; tysk historie er en blytung bør

Her er det mye å ta tak i for skoleelever. Om en time drar vi til Sachsenhausen; en tur elevene nok både gruer for og gleder seg til.

Tok feil igjen...

2010-03-09T21:13:00.002+01:00

Skrev tidligere her om at kristne og hinduer laget helvete på grunn av en karikatur av Jesus. Skrev da litt ironisk at det er synd at det ikke var noen muslimer i området det skjedde så vi kunne fått TRE religioner innblandet. Jeg og den store kjeften min... Muslimer har reagert viser det seg. Bare les her. Jesus, eller Isa som han heter i Koranen, er jo profet også for muslimene så da så...

Og vi markerer kvinnedagen...

2010-03-08T09:13:00.007+01:00

Les mer her om hva Hanne Nabintu Herland har å si om kvinnedagen.

Sovjetisk propagandaplakat: «8. mars er dagen for arbeiderkvinnenes opprør mot kjøkkenslaveriet« eller "Rett til fri sædoverføring" som man ville sagt i dag...

Lektor Nordskog skryter litt av wikipedia men mest av seg selv

2010-03-08T07:52:00.005+01:00

Som den selvopptatte fyren jeg er gleder jeg meg over at artikkelen om DDR på norsk wikipedia, (som er en UTMERKET artikkel, krmt krmt..., vi wikipedianere er enige om det så da må det være sant) og som jeg har bidratt SVÆRT MYE TIL faktisk er ukens artikkel! Sjekk det ut!

Hurra for kollega Ingunn som har vært hos statsministeren!

2010-03-08T07:35:00.005+01:00

Ingunn er nr. 2 fra høyre

En av mine favorittkollegaer, Ingunn Kjøl Wiig (til tross for at hun insisterer på at det er gøy å se på kvinnehopp så er hun hyggelig), har vært hos statsministeren! Hipp hipp hurra! Hun ble invitert på grunn av sin utmerkede blogg, som jeg anbefaler alle skoleinteresserte mennesker. Du finner den her. Jeg gratulerer og håper at Ingunn fikk lest Jens teksten.

Nytt "Bråk i biblioteket" torsdag 11. mars!

2010-03-05T11:26:00.006+01:00

Etter braksuksessen forrige gang med åtti fremmøtte elever, kommer det nå et nytt debattmøte i biblioteket på Sandvika vgs. Denne gang er det Simond Oldaker og Ketil Dokset som skal diskutere hvorvidt Gud eksisterer eller ei. Ordstyrer er Olav Lie og jeg gleder meg! Møt opp! Egen side for arrangementet finner du her.

Karikaturer av andre enn profeten Muhammed

2010-02-27T21:05:00.005+01:00

Det er ikke bare profeten som utsettes for karikaturtegninger, også snekkersønnen fra Nasaret blir karikert. I Batala i Punjab har kristne og hinduer gått løs på hverandre etter at en karikatur av Jesus med øl og sigarett ble trykket i en skrivebok.
Blir Menneskesønnen krenket av dette bildet?

Kristne gikk til generalstreik og laget opptøyer. Hinduer svarte med å brenne kirker. Regjeringen innførte portforbud. Sørgelig at de ikke har noen muslimsk liten minoritet der også, som kunne bli forbannet fordi profeten Jesus krenkes. Så kunne det blitt enda mer bråk! For det er jo det religion tydeligvis skal dreie seg om, ikke sant; hat, brann, vold, slåssing og generell dritt.

Vi avslutter med et bibelsitat:
"La ham som er uten skyld kaste den første sten". Profeten ville sikkert vært enig med Nasareneeren i det.

Lektor Nordskog reiser videre gjennom helvete

2010-02-19T19:18:00.010+01:00

Har skrevet tidligere her om hvor artig jeg har hatt det med Dantes Inferno, mitt nyinnkjøpte xbox-spill. Ble inspirert til å lese Helvetesdelen om igjen og lånte meg Dantes mesterverk på Deichmanske. Lånte i samme slengen Trond Berg Eriksens utmerkede "reiseguide" "Reisen gjennom helvete", som jeg ikke har lest siden jeg studerte grunnfag idehistorie i 1994.

Mens jeg satt og koste meg med Dante og Vergils opplevelser i Inferno, kom jeg i tanker om en rar novelle jeg leste for et par år siden: om en mann som våkner opp etter sin død og finner ut at det hinsidige er akkurat som Dante beskrev det i Divina Commedia. Jeg rotet i bokhyllen og fant boken jeg tenkte på: novellesamlingen "Swiftly-Stories that never were and might not be" av Adam Roberts.
Boken har mange artige noveller; blant annet har tittelnovellen som utgangspunkt at Jonathan Swifts "Gullivers reiser" er helt korrekt og at liliputianere og brodignagere faktisk eksisterer!

Snart fant jeg frem til historien jeg hadde tenkt på, den het "Dantesque" og var på noen få sider. Poenget i historien er at det er ganske kjedelig i himmelen og at de fleste som kommer dit snart reiser ned igjen til helvete og skjærsilden. Nåvel, leste den om igjen.

Imidlertid, da jeg googlet "Dantesque" kom jeg over en annen litterær sak som også er en slags oppfølger til Dante. Jeg kom over "Inferno" av Larry Niven og Jerry Pournelle, utgitt i 1976. Jeg fant ut at den hadde fått Nebula-prisen og skjønte da at dette måtte jo ha en viss kvalitet. Jeg gikk så på mobipocket.com og kjøpte den som ebok. Leste den i en setting og må si at dette er godsaker. Den handler om scififorfatteren Allen Carpenter (Hvem kan det navnet henvise til tro?) som faller ut av et vindu i fylla og våkner opp i helvete. Der må han kjempe seg frem og støter på den ene etter den andre av kjendiser. Boken er god! Les den!

Og som ikke dette var nok gefundenes fressen for Lektor Nordskog; tror du ikke det er skrevet en oppfølger også?! Denne heter "Escape from Hell" og beskrives av forfatterne som "Dante meets Vatican II". I boken får Carpenter følge av en poet akkurat som Dante, men det er ikke Vergil, det er Sylvia Plath!

I helvete?

Sylvia tok som kjent livet av seg og befinner seg i henhold til dantesk tenkning i selvmorderskogen i form av et tre som kun kan snakke når grenene brekkes av. Allen forelsker seg i Sylvia, setter henne fri og snart begir de seg ut gjennom Helvete på leting etter...tja si det.

De støter på hauger av virkelige personer; Sylvias eksmann Ted Hughes, atombombens far Robert Oppenheimer, astronomen Carl Sagan, Hitler, Stalin og mange mange andre.

Ja, dette høres helt fullstendig vanvittig ut, jeg er enig i det! Men det er faktisk veldig bra og anbefales! Begge bøkene kan kjøpes som ebøker på www. mobipocket.com for en billig penge!

Apropos helvete, karikaturstrid og profeten Muhammed

2010-02-16T00:49:00.008+01:00

I disse dager kan det være artig å minnes andre grafiske fremstillinger av profeten Muhammed enn den nå mye omtalte grisetegningen. I forrige innlegg skrev jeg om spillet Dantes Inferno som jo henter sin handling fra mesterverket Den Guddommelig Komedie. Som alle dannede mennesker vet så handler det om at Dante og hans avdøde kompis Vergil rusler rundt i Helvete, deretter Skjærsilden før Dante drar alene til Paradis og hilser på Gud.

En artig detalj er at Dante og Vergil støter på vår gamle kjenning, profeten Muhammed, i helvete! Der er han fremstilt med innvollene ute. Grunnen til dette er at middelalderens kristne europeere trodde at Muhammed opprinnelig hadde vært kristen og så laget sin egen kjetterske religion. Siden han hadde splittet kirken måtte han selv splittes og vips...: ut med innvollene!

Mohammed på løpetur gjennom helvete med tarmene hengende ute, i Gustave Dores versjon:

Om å dra til helvete

2010-02-16T00:34:00.004+01:00

I fjor oppdaget jeg at det skulle komme et spill løst basert på Inferno-delen av Dantes Guddommelige Komedie. Nå har jeg fått mitt eksemplar og har nettopp begynt å bevege med gjennom første sirkel i helvete. Det viser seg at spillet er SVÆRT LØST basert på boken, selv om overraskende mange personer fra verket dukker opp. Det sykeste er kanskje at Dante er blitt til en korsfarer og hele handlingen er flyttet fra påsken 1300 til tiden rundt det tredje korstog ca 1190.

Blodet flyter, man hugger ned tusenvis av fiender med Dødens (sic!) egen ljå, man kan sende ut hellige stråler med et kors og hver gang den forpinte Beatrice viser seg så er det med blottede bryster...Jeeez...

Så ok, dette er spekulativt, pornografisk, forrående, fordummende og overhodet ikke verdig til å sammenlignes med Dantes geniale verk. Men herregud så fantastisk moro det er!!! Terningkast SEKS!!! Slike spill gjør meg glad! Å ri gjennom helvete på en ildsprutende demon mens man dreper demoner! Nei, det er jo kanskje ikke noen guttedrøm, men jøss så artig! Xboxen går varm og lektor Nordskog er en glad gutt!

Første "Bråk i biblioteket" ferdig!

2010-02-11T21:14:00.008+01:00

Lektor Nordskog prater og prater... Foto:Ingrid Svennevig Hagen

På torsdag kl. 11 satte vi i gang, Bjarne Thorsen, Rishab Chawla og Lektor Nordskog: det var tid for debatt! Bjarne og jeg sa på forhånd at vi ville være meget fornøyde hvis ti elever møtte opp. Det kom rundt åtti og det var langt fra sitteplasser til alle. Man kan ikke være annet enn imponert over slike elever.
Mye kjekk ungdom...

Forhåpentligvis lærte vi alle noe og vi håper like mange møter opp om fire uker når Sigrid Hagemann og Helge Aamodt braker sammen i biblioteket. Stay tuned...

Lektor Nordskog krangler på biblioteket

2010-02-08T13:21:00.007+01:00

Thorsen, Nordskog og Chawla gjør seg klare! Foto: Harald Solberg.

På Sandvika videregående skole har vi en bibliotekar ved navn Ingrid Svennevig Hagen, også kjent som MetaIngrid. Hun er verdt sin vekt i gull. Hun har i tillegg en assistent ved navn Zoran Vukovic, og sammen utgjør de en svært dynamisk duo!
På biblioteket vårt blir det kjøpt inn tegneserier, dvder og annet av en svært høy kvalitet. Ikke vet jeg hva MetaIngrids budsjett er, men det er nok ikke gigantisk. Hun får gjort mirakler med de midlene hun har og hun er et oppkomme av gode ideer. Dette er en dame som skjønner at biblioteket er noe annet enn et sted for oppbevaring av papir!

Hennes siste idé er konseptet "Bråk i biblioteket" der lærere og elever skal forsøke å diskutere om ulike emner. Vi starter førstkommende torsdag klokken 11 og skal holde på til klokken 12. De to første kamphanene er undertegnede og Bjarne Thorsen, som skal diskutere "JUST WAR-Finnes det rettferdig krig?", godt moderert av Rishab Chawla. Vi skal krangle om dette emnet med god hjelp fra de fremmøtte som vi håper har mange spørsmål og innspill.

Hvis folk finner dette interessant håper vi å gjøre det til en månedlig happening og utfordre andre lærere til å diskutere for åpen åpen scene. Hvilke lærere har du lyst til å se diskutere og hvilke emner bør de ta opp? Møt opp folkens!

Flinke elever har laget facebookgruppe!
Den finner du her!

Lektor Nordskog fyller år!!!

2010-02-03T23:01:00.005+01:00

I 1972, 4. februar, litt over klokken syv på kvelden ble undertegnede født. Det var en fredag og svært mye sne. Det har jeg ihvertfall blitt fortalt... Nå fyller jeg altså 38 år og sier hipp hurra for det. Jeg konstaterer med glede at jeg fortsatt er her. Det er godt å feire fødselsdager. Det blir kaker, brus, hatter og ballonger!!! HURRA!

Nordskog en bursdag for mange år siden. Fått cowboyutstyr!

Lektor Nordskog innrømmer at kidsa faktisk kan klare noe

2010-02-02T17:34:00.003+01:00

Jeg henger jo litt etter som den gamle mannen jeg er, men jeg har nå ihvertfall klart å bli begeistret for Lars Vaulars "Rett opp og ned". Tenk at kidsa klarer å lage skikkelig musikk. Utrolig. Det eneste som er irriterende er at mannnen tydeligvis tror at det heter "skjærlighet". Idiotisk... Men noe må man tilgi når låten er så bra.

Den kan kjøpes fra Platekompaniet her som nedlastbar fil for kun åtte kroner. He-he, "en sang for åtte kroner osv..." Den må du være interessert i norsk musikk for å skjønne...

Lars Vaular - Rett opp og ned from Lars Vaular on Vimeo.

Det er koselig å klappe dyr... og å spise dem

2010-01-31T18:44:00.007+01:00

Dette er jaggu koselig!

Det er jo helt utrolig koselig!!!

Men kjøtt er nå godt da!

Les hele historien her.

Drømmer om Mars

2010-01-29T13:10:00.005+01:00

Mars. Legg merke til "riften"; det er den 4000 km lange canyonen Valles Marineris

Har alltid vært fascinert av Den røde Planet. Da jeg var barn leste jeg alt jeg kunne finne om planeten og jeg har alltid syntes det har vært noe eget med sci-fi om Mars. Av en eller annen sinnsyk årsak har ikke menneskeheten kommet i gang med å kolonisere og terraforme planeten ennå og det betyr at jeg aldri kommer til å se Valles Marineris eller Olympus Mons med egne øyne. Men men, her er en fin video som får være en erstatning for virkeligheten.

Lektor Nordskog lever i platesamlingen sin

2010-01-26T18:56:00.005+01:00

Etter innkjøpet av en ny Squeezebox var det ikke noen bønn; de gamle høytalerne måtte vekk. Squeezeboxen leverer flott avspilling og musikksamlingen blir sakte men sikkert rippet til FLAC. Dette hjelper imidlertid lite uten en ordentlig forsterker og skikkelig høytalere. Trodde i hvertfall jeg...

Jeg har kort vei til Norsk Audio Teknikk i Ullevålsveien og jeg tok en liten tur dit, overbevist om at dette vil svi solid i lommeboken. Ble tatt imot av idealister som lever og ånder for musikk og fikk en solid innføring i hvordan kunder skal behandles. Jeg ble overbevist om at jeg ikke trengte:
a)forsterker (ikke nødvendigvis)
b)høytalere til 10 000 kr stykket.

Jeg endte opp med aktive høytalere fra koreanske Calyx for 3000 kroner! Var skeptisk men etter å ha hørt dem demonstrert var jeg ikke lenger i tvil; dette er flott!
Nå er herligheten satt opp i stuen og du verden så mye god musikk jeg har! Akkurat nå hører jeg på en playlist med Nicola Conte jeg helt hadde glemt at jeg hadde. Vellyd...

Tror nok ikke det er siste gang gutta i Norsk Audio Teknikk får besøk av meg. Flott forretning. Anbefales.

Falt i strid

2010-01-25T22:16:00.007+01:00

Rart at landet vårt er i krig. Enda rarere og tristere er det at gutta vår faller i fremmede land.

Claes Joachim Olsson (22 år) falt i dag som den femte norske soldaten i Afganistan, der han tjenestegjorde i Telemarksbataljonen.

Det er så forbanna trist. Han var der for å slåss for demokratiet og for å beskytte sivile afganere. Så blir han drept bare 22 år gammel.

Det er vanskelig å finne noe klokt å si. Kanskje man kan trøste seg med de ordene britene så ofte brukte på monumentene de satte opp etter den første verdenskrig for å minnes blomsten av landets ungdom som hadde falt i skyttergravene: "SAY NOT THAT THE BRAVE DIE" Men de ordene har en bitter ettersmak, det tar så lang tid før de blir sanne...

Lektor Nordskog skifter Linux-distro

2010-01-25T21:44:00.014+01:00

En netbook er kjekk på reise. Nordskog på interrail

Har i halvannet år nå brukt en liten netbook (Asus EEEPC 900) med linux-distroen Xandros. Maskinen har flashdisk og uten bevegelige deler er den flott som kafemaskin og på-reisefot-maskin. Tåler noen fall. Den er lett og har kort oppstartstid. Men man blir lei av Xandros. Interfacen er stygg og for en person som ikke er Linux-nerd er det ikke lett å gjøre forandringer selv. Dessuten er den tungvinn når det gjelder tilkobling til trådløst nettverk, noe som er utrolig irriterende til tider.

Screenshot av Xandros-distroen

Bestemte meg derfor for å prøve et annet operativsystem. Valget falt på Easy Peasy, som egentlig ikke er noe annet enn en nedstrippet versjon av Ubuntu.

Jeg er spent på dette for jeg har veldig gode erfaringer med Ubuntu. Skal bli artig å se hvordan det er å jobbe med den. Så langt har jeg konstatert følgende:
omtrent like lang oppstartstid og mye lettere å koble seg til trådløst nettverk.
Ubuntu er et interessant prosjekt og som min elev Erik Vågeskar sa til meg i dag: "Det er Ubuntu som kommer til å gjøre Linux til allemannseie". Håper han har rett.

Easy Peasy-screenshot

Nordskog får orden på Squeezebox-problemet!!!!

2010-01-23T16:16:00.007+01:00

I forrige innlegg klaget jeg på at min nye flotte Squeezebox ikke fungerte som den skulle. Den klarte ikke å finne alle musikkfilene mine og dette irriterte meg grenseløst mye, særlig fordi hele ideen med spilleren er mer eller mindre genial.

Vel, nå kom løsningen og som nesten alltid kom den fordi man fortsetter å slå hodet i veggen! Her er oppskriften: last alle musikkfiler inn i et tagge-program som feks mp3tag og lag så EN playlist av alle filene! Deretter lar man serverprogrammet til Squeezeboxen oppdatere seg, den leser spillelisten og vips: alle filene er plutselig oppdaget og plutselig hadde jeg 13 681 spor! Dette utgjør 1376 timers spilletid kunne serverprogrammet opplyse meg om, så da så...

Alt funker, ikke noe hakking og albumcoverne vises på skjermen. (Se eksempel nedenfor.) Hurra!

Som Mel Gibson sa:"Blir det for mye østrogen på tv og radio, så spill litt Frank..."

Lektor Nordskog kjøper seg nye fine elektroniske ting

2010-01-20T14:58:00.008+01:00

Har veldig sansen for konseptet "nettverksspiller". Det blir for dumt å ha 20 000 musikkfiler på pcen og spille dem derfra på et elendig lydkort. Mye bedre med en dedikert spiller som kan streame musikken fra pcen. Kjøpte meg en Soundbridge for en stund siden.
Nordskogs soundbridge

Soundbridgen er fin og lyden er meget bra, men: den har et enkelt lite display og dette displayet MÅ du se for å kunne foreta valg fra fjernkontrollen. Ingen mulighet til å gjemme bort spilleren her nei. Dessuten er den til tider tungvint å bruke. Den har heller ingen mulighet til å spille podcasts "on-the-fly" og man er i det hele tatt mye bundet av en dårlig interface. Den har en stor fordel og det er at den fungerer strømlinjeformet med Windows Media Player.

Vel, jeg gikk nå til innkjøp av en Squeezbox Duet da jeg fant ut at Elkjøp selger dem for 2400 kroner. Sjekket denne testen her og kom frem til at dette burde prøves.

Spilleren er veldig imponerende og virker med en gang den er plugget til. Kvaliteten på avspillingen er flott og menyen er selvforklarende. Med en ipodlignende fjernkontroll styrer du avspilleren, som egentlig bare kan skjules i en hylle. Den spiller podcasts on-the-fly og man kan med letthet legge til alle slags radiokanaler under Mine Favoritter.

Skjermen til fjernkontrollen er helt grei å se på, viser også coverart for dem som liker sånt. Fjernkontrollen går i dvale når den legges på et bord og våkner med en gang den blir berørt. Slik kan batteriene vare to dager med kontinuerlig bruk før den må i ladestasjonen.

Den har også artige detaljer som at man kan slå av spilleren, koble hodetelefoner til fjernkontrollen og bruke den som "mp3-spiller" så lenge man er innenfor sitt trådløse nettverks rekkevidde! En detalj som min samboer satte veldig pris på...

Vel, jeg var altså fryktelig imponert helt til jeg oppdaget at ikke alle sangene mine ble lest av programvaren. Av mine 13 000 musikkfiler dukker kun 10 000 opp! Og her ligger problemet, jeg får den ikke til å finne de resterende filene uansett hvor mye jeg prøver! Tror slike problemer kunne vært unngått om Logitech hadde gjort som Roku og holdt seg vekk fra proprietære programmer. Man må nemlig ha programmet Squeezebox Server løpende for å kunne spille av musikk fra pcen. Hadde vært mye bedre om spilleren hadde hatt samme system som Soundbridge; brukt server-delen i WMP.

Så nå er jeg i den situasjonen at jeg har et veldig imponerende lydsystem som jeg synes er meget bra men som dessverre ikke funker optimalt. Noen der ute som kan hjelpe til før jeg leverer tilbake til Elkjøp?

Her er en presentasjon jeg fant på youtube:

Grand Prix ruller og går, Lekor Nordskog blir nostalgisk

2010-01-16T23:10:00.004+01:00

Lektor Nordskog hygget seg i sin forkjølelse i kveld med å nyte Grand Prix. Det var flott å konstatere at Alexander Stenerud gikk videre! Det var vel fortjent! Alexander ville være en verdig representant for Norge i den internasjonale finalen. Har møtt ham noen ganger og han er også en trivelig kar.

Ble såpass oppglødd av tanken på at finalen i Grand Prix nærmer seg så jeg gikk på youtube for å nyte et av de absolutt største øyeblikk under Grand Prix: Belgias bidrag i 1980; Telex med låten "Eurovision"! Bedre enn dette blir det ikke!

Lektor Nordskog blir stormannsgal

2010-01-15T00:43:00.002+01:00

Lektor Nordskog er noe så inn i granskauen forkjølet. Da er det godt å la stormannsgalskapen herje, det trøster alltid. Fant ut at man i alle fall kan leke at man er en internasjonalt kjent helt og laget denne:

Er da litt gøy?

Verdens største bokser

2010-01-03T23:44:00.003+01:00

Jeg kom tidligere inn på Joe Louis, The Brown Bomber, i denne bloggen. Etter min og manges mening er han kanskje den største av dem alle. Ja, jeg har hørt om Muhammed Ali.
Uansett, jeg fant denne flotte videoen med Louis på youtube og vil gjerne dele litt. Flott musikk som passer svært godt til Louis sine imponerende ferdigheter.

Lektor Nordskog ønsker godt nytt år!

2010-01-01T15:02:00.002+01:00

Vi håper på et godt 2010!

Lektor Nordskog reflekterer over ting som skjedde for hundre år siden

2009-12-30T22:54:00.010+01:00

New York 1909:Teknologisk fremskritt
31. desember 1909, i en verden som fortsatt trodde på alt det vi for lengst har gitt opp: den hvite manns overlegenhet, mannens selvfølgelige rett til å bestemme over kvinnen, Europas rett til å herske over Afrika og Asia, teknologiens iboende godhet, det evige fremskritt og verdensfred, er en dato som bør interessere alle historieinteresserte mennesker. Denne dagen åpnet et av verdens arkitektoniske mesterverk: Manhattan Bridge.

Hovedspennet på broen er 448 meter, lengden på kablene er 983 meter og den totale lengden er 2089 meter.

Broen ble reist i en verden som ganske snart skulle smadres og hvis alle prinsipper fire år senere ble trampet ned i sølen i Flandern. Hva må de ikke ha følt menneskene som feiret nyttårsaften i New York 1909 samtidig med broens åpning? De må ha sett for seg en fantastisk verden som var på vei mot dem med ekspressfart; en verden med høyteknologi der snehvite betongbygg og en datil utenkelig velstand dominerte. Hvor skuffet de må ha blitt bare fire år senere.

Hva tenker vi om fire år?
Flandern 1917:Mer teknologisk fremskritt

Frem med fotposene!!!!

2009-12-30T15:06:00.006+01:00

Nordskog er klar til utmarsj!

Det er jammen friskt ute. Langt inne i Kilebygda var det i morges minus 24 og da må man kle seg godt når man skal ut og gå tur. Jeg fant derfor frem mine gamle fotposer og min gamle russiske BF. Fotposer er en genial oppfinnelse. Kjøpte dem da jeg var inne til førstegangstjeneste og har hatt bruk for dem mange ganger siden. Tror ikke det er fysisk mulig å fryse på bena så lenge man har dem.

Det finnes som kjent ikke dårlig vær, bare dårlige klær. Mye sant i det og kulden er fornøyelig når utstyret er i orden, men Tsjekov har nok rett i det han skriver; alt er verre om man fryser.

"...på full mage, innpakket i riktige klær, kan kulden være morsom. Men for en arbeidende mann er den det største ondet og meget pinefull. Menn er dobbelt så farlige i slik kulde, tyvene er sluere og røverne mer aggressive..."
Anton Tsjekov

Lektor Nordskog reflekterer over Knausgård, kvinner og boksing

2009-12-29T19:10:00.010+01:00

Den største av dem alle; Joe Louis, The Brown Bomber

Jeg kjøpte bind 1 av Knausgårds "Min kamp" til min samboer. Begynte deretter å lese det selv og var hektet. Jeg har jo tidligere lest "Ute av verden" og hadde sans for hans skrivekunst, men dette er så uendelig mye bedre. Jeg har kjøpt bind 2 og 3 og er i gang.

Noe jeg oppdaget et stykke ut i bind to var at Knausgård stadig refererte til sin venn; "Geir". Etter en stund skjønte jeg at denne Geir, som Knausgård har vokst opp med og er nær venn med, ikke er noen annen enn Geir Angell Øygarden, som har skrevet en av de beste norske bøker jeg noen sinne har lest, nemlig "Den brukne neses estetikk".

Øygarden levde som bokser i Stockholm i tre år for å skrive sin doktorgrad i sosiologi om nettopp boksning. Noe av det han går inn på i sin avhandling er forhold mellom ord og kropp. Ingenting i boksemiljøet er virkelig så lenge det bare er ord, så lenge det ikke støttes opp av kropp har det egentlig en ikke-eksistens; det finnes egentlig ikke; det er feminint og således definert som en mangel på noe, akkurat som kvinnen så mange ganger har blitt definert først og fremst ut i fra det hun ikke er.

Knausgård går også inn på dikotomien mann-kvinne på svært interessante måter. Og kanskje viktigst; på morsomme måter. Når Knausgård beskriver at han drar på "babyrytmikk" med sin lille datter og oppdager at han må sitte og fjolle (i Knausgårds vokabular: "oppføre seg som en kvinne") i ring med en masse mødre mens han tenker på at han har lyst til å ligge med kvinnen som leder rytmikken, brølte jeg av latter. Knausgård drar fra rytmikken mens han fråder av raseri og kjenner seg... vel, kastrert. Er det kanskje en del menn som kjenner seg igjen i dette?

Nåvel, både Knausgårds og Øygardens bøker er mesterverk og anbefales på det varmeste.

Man blir uansett imponert over disse to karene! Hva var oddsene for at nettopp disse to skulle bo på samme sted i oppveksten, gå på samme skole, bli venner og siden gi ut noen av de beste bøkene i norsk etterkrigstid?

Lektor Nordskog følger juletradisjoner

2009-12-18T20:14:00.004+01:00

Av en eller annen grunn er det noen filmer jeg må se FØR jul; to av dem er Alan Parkers Fame og Bob Fosses Cabaret. Jeg må se Fame på lillejulaften så den ligger og godgjør seg, men i kveld rakk jeg å se Cabaret. Fantastisk film med Liza Minnelli og Michael York. Den foregår i et pulserende og dekadent Berlin rett før nazipartiet tar makten. Hele tiden gjennom filmen som er spekket med groteske dansenumre og interessant dialog blir brunskjortene tydeligere og tydeligere. En fin detalj er Fritz "Harry Klein" Wepper i en av rollene. Stor film av (faktisk norskættede (sic!)) Bob Fosse.

Ytterligere en film som må sees før jul er Rocky Horror Picture Show. Den ligger og godgjør seg den også.Ser den som regel bare en gang i året, men dette klippet blir jeg aldri lei. Dette er dans etter mitt hjerte.

I dag er det John Lennons dødsdag

2009-12-08T08:42:00.000+01:00

R.I.P John

As soon as your born they make you feel small,
By giving you no time instead of it all,
Till the pain is so big you feel nothing at all,
A working class hero is something to be,
A working class hero is something to be.

They hurt you at home and they hit you at school,
They hate you if you're clever and they despise a fool,
Till you're so fucking crazy you can't follow their rules,
A working class hero is something to be,
A working class hero is something to be.

When they've tortured and scared you for twenty odd years,
Then they expect you to pick a career,
When you can't really function you're so full of fear,
A working class hero is something to be,
A working class hero is something to be.
Keep you doped with religion and sex and TV,
And you think you're so clever and classless and free,
But you're still fucking peasents as far as I can see,
A working class hero is something to be,
A working class hero is something to be.

There's room at the top they are telling you still,
But first you must learn how to smile as you kill,
If you want to be like the folks on the hill,
A working class hero is something to be.
A working class hero is something to be.
If you want to be a hero well just follow me,
If you want to be a hero well just follow me.

Lektor Nordskog ser gode filmer

2009-12-05T01:07:00.000+01:00

Jeg synes synd på folk som ikke forstår at Sylvester Stallone er en av de største skuespillerne i moderne tid. Har nå sett Rocky Balboa om igjen. Dette sitatet tåler å bli gjentatt:

"The world ain't all sunshine and rainbows. It's a very mean and nasty place... and I don´t care how tough you are, it will beat you to your knees and keep you there permanently, if you let it. You, me or nobody, is gonna hit as hard as life. But ain't about how hard you hit... It's about how hard you can get hit, and keep moving forward... how much you can take, and keep moving forward. That´s how winning is done. Now, if you know what you worth, go out and get what you worth. But you gotta be willing to take the hits. And not pointing fingers saying: You ain´t what you wanna be because of him or her or anybody. Cowards do that and that ain´t you! You´re better than that!"

Sly er en stor mann.

En trist dato i dag

2009-11-26T20:22:00.000+01:00

På denne datoen kl. 14.55 i 1942 forlot det tyske skipet D/S Donau Oslo med 532 jøder ombord. En mindre transport på 26 jøder, nok en gang med skipet Monte Rosa, forlot Oslo samme dag. På grunn av forsinkelser rakk ikke jødene fra andre deler av landet fram til Oslo før 2. Desember og senere. Dette var hovedsakelig jøder fra Trondheim, Kristiansund, Narvik og andre mindre byer. Denne gruppen jøder ble internert på Bredtvedt fengsel og deportert 25. februar, sammen med jøder fra Grini, på skipet Gotenland. Totalt ble 771 jøder deportert fra Norge. Bare 34 overlevde.

I anledning denne fryktelige hendelsen arrangerte Jødisk Museum i kveld en liten markering der det ble spilt musikk, lest dikt og holdt foredrag. Foredraget tok utgangspunkt i en av skjebnene fra denne hendelsen: Sonja Moritz som ble drept av nazistene sammen med sine to små barn. Hun ble 31 år gammel.

Jødisk Museum arrangerte nok en gang et flott og verdig arrangement. Det er en institusjon som er verdt faste besøk. Om du ikke har besøkt dem i Calmeyergaten så ta deg en tur. Anbefales!

Museets side kan besøkes her.

Kanskje vi skal holde kjeften vår og klage litt mindre?

2009-11-21T16:28:00.000+01:00

Noen ganger blir jeg skamfull over min egen og andres klaging på detaljer som egentlig ikke betyr noe i den store sammenhengen. (Kan noen sperre Bjarne Håkon Hansen inne? Det har jeg tenkt mye på i det siste. Det var bare et lite eksempel på klaging...)

Her er en video som egentlig ikke trenger så mye kommentarer:

Lektor Nordskog spiller spill

2009-11-15T22:15:00.000+01:00

Jeg er femti prosent sykemeldt. "Gjør ting du har lyst til" sa legen. Og det gjør jeg. Jeg leser, skriver, retter litt prøver, forbereder timer, trener litt og forsøker å bli helt frisk igjen. På lanseringsdagen for Call of Duty: Modern Warfare 2 fikk jeg spillet i posten. Nå har jeg startet på det. Bare en ting å si: folk som klager på dette spillet er noen utrolige kjedelige typer. Og plutselig ble det litt lettere å være sykemeldt.

Fritz Gehrlichs blodige briller

2009-10-14T21:06:00.000+02:00

Drept av nazistene
I dag har jeg undervist klasse 3STA i historie. Vi tok for oss Shoah spesielt (bedre kjent som Holocaust her i Europa) og nasjonalsosialismen generelt.

Når vi diskuterte maktovertagelsen til nazistene fortalte jeg elevene om en av de største heltene jeg vet om; journalisten Fritz Gehrlich.

Han var født i 1883 i Stettin, som den gang lå i Tyskland. Gehrlich var en av disse sjeldne menneskene som var i stand til å ha to tanker i hodet på en gang. Han var konservativ, sterkt anti-kommunistisk og voldsom motstander av jødehat. Da Hitler og pakket hans begynte å røre på seg var Gehrlich en av dem som sterkest advarte mot hvilken fare som lå i NSDAP. Han slåss som en løve med de våpen han hadde: penn og papir.

Han klarte gang på gang å irritere vettet av Hitler og nazipartiet. Fortvilet slåss han mot den sterke tendensen som kom mer og mer til syne etter 1929; jødehat og sinnsyk ekstremisme bredte om seg.

Etter maktovertagelsen i 1933 viste NSDAP hva slags parti de var; Gehrlich ble arrestert og sendt til Dachau. Hans kone forsøkte fortvilet å finne ut av hva som hadde skjedd med ham. I 1934, etter de lange knivers natt, mottok hun en pakke fra den tyske stat. Inne i pakken lå hennes ektemanns blodige, knuste briller. Rennestenen var kommet til makten og var nå i gang med å gjøre alt det Gehrlich hadde advart mot.

Det har gått så mange år. Gehrlich har vært død lenge. Men han huskes! Hvem husker i dag navnet på dem som slo ham i hjel?

Her er to lenker for dem som er interessert:
*Minneside
*Minneside over tysk motstand mot nazisme
*Engelsk wikipedia-artikkel om Gehrlich

I dag er det nasjonaldagen til en stat som ikke finnes mer...

2009-10-07T22:36:00.000+02:00

Lektor Nordskog er tilbake etter sykemelding og har brukt noe av rekonvalesensen til å lese mer om Stasi og andre DDR-relaterte emner. Jeg vier mitt første innlegg her på bloggen etter sykemeldingen til å markere at det i dag er 7. oktober, DDRs nasjonaldag. Hvert eneste år i tiden 1949-1989 var dette Republikkdag i landet og det var voldsomme propaganda-markeringer. Den siste gangen dette ble markert, i 1989, var også DDRs 40-årsjubileum. Honecker og Gorbatsjov stod sammen og deltok under det som skulle vise seg å være landets dødsmarsj. Nå er det bare et minne. Og takk for det.

Her er DDRs nasjonalsang; Auferstanden aus Ruinen, som min generasjon ofte hørte på grunn av DDRs steroidifiserte OL- og VM-seire. Flott nasjonalsang. De senere år var det sjelden man sang teksten i og med at den refererer til et felles tysk fedreland og det var politisk ukorrekt under Honeckers regime, der man foretrakk å snakke om "DDR-borgere."

Lektor Nordskog reflekterer over symboler

2009-09-03T19:42:00.000+02:00

Jeg har veldig stor tro på bruk av gjenstander i historieundervisningen. Derfor har jeg etterhvert en stor samling av flagg, plakater, uniformer og andre artefakter på mitt kontor som jeg bruker i klasserommet med jevne mellomrom.

Her om dagen gikk jeg igjennom den russiske revolusjon og oppbyggingen av Sovjetunionen med en 3.klasse. Jeg hadde med meg et sovjetisk flagg; det sedvanlige røde med gylden hammer og sigd (og en liten stjerne) var med i klasserommet.

Noe av det vi diskuterte i klasserommet var hvordan vi så på dette symbolet; hva assossierte vi med det? Noen elever forbandt ikke noe med flagget, mens andre så på det som negativ/positivt. Noen andre igjen så på det som et ondt symbol.

Vi var nettopp ferdig med å gå igjennom Stalins konsentrasjonsleire da en elev som ikke hørte til klassen banket på døren og kom inn for å fortelle hva hun syntes om flagget som hun kunne se fra korridoren når hun gikk forbi klasserommet. Eleven var ikke sint på meg men ville fortelle meg hvor sint hun ble av å se symbolet. For henne var det like provoserende å se hammer og sigd som det var å se hakekors sa hun. Jeg takket henne for innspillet og fortalte at jeg gledet meg til få henne i historie om noen uker; engasjerte elever ønsker man seg alltid. Jeg synes dette er kjempeinteressant, for hvorfor er hennes reaksjon sjelden? Vi vet at kommunismen har kostet rundt 100 millioner menneskeliv. Allikevel møtes ikke ideologiens symboler med samme voldsomme avsky som nazismen. Å reflektere over slikt sammen med elever er noe av det mest interessante en historielærer kan drive med.

Hakekorsflagget til Tyskland er noe av det kraftigste visuelle symbol man kan tenke seg; i seg selv er farvene og symbolet sterkt; når det i tillegg assossieres med nazismens forbrytelser nærmest stråler flagget av en mørk ondskap.

Men hakekors (eller svastika) er mye rart, bare se litt på disse variantene:

Farveblinde nazister? Noe gått galt med fremkallingen av bildene? Niks, øverst ser vi det finske luftvåpenets nasjonalitetsmerke 1918-1944. Bilde nr 2 er emblemet for den amerikanske 45. infanteridivisjon, en divisjon bestående kun av nord-amerikanske indianere, indianerne hadde nemlig også dette symbolet. Men slik som verdenssituasjonen forandret seg er det vel ikke så rart at de i 1939 skiftet til dette emblemet:

Veldig mye kommer an på øynene som ser. Det vil si, ikke alltid. Jeg synes det understående flagget er et veldig godt eksempel på det. Og nei, jeg har ikke puttet inn et fantasiflagg. Dette flagget er observert brukt i demonstrasjoner. Man kan vel kalle det for å kombinere det verste fra Tyskland med det verste fra Russland...

Lektor Nordskog markerer en merkelig 97-åring

2009-08-28T22:33:00.001+02:00

Den 25. august denne uken ville DDRs leder i årene 1971-1989 fylt 97 år. Vi snakker selvfølgelig om Erich Honecker, en person som steg til maktens tinder fra små kår og hvis fall ble smertelig og plutselig og ikke minst: svært overraskende for ham selv.

Han var født i Saar i 1912 og var sønn av en gruvearbeider. Han kom tidlig med i KPD (Tyskland Kommunistparti) og steg i gradene der. En stund etter nazistenes maktovertagelse ble han som kommunist arrestert og satt i konsentrasjonsleir og der var han fange til 1945. Etter at Sovjetunionen hadde okkupert det østlige Tyskland (som egentlig var Midt-Tyskland, det egentlige østlige Tyskland ble annektert av Polen) ble han snart en viktig person i administrasjonen der. Sovjeterne tvang gjennom en sammenslutning av sosialdemokratene og kommunistene (SPD og KPD) og dette førte til opprettelsen av det nye kommunistpartiet SED.
SEDs logo

DDR blir til i 1949 (7. oktober). Erich Honecker kommer tidlig inn i politbyrået i SED og han leder FDJ, den største ungdomsorganisasjonen i DDR.

Honecker steg jevnt og trutt i gradene og etterhvert fortrengte han sin gamle leder, Walter Ulbricht. Dette skjedde selvsagt med Sovjets velsignelse, som det meste annet i DDR.
Under Honeckers regime ser vi en satsing på "konsumentsosialisme", DDR får østblokkens høyeste levestandard og øker sin industriproduksjon enormt. Dette ledsages av en enorm utbygging av STASI og overvåkningen når et groteskt nivå.

Under Honecker blir DDR anerkjent som stat av de fleste land, deriblant av Vest-Tyskland. Dette medfører at DDR underskriver flere traktater om menneskerettigheter. Dette forandrer ikke DDRs politikk; menneskerettigheter brytes i like stor grad som før, bare på en langt mer subtil måte. Den lille østtyske staten er, med sine 17 millioner mennesker, et lite monster under Honecker. Innbyggerne er totalt sperret inne, de har ingen mulighet til å flytte før de er blitt pensjonister, hvis de forsøker blir de skutt og man kan overvåkes etter STASIs forgodtbefinnende.

Men Honecker var stolt over det hans republikk fikk til.

På åttitallet var DDR i ferd med å gå bankerott. Dette var svært godt skjult og det viste seg etterhvert umulig å gjøre noe med. De medlemmene i SEDs politbyrå som skjønte at man måtte gjøre noe, fortalte etter murens fall at Honecker mer og mer isolerte seg og tok beslutningene sammen med DDRs økonomisjef Günter Mittag og STASI-sjef Erich Mielke. Tall som viste den frykelige sannheten om sosialismen i DDR ble hemmeligholdt eller presentert i en forvansket form.

DDRs ledelse preges mer og mer av en flukt fra virkeligheten på denne tiden. Når Mikhail Gorbatsjov startet sine reformer i Sovjetunionen reagerte Honecker med redsel. Han var overhodet ikke interessert i å gjennomføre noe slikt. DDR, Sovjets flittigste disippel, som i 40 år hadde levd etter mottoet: "Å lære av Sovjetunionen, betyr å lære å seire!" gikk nå til det skritt å forby magasiner og ukeblader fra Sovjetunionen!

I 1989 feiret DDR sitt 40-årsjubileum.

Gorbatsjov kom i oktober 1989 til Øst-Berlin for å delta sammen med ledelsen i SED. Han forsøkte nok en gang å overbevise dem om nødvendigheten av å forandre seg; "Den som kommer for sent blir straffet av historien" sa han. Han talte til døve ører. Honecker tok hverken dette eller det faktum at hundretusener av mennsker demonstrerte mot hans regime i alle østtyske byer mens han selv markerte sin elskede republikk innover seg.

Hans reaksjon da han ble vist videoopptak av demonstranter som ropte "Wir sind das Volk" (Vi er folket) er symptomatisk; han utbrøt øyeblkkelig: "DET ER IKKE FOLKET!" Han tenkte sikkert ikke et sekund på at det han så var noe han og regimet ikke kunne stoppe.

Det viste seg snart at det ikke hjalp at SED ved hjelp av STASI hadde laget et regime der hver detalj ble overvåket, det hjalp ikke at SATSI var væpnet til tennene og hadde mapper på alle. Regimet falt allikevel. Regimet var forberedt på alt, bare ikke milloner av mennesker som gikk stille i gatene, bar tente lys i hendene og sang salmer eller ropte fredelige slagord. Dessuten fikk SED klar beskjed fra Sovjetunionen; russiske styrker ville ikke som i 1953, 1956 eller 1968 redde et lokalt kommunistregime fra dets egets folk opprør.

I oktober var det hele over; politibyåret tvang Honecker omsider til å gå av. Resten er historie. DDR ble snart en del av Tyskland. Etter gjenforeningen flyktet Honecker til en sovjetisk millitærbase og drog deretter til Sovjet. Men han ble utlevert og stilt for retten i Tyskland, tiltalt blant annet for drap på 172 østtyskere som ble skutt i det de forsøkte å krysse grensen til Vest-Tyskland. Honecker var da syk av leverkreft og slapp derfor å sone. Han emigrerte til Chile der han døde i 1994.

Hadde han lært noe? Skjønte Honecker hva han hadde vært med på? At han hadde vært en diktator som undertrykte Folket, som kommunistpartiet hevdet de styrte på vegne av? Svaret er nedslående. Honecker hadde blitt eksludert av partiet sitt, SED, i desember 1989, da det fortvilet forsøkte å reformere seg selv. SED ble først til PDS og er i dag partiet Die Linke. Den 80 år gamle Erich Honecker melde seg i 1992 inn i det nystiftede partiet KPD, et parti som så på systemet i DDR som sann sosialisme og som eksisterer for å kunne gjenopprette dette systemet. (Dette driver de med den dag i dag)

Ringen var på mange måter sluttet; Honecker var nok en gang medlem av et lite ekstremt parti uten makt. Det var 80 år siden han ble født i et fattig hjem i det keiserlige Tyskland. Det var over 50 år siden han havnet i konsentrasjonsleir og 40 år siden han hadde vært med på å stifte DDR. Han hadde sett nazistene ødelegge hans land. Han hadde opplevd et Tyskland lagt i ruiner. Han hadde sittet årevis i konsentrasjonsleir. Han hadde vært med på å bygge opp en stat av ruiner. Og han hadde ingenting lært av alt dette.

Og hva huskes han for i dag? Sin skjærende stemme, sine totalt vanvittige jaktturer (der spesielt importerte dyr ble slaktet av ham og hans partikamerater) og det DDR som vokste frem under ham; grått, trist, absurd og skingrende umenneskelig. Han var latterlig og frastøtende. Utover det er det lite som huskes.

Lektor Nordskog skryter av sitt DDR-arbeid på wikipedia

2009-08-07T14:24:00.000+02:00

"Arbeider- og Bondestatens" emblem

Jeg har opprettet en del nye artikler om DDR på norsk Wikipedia, syntes nemlig det var noen store hull der. For de som ønsker å inspisere Lektor Nordskogs leksikalske arbeid de siste ukene så er lenkene her:
*Om DDRs hær:NVA
*Om DDRs forsvarminister gjennom en årrekke: Heinz Hoffmann. Meget interessant liv.
*Har dessuten startet på noen stubber om disse tre vaktregimentene
#Vaktregiment «Friedrich Engels»
#Vaktregiment «Hugo Eberlein»
#Vaktregiment «Feliks Dzierżyński»
NVA-soldater marsjerer foran "Minnesmerket for fascismens og millitarismens ofre" i Neue Wache

Her er forøvrig en passende video om DDR jeg fant på youtube-"DDR:En vond drøm"

Lektor Nordskog anbefaler DVD om murens fall

2009-08-07T13:55:00.000+02:00

Det drar seg mot 20årsjubileum for murens fall. Feiringen startet i Polen allerede i vår; polakkene er, med god grunn, irriterte over at man hele tiden setter oktober/november 1989 som startdato for kommunismens endeligt. Som polakkene sier; hvor mye av dette ville ha skjedd om det ikke var for utviklingen i vårt land våren 1989? Svaret er selvsagt; ikke særlig mye.

Men men, vi lar det ligge. Lektor Nordskog har i det siste kjøpt seg mye bøker og DVDer nettopp om DDR og murens fall.
Det siste tilskuddet i min samling av DVDer om murens fall er tv-serien Deutschlandspiel fra 2000, en blanding av intervjuer og dramatiseringer av hva som skjedde i dagene før muren ramlet. Anbefales på det varmeste.

Den kan kjøpes her.

Serien viser tydelig hvor mye motstand vestlige ledere hadde mot at Vest-Tyskland og Øst-Tyskland skulle bli gjenforent og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Men jeg skulle imidlertid ønske at serien gikk litt videre inn på et noe ubehagelig faktum; så godt som ingen av de vestlige lederne på denne tiden var glade for at demokratibevegelsene i Øst-Europa faktisk nedkjempet kommunismen i det hele tatt. Margaret Thatcher var et hederlig unntak men hun var på vei ut. De fleste stilte seg avvisende til at status quo skulle forandres og hadde ingen tro på demokratiforkjemperne i øst. Dette er litt uhyggelig fordi det i dag er lett å se for seg at om ting hadde vært anderledes og stridsvogner var blitt satt inn mot folket som marsjerte i gatene så ville nok ikke vesten gjort så mye for å hindre det. Vi hadde nok begrenset oss til å protestere høylydt, snakket om menneskerettigheter også fortsatt som om ingenting hadde skjedd.

Nåvel, vi får glede oss over at Øst-Europa faktisk ble fri den høsten for 20 år siden og vi får prøve å markere dette grundig. Jeg gir her mitt lille bidrag: Nyt synet av STASI-sjefen Erich Mielke som blir satt grundig på plass i Volkskammer 13. november 1989 da han får beskjed om at de frie valgte ikke-kommunistiske representantene ikke er interessert i å bli omtalt som "Kamerater". Mielke, som bar noe av hovedansvaret for DDRs umenneskelige behandling av sine egne borgere, svarer da at han elsker alle..."Pinlig" er bare starten på det... Denne mannen som så brutalt hadde overvåket alt og alle etter eget forgodtbefinnende måtte nå tåle å bli ledd ut.

Verdens morsomste mann

2009-07-20T21:26:00.000+02:00

Etter å ha lest dagbladet i dag (huff, fælt å innrømme at man gjør det) har jeg skjønt at hvis man blogger litt av og til så skal man fortelle hva man gjør. Ok, dette er det jeg driver med i kveld; sitter og ser på verdens morsomste mann: Tommy Cooper. Sjekk videoen under. Selv Bård og Harald overgår ikke dette. Fyren døde forøvrig på scenen under et direktesendt show. Folk satt og lo fordi de trodde det var en del av showet. Må vel være en komikers drøm...

Rudolf Steiner og bier

2009-07-20T12:25:00.000+02:00

At honningbiene i det siste har vært utsatt for massedød (mer spesifikt CCD (Colony Collapse Disorder)) er et kjent faktum. Det er vanskelig å ta inn over seg hva dette vil bety hvis det fortsetter. De økonomiske kostnader ville bli enorme. Et slikt scenario medfører hungersnød og biologisk katastrofe. Forskerne krangler om årsakene til massedøden. Man har pekt på mobilstråling, sprøyting, gjødsling, midd og mye annet. Årsakene kan være legio eller mer bestemt; årsaken kan være satt sammen av så mange ulike faktorer at det nærmest er umulig å spesifisere nøyaktig hva som skjer. Utallige faktorer virker sammen, enkeltvis er de harmløse for biene, men synergieffekten fører til at vi får CCD.

Rudolf Steiner har fått æren for mye og skylden for enda mer. At mannen sa og gjorde mye underlig er hevet over tvil. At han samtidig viste at han var et geni, med evner i nær sagt alle vitenskapelige disipliner, tør jeg også påstå, uten at jeg vil gå god for noe spesifikt Steiner-utsagn. At Steiner har mange disipler i dag som mener mannen aldri tok feil, får stå for de troendes regning.

Det kan nå være verdt å se på hva han sa i 1923 om fremtiden til bistammene i verden. Her sier han at den måten vi avler bier på og således øker honningproduksjonen uvergelig vil føre til at biene dør ut.

Han peker på følgende faktorer som han ser på som livsfarlige for bienes fremtid:
- at larver blir avlet i adskilte avdelinger, mating av dronninggelé for å produsere dronnninger.
- Seleksjon av biestammer der man velger ut de stammene som er lette å behandle og velger vekk de som er aggressive.
- I kontrast til den normale livslengden til en dronning på fem-seks år, byttes dronningen ut etter ett eller to år.
- Poding av dronning
- Flytting av larver til kunstige kuber.
- Utbytting av vokterbier med menneskelig beskyttelse
- At kuber holdes unaturlig rene
- Bruken av kjemikalier for å holde sykdom og skadedyr vekk.
- Bruken av ferdiglagede vokskammere for å spare arbeidstid for biene
- Bruken av ventilasjon i kubene så biene ikke trenger å gjøre dette selv.
- Praksisen med at dronninger ikke får legge egg i for menneskene dårlig egnede steder i kuben.
- Flytting av kuber over lengre avstander.
- Klipping av dronningens vinger.
- Bruken av monokulturer i jordbruket, noe som skader honningbiens diett, fordi det begrenser utvalget med en gang den dominerende avlingen ikke lenger blomstrer.

Steiners poeng er rett og slett at hvis mennesker overdriver sin kultiveringstrang, vil nok dette føre til større avkastning på kort sikt, men til katastrofe på lang sikt. Dette gjelder selvsagt ikke bare bier.

Kanskje ting kan oppsummeres enkelt og greit av og til. Den gamle gårdbrukeren jeg traff i fjor sommer da jeg var på biltur i Telemark holdt et lite foredrag for meg om bruken av medisiner i dyrerøkt. Etter en utredning spekket med statistikk og rystende historier fra hele Europa om hvilken skade misbruk av dyremedisin gjør, kom hans enkle oppsummering; "Ikke tull for mye med naturen. Det straffer seg". Banalt som bare pokker, og hundre prosent sant.

For de som er interessert er det en lenke her med mer info om Steiners forelesninger om bier.

Reisebrev fra Nicaragua med noen interessante tanker om u-hjelp og "sosialisme på nicaraguansk"

2009-07-19T02:15:00.001+02:00

Lektor Nordskog fikk her om dagen en lang og interessant epost fra en god venn som for tiden er på reise i Syd-Amerika. Min venn kjenner kontinentet godt; han var der for første gang som ung idealistisk "brigadist" for tyve år siden, han snakker språket og har vært på flere reiser der siden. I reisebrevet sitt har han en del kritiske tanker rundt den industrien som kalles "U-hjelp" og følgene av den. Det er nok ikke hyggelig lesning men sannferdig og interessant. Med tillatelse fra ham gjengir jeg reisebrevet hans her. Håper flere vil finne det interessant.

"Er nå i San Juan del Sur i Nicaragua, nær grensen til Costa Rica. Det nærmer seg 19 juli. Dagen da 30 årsjubileet for revolusjonen bragte sandinistene til makten i 1979. Sandinistene har igjen makten, denne gangen i kraft av at Daniel Ortega vant presidentvalget i 2007. Han prøver i likhet med andre presidenter i regionen å få vedtatt konstitusjonelle endringer slik at han kan forbli ved makten etter at presidentperioden hans går ut i 2011. I nicaraguanske aviser diskuterer de farene ved å rokke ved de grunnleggende politiske spillereglene i et land med en slik historie preget av borgerkrig og statskupp som Nicaragua.

De to siste dagene har jeg vært med det reisende biblioteket i San Juan del Sur. Vi har besøkt skoler langt inne i jungelen, langs ufremkommelige veier, og tatt i mot og levert bøker. Det har vært lærerikt. Hyggelig å bli kjent med de som jobber ved biblioteket også, hyggelige folk. Av og til undres man likevel på hvor nyttig det man gjør egentlig er. At elevene får bøker å lese er selvfølgelig bra. Jeg fikk en aha-opplevelse da jeg etter å ha sittet i range roveren til biblioteket, av bibliotekets ansatte omtalt om "la niña", i flere timer og småsnakket med de andre passasjerene spurte om utvalget av hits fra 80-talllet som ble spilt på bilens stereoanlegg. Living next door to Alice, Love hurts med Nazareth, Lionel Ritchie og Glenn Medeiros er ikke hva man forventer å høre på landsbygda i Nicaragua. Jeg ble overrasket over musikksmaken til sjåføren og de ansatte. Da jeg spurte om musikken skjønte jeg til slutt at musikken var valgt ut for oss, gringoene som var med på turen, jeg og den amerikanske bibliotekaren på ferie. Dels var hensikten med turen ut på landsbygda å hente inn og levere ut bøker til elevene, men det som i betydelig grad bidro til å finansiere turene og bibliotekets virksomhet, lønninger osv. var den formen for turisme, opplevelsesreiser som jeg og amerikaneren denne gangen var med paa. Jeg var litt treg som brukte så lang tid på å forstå dette, se det så klart. Så lenge gringoene har gode opplevelser ute i felten, på landet (en el campo), mottar biblioteket som ikke er offentlig sponset (den nicaraguanske staten er fattig), gaver i form av penger, slik at de som jobber der kan få lønn og biblioteket kan være et kulturelt møtested for barna i San Juan og kan formilde bøker til barn på landsbygda. Det er vel bare slik det er, selv om man føler seg litt som en vandrende sparebøsse.

De første dagene i Nicaragua tilbrakte jeg i El Cua, stedet jeg var en kort periode for 20 år siden som brigadist. Jeg klarte ikke å finne selve gården, jordsbrukskooperativet der jeg jobbet sammen med de andre gringoene, brigadistene. Jeg trodde jeg skulle kjenne igjen landskapet, men jeg er for mye av en bygutt til å klare å kjenne igjen landskapet der tilstrekkelig til at jeg skulle klare å finne stedet igjen. Det var ikke så mye hjelp å få fra de lokale heller. Det var nok for mange prosjekter lik det jeg deltok i som hadde kommet og gått siden den tid. Landsbygda oppe fjellene mot grense til Honduras var full av prosjekter. Jeg så mange på den tiden jeg lette etter stedet jeg var for 20 år siden.

På bussen fra Matagalpa, fjellregionens hovedstad tiul El Cua, var det flere nicaraguanere som spurte meg om hvilket prosjekt jeg tilhørte. En gringo alene på kummerlige steder hvor få gringoer eller turister ferdes, betyr tydeligvis for nicaene mest sannsynlig en som skal starte eller jobber i et bistandsprosjekt. På bussen til El Cua, som tok 4 og en halv time på hompete og bratte veier, var midtgangen for anledningen fylt med sementsekker. Noen skulle bygge noe i El Cua. Hver gang det kom på nye passasjerer eller vi tok en pause for å strekke på bena og drikke litt, måtte passasjerene klatre over sementsekkene i midtgangen. Jeg spurte en av de som var med bussen etter å ha fortalt at jeg var der for å prøve å finne igjen stedet jeg hadde jobbet som brigadist 20 år tidligere, om hvordan det stod til i Nicaragua. Han ga meg litt hakkete utredning som virket litt utenatlært om miljøets dårlige utvikling og det reduserte biologiske mangfoldet osv. Jeg skjønte ikke med en gang hvorfor han begynte å snakke om miljøet, men etter hvert kom det frem at han hadde jobbet de tre siste årene på et miljøvern prosjekt startet av noen hollendere. De hadde visst dratt hjem igjen. Gløden i den idealistiske drømmen om å bidra til å redde det biologiske mangfoldet i jungelen i Nicaragua og samtidig spre økologisk bevissthet blant bønder på landsbygda i Nicaragua, sluknet vel naturlig etter tre år for hollenderne. Det er selvfølgelig trist for idealistiske mennesker å miste gløden i sitt engasjement i et land hvor så mange har blitt/gjort seg avhengig av velmenende utlendinger. Enda tristere er hva det gjør med den nicaraguanske befolkningen.

Da jeg var i Nicaragua i 2007, snakket jeg med grunnleggeren av det liberale partiet i byen Rivas. Han sa en rekke fornuftige og kritiske ting om sandinismen. Han beskrev den som en kreftsvulst som forsøkte å ta over alt som vokste frem i det økonomiske, sosiale og politiske liv i Nicaragua. Han minnet meg om en norsk Høyre mann fra tidlig etterkrigstid og høyresidens kritikk av Ap og den på den tiden fremvoksende Ap-staten. Han sa også noe annet som jeg kom til å tenke på der jeg satt i bussen på vei til El Cua: Sandinistene har gjort Nicaragua til en eneste stor NGO.

Det er kanskje nettopp det Nicaragua er blitt og til en viss grad også ved hjelp av våre bistandskroner siden 80-tallet."

Gamle hardhauser

2009-07-18T21:21:00.001+02:00

"Alle" har vel sett dette klippet, men jeg må allikevel poste det. Det er en påminnelse om hva slags folk det var som bygget dette landet i det 20. århundret. De var en del hundre tusen hakk hardere enn det min generasjon er. Og vi begynner ikke engang å tenke på de som er kids nå...
Dette klippet med 82 år gamle Wilhelm Tyskeberget er en nytelse å se på. Dessuten, har jeg ikke alltid sagt at det er smart å snuse?

Nyopppussede videoer fra NASA

2009-07-18T13:25:00.001+02:00

I disse dager er det førti år siden amerikanerne landet på månen med Apollo 11. Dette krever en solid feiring og NASA byr nå på nyopppussede videoopptak fra ferden. De er virkelig flott å se på for historygeeks og du finner dem her.

En litt mer tullete ting bare for gledens skyld. Mannen på bildet over, Buzz Aldrin, har til tider blitt plaget av mennesker som mener at månelandingene aldri fant sted. Disse typene, levende bevis på at amerikansk psykiatri på ingen måte fungerer, kan jo drive selv en engel til raserianfall. Ikke så rart at det rant over for Aldrin da han ble kalt løgner og feiging av en av disse galningene. I klippet under får en av disse sin bekomst og det er jo bare å juble og si: "WELL DONE, BUZZ!"

Død 113 år og 42 dager gammel...

2009-07-18T12:17:00.000+02:00

Tidligere her på bloggen har jeg skrevet om Henry Allingham, verdens eldste mann og den eneste overlevende britiske veteran fra den første verdenskrig.
Han døde i dag, 18. juli, 113 år og 42 dager gammel. Det er nok ikke så veldig mange mennesker igjen på jorden nå som kan skryte av å være født før 1900.

Mer om George Orwell

2009-07-17T13:30:00.000+02:00

Godeste herr Orwell (Eller Eric Arthur Blair som var hans fødenavn) har mer å fortelle oss enn politiske sannheter. I sitt essay Politics and the English Language gir han en glitrende kritikk av forfallet i moderne engelsk. Det han særlig går til angrep på, og som han gir mange eksempler på, er det ubevisste og det ureflekterte språk; det språket som er utenatlært og ikke er meningsbærende i noen egentlig forstand. Orwell tar dette for seg også i romansform, særlig i 1984, der begrepet Nytale spiller en stor rolle.

Orwell går også inn på hvordan språk i moderniteten oftere er et redskap for å tilsløre sannheten heller enn å avdekke den. Han bruker følgende eksempel, som dessverre er like aktuelt i dag:

"Ta for eksempel en velhavende engelsk professor som forsvarer russisk totalitarisme. Han kan ikke si rett ut: "Jeg tror på det å drepe motstanderne dine hvis du med det kan oppnå gode resultater." Derfor vil han antagelig si noe slikt som dette:

"Samtidig som vi må si oss enige i at det sovjetiske regimet innehar visse trekk som en humanist kan beklage at eksisterer, må vi, tror jeg, være enige om at visse begrensninger på retten til politisk opposisjonsarbeid er uunngåelige trekk ved overgangsperioder, og at de kvaler det russiske folk har vært nødt til å gå igjennom har blitt mer enn rettferdiggjort sett i lys av de konkrete resultater som har blitt oppnådd."" (Min oversettelse.)

Ikke sant, det høres litt kjent ut? Bare bytt ut "sovjetiske" og "russisk" med noen andre adjektiver som beskriver nasjonal opprinnelse, og vi er i 2009.

Orwell tar seg også tid til å formulerere fem gode råd for den skrivende. Disse fem rådene lar seg absolutt oversette til norsk og fungerer svært godt som hjelp når man skal skrive en tekst. Undertegnede hadde dem over datamaskinen sin når han holdt på med sin hovedfagsoppgave.

Rådene er som følger (oversatt og "norskifisert" av meg):
1. Bruk aldri en metafor, simile eller andre språkbilder du er vant til å se på trykk.

2. Bruk aldri et langt ord der det holder å bruke et kort.

3. Hvis det er mulig å kutte et ord; kutt det alltid ut.

4. Bruk aldri passiv form når du kan bruke aktiv form.

5. Bruk aldri en utenlandsk frase, et vitenskapelig ord eller et sjargongord når du kan finne et norsk tilsvarende ord.

6.Bryt alle disse reglene hvis alternativet er å skrive noe som er rent frem barbarisk.

Tror disse rådene kunne gjort eksamenskarakteren for en del avgangselever litt bedre...

For den som er interessert så ligger essayet i sin helhet her:Politics and the English Language.

Ordet er fritt inntil en viss grense...

2009-07-17T01:26:00.001+02:00

I forrige post kom jeg inn på en av det 20. århundrets få store helter; George Orwell. Han er etter min mening en sjeldenhet; en mann som skapte stor kunst samtidig som han hadde politisk gangsyn. Ærlig talt; de fleste mennesker som skriver, maler, komponerer og på den måten gjør livet rikere for oss er stort sett politiske idioter og man skamrødmer hver gang man hører dem uttale seg om noe som helst som har med politikk å gjøre. John Lennon, Dag Solstad og Knut Hamsun er gode eksempler på store kunstnere, men herre min hatt for en elementær mangel på grunnleggende kunnskaper om selv de meste basale politiske fakta.

Nåja, det verste er vel antagelig skuespillere som uttaler seg om politikk. Alle som hørte Anne Marie Ottersen uttale seg i "Ukeslutt" om Norges innsats i Afganistan skjønner hva jeg mener... Et hedelig unntak i Norges forfatterstand må forøvrig være Anne Marie Ottersens motdebattant i "Ukeslutt"; Henrik Hovland. Han kombinerer det å skrive gode bøker med imponerende politisk innsikt. Hans roman "Amputasjon" er etter min mening en av de ytterst få norske romanene skrevet etter 1940 som er verdt å lese.

Men tilbake til George Orwell; mannen er evig aktuell og ikke bare på grunn av sine romaner. Hans essays er en ren nytelse å lese og tåler absolutt å bli brukt i dag. I vår lille andedam er nok følgende sitat vel verdt å trekke frem:

"På ethvert gitt tidspunkt finnes det en ortodoksi, et sett av ideer som man antar at alle rettenkende mennesker aksepterer uten å stille spørsmål. Det er ikke direkte forbudt å si dette eller hint, men det er ikke noe man gjør.
Alle som utfordrer den herskende ortodoksi, oppdager at de bringes til taushet med forbausende effektivitet. En mening som går på tvers av det som er moderne, får nesten aldri en fair behandling, verken i den populære presse eller i de intellektuelle tidsskrifter."

Dette sitatet bør trekkes frem hver eneste gang i vårt lille intolerante land hver gang en mening i en sosial sammenkomst/debatt/seminar/etc møtes med a)taushet b)setningene "Du er ikke seriøs?"/"Dette kan du ikke mene"/"Dette er jo sykt".

Orwell hadde nok skrevet noen helt fantastiske essays om han hadde levd i Norge i dag. Dvs, han måtte nok ha publisert dem på nett. Ville nok ikke vært så mange forlag som ville vært interessert.

For de som er interessert i å vite mer om den listen Orwell leverte til det britiske utenriksdepartementet med navn på folk han mistenkte for å være krypto-kommunister, kan sjekke denne artikkelen av den eminente historikeren Timothy Garton Ash:Orwells list.

Synes også det er verdt å sitere de siste ordene i ovenfornevnte artikkel. Jeg har mange ganger tenkt på hvilke tap det er for oss at vi mistet Orwell så tidlig.
Garton Ash sier det mye bedre enn det jeg kan:

"How we would all have loved to read his views on the building of the Berlin Wall, on the Vietnam War, and on the 1968 student protests. How I would have enjoyed meeting him in Central Europe in 1989, aged eighty-six, as the Soviet communist Big Brother finally collapsed. How wonderful it would be to hear his voice today—a voice that we imagine all the more vividly because no recording of it survives—commenting on the propaganda language of the Iraq war, or the continuing miseries of Burma, or the dilemmas of Tony Blair. But the hundred-year-old Orwell growls through the asterisks and crossouts of his notebook, "Don't be silly. Work it out for yourself."

Intellektuelle og lengselen etter det totalitære

2009-07-16T21:06:00.000+02:00

En fascistisk intellektuell
I dag har jeg lyst til å skrive litt om en fyr som jeg ser på som representativ for en viss type intellektuelle; Robert Brasillach. Han var en fransk journalist som levde fra 1909 til 1945 og som er beryktet for en nærmest hysterisk antisemittisme og en voldsom begeistring for Hitlers Tyskland. Under den annen verdenskrig jobbet han aktivt for Vichy-Frankrike og gjorde det han kunne for at Hitler skulle vinne krigen. Som resten av den franske eliten gikk han på École Normale Supérieure, men gikk ikke videre til noen Grandes écoles. Han ble snart tiltrukket av Action française Han ble også svært begeistret for Hitlers Tyskland og i 1937 ble han redaktør for Je suis partout ("Jeg er overalt"), en fascistisk avis.

Etter å ha deltatt i krigen mot Tyskland, ble han krigsfange men vendte tilbake etter fangenskap som like glødende fascist og jødehater. Under krigen bemerket han seg med voldsomme hatefulle utsagn mot jødene og var også en aktiv angiver. Han frydet seg i offentlige ytringer når jøder ble deportert fra Frankrike til tilintetgjørelsesleire. Når endelig krigen var over, fikk mannen selvsagt dødsstraff.

Dette var en intellektuell. Han var uhyre belest. Han hadde et fantastisk språk i sine artikler og produserte enormt med essays og skuespill.

Å lese om Brasillac er en påminnelse om at nazismen var en bevegelse drevet frem av unge og av intellektuelle, et faktum mange ikke ønsker å huske i dag. Den første bastionen nazistene erobret i Tyskland var nettopp universitetene. Den intellektuelle eliten, nettopp de som skulle bære det beste i Europa videre, var blant de som høylytt hyllet barbariet. Ved Tysklands universiteter var det praktisk talt ikke motstand mot nazismen. Sophie Scholl og hennes bror huskes nettopp fordi de var så ensomme i sin kamp.

Er ikke dette en parallell til det mange intellektuelle gjorde på 60- og 70-tallet da de hyllet Mao, Stalin og mange andre venstreorienterte diktaturer? Er det noe ved mange intellektuelles lengsel etter det autentiske som ligger bak dette? En lengsel etter å komme vekk fra det ordinære, det vanlige, og oppnå "sikker" kunnskap om noe? En tro som ikke lar seg ryste av noe som helst?
Et tankekors er det at noe av det siste George Orwell gjorde før han døde var å levere navn på intellektuelle han kjente til det britiske utenriksdepartementet. Dette var personer som han var sikker på kunne bli spioner for Sovjetunionen. Han gjorde nok ikke dette fordi han var overbegeistret for MI-5, (en organisasjon som faktisk hadde en mappe på Orwell (Sic!)) men fordi som han sa:"Det er ingen grenser for hva intellektuelle kan få seg til å støtte." Historien gav ham rett, flere av de han rapporterte til MI-5 har i ettertid vist seg å være noen av de verste landsforæderne Storbritannia har hatt. De jobbet frivillig for KGB i årevis. Vi kan i dag uten problemer gå på biblioteker og slå opp det mange norske intellektuelle har sagt om diktaturer. Det anbefales. Man blir kvalm, men det er lærerikt.

På historiens skraphaug...

2009-07-13T15:18:00.000+02:00

De to hagedverger...
I Berlin besøkte jeg selvsagt Marx-Engels Forum og så den tomme plassen der Palast der Republik en gang stod. De to statuene av Marx og Engels ble satt opp der i triumf den gang Øst-Tyskland var kommunistisk. Nå står de der som..., ja som to hagedverger rett og slett. Østtyskerne har i årevis, også før murens fall, omtalt dem som det; Vorgartenzwerge. Første gang jeg besøkte Berlin var det tagget "Wir sind unschuldig!" på statuen, en påstand som nok kan diskuteres en del.

Palast der Republik i 1977, da blandingsforholdet for østtysk bygningsmateriale var 5 deler betong, 5 deler asbest og 2 deler mikrofon...

Lektor Nordskog er tilbake fra ferie

2009-07-12T22:38:00.000+02:00

Lektor Nordskog leser epost på sin kjære Xandros-drevne Eee PC mens han venter på en ferje

Lektor Nordskog og hans hjertes utkårede har karret seg tilbake til Norge etter tre uker på interrail. Det var jaggu lenge siden sist at undertegnede har dratt rundt i Europa kun med tog; sist jeg gjorde noe sånt så var jeg immatrikulert ved UiO. Men det var moro, fryktelig moro å være interrailer igjen.

Ferden gikk til Berlin, Krakow, Wien, Bern, Basel, Zürich, Freiburg, Hamburg før vi avsluttet med fire flotte dager på den lille danske øyen Femø.

Det var en glede å igjen rusle rundt i Berlin, en by jeg falt totalt for da jeg var student. Mye fantastisk mat, drikke, kunst og arkitektur. Det var nok særlig Lektor Nordskogs kjæreste som utforsket den moderne kunsten mens vi var der, mens jeg satte meg godt til rette på en fortauskafe med min kjære minipc for å se om jeg kunne finne et gratis nettverk. Men som alltid fikk jeg tid til å sjekke ut historiske minnesmerker og historiske "fingeravtrykk" i Berlin. Det er umulig å være i denne byen som historieinteressert menneske og ikke bli sjokkert over hva de to store forbryterske ideologier i forrige århundre, nazismen og kommunismen, har utrettet av djevelskap. DDR-museum og Topographie des Terrors anbefales på det sterketste. Denne gangen rakk jeg dessverre ikke Stasi-museumet i Lichtenberg, men det får bli neste gang.

De andre byene? Krakow var som alltid vidunderlig og Sveits var et flott førstemøte. Jeg har aldri vært der før, men det gav mersmak. Lektor Nordskogs kjæreste var svært fornøyd over å kunne ta Paul Klee, Vincent van Gogh og alle de andre dyrene i Modernekunstskogen i øyesyn.

Blir nok mer interail ja...

Enkelt og greit: STØTT DET IRANSKE FOLK!

2009-06-20T16:40:00.000+02:00

Anbefaler denne samlesiden for folk som er interessert i hva som skjer i det religiøse fascistdiktaturet Iran: Oversikt over engelskspråklige iranske bloggere

Denne er også bra og oppdatert.

Slik situasjonen er i Iran nå så er det naturlig å trekke frem diktet til Brecht som ble skrevet etter oppstanden 17. juni 1953. Her er det på engelsk:

The Solution

After the uprising of the 17th of June
The Secretary of the Writers Union
Had leaflets distributed in the Stalinallee
Stating that the people
Had forfeited the confidence of the government
And could win it back only
By redoubled efforts. Would it not be easier
In that case for the government
To dissolve the people
And elect another?

Den siste krigsveteranen fra første verdenskrig er nå verdens eldste mann

2009-06-19T21:54:00.000+02:00

Briten Henry Allingham er født 6. juni 1896. Under første verdenskrig var han med i Royal Naval Air Force (RNAS). Han deltok i slaget ved Jylland som varte fra 31. mai til 1. juni 1916 og som kostet 2 551mennesker livet. Han er nå det eneste mennesket på jordoverflaten som kan fortelle som førstehåndsvitne om hvordan disse to grusomme dagene faktisk var.

Henry har blitt spurt om hvordan han har blitt så gammel og til det har han svart: "sigaretter, whisky og ville, ville kvinner-og god sans for humor."

Lektor Nordskog er imponert

2009-06-19T21:18:00.000+02:00

I dag har lektor Nordskog vært på forlesning fra klokken 10 til klokken 16. Jeg hadde ikke store forhåpninger om dette for det var siste skoledag. Og "siste skoledag" har en lærer helt fasttømrede forestillinger om hvordan skal være: Den dagen skal være kort, den skal kun gå ut på sosiale hyggelige uforpliktende ting og man skal ha god lunsj. Vel, det føltes helt naturstridig å bruke siste skoledag til å sitte og høre på en eller annen spesialist snakke i 6-seks!!!- timer! Lektor Nordskog bestemte seg for å gå gjennom en dags lidelse.

Vel, så ble det altså ikke sånn. Foreleseren Erling Roland, professor i pedagogisk psykologi, klarte å gjøre de seks timene spennende, lærerike og uhyggelig interessante. Jeg fikk fjernet noen fordommer, fikk bekreftet noe jeg mente jeg visste og lærte først og fremst mye nyttig og jordnært som kan brukes til å bli en bedre lærer.

Roland klarte å servere den mest interessante pedagogiske opplevelsen jeg har hatt i løpet av min 9 år som lektor. Det skulle vært obligatorisk for nyutdannede lærere å høre den mannen forelese et par timer før de ble sluppet løs på elever.

Dessuten tror jeg mange lærere og ikke minst mange skoleledere har godt av å høre hans tro på at den som bestemmer i klasserommet er LÆREREN, ikke elevene. Norsk skole har dessverre de siste årene gått mer og mer i retning av å omdefinere læreren som en slags funksjonær som skal levere det elevene ønsker til enhver tid, dette henger nok sammen med en oppvoksende slekt som mener at alt-absolutt alt-er mulig å forhandle om. Jeg tror det er viktig at lærere ikke er redde for å bli kalt "gammeldagse" og "autoritære", det er ofte bare dysfemismer for "høflighet" og "fasthet".

Heldigvis er det fortsatt mulig for lærere som tror på faste rammer å undervise i Norge, det er fortsatt mulig å være lærer og praktisere orden, disiplin og klasseledelse som fungerer. Det er fortsatt mulig å være en lærer som nekter å gå med på at det å undervise er en popularitetskonkuranse.
Problemet er at selv om alt dette er mulig så blir det vanskeligere og vanskeligere for mange lærere. Kanskje vi trenger å stoppe opp og huske på den gamle devisen om at eleven er på skolen for å bli et dannet menneske; "verte gangs menneskje" som det het en gang. Kanskje vi trenger å forstå at det er mange veier å gå for å komme dit, men at den helt gale veien er mangel på disiplin, elevenes stadig større makt på skolen og en "det-er-ikke-så-farlig"-holdning. Vi lærere gjør den viktigste jobben i Norge; det er et enormt ansvar, men det ansvaret må vi ta. Ellers bør vi kanskje finne oss noe annet å gjøre?

Lektor Nordskog får en katt og mister den igjen

2009-06-15T23:43:00.001+02:00

På lørdag kom det en hyggelig gjest til Lektor Nordskog og samboeren hans. Det var en pen liten spraglete katt, som mjauet noe aldeles forferdelig. Dyrekjære som vi er kunne vi ikke la være å invitere den inn. Den ble ganske snart meget hjemmekjær og selv om den var noe kresen i kosten fant vi til slutt noe mat som den likte. Den fikk sove i sofaen og vi fant snart ut at dette merkelige dyret elsket å sove pakket inn i et ullteppe! Rare dyr...

Vi bekymret oss selvsagt for hva vi skulle gjøre med katten. Vi fant sider på nettet der folk hadde lagt ut "mistet-katten-vår-meldinger", men ingen av bildene lignet særlig på den katten som hadde slått seg ned hos oss. Vi sjekket også i nabolaget om noen hadde hengt opp noen plakater der katter ble etterlyst, men nei...

Men, så måtte undertegnede en tur ned til sentrum i kveld og tok en helt annen vei hjem enn vanlig. Og hva ser jeg? En plakat med bilde av en katt som lignet mistenkelig på den som lå hjemme i min sofa og malte. Der var det telefonnummer også gitt..

Fem minutter senere var en meget glad katteier underrettet og en time senere var katten, som vi lærte bar navnet Mira, hos mor igjen. Katten hadde vært vekk over en uke og eieren hadde nesten gitt opp håpet om å se den igjen. Så altså en hyggelig hendelse dette her. Lektor Nordskog og hans hjertes utkårede var glade for å ha hatt en hyggelig katt på besøk, katten hadde det fint og eieren var fornøyd. Kan ting bli bedre?

Den siste overlevende fra Titanic er død

2009-06-01T12:24:00.000+02:00

Da RMS Titanic la ut på sin jomfruferd 10 april 1912 var det med en liten pike på 9 uker som het Millvina Dean. Hun og foreldrene reiste på 3. klasse. Da skipet gikk på et isfjell 15 april var hun, hennes bror og hennes mor blant de første som ble plassert i livbåt 10. De overlevde alle sammen. Hennes far, derimot, døde i katastrofen.

Milvina døde i går, 97 år gammel. Det siste mennesket som var tilstede den fryktelige aprilnatten i 1912, er nå altså borte.

Den generasjonen som kunne fortelle om verden på 2o- og 30-tallet forsvinner nå. Milvina var 7 år yngre enn Haakon Lie og i likhet med ham og deres generasjon så de større forandringer i løpet av deres livstid enn noen andre generasjoner har sett. Og det vi ikke har spurt deres generasjon om nå, det er det ganske snart for sent å spørre om...

Selv legender må dø...

2009-05-25T18:18:00.000+02:00

Så er det altså skjedd; kjempen Haakon Lie er død, 103 år gammel. Det virker nesten litt umulig å skjønne. En kan jo bare bli imponert over hva mannen klarte å få til. Det er greit nok at han hadde et langt liv til å gjøre det på, men allikevel...
Han var med i DNA fra tiden partiet var revolusjonært, han bygget partiapparatet til en bevegelse som greide å stå imot forfølgelsen fra etablissementet, han deltok under den annen verdenskrig, han slåss med blanke våpen mot den potensielle femtekolonnen som fantes i NKP, han spilte en avgjørende rolle i gjenoppbyggingen etter krigen, han gjorde DNA til "ørnen blant partiene" og han fortsatte å slåss for sosialdemokratiet helt til siste åndedrag. For et liv! For en mann! Det kommer forhåpentligvis til å bli skrevet mye om denne kjempen.

Lektor Nordskog lærer noe nytt og forhøyer sin respekt for papirleksikon

2009-05-13T19:08:00.000+02:00

Jeg er interessert i ballongferder, særlig de som går ut over arktisk område. Jeg innbiller meg at jeg vet mye om det også... Men det er jo alltids ting man gang på gang treffer på og som man ikke slår opp selv om det er ukjent. Det er en dårlig vane som kjent. Jeg har flere ganger når jeg har lest om ballongferder på 1800-tallet kommet over begrepet "gullslagerhinne". Det blir beskrevet som noe man brukte for å få helt tette ballonger. Man hadde først en gullslagerhinne og kledte denne med ballongsilke. Dette var visstnok de tetteste ballonger man kunne få på 1800-tallet. Hadde Andrée hatt en slik så ville kanskje ting vært anderledes...

Nåvel, jeg må sikkert ha lest ordet mange hundre ganger gjennom årene ut å ha slått det opp. Jeg så for meg at det måtte være en slags legering av metaller eller noe sånt. For tiden leser jeg imidlertid Per Rydéns "Den svenske Ikaros" som er en underlig bok nettopp om Ingeniør Andrée. Der omtaler han ballongen av gullslagerhinne som ble sendt opp fra Danskøya i 1896 for å prøve å se hvilken retning den ville forsvinne. Denne gangen bestemte jeg meg for å finne ut av hva "gullslagerhinne" er. Google-søk: Ingenting. Yahoo:Ingenting. Wikipedia:Ingenting. En masse andre søkemotorer: INGENTING! Og jeg som lever etter WDFGI!

Snakker så med en gammel kollega som jeg vet har greie på metall (holdt fortsatt fast på legeringsteorien...), han sier "vet ikke" og slår det så opp i papirleksikon. En gullslagerhinne er rett og slett okseblindtarm eller sauetarm! Så, jeg får holde litt kjeft i fremtiden når jeg får lyst til å skryte av de digital leksikas fortreffelighet...De gamle er eldst... Hørte du det, Ola?! DE GAMLE ER ELDST! JEG BØYER MEG!

Nå har jeg ihvertfall lært hva gullslagerhinne er. Ikke rart de ballongene ble tette...

Klassiske verk blir spill

2009-05-08T12:15:00.000+02:00

Ikke kom og si at verden ikke går videre. Jeg kan ikke helt skjønne at ikke dette er gjort før, det var på høy tid: Dantes Inferno er nå kommet som spill! Her får man muligheten til å dra til Helvete og ordne opp med demonene! Studiet av idehistorie og litteratur blir aldri helt det samme etter dette. Nå mangler vi bare en spillversjon av James Joyces Ulysses...
Sjekk trailer her.

Snille google..

2009-04-25T14:10:00.001+02:00

Apropos mitt forrige innlegg; google hevder å kunne forutse utbrudd av influensaepidemi. Det er da vidunderlig?

Så var det tid for en pandemi igjen...

2009-04-25T13:11:00.000+02:00

Mediene har oppdaget hva som foregår i Mexico. 68 døde så langt og en del tusen antagelig smittet av en variant av svineinfluensa kalt A/H1N1. Sykdommen har også vist seg i USA. Varianter av influensa har herjet solid ganske nylig men den største katastrofen hva angår menneskelig tapstall må vi tilbake til 1918 for å finne. Det var også en influensavariant kalt H1N1. Det var en skikkelig ekkel variant; en blanding av svineinfluensa og fulgeinfluensa som krysset over til mennesket. "Spansken" som den ble kalt drepte mer enn 20 (noen har hevdet at tallet ligger nærmere 100 millioner) millioner mennesker og på et punkt var antagelig rundt halvparten av jordens befolkning smittet. 1,2 millioner nordmenn var smittet, rundt 15 000 døde. Det vil si at antagelig alle nordmenn i 1919 kjente eller var i famile med noen som selv var syke eller døde av sykdommen.

Det som var riktig ubehagelig med spansken var at den tok grådig for seg av dem som skulle hatt den høyeste motstandskraften; de sterke unge mellom 20-40 år. Norske medier hevder nå at A/H1H1 også gjør det. Jeg synes det er rart at man kan fastså noe slikt så raskt etter utbrudd, men men... mediene er jo gode til å krisemaksimere.

Det som gjør det hele så ubehaglig er at spansken i 1918-19 er den største sykdomskatastrofen vi har opplevd; verre enn svartedauden faktisk, og den klarte å spre seg uhyre raskt til tross for at det vanligste fremkomstmidlet fra kontinent til kontinent den gang var båt. Hvordan klare å begrense en lignende sykdom i dag med muligheten for å forflytte seg med fly?
Sikkert ikke dumt å følge med på folkehelseinstituttets sider de nærmeste dagene: www.fhi.no

Mer om "glemte" polfarere og om store sammenhenger

2009-04-25T00:59:00.001+02:00

Knut Frænkel

Lektor Nordskog bruker tiden mellom rettebunkene til å skrive mye på wikipedia.no. Opphengt som jeg er på 1800-tallet og store tragiske katastrofer har jeg vært opptatt av å skrive om Salomon August Andrée og hans feilslåtte, vanvittige forsøk på å nå Nordpolen med ballong i 1897. Derfor mitt forrige innlegg om Anna Charlier og Nils Strindberg og deres tragiske kjærlighet.
For å kort rekapitulere; Andrée fikk med seg Strindberg og Knut Frænkel i ballongen "Ørnen", de landet på isen og omkom etter å ha slept på tunge kjelker i tre måneder.
De tre mennenes jordiske levninger ble funnet i 1930, bragt til Sverige, kremert og deretter gravlagt på Norra begravningsplatsen i Stockholm. Nuvel...

Det fantes imidlertid en fjerdemann i denne historien; en viss Vilhelm Swedenborg (noen steder omtalt som Vilhelm Svedenborg). Han var reservist under denne ekspedisjonen og skulle overta Strindbergs eller Frænkels plass hvis det skulle bli nødvendig. Heldigvis for ham ble det ikke noe av det. Swedenborg drog hjem til Sverige og gikk gradene som offiser samtidig som han ble en av Sveriges mest kjente aeronauter. Han utførte blant annet flere oppstigninger sammen med Knut Frænkels bror, Hans Christian Andersen Frænkel. Hvis det navnet høres kjent ut så er ikke det så rart; han hadde nemlig selveste Hans Christian Andersen som gudfar...

Swedenborg var etterkommer av en av disse store gale tenkerne Europa har greid å fremstille av og til: Emanuel Swedenborg. Vilhelm var også svigersønn til en av Sveriges andre store sønner; Adolf Erik Nordenskiold, nordøstpassasjens betvinger. Begge disse fakta har nok medvirket til at Andrée ønsket å knytte ham til ekspedisjonen. Kjendiser sørger for publisitet, da som nå. Swedenborg var altså gift med Anna Nordenskiold; der har vi en viktig forbindelse. Noe som er minst like interessant er at han siden giftet seg med en kvinne som het Hedvig. Denne Hedvig er ingen ringere enn Hedvig Tamm, den kjente svenske journalisten og manusforfatterinnen. Swedenborg var forøvrig en pensjonert oberstløyntnant i 1930 da restene av hans kamerater kom hjem til Sverige. Han var en av dem som hilste begravelsesekvipasjen da den ankom Gøteborg. Det må ha vært et usedvanlig merkelig øyeblikk for ham...

For dem som er interessert i mer om denne historien kan jeg anbefale den merkelige collage-boken: Ingen fruktan, intet hopp av Per Olof Sundman; svært nedslående, svært detaljert og uhyre interessant samling av fakta og meninger om Andrées drøm om å være først på Nordpolen. Det at vi via denne historien kan knytte sammen Emanuel Swedenborg, Adolf Erik Nordenskiold, H. C Andersen og en av Sveriges mest kjente kvinnelige journalister er bare et av mange interessante faktum. Et annet, som jeg håper å komme til bake til, er at Nils Strindberg jo også har et interessant etternavn! Jada, han er i famile med August Strindberg; mannen med de gode onelinere om kvinner og deres ondskap og opphavsmann til Sveriges kanskje beste teaterstykke noensinne; Faderen. Synd han ikke lever i dag. Sammen med ham ville Nina Karin Monsen vært uslåelig! Mer om dette siden...

Gammel kjærlighet ruster ikke...

2009-04-13T13:20:00.003+02:00

Lektor Nordskog har lest mye rart i påsken, men har også rukket å høre mye rart. I dag har jeg hørt en podcast fra Sveriges Radio om Nils Strindberg. Denne begavede fysikeren, fiolinisten og amatørfotografen som omkom bare 25 år gammel på Andrées ballongferd mot nordpolen i 1897.

Nils Strindberg, Salomon August Andrée og Knut Frænkel måtte nødlande på 82 breddegrad etter bare 65 timers luftseilas. Etter dette måtte de slepe sine altfor tunge kjelker mot tryggheten i syd.
I oktober hadde de nådd Kvitøya, der de døde kort tid etterpå. Hva de døde av? Nedkjøling, trikiner, kullosforgiftning; teoriene er mange.

Historien er fascinerende i seg selv; slitet i isen og til slutt den ensomme døden oppe på Kvitøya overgår det meste av menneskelig fantasi, men de menneskelige omkostningene blir enda mer iøynefallende når en tenker på de etterlatte. Det er særlig en person som peker seg ut: Nils Strindbergs forlovede Anna Charlier. Hun ventet fortvilet på sin Nils i mange år. Til slutt emigrerte hun og jobbet som husholderske før hun giftet seg med Gilbert Hawtrey. Etter 33 år ble Nils og de andre funnet av et norsk skip og i 1930 ble deres etterlevninger endelig kremert og gravlagt i det som var den største fremvisningen av heraldisk sorg før Palme-drapet.

Anna levde helt til til 1949. Da hun døde sørget mannen hennes for at hennes siste ønske ble oppfylt; hjertet hennes ble kremert og asken begravet ved Nils Strindbergs grav...

Tyrone Martinsson ble intervjuet på podcasten jeg hørte (den ligger her: (bare trykk på mediespillerboksen)
og sendedatoen var 25.12.06) og boken han har skrevet om Nils finner man her. Anbefales sterkt!