Intellektuelle og lengselen etter det totalitære

En fascistisk intellektuell
I dag har jeg lyst til å skrive litt om en fyr som jeg ser på som representativ for en viss type intellektuelle; Robert Brasillach. Han var en fransk journalist som levde fra 1909 til 1945 og som er beryktet for en nærmest hysterisk antisemittisme og en voldsom begeistring for Hitlers Tyskland. Under den annen verdenskrig jobbet han aktivt for Vichy-Frankrike og gjorde det han kunne for at Hitler skulle vinne krigen. Som resten av den franske eliten gikk han på École Normale Supérieure, men gikk ikke videre til noen Grandes écoles. Han ble snart tiltrukket av Action française Han ble også svært begeistret for Hitlers Tyskland og i 1937 ble han redaktør for Je suis partout ("Jeg er overalt"), en fascistisk avis.

Etter å ha deltatt i krigen mot Tyskland, ble han krigsfange men vendte tilbake etter fangenskap som like glødende fascist og jødehater. Under krigen bemerket han seg med voldsomme hatefulle utsagn mot jødene og var også en aktiv angiver. Han frydet seg i offentlige ytringer når jøder ble deportert fra Frankrike til tilintetgjørelsesleire. Når endelig krigen var over, fikk mannen selvsagt dødsstraff.

Dette var en intellektuell. Han var uhyre belest. Han hadde et fantastisk språk i sine artikler og produserte enormt med essays og skuespill.

Å lese om Brasillac er en påminnelse om at nazismen var en bevegelse drevet frem av unge og av intellektuelle, et faktum mange ikke ønsker å huske i dag. Den første bastionen nazistene erobret i Tyskland var nettopp universitetene. Den intellektuelle eliten, nettopp de som skulle bære det beste i Europa videre, var blant de som høylytt hyllet barbariet. Ved Tysklands universiteter var det praktisk talt ikke motstand mot nazismen. Sophie Scholl og hennes bror huskes nettopp fordi de var så ensomme i sin kamp.

Er ikke dette en parallell til det mange intellektuelle gjorde på 60- og 70-tallet da de hyllet Mao, Stalin og mange andre venstreorienterte diktaturer? Er det noe ved mange intellektuelles lengsel etter det autentiske som ligger bak dette? En lengsel etter å komme vekk fra det ordinære, det vanlige, og oppnå "sikker" kunnskap om noe? En tro som ikke lar seg ryste av noe som helst?
Et tankekors er det at noe av det siste George Orwell gjorde før han døde var å levere navn på intellektuelle han kjente til det britiske utenriksdepartementet. Dette var personer som han var sikker på kunne bli spioner for Sovjetunionen. Han gjorde nok ikke dette fordi han var overbegeistret for MI-5, (en organisasjon som faktisk hadde en mappe på Orwell (Sic!)) men fordi som han sa:"Det er ingen grenser for hva intellektuelle kan få seg til å støtte." Historien gav ham rett, flere av de han rapporterte til MI-5 har i ettertid vist seg å være noen av de verste landsforæderne Storbritannia har hatt. De jobbet frivillig for KGB i årevis. Vi kan i dag uten problemer gå på biblioteker og slå opp det mange norske intellektuelle har sagt om diktaturer. Det anbefales. Man blir kvalm, men det er lærerikt.

På historiens skraphaug...

De to hagedverger...
I Berlin besøkte jeg selvsagt Marx-Engels Forum og så den tomme plassen der Palast der Republik en gang stod. De to statuene av Marx og Engels ble satt opp der i triumf den gang Øst-Tyskland var kommunistisk. Nå står de der som..., ja som to hagedverger rett og slett. Østtyskerne har i årevis, også før murens fall, omtalt dem som det; Vorgartenzwerge. Første gang jeg besøkte Berlin var det tagget "Wir sind unschuldig!" på statuen, en påstand som nok kan diskuteres en del.

Palast der Republik i 1977, da blandingsforholdet for østtysk bygningsmateriale var 5 deler betong, 5 deler asbest og 2 deler mikrofon...

Enkelt og greit: STØTT DET IRANSKE FOLK!

Anbefaler denne samlesiden for folk som er interessert i hva som skjer i det religiøse fascistdiktaturet Iran: Oversikt over engelskspråklige iranske bloggere

Denne er også bra og oppdatert.

Slik situasjonen er i Iran nå så er det naturlig å trekke frem diktet til Brecht som ble skrevet etter oppstanden 17. juni 1953. Her er det på engelsk:

The Solution

After the uprising of the 17th of June
The Secretary of the Writers Union
Had leaflets distributed in the Stalinallee
Stating that the people
Had forfeited the confidence of the government
And could win it back only
By redoubled efforts. Would it not be easier
In that case for the government
To dissolve the people
And elect another?

Den siste krigsveteranen fra første verdenskrig er nå verdens eldste mann

Briten Henry Allingham er født 6. juni 1896. Under første verdenskrig var han med i Royal Naval Air Force (RNAS). Han deltok i slaget ved Jylland som varte fra 31. mai til 1. juni 1916 og som kostet 2 551mennesker livet. Han er nå det eneste mennesket på jordoverflaten som kan fortelle som førstehåndsvitne om hvordan disse to grusomme dagene faktisk var.

Henry har blitt spurt om hvordan han har blitt så gammel og til det har han svart: "sigaretter, whisky og ville, ville kvinner-og god sans for humor."

Lektor Nordskog er imponert

I dag har lektor Nordskog vært på forlesning fra klokken 10 til klokken 16. Jeg hadde ikke store forhåpninger om dette for det var siste skoledag. Og "siste skoledag" har en lærer helt fasttømrede forestillinger om hvordan skal være: Den dagen skal være kort, den skal kun gå ut på sosiale hyggelige uforpliktende ting og man skal ha god lunsj. Vel, det føltes helt naturstridig å bruke siste skoledag til å sitte og høre på en eller annen spesialist snakke i 6-seks!!!- timer! Lektor Nordskog bestemte seg for å gå gjennom en dags lidelse.

Vel, så ble det altså ikke sånn. Foreleseren Erling Roland, professor i pedagogisk psykologi, klarte å gjøre de seks timene spennende, lærerike og uhyggelig interessante. Jeg fikk fjernet noen fordommer, fikk bekreftet noe jeg mente jeg visste og lærte først og fremst mye nyttig og jordnært som kan brukes til å bli en bedre lærer.

Roland klarte å servere den mest interessante pedagogiske opplevelsen jeg har hatt i løpet av min 9 år som lektor. Det skulle vært obligatorisk for nyutdannede lærere å høre den mannen forelese et par timer før de ble sluppet løs på elever.

Dessuten tror jeg mange lærere og ikke minst mange skoleledere har godt av å høre hans tro på at den som bestemmer i klasserommet er LÆREREN, ikke elevene. Norsk skole har dessverre de siste årene gått mer og mer i retning av å omdefinere læreren som en slags funksjonær som skal levere det elevene ønsker til enhver tid, dette henger nok sammen med en oppvoksende slekt som mener at alt-absolutt alt-er mulig å forhandle om. Jeg tror det er viktig at lærere ikke er redde for å bli kalt "gammeldagse" og "autoritære", det er ofte bare dysfemismer for "høflighet" og "fasthet".

Heldigvis er det fortsatt mulig for lærere som tror på faste rammer å undervise i Norge, det er fortsatt mulig å være lærer og praktisere orden, disiplin og klasseledelse som fungerer. Det er fortsatt mulig å være en lærer som nekter å gå med på at det å undervise er en popularitetskonkuranse.
Problemet er at selv om alt dette er mulig så blir det vanskeligere og vanskeligere for mange lærere. Kanskje vi trenger å stoppe opp og huske på den gamle devisen om at eleven er på skolen for å bli et dannet menneske; "verte gangs menneskje" som det het en gang. Kanskje vi trenger å forstå at det er mange veier å gå for å komme dit, men at den helt gale veien er mangel på disiplin, elevenes stadig større makt på skolen og en "det-er-ikke-så-farlig"-holdning. Vi lærere gjør den viktigste jobben i Norge; det er et enormt ansvar, men det ansvaret må vi ta. Ellers bør vi kanskje finne oss noe annet å gjøre?

Lektor Nordskog får en katt og mister den igjen

På lørdag kom det en hyggelig gjest til Lektor Nordskog og samboeren hans. Det var en pen liten spraglete katt, som mjauet noe aldeles forferdelig. Dyrekjære som vi er kunne vi ikke la være å invitere den inn. Den ble ganske snart meget hjemmekjær og selv om den var noe kresen i kosten fant vi til slutt noe mat som den likte. Den fikk sove i sofaen og vi fant snart ut at dette merkelige dyret elsket å sove pakket inn i et ullteppe! Rare dyr...

Vi bekymret oss selvsagt for hva vi skulle gjøre med katten. Vi fant sider på nettet der folk hadde lagt ut "mistet-katten-vår-meldinger", men ingen av bildene lignet særlig på den katten som hadde slått seg ned hos oss. Vi sjekket også i nabolaget om noen hadde hengt opp noen plakater der katter ble etterlyst, men nei...

Men, så måtte undertegnede en tur ned til sentrum i kveld og tok en helt annen vei hjem enn vanlig. Og hva ser jeg? En plakat med bilde av en katt som lignet mistenkelig på den som lå hjemme i min sofa og malte. Der var det telefonnummer også gitt..

Fem minutter senere var en meget glad katteier underrettet og en time senere var katten, som vi lærte bar navnet Mira, hos mor igjen. Katten hadde vært vekk over en uke og eieren hadde nesten gitt opp håpet om å se den igjen. Så altså en hyggelig hendelse dette her. Lektor Nordskog og hans hjertes utkårede var glade for å ha hatt en hyggelig katt på besøk, katten hadde det fint og eieren var fornøyd. Kan ting bli bedre?

Den siste overlevende fra Titanic er død

Da RMS Titanic la ut på sin jomfruferd 10 april 1912 var det med en liten pike på 9 uker som het Millvina Dean. Hun og foreldrene reiste på 3. klasse. Da skipet gikk på et isfjell 15 april var hun, hennes bror og hennes mor blant de første som ble plassert i livbåt 10. De overlevde alle sammen. Hennes far, derimot, døde i katastrofen.

Milvina døde i går, 97 år gammel. Det siste mennesket som var tilstede den fryktelige aprilnatten i 1912, er nå altså borte.

Den generasjonen som kunne fortelle om verden på 2o- og 30-tallet forsvinner nå. Milvina var 7 år yngre enn Haakon Lie og i likhet med ham og deres generasjon så de større forandringer i løpet av deres livstid enn noen andre generasjoner har sett. Og det vi ikke har spurt deres generasjon om nå, det er det ganske snart for sent å spørre om...