Lektor Nordskog tenker på Spartacus

I dag har jeg undervist om Spartacus og vil derfor dele dette flotte diktet av Hans Børli som blant annet tar opp slavenes revolt i antikken. Det heter Infrarød.
Enjoy!

INFRARØD

Jeg har hørt tidenes vitnesbyrd,
hørt redselsskrikene mellom linjene
i historiebøker like kalde og uberørte
som innkjørselsrampen i Auschwitz
25 år etter--

Bablyons brunstige oksekraft,
Platons høye tanker,
Romerrikets storhet-
alt sammen hvilte på
piskede, blodige slaverygger.
(Å Spartacus! Hvorfor marsjerte du ikke mot Roma
dengang du ennå hadde sjansen?
Noen tusen oppsprettede patrisier-vommer
møkk og blod på kunstverkene i atriet,
Licinius Crassus tryglende på kne
foran en arret slave fra Trakia-
dét ville vært noe å tenke på,
en hat-flamme å varme seg ved
i kjellerrommene like til de ytterste tider.)

Revolusjoner. Kamp på barrikadene.
Proletariatets diktatur og champagne til de fattige--
Jo takk-vi har sett det, gang på gang:
Når "lov og orden" igjen er opprettet,
er små enda mindre og
de oppblåste pampene på toppen
evig og alltid de samme.

Spør Jan Palachs aske.
Spør lyngen på de navnløse graver
I tundratælen ved Vorkuta. Spør
de to beltene av lange irrgrønne messingpatroner
som danne kors over brystet til en fallen partisan
inne i jungelen i Bolivia.

De fattige, de forsvarsløse, de nederste
vil alltid bli tråkket på,
vil alltid få smake pisken,
Likegyldig enten keiseren eller kommissæren styrer
Enten Bibelen eller Det Kommunistiske Manifest
ligger på alteret.

Min politiske kulør er infrarød (derfor
ser du den ikke med blotte øyet).
Det finnes intet parti,
ingen talerstol, intet forum
for fette floskler
så redningsløst langt til venstre.

Tusen års trellehat
overvintret i de armods lender
som ga meg livet. Kunne du så sant
stikke handa inn i hjertet mitt,
ville du brenne deg, bror.

Men her svimer jeg omkring
Stille som en akvariefisk.
Dytter snuten mot glassveggen.

HBO strikes again! Ny fantastisk tv-serie om forbudstiden!

Jeg leste i morges i dagbladet.no om den nye tv-serien Boardwalk Empire som er HBOs ferskeste satsing. Serien beskrives som en blanding av Mad Men og Sopranos og piloten ble altså sendt i går natt. Lovordene hagler over denne saken der selveste Martin Scorsese har kloen borti. Jeg har nå sett piloten og er meget begeistret. (I og med at jeg er så forkjølet at det eneste fornuftige jeg kan gjøre er å se tv eller lese/skrive, så passet dette bra...)

Serien starter i det forbudstiden er et faktum i USA i det herrens år 1920. Hovedpersonen, Enoch "Nucky" Thompson (forøvrig basert på den virkelige personen Enoch L. Johnson) er en av de viktigste politiske personene i Atlantic City, New Jersey.

Atlantic City er østkystens Las Vegas og det var der grunnlaget for noen av østkystens største formuer ble lagt i mellomkrigstiden. (En får bare håpe at serien tør å ta med Joseph "Irish Joe" Kennedy, John og Robert Kennedys far, som på den tiden slo seg opp som spritsmugler og banditt. En passant vil jeg nevne at det er like moro hver gang man forteller dette til liberalere som elsker Kennedy-familien. Man kan høre hakene treffe bordplaten hver gang. Nei, verden er ond...)

Uansett, Enoch går helhjertet inn for spritforbudet (episoden inneholder en fornøyelig scene der han sjarmerer en gruppe på flere hundre avholdskvinner så grundig rundt at ikke et sete er tørt...) siden han vet at han vil tjene store penger på det. Som tenkt så gjort og snart omgåes han personer som alle kommer til å være med på å forme det USA vi kjenner; Al Capone (Den opprinnelige "Scarface"), Arnold Rothstein (inspirasjonen for figuren "Meyer Wolfsheim" i "The Great Gatsby" og "the man who fixed the world series in 1919") og Charles "Lucky" Luciano (som fra fengselscellen i USA hjalp amerikanske styrker i Sicilia som motytelse for benådning). Disse personene befinner seg i et univers der det ikke eksisterer noen nåde, der vennskap er like billig som spriten de selger og et menneskeliv enda billigere.

Serien er et dypdykk i USAs EGENTLIGE historie; der harde nådeløse menn med blod på nevene tvinger verden inn i den formen DE ønsker. Anbefales på det varmeste!

Her er Anders Giævers utmerkede blogginnlegg om piloten.

I dag starter endelig sesong 4 av MAD MEN!!!!!!

I dag sendes 1 episode av Mad Mens seson 4! Hipp Hurra for en av verdenshistoriens beste tv-serier! For dem som ikke har oppdaget denne vidunderlige serien så ta en titt her:
Oppsummering av seson 1 og 2:


Bedre enn dette blir det vel ikke og det er bare å finne frem dressen, slipset og hatten, mikse en Brandy Alexander, tenne en Lucky Strike uten filter (Its toasted!) og nyte.

Trenger du hjelp med drinkutvalget, så anbefales denne siden.

Lektor Nordskog roper hurra for Spotify-plugin til Squeezebox!

Jeg har tidlgere her på bloggen skrytt av min flotte Squeezebox. Med Squeezeboxen har jeg tilgang til alle mine 16 000 musikkfiler som ligger på harddisken, titusener av radiokanaler på nettet og ubegrensede podcasts som kan spilles on-the-fly. Squeezeboxen er genial! Men mye vil ha mer. Dessuten så har jeg en premiumkonto på Spotify som jeg gjerne vil bruke. Jeg har derfor ventet og ventet på at noen skulle fikse en plugin slik at man kan komme inn på Spotify-kontoen sin via Squeezeboxen. Og nå er det fikset en beta!

Hurra! Jeg har lastet ned plugin-en og dette funker så det suser! Jeg kan nå sitte i sofaen og gå inn på Spotify-kontoen min via Squeezbox-fjernkontrollen. Jeg har tilgang til spillelister og jeg kan søke opp musikk, akkurat som på pcen. Og datamaskinen trenger selvsagt ikke å være på. Når jeg har lyst til å høre ny musikk så går jeg bare på Spotify-ikonet på fjernkontrollen og leter etter noe spennende. Dette er helt klart verdt 100 kroner i måneden for en premium-konto. Dette anbefales!



Oppskriften finner du her!

Lektor Nordskog ser om igjen "De Andres Liv" og slår fast at det ikke er en god film

Undertegnende har en mer enn vanlig interesse for DDR. Da jeg nå hadde gleden av et ukesbesøk i Berlin igjen, besøkte jeg selvsagt Stasi-komplekset om igjen. Det ble faktisk to besøk...

Det gleder meg langt inn i sjelen å kunne sitte i stolene til toppledelsen i Stasi, drikke kaffe av porselenet deres og samtidig se en film om Stasis umenneskelighet, hele tiden mens jeg vet at de mennene som for tyve år siden hadde sin daglige motbydelige dont der, bare bor noen steinkast unna og hver dag må se turister gå inn i deres aller helligste. Ja, det er en sann svir.

Det ble mye innkjøp av DDR-litteratur og da jeg kom hjem fordypet jeg meg i denne samtidig som jeg så gjennom nye og gamle filmer om DDR. Da kommer man selvsagt ikke unna "De Andres Liv" (Das Leben der Anderen" som jo allerede er blitt en klassiker.

Kort fortalt handler den om Stasi-kapteinen Wiesener som får i oppgave av en kulturpamp å overvåke forfatteren Dreyman og hans kone. Kulturpampen ønsker dette gjort fordi han ville finne en måte å sverte Dreyman på og deretter overta hans kone. Wiesener er en dyktig og umenneskelig forhørsleder og overvåker, som skifter side under overvåkningssaken og ender opp som en degradert medarbeider i Stasis kjellere, forvist til å dampe opp brev. Denne kjellertjenesten kommer som straff fordi han får sympati for kunstneren Dreyman og hans kone som han er satt til å overvåke. Moralen i filmen er at selv i et tvers i gjennom ondt system kan det finnes menneskelighet. Filmen ender med at Wiesener får en bok dedisert til seg av Dreyman, et av de "objektene" han har overvåket. Boken heter "Sonate for gode mennesker".



Jeg likte filmen da den kom. Nå har jeg sett den om igjen og må bare si meg enig med de som kritiserte den; den er ikke god. Hvorfor mener jeg dette?

1. Filmen er urealistisk. Kulturpampen ville aldri fått anledning til å utkommandere Stasi til å overvåke noen slik han gjør i filmen. Det er noe av det nifseste med Stasi; de var idealister. Bøller javel, men ubestikkelige bøller.

2. En Stasimann opererte aldri alene slik Wiesener gjør i filmen. Stasi-ansatte opererte i team og de passet på hverandre.

3. Personen Dreyman, den uhyre naive kunstneren, finnes ikke realistisk. Under kommunismen sa man alltid:" Under regimet kan de tre dydene ærlighet, støtte til regimet og intelligens aldri kombineres. Man kan kombinere to av dem, aldri tre samtidig."

Problemet med Dreyman er at han gjør nettopp det.

4. Filmen gjør en Stasi-mann til en helt. Det er ikke bare umoralsk, det er en umulig ting. Denne siste innvendingen kom fra Hubertus Knabe, mangeårig forsker på Sasi og leder for Gedenkstätte Hohenschönhausen. Filmens manusforfatter, Henckel von Donnersmarck trakk da frem Schindlers Liste som et eksempel på et plot som allikevel kunne være sansynlig.
Knabe svarte da: "Det er nettopp poenget. Det fantes en Schindler. Det fantes aldri noen Wiesener." Dette er det grusomme med Stasi; man leter forgjeves etter menneskelighet og godhet, men man finner det ikke. Like lite som man kan gjøre en SS-mann til en helt, kan man gjøre det med en Stasi-mann.

Så hvilken film bør man da se for å få et realistisk bilde av DDR-statens inhumanitet? Her har jeg et svar. Se den filmen som går i loop i Stasibyggets kantine. Den er tyve minutter lang og heter "Die Klärung eines Sachverhalts". Tidligere DDR-borgere jeg har snakket med sier at det var den første filmen om DDR der en tidligere borger av landet ville nikke gjenkjennende og si "Ja, dette kunne skjedd meg. Akkurat sånn var det". Klipp her:


Så hva skal man si? Det finnes gode mennesker og de fortjener en sonate, men man kan ikke lete med lupe om man ser etter noe stort...

Ettårsdagen for drapet på Neda

Det er snart ett år siden fascistene i Iran drepte Neda under demonstrasjonen mot diktaturet. Undertegnede deltok i iranske eksilgruppers demonstrasjon utenfor Stortinget i går og jeg oppfordrer alle til å vise solidaritet med det iranske folk. Kan man få gjort noe faenskap som skader presteregimet så bør man gjøre det, uansett hvor lite det er.
HUSK NEDA!

Gamle arvestykker

Faren min, Trygve, hadde veldig greie på klokker. Han var faktisk en slags hobbyurmaker. Han skrudde og pusset,oljet og renset sine gamle lommeur og foretok med jevne mellomrom forskingsekspedisjoner til "ordentlig" urmakere som kunne gi ham noen tips. Jeg tror denne hobbyen gav ham mange lykkelige stunder.

Fatter hadde alltid samme ur på håndleddet, en Certina fra starten av 1960-tallet.
Fars gamle Certina
Han sverget nemlig til to merker; Omega og Certina og særlig det siste var han begeistret for.

Denne klokken arvet jeg og jeg har alltid satt stor pris på den. Jeg har i det siste skjønt at den trenger en overhaling og jeg begynte å se meg om etter info. Jeg tenkte at nå er jeg nødt til å gjøre noe mer enn å bare levere den inn til standardgjennomgang hos min favoritturmaker på St. Hanshaugen, Torbjørn Andersen. (Sistnevnte er forøvrig verdt å avlegge et besøk, han er 85 år gammel og driver fortsatt sin urmakergeskjeft. Se innslag med ham her på Norge Rundt)

Det jeg har pleid å gjøre er å levere den til Torbjørn Andersen, hvorpå han går gjennom verket og renser og oljer. Det er flott og han gjør en utmerket jobb men det er nå på tide med en større restaurering. Saken er den at klokken begynner å se slitt ut; det er sprekker i glasset, urskiven er småskitten og viserne lyser ikke lenger i mørket. Far hadde klokken på seg alltid om han så hogg tømmer, jobbet på Hydro Rafnes som industriarbeider eller slo høyet hjemme på gården. At klokken går presist ennå etter de påkjenningene fatter utsatte den for sier litt om kvaliteten på Certina.

Nåvel, uverket må altså totalgjennomgåes, glasset må skiftes, urskiven må pusses og viserne må relumineres. Dette kommer til å ta tid og det vil koste penger. I den anledning oppdaget en del flotte ting på nettet. Det ene var denne fantastiske siden:Vintage Certinas.ch, en side som handler kun om eldre Certina-klokker. Det andre var denne flotte gjengen som kaller seg NURK! NURK står for Norsk Ur- og Klokkesamlerforening og virker virkelig som en interessant gjeng.

Det er veldig mye som må leses og studeres her og som alltid når jeg skal lære meg noe nytt så startet jeg med å skrive en artikkel om emnet på wikipedia. Du finner den her.

Jeg har så vidt begynt å samle meg info om dette her, men jeg tror jeg faller ned på å gjøre en del selv, ikke nødvendivis for å spare penger men fordi det er moro å lære seg ting og det er en voldsom tilfredsstillelse i det å reparere og ordne slike ting selv. Vel, jeg må nå finne ut av om jeg skal levere verket for en standardrens eller om jeg skal sende den til fabrikanten, la dem plukke alt fra hverandre, rense det, bytte deler og sette det sammen igjen. Jeg må lære meg å skifte glass og ikke minst må jeg lære meg å reluminere visere.Det siste ser meget artig ut!

Etterhvert som jeg kommer i gang skal jeg legge ut litt bilder her på bloggen av prosessen.