Nok en gang i Berlin

Mandag 12. januar i år var det på tide med ny Berlin-tur for de Sandvika-elevene som tar Politikk og Menneskerettigheter. Denne gangen dreide det seg faktisk om TO klasser; Helge Aamodts gjeng og min gjeng; til sammen 42 elever. Ja, det er mange elever, og ja; det kan fort bli et logistisk problem. Men da er det lurt å ha erfaring, fastlagte retningslinjer og viktigst; gode sikkerhetsmarginer. Selvsagt hjelper det å være to gode kollegaer når man drar på en slik tur, og bedre reiserpartnere enn Helge finnes knapt.

Heraldisk sorg i granitt.

Hvorfor drog vi til Berlin? For å studere de to største totalitære retningene i det tyvende århundret; nazismen og kommunismen. Disse to ideologiene har tilsammen vært medvirkende til drapene på over 100 millioner mennesker, og preget vår tid og vårt kontinent på en avgjørende måte. Vi drog for å se på hva en stat og en stats byråkrati er i stand til å gjøre om de ikke holdes i sjakk av et borgelig demokrati. Vi drog for å lære mer om tysk demokrati og rettsstatslig tenkning i dag. Vi drog kort sagt for å få mer dannelse og kunnskap, det er nå liksom det studiespesialiserende retning skal gjøre da...

I 13-tiden mandag dumpet vi bagasjen på hotellet på Spittelmarkt og gikk raskt nedover Leipziger Strasse, vi hadde 20 minutter på oss til å rekke avtalen med tre guider ved Topographie des Terrors. Det rakk vi fint. Hva er Topographie des Terrors? Det er faktisk kjellere, nærmere bestemt kjellerne til naziveldets nervesentral; Reichssicherheitshauptamt. Herfra ble nazistenes politistyrker styrt, det var sentrum i et enormt undertrykkingsapparat. I dag er det et minnesmerke, her kan man lære om nazistene ideologi, organisasjon og forbrytelser. Etter halvannen time var vi ferdige og det var på tide å ta kvelden.

Tirsdag hadde vi tett program. Vi startet med en to timer lang guidet tur i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Selv om man har vært der før, blir man lamsått hver gang man kommer dit. Leiren er i dag et vitnesbyrd om totalitær menneskeforakt, og moderne byråkratisk drapstenkning. Dette er noe de museumsansatte er gode til å få frem, og noe elevene uten problemer forstod. Vi var nå dessuten i ferd med å undersøke det andre tyske diktatur; Sachsenhausen ble nemlig benyttet som kz-leir av det kommunistiske okkupasjonsregimet ETTER den annen verdenskrig.

 Elevene ble her gjort oppmerksomme på hvordan historieforvaltning fungerer. I Sachsenhausen kommenterer et nytt historisk monument de eldre minnesmerkene. DDR-regimets monumenter er satt opp til minne om nazistenes (eller "hitler-fascistenes" som DDR-regimet insisterte på at de het...) forbrytelser. Det nye monumentet er også til minne om kommunistenes ofre.  Det var ikke siste gang vi skulle møte dette fenomenet i løpet av ekskursjonen.  Vi så det også utenfor Berlin-domen. Der fant vi et monument reist på syttitallet av DDR-regimet, en uanselig liten hvit kube. Det er til minne om kommunister som aksjonerte mot nazi-regimet under krigen, og som ble henrettet. På monumentet står det også:"For evig forbundet i vennskap med Sovjetunionen". I dag er det påmontert glassplater på denne lille kuben som kommenterer det opprinnelige monumentet. Et utmerket eksempel på hvordan tysk historie er lag på lag med bearbeidelse og refleskjon.

Et nytt monument påmontert et gammelt.

Overgangen ble stor da vi beveget oss videre til neste mål; de nordiske ambassader i Vest-Berlin. Vi  ble der møtt av en ambassadesekretær som fortalte elevene om det moderne Tyskland; et sterkt demokrati, den viktigste økonomien i Europa og vår viktigste handelspartner. Nok en gang tenkte jeg; hvorfor i all verden satser ikke Norge på å få flere tyskstudenter?! Det er pr dags dato flere tyskere som studerer norsk enn motsatt; det er uhyre trist for oss nordmenn. Vårt økonomiske bånd til Tyskland er sterkt, men de kulturelle båndene som ble revet over i 1940 er ikke ennå ikke blitt reparert.

Onsdag startet med tur til det sovjetiske æresminnemerket i Treptower Park, det største sovjetiske minnesmerket i verden frem til Stalingrad-monumentet ble bygget. Det ligger der over 5000 sovjetiske soldater, og parken var det viktigste minnestedet i DDR. Da Sovjet trakk seg ut i 1991, forpliktet den tyske staten seg til å ta vare på monumentet, noe den helt klart har gjort på en forbilledlig måte. Det er et merkelig sted; trist, imponerende, storslått og skremmende. Det er en grav, men også et totalitært regimes feiring av sin seier over et annet totalitært regime.

Lektoren omgitt av de håpefulle små

Vi gikk nå fra den glorifiserte versjonen av kommunismen til medaljens bakside; varetektsfengslet Hohenschönhausen. Dette fengslet var flere ting; i de første årene av DDRs eksistens var det et sovjetisk torturfengsel der opposisjonelle og tidligere nazister ble pint og drept.

På seksti-tallet ble det overtatt av Stasi og fengselet forandret karakter. Fysisk vold ble aldri benyttet, hensikten med fengselet var å bryte ned mennesker totalt ad psykiske metoder. Fangene ble utsatt for total isolasjon. Lyset i cellene stod på i 24 timer. Fangene fikk aldri vite hvor de var, hvilken dato det var eller hva klokken var. De var ALLTID under observasjon. Vår guide sa: "Det var forsåvidt mulig å ta livet av seg, men det forutsatte at man var i stand til å bite over sin egen tunge for slik å ble kvalt av sitt eget blod."

Fengselsceller under "den reellt eksisterende sosialismen"

Elevene skvatt da guiden fortalte at de fleste forhørslederne hadde en doktorgrad i psykologi, og at en av dem drev en psykolog-praksis et par kilometer unna fengslet i dag. Hvor effektive var de? De fleste tilstod hva det skulle være i løpet av 4 til 5 dager. Jeg minnet elevene om at ledende politikere i Norge omtalte landet DDR som et humanistisk foregangsland, og nærmest som et forbilde. Det er nok å nevne Berge Furre og Berit Åas, men listen er mye lengre, og det er også borgerlige politikere på den.

Ungdommen hyller den vitenskapelige sosialismens grunnlegger

Torsdag var det på tide med byvandring.Vi startet på Karl-Marx-allé, den siste praktgaten i Europa. Vi gikk så videre helt til Brandenburger Tor. Undertegnede forsøkte etter fattig evne å bibringe det jeg vet om tysk historie, både før og etter 1945. Helge kom med fornuftige kommentarer av geografisk valør, noe man alltid har bruk for.

Særlig slutten på vandringen tror jeg ble interessant. Vi så på hvor Adolf Hitler endte sitt miserable liv, restene av bunkersen hans ligger i dag under en helt vanlig parkeringsplass, bare noen meter fra det kanskje underligste minnesmerket vi har i Europa; Denkmal der ermordeten Juden Europas. Dette er monumentet tyskerne har reist over sine forfedres største forbrytelse; forsøket på å utrydde de europeiske jødene.Anlegget beskrives som klaustrofobisk, kafkask, ufattelig trist og uhyggelig. Kanskje det, elevene var i alle fall delt i sine meninger om det. Det var også lærerne.

Vi trengte mer kunnskap, og drog til vårt avtalte møte på Deutsches Historisches Museum.
Der var vi i nesten to timer, og fikk sollid innføring i tysk historie fra 1918 til i dag. For meg personlig medførte besøket noe jeg ALLTID opplever i  de østlige delene av Tyskland; historier om at DDR egentlig ikke var så ille. En eldre herre, ansatt som sikkerhetsvakt, fortalte meg nettopp dette mens vi ventet på guidene. Jeg har hørt dette så mange ganger før, og mens jeg hørte på mannen tenkte jeg på to ting; torturcellene i Hohenschönhausen og min øst-tyske bekjente som fikk livet ødelagt av Stasi. Sistnevnte sa en gang til meg; "Du vet at 80 prosent av folk i Lichtenberg stemmer på det gamle kommunistpartiet? De har virkelig ikke lært noe som helst." Kanskje det er sant.

Pizza og brus.

Torsdag kveld var det fellesmiddag på Alexanderplatz, og bortsett fra at vi måtte forholde oss til den mest hysteriske kelneren syd for Oslo, gikk alt greit. Alltid morro å få brus med sugerør, barnebursdags-følelsen skal man ikke kimse av.

På fredag var det på tide å dra hjem. Stian og Helge ble igjen i byen etter å ha fulgt de små på flyplassen.
Lærte elevene noe?  Skal man dømme ut fra rapportene de har skrevet så har de absolutt gjort det. Noen har selvsagt lært mer enn andre, slik er det alltid. Og noen har kanskje fått sin utdanning staket ut for seg på nytt? Kanskje vi skapte noen statsvitere eller historikere ved å reise på denne turen? Vi krysser fingre. 

Søndag 17. november; på tide å dra hjem...

Søndagen var kommet og det var på tide å dra hjem, men selvsagt utnyttet vi dagen siden flyet tross alt ikke gikk før klokken 21.25. Vi drog først til Riksdagsbygningen for å besøke den berømte glasskuppelen. Da vi var kommet opp dit oppdaget vi at alle flagg hang på halv stang. En kort samtale med en berliner senere kunne vi opplyse våre nysgjerrige elever om at denne søndagen var "Volkstrauertag" i Tyskland.  Dagen er til minne om alle krigsofre og ofre for forfølgelse og markeres alltid i Tyskland to søndager før første søndag i advent.

Et ufattelig monument over en ufattelig forbrytelse
(Foto:Ola B. Pedersen)

Det var passende å rusle noen få hundre meter mot Brandenburger Tor og der gå gjennom "Denkmal für die Ermordeten Juden Europas". 2711 betongklosser til minne om og til refleksjon over det industrialiserte massemordet på 6 millioner jødiske menn, kvinner og barn. Hva sier det om Tyskland, at landet reiser et mounument over landets største forbrytelse i hjertet av hovedstaden? Kunne noe annet folk i Europa hatt styrken til det? Jeg tviler. 

Foto:Ola B. Pedersen

Etter besøket kom vi så vidt frem på Unter den Linden på grunn av store folkemengder og politioppbud. Foran Neue Wache ventet man på forbundspresidenten og kansleren som skulle markere "Volkstrauertag". Vi hadde dessverre ikke tid til å se på dette og hastet videre. Berlinerdomen ventet. 

"Til menneskers og Guds velbehag" (Foto:Ola B. Pedersen)

Vår guide i domen hadde studert i Norge og snakket utmerket norsk. Han viste oss den utrolig vakre protestantiske domen, tok oss med keiser-losjen, bak alteret og opp rundt kuppelen på kirken. Noe han gjorde et poeng av da vi stod på taket var at vi derfra kunne se; en jødisk synagoge, en tysk protestantisk kirke, en fransk hugenottkirke og en katolsk kirke, det hele bare kilometre fra hverandre. Dette er en påminnelse om hvor tolerant og multikulturelt Berlin og Prøyssen var før Hitler, eller "østerrikeren" som vår guide kalte ham, kom til makten.  Ekstra inntrykk gjør det når en samtidig får se bilder av hvordan kirken så ut i 1945, en rykende ruin med store hull i taket. 

Etter denne omvisningen var det på tide å komme seg på flybussen. Vi drog fra Berlin, ikke med lett hjerte for vi skulle gjerne ha vært der lenger, men med mer kunnskap og klokskap enn da vi kom. Og det var nå det som var poenget med reisen. Kommer elevene til å dra tilbake til Tyskland på egen hånd? Ja, jeg tror det. Og forhåpentligvis bringe hjem enda mer kunnskap.

Fernsehturm (Foto:Ola B. Pedersen)

Lørdag 16. november; "Noe underlig skjedde på kirkegården i dag..."

På Karl-Marx-allé; lektor Nordskog holder for en gangs skyld kjeft...

Lørdag formiddag drog vi i samlet flokk i retning Lichtenberg og Stasimuseet. På veien ble det tid til en stans midt på Karl Marx Allé, der undertegnede etter fattig evne forsøkte å si noe fornuftig om denne avenyen som regnes som den sist bygde praktgaten i Europa. 90 meter bred og 2 km lang markerer den aksen Alexanderplatz-Lichtenberg. Dens historie er også DDRs historie. Bygget av arbeidere som startet opptøyene i 1953 i et land fylt av ruiner, omdøpt fra Stalin-allé, paradegate for DDRs viktigste markeringer og bosted for øst-tyske arbeidere. Forøvrig må det være de eneste arbeiderne som har bodd i blokker med ekte Meissen-porselen på takene...

Kommunistkitsch i Stasi-bygget

Vi hoppet på Ubahn igjen og gikk av på stasjonen Magdalenenstrasse. Dette var i DDR-tider en underlig folketom stasjon, rett og slett fordi de eneste som gikk av og på her var Stasi-ansatte. Det var en adresse alle berlinere kjente, men som aldri ble nevnt i offentlig samtale. Her lå Erich Mielkes "Stasizentrale", nervessenteret i DDRs nærmest uforståelig store overvåknings- og undertrykkelsesapparat.

Herr Müller viser frem Mielkes gemakker

I dag er noen av bygningene gjort om til museum og minnesmerke over undertrykkelsen i DDR, og skoleklasser får omvisning der for en latterlig lav pris.


Vår omviser på Stasi-museet, Herr Müller, viste seg å komme fra en partitro DDR-familie med Stasi-folk og fortalte om hvordan han som barn aldri hadde merket noe til "schlimme Sachen" i DDR. Det var noe han oppdaget som voksen (han var 10 år i 1989). Han var en meget god guide og elevene fulgte konsentrert med. Denne innføringen i "det andre tyske diktatur" viser brudd og kontinuitet i tysk historie. Fortellingen om hvordan den østlige delen av landet gikk fra 12 års nazidiktatur til 40 års kommunistdiktatur har ingen mening hvis den ikke settes inn i en kontekst; hvordan forhindrer vi nye totalitære tendenser på vårt kontintent? For de som vil lese mer om Stasisentralen og Magdalenenstrasse anbefaler jeg mitt blogginnlegg fra 2011 som ligger her.

Etter Stasi-museet drog vi videre en stasjon og gikk inn på Zentralfriedhof Friedrichsfelde i Grudrunstrasse. Her ligger en æreslund for sosialister og kommunister; Gedenkstätte der Sozialisten. Her hviler de jordiske restene av store revolusjonære som som Rosa Luxembourg, diktatorer som Walter Ulbricht og grå nomenklaturamenn fra DDRs glansdager side om side. Noen meter bortenfor finner man junkere og forretningsmenn; tysk historie i bøtter og spann. Her begravde sørgende arbeidere sine helter i mellomkrigstiden; drømmere som søkte en ny og bedre verden. Her feiret DDRs grå og fordomsfulle menn seg selv etter å ha gått i tog der de tok Rosa Luxembourg til inntekt for seg selv. Her er det alltid friske blomster på gravene. Påskriften på porfyr-obelisken sier alt:"De døde maner oss". Javisst, både på godt og ondt.

Marmor og porfyr for de døde sosialistene

Noen meter overfor stenen på bildet til venstre finnes et lite stenminnesmerke til. Det er ingen del av Gedenkstätte, men er reist som et svar og en påminnelse i forhold til Tysklands nære fortid. På stenen står det "For stalinismens ofre". Stenen er finansiert av tysk arbeiderbevegelse, men skal minnes ALLE ofre for "stalinisme", uansett ofrets tilhørighet. Står man mellom disse to stenene står man i et strålingsfelt i tysk historie.

Mens vi stod der og snakket om disse tingene og jeg forsøkte på klønete vis å formidle noe jeg har lest meg til kom virkeligheten meg til hjelp. En mann i syttiårene kom bort til den minste stenen og la ned blomster. Vi kom i prat og vi fant ut at han hadde meget på hjertet. Han var en av dem som histfil-klassen hadde snakket om dagen før; en øst-tysker som ikke finner seg til rette i det nye Tyskland. Han snakket om hvordan DDR-borgere hadde fjernet SED-regimet i 1989 og kjempet for gjenforeningen bare for å oppdage at de nå var blitt borgere i et knallhardt kapitalistisk land der det ikke ble vist noen respekt for dem. Stor arbeidsledighet, store sosiale forskjeller og en fullstendig avvsining av det som øst-tyskere tross alt hadde oppnådd. "Man har fratatt oss vår verdighet" sa den eldre herren. Etterhvert ble han mer emosjonell og henvendt til de unge elevene sa han (etter å ha forsikret seg om at jeg etterpå skulle oversette det han sa):

 "Jeg er så lei for at vi okkuperte dere i Norge. Det er ikke slik vi tyskere egentlig er. Vi skulle ikke ha gjort det. Det gjør meg så ondt."

 Etter å ha fortalt oss at det for ikke lenge siden var føyet et norsk navn til listen over de ofre som minnesmerket skal hedre, sa han høflig adjø og overlot meg til nysgjerrige elever som forlangte en oversettelse. Jo, det var sannelig en underlig hendelse. Den gamle hedersmannen fikk bedre frem enn noen lærebok hvilke problemer det gjenforente Tyskland fortsatt sliter med, over tyve år etter murens fall.

Fredag 15 november; Tysk historisk museum, brente bøker og Humboldt-universitetet

Etter frokost ruslet klassen fra Spittelmarkt forbi Gendarmenmarkt til Unter den Linden og inn på Tysk Historisk Museum.

Diktatur 1:Den godslige massemorderen Lenin

Vi rakk å beundre statuene i fojaeen før vi ble geleidet gjennom årene 1918-45 av en engelskspråklig guide. Vi fikk se utstyr fra den første verdenskrig, hvordan nazier og kozier sloss mot hverandre i mellomkrigstiden, hvordan sult og økonomisk katastrofe hjalp nazistene til makten og hvordan Hitler snart innførte sitt terrorregime i Tyskland. Ustillingen er enorm og gjør inntrykk. Særlig godt husker man modellene som viser utryddelsen av jødene og modellen som viser hvordan Hitler så for seg at Berlin skulle være etter at han hadde vunnet krigen.

Før vi gikk inn i huset hadde vi besøkt monumentet over bokbålene på andre siden av gaten. Nå gjentok guiden hva vi lærerne hadde fortalt elevene; de unge og intellektuelle hadde vært de første til å melde seg inn i nazi-bevegelsen. NSDAP behøvde ikke å tvinge studenter til å brenne bøker, det gjorde de gjerne på eget initiativ. Dette er en viktig opplysning for dem som studerer historie og filosofi; utdannelse i seg selv er ingen forsikring mot barbari og terror. Det trengs noe annet i tillegg, men hva?

Diktatur II:Brekers statue "Wehrmacht"

Etter museumsbesøk trengte vi bare å rusle noen meter til vår neste destinasjon; Humboldt-universitetet. Der traff vi professor Kjetil Jakobsen, som til tross for feber og influensa tok seg tid til å fortelle om sitt felt; kosmpolitisme. Kanskje noen av våre elever om en stund er studenter ved Humboldt?

I går på den norske ambassaden ble vi fortalt at tyskere er uhyre interesserte i Norge. Det er ikke bare lettvektere som Nesbø som oversettes, også Karl Ove Knausgård selger godt i Tyskland, selv om tyske oversettere slet med tittelen på hans mest kjente verk...
Tyskere vet mye om oss, men vi vet lite om Tyskland. Et lite dykk i kultur, slik som denne skoleturen er, kan bidra til å opplyse, fjerne fordommer og skape interesse. Vi nordmenn har mange fordommer overfor det folket som gav oss Schiller, Heine, Goethe, Hegel, Marx og Nietzsche. Med skam å melde, vår holdning til kulturnasjonen Tyskland har siden 1945 vekslet mellom likegyldighet og arroganse. Og her har vi lærere som intellektuelle og som kulturformidlere en enorm oppgave foran oss.


Før vi gikk hver til vårt på ettermiddagen, tok vi oss tid til å stanse ved den enorme byggeplassen der DDRs parlament lå frem til nylig. Palast der Republik var, på papiret, parlamentet i DDR, men også et sant folkets tilholdssted med restauranter og bowlingbaner. Det ble revet på begynnelsen av 2000-tallet, og jammen er man i ferd med å bygge en kopi av det gamle keiserlige slott som lå her frem til femtitallet. Vi diskuterte litt hvilken symboleffekt dette har, hva forteller det dagens øst-tyskere at man river ned det de bygget opp og erstatter det med kopier av bygg som lå her før DDRs opprettelse? Her er vi ved et ubehagelig trekk ved dagens Tyskland. Bygg fra DDR-tiden i Øst-Berlin har ikke mer asbest enn bygg fra samme periode i Vest-Berlin, allikevel bevares vestbygg mens østbygg rives og erstattes med andre. Dette er lite klokt og bidrar til den ydmykelsen mange østtyskere føler i dagens Tyskland.Dagen etterpå, da vi besøkte kirkegården i Lichtenberg, skulle vi få et talende eksempel nettopp på dette.

Representanter fra det borgerlig-dekadente Bærum hilser den vitenskapelige sosialismens grunnlegger
(Foto:Ola B. Pedersen)

Fortsatt torsdag II; Forbundsdag

Den tyske Forbundsdagen i høstmørke (Foto:Ola B. Pedersen)

Etter ambassadebesøk var det tid til mat og lektorene Husøy og Nordskog rakk å fortære hver sin svineknoke. Er man i Berlin så er man i Berlin... (I parantes bemerket; finnes det noe bedre mat enn den tyske? Jeg tviler.)
Styrket og opplagte suste vi med Ubahn til Riksdagsbygningen der den tyske Forbundsdagen ligger. Innfløkt dette; den tyske Forbundsdagen, altså parlamentet, ligger i Riksdagsbygningen, men Tyskland har altså ingen Riksdag. I det hele tatt er ordet "Reich" i dag suspekt pga Tysklands fortid. Støter man på en tysker som konsekvent bruker utrykket "das deutsche Reich" om dagens og fremtidens Tyskland, betyr det som regel at han nok har en forkjærlighet for en viss østerriker med bart.

Forbundsdagen lå i førti år i Bonn i Vest-Tyskland, men ble flyttet til Rikdsagsbygningen i Berlin i 1999. Da hadde den utbombede, utbrente og kulehullsmykkede stakkars bygningen ligget tett inntil grensen mellom vest- og øst-Berlin siden krigen. Den ble satt fyr på i 1933 og lå der som et skall under Hitlers regime. Våren 1945 ble den åsted for fryktelige kamper mellom russiske og tyske styrker (blant annet deltok norske SS-styrker i disse kampene), før den altså havnet som et symbol på kald krig rett ved Berlin-muren.

At den noensinne skulle huse det samlede Tysklands parlament igjen hadde vel ingen trodd, men Clio har alltid evnen til å overraske. Den britiske artiktekten Sir Norman Foster fikk i oppgave å planlegge byggets nye utseende, og resultatet regnes som en suksess. Noe av det geniale han har gjort er å la lag på lag av byggets historie synes i huset. For eksempel er vulgær anti-tysk graffitti, tagget av russiske soldater, bevart på veggene. Det er nok ikke alle av parlamentets 600 representanter som er like glade for det, men det viser nok en gang Tysklands evne til å vise frem og debattere landets ulike historiske fasetter.

Spor av russiske okkupasjonsstyrker

Riksdagsbygningen tar imot tusenvis av besøkende hver dag, vederlagsfritt. Klassen vår fikk en flott guiding gjennom bygget, som på kvelden praktisk talt var tomt, og det gjorde inntrykk.
Klokken var blitt ni, og elever og lærere var VELDIG slitne da vi kom ut i høstluften.
Vi vaklet inn på Ubahn og kom oss til hotellet.

Fortsatt torsdag; nordiske ambassader og tysk-norske relasjoner

Massiv grønn kobber foran de tre lands ambassader

Vi kom oss på bussen og drog videre vestover til Rauchstrasse, ikke langt fra det berømte Bauhaus-arkivet. De nordiske ambassadenes felles representasjon har etterhvert blitt ganske berømte den også. Grønn kobber omgir de fire lands ambassader og de ulike landenes bygg har også vekket oppsikt, ikke minst Snøhettas bruk av sten i det norske bygget. Selv synes jeg Finlands bygning er spesielt artig; den bringer tankene hen på tømmerhytter, sauna og finske skoger. Også her hadde vi guide som forklarte oss om byggene og hva deres oppgaver var. Som en liten pussighet kan nevnes at siden det er fire lands ambassader som ligger på ett område må Norge, Sverige, Finland og Danmark bytte på å være det hovedlandet hvis regler gjelder den åpne plassen mellom byggene. Vi ble informert om at vi i år befant oss i Sverige når vi beveget oss mellom byggene. Jeg grøsset over dette faktum og  fortet meg inn  i den norske ambassaden.

Vår hyggelige guide forteller om bygningene

Inne i den norske ambassaden møtte vi en hyggelig norsk studine som holdt foredrag om tysk-norske forhold, om hvordan det var å studere i Berlin og hva hun drev med på Humboldt-universitetet. Det er et tankekors at færre og færre nordmenn snakker tysk mens vår handel med Tyskland fortsetter ufortrødent.
Noen tall:

• Tyskland er Norges viktigste handelspartner og et av de viktigste landene for norske utenlandsinvesteringer. Samhandelen var i 2012 på NOK 180,2 mrd. hvorav NOK 117,3 mrd. utgjorde eksport fra Norge til Tyskland. 

• 76 % av den norske eksporten utgjøres av gass (og noe olje), mens nest største enkeltgruppe av varer er aluminium med 7 %.
•  Norge eksporterte i 2012 sjømat til en verdi av 2,2 mrd. til Tyskland, tilsvarende en markedsandel på oppunder 10 % av direkteimporten. Norske råvarers reelle andel er imidlertid mye høyere pga. videreforedling i tredjeland. 
• Nær 50 % av importen fra Tyskland utgjøres av kjøretøy og maskiner. Statens pensjonsfond – Utland (SPU) hadde ved utgangen av tredje kvartal 2012 investert ca. NOK 227,4 mrd. i Tyskland, hvilket utgjør i overkant av 7 % av den totale porteføljen. Investeringene er fordelt på 139,3 mrd. i aksjer, 60 mrd. i obligasjoner, 25,2 mrd. i den statlige investeringsbanken KfW og 2,9 mrd. i eiendom.

Og hva driver vi med i norsk skole? Jo, vi er opptatt av å tilby KINESISK som valgfag! For å si det enkelt; Tyskland er vår viktigste handelspartner, Kina er på åttende plass.

Men, kanskje viktigere; Tyskland som kulturnasjon rager i europeisk historie. Å kunne tysk åpner opp dørene til skattkamre av filosofi, kunst, kultur og tenkning. Forbindelsen mellom våre to land har alltid vært der, men etter krigen virker det som om vi ønsker å late som den egentlig ikke er der. Uansett, vår landskvinne snakket løst og ledig om gleden ved å bo og studere i Tyskland og en kan bare håpe at hun ble en inspirasjon for våre elever. 

Torsdag 14 november: Tysk terror og mange kilometer å gå

Histfil 2-klassen ved Sandvika vgs er så heldige at læreren deres, Inger Lill Husøy, mener at en ekskursjon til Berlin er essensiell i løpet av et skoleår. Jeg er så heldig at jeg ble spurt om å være med som...., tja, hva skal en si? Sidekick? Hjelpelærer? Uansett, jeg skulle være med og jeg skulle gjøre nytte for meg, jeg har nå vært i den byen en del og til overmål bodd der en periode.

Torsdag 14. november var det utreise fra Gardermoen kl 06.30, et ugudelig tidspunkt som fikk enkelte av oss til å se ut som om vi var med i en skrekkfilm. Nåja, 17 elever og 2 lærere overvant lengselen til å sove på bagasjebåndet og kom oss om bord. Ca kl 09 var vi kommet oss frem til hotellet ved Spittelmarkt og undre over alle undre; vi fikk rommene våre med en gang. Fru Husøy og undertegnede jaget deretter bølingen av elever ut av hotellet før noen rakk å si "myke madrasser"; vi hadde mye på tapetet.

Terrorens topografi

Første stopp var kun 15 minutters spasertur unna Spittelmarkt; Topographie des Terrors. Dette stedet er rett og slett de restene som eksisterer etter den enorme politisentralen som en gang hadde Europas mest fryktede adresse. I Prinz-Albrecht-Strasse i Mitte lå nemlig RSHAs hovedkvarter. La oss gjøre det enkelt og si det slik; herfra ble SS og Gestapo styrt i nazi-tiden.

Bygningen er selvsagt borte, først sønderbombet under krigen, deretter er ruinene fjernet. Men en del ting skjedde som gjorde at ikke alle spor er vekk. For det første; grensen mellom øst og vest gikk her, noe som førte til at Berlin-muren gikk i Prinz-Albrecht-Strasse (Nå omdøpt til Niederkirchner-Strasse). Dette gjorde at kjellerene til byggene fikk ligge en stund på overtid, man var opptatt av den kalde krigen. For det andre; da tiden kom for å fjerne også kjellerene og bruke området til noe "nyttig" sørget idealister for at det ikke skjedde. De nærmest okkuperte områdene og krevde at restene etter de fryktelige terrororganisasjonene ikke måtte fjernes.


La oss sitere wikipedia:

"De første utstillingen på stedet fant sted i 1987, som en del av Berlins 750–årsfeiring. Kjellerne i Gestapohovedkvarteret, der så mange politiske fanger hadde blitt torturert og henrettet, ble funnet og gravd ut. Stedet ble gjort om til minnesmerket og museum i friluft men beskyttet av et dekke. Minnesmerket skulle vise i detalj undertrykkelsen under Nazi-regimet. Utgravningen skjedde med hjelp fra øst-tyske forskere og en felles utstilling ble vist både på stedet og i DDR i 1989"

 Så forsvant muren i 1989. Det vil si, i Niederkirchener-Strasse står den ennå, restene stikker opp som råtne tenner og minner om en tid da mennesker ble skutt for å forsøke å bevege seg et par meter lengre vestover enn de hadde lov til.

Restene av "die Mauer"

 Kan en tenke seg noe underligere i hjertet av en europeisk hovedstad? Meter fra hverandre står rester av nazistisk terror og rester av kald krig. Til overmål ligger Görings iskalde Luftfartsministerium noen meter vekk fra muren på øststiden, utrolig nok kom det gjennom krigen nærmest uskadd.Det gir et slående inntrykk og man kan bare beundre Tyskland som slik hardnakket fortsetter å kontinuerlig ta oppgjør med sin egen fortid, ikke alle folk er i stand til slikt.

På restene av Gestapo-kjellerne befinner det seg i dag et dokumentasjonssentrum og guider herfra loset våre elever gjennom terrorens topografi, først utendørs der vi så på de direkte fysiske sporene av nazistisk politikk, deretter innendørs der vi gikk grundigere inn på ideologi og beveggrunner for gjerningsmennenes handlinger.

Topographie des Terrors er et fascinerende sted. Som dokumentasjonssentrum fortsetter det å fortelle historien om nazisisk grusomhet i årene 1933-1945 og kanskje viktigst; det fortsetter å stille sprøsmålet; hvordan kunne Tyskland, dikternes og tenkernes land, bli et morderregime hvis handlinger fortsatt hjemsøker oss.

Vi drog videre ut i det høstlige Berlin etter denne innføringen i moderne totalitær terror, noe lystigere stod på programmet nå; det var på tide med et besøk i de nordiske ambassader.

To skrekkens monumenter; torturkjellere nederst, Berlin-muren øverst