Jeg har veldig stor tro på bruk av gjenstander i historieundervisningen. Derfor har jeg etterhvert en stor samling av flagg, plakater, uniformer og andre artefakter på mitt kontor som jeg bruker i klasserommet med jevne mellomrom.
Her om dagen gikk jeg igjennom den russiske revolusjon og oppbyggingen av Sovjetunionen med en 3.klasse. Jeg hadde med meg et sovjetisk flagg; det sedvanlige røde med gylden hammer og sigd (og en liten stjerne) var med i klasserommet.
Noe av det vi diskuterte i klasserommet var hvordan vi så på dette symbolet; hva assossierte vi med det? Noen elever forbandt ikke noe med flagget, mens andre så på det som negativ/positivt. Noen andre igjen så på det som et ondt symbol.
Vi var nettopp ferdig med å gå igjennom Stalins konsentrasjonsleire da en elev som ikke hørte til klassen banket på døren og kom inn for å fortelle hva hun syntes om flagget som hun kunne se fra korridoren når hun gikk forbi klasserommet. Eleven var ikke sint på meg men ville fortelle meg hvor sint hun ble av å se symbolet. For henne var det like provoserende å se hammer og sigd som det var å se hakekors sa hun. Jeg takket henne for innspillet og fortalte at jeg gledet meg til få henne i historie om noen uker; engasjerte elever ønsker man seg alltid. Jeg synes dette er kjempeinteressant, for hvorfor er hennes reaksjon sjelden? Vi vet at kommunismen har kostet rundt 100 millioner menneskeliv. Allikevel møtes ikke ideologiens symboler med samme voldsomme avsky som nazismen. Å reflektere over slikt sammen med elever er noe av det mest interessante en historielærer kan drive med.
Hakekorsflagget til Tyskland er noe av det kraftigste visuelle symbol man kan tenke seg; i seg selv er farvene og symbolet sterkt; når det i tillegg assossieres med nazismens forbrytelser nærmest stråler flagget av en mørk ondskap.
Men hakekors (eller svastika) er mye rart, bare se litt på disse variantene:
Farveblinde nazister? Noe gått galt med fremkallingen av bildene? Niks, øverst ser vi det finske luftvåpenets nasjonalitetsmerke 1918-1944. Bilde nr 2 er emblemet for den amerikanske 45. infanteridivisjon, en divisjon bestående kun av nord-amerikanske indianere, indianerne hadde nemlig også dette symbolet. Men slik som verdenssituasjonen forandret seg er det vel ikke så rart at de i 1939 skiftet til dette emblemet:
Veldig mye kommer an på øynene som ser. Det vil si, ikke alltid. Jeg synes det understående flagget er et veldig godt eksempel på det. Og nei, jeg har ikke puttet inn et fantasiflagg. Dette flagget er observert brukt i demonstrasjoner. Man kan vel kalle det for å kombinere det verste fra Tyskland med det verste fra Russland...
Den 25. august denne uken ville DDRs leder i årene 1971-1989 fylt 97 år. Vi snakker selvfølgelig om Erich Honecker, en person som steg til maktens tinder fra små kår og hvis fall ble smertelig og plutselig og ikke minst: svært overraskende for ham selv.
Han var født i Saar i 1912 og var sønn av en gruvearbeider. Han kom tidlig med i KPD (Tyskland Kommunistparti) og steg i gradene der. En stund etter nazistenes maktovertagelse ble han som kommunist arrestert og satt i konsentrasjonsleir og der var han fange til 1945. Etter at Sovjetunionen hadde okkupert det østlige Tyskland (som egentlig var Midt-Tyskland, det egentlige østlige Tyskland ble annektert av Polen) ble han snart en viktig person i administrasjonen der. Sovjeterne tvang gjennom en sammenslutning av sosialdemokratene og kommunistene (SPD og KPD) og dette førte til opprettelsen av det nye kommunistpartiet SED. SEDs logo
DDR blir til i 1949 (7. oktober). Erich Honecker kommer tidlig inn i politbyrået i SED og han leder FDJ, den største ungdomsorganisasjonen i DDR.
Honecker steg jevnt og trutt i gradene og etterhvert fortrengte han sin gamle leder, Walter Ulbricht. Dette skjedde selvsagt med Sovjets velsignelse, som det meste annet i DDR. Under Honeckers regime ser vi en satsing på "konsumentsosialisme", DDR får østblokkens høyeste levestandard og øker sin industriproduksjon enormt. Dette ledsages av en enorm utbygging av STASI og overvåkningen når et groteskt nivå.
Under Honecker blir DDR anerkjent som stat av de fleste land, deriblant av Vest-Tyskland. Dette medfører at DDR underskriver flere traktater om menneskerettigheter. Dette forandrer ikke DDRs politikk; menneskerettigheter brytes i like stor grad som før, bare på en langt mer subtil måte. Den lille østtyske staten er, med sine 17 millioner mennesker, et lite monster under Honecker. Innbyggerne er totalt sperret inne, de har ingen mulighet til å flytte før de er blitt pensjonister, hvis de forsøker blir de skutt og man kan overvåkes etter STASIs forgodtbefinnende.
Men Honecker var stolt over det hans republikk fikk til.
På åttitallet var DDR i ferd med å gå bankerott. Dette var svært godt skjult og det viste seg etterhvert umulig å gjøre noe med. De medlemmene i SEDs politbyrå som skjønte at man måtte gjøre noe, fortalte etter murens fall at Honecker mer og mer isolerte seg og tok beslutningene sammen med DDRs økonomisjef Günter Mittag og STASI-sjef Erich Mielke. Tall som viste den frykelige sannheten om sosialismen i DDR ble hemmeligholdt eller presentert i en forvansket form.
DDRs ledelse preges mer og mer av en flukt fra virkeligheten på denne tiden. Når Mikhail Gorbatsjov startet sine reformer i Sovjetunionen reagerte Honecker med redsel. Han var overhodet ikke interessert i å gjennomføre noe slikt. DDR, Sovjets flittigste disippel, som i 40 år hadde levd etter mottoet: "Å lære av Sovjetunionen, betyr å lære å seire!" gikk nå til det skritt å forby magasiner og ukeblader fra Sovjetunionen!
I 1989 feiret DDR sitt 40-årsjubileum.
Gorbatsjov kom i oktober 1989 til Øst-Berlin for å delta sammen med ledelsen i SED. Han forsøkte nok en gang å overbevise dem om nødvendigheten av å forandre seg; "Den som kommer for sent blir straffet av historien" sa han. Han talte til døve ører. Honecker tok hverken dette eller det faktum at hundretusener av mennsker demonstrerte mot hans regime i alle østtyske byer mens han selv markerte sin elskede republikk innover seg.
Hans reaksjon da han ble vist videoopptak av demonstranter som ropte "Wir sind das Volk" (Vi er folket) er symptomatisk; han utbrøt øyeblkkelig: "DET ER IKKE FOLKET!" Han tenkte sikkert ikke et sekund på at det han så var noe han og regimet ikke kunne stoppe.
Det viste seg snart at det ikke hjalp at SED ved hjelp av STASI hadde laget et regime der hver detalj ble overvåket, det hjalp ikke at SATSI var væpnet til tennene og hadde mapper på alle. Regimet falt allikevel. Regimet var forberedt på alt, bare ikke milloner av mennesker som gikk stille i gatene, bar tente lys i hendene og sang salmer eller ropte fredelige slagord. Dessuten fikk SED klar beskjed fra Sovjetunionen; russiske styrker ville ikke som i 1953, 1956 eller 1968 redde et lokalt kommunistregime fra dets egets folk opprør.
I oktober var det hele over; politibyåret tvang Honecker omsider til å gå av. Resten er historie. DDR ble snart en del av Tyskland. Etter gjenforeningen flyktet Honecker til en sovjetisk millitærbase og drog deretter til Sovjet. Men han ble utlevert og stilt for retten i Tyskland, tiltalt blant annet for drap på 172 østtyskere som ble skutt i det de forsøkte å krysse grensen til Vest-Tyskland. Honecker var da syk av leverkreft og slapp derfor å sone. Han emigrerte til Chile der han døde i 1994.
Hadde han lært noe? Skjønte Honecker hva han hadde vært med på? At han hadde vært en diktator som undertrykte Folket, som kommunistpartiet hevdet de styrte på vegne av? Svaret er nedslående. Honecker hadde blitt eksludert av partiet sitt, SED, i desember 1989, da det fortvilet forsøkte å reformere seg selv. SED ble først til PDS og er i dag partiet Die Linke. Den 80 år gamle Erich Honecker melde seg i 1992 inn i det nystiftede partiet KPD, et parti som så på systemet i DDR som sann sosialisme og som eksisterer for å kunne gjenopprette dette systemet. (Dette driver de med den dag i dag)
Ringen var på mange måter sluttet; Honecker var nok en gang medlem av et lite ekstremt parti uten makt. Det var 80 år siden han ble født i et fattig hjem i det keiserlige Tyskland. Det var over 50 år siden han havnet i konsentrasjonsleir og 40 år siden han hadde vært med på å stifte DDR. Han hadde sett nazistene ødelegge hans land. Han hadde opplevd et Tyskland lagt i ruiner. Han hadde sittet årevis i konsentrasjonsleir. Han hadde vært med på å bygge opp en stat av ruiner. Og han hadde ingenting lært av alt dette.
Og hva huskes han for i dag? Sin skjærende stemme, sine totalt vanvittige jaktturer (der spesielt importerte dyr ble slaktet av ham og hans partikamerater) og det DDR som vokste frem under ham; grått, trist, absurd og skingrende umenneskelig. Han var latterlig og frastøtende. Utover det er det lite som huskes.
Det drar seg mot 20årsjubileum for murens fall. Feiringen startet i Polen allerede i vår; polakkene er, med god grunn, irriterte over at man hele tiden setter oktober/november 1989 som startdato for kommunismens endeligt. Som polakkene sier; hvor mye av dette ville ha skjedd om det ikke var for utviklingen i vårt land våren 1989? Svaret er selvsagt; ikke særlig mye.
Men men, vi lar det ligge. Lektor Nordskog har i det siste kjøpt seg mye bøker og DVDer nettopp om DDR og murens fall. Det siste tilskuddet i min samling av DVDer om murens fall er tv-serien Deutschlandspiel fra 2000, en blanding av intervjuer og dramatiseringer av hva som skjedde i dagene før muren ramlet. Anbefales på det varmeste. Den kan kjøpes her.
Serien viser tydelig hvor mye motstand vestlige ledere hadde mot at Vest-Tyskland og Øst-Tyskland skulle bli gjenforent og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Men jeg skulle imidlertid ønske at serien gikk litt videre inn på et noe ubehagelig faktum; så godt som ingen av de vestlige lederne på denne tiden var glade for at demokratibevegelsene i Øst-Europa faktisk nedkjempet kommunismen i det hele tatt. Margaret Thatcher var et hederlig unntak men hun var på vei ut. De fleste stilte seg avvisende til at status quo skulle forandres og hadde ingen tro på demokratiforkjemperne i øst. Dette er litt uhyggelig fordi det i dag er lett å se for seg at om ting hadde vært anderledes og stridsvogner var blitt satt inn mot folket som marsjerte i gatene så ville nok ikke vesten gjort så mye for å hindre det. Vi hadde nok begrenset oss til å protestere høylydt, snakket om menneskerettigheter også fortsatt som om ingenting hadde skjedd.
Nåvel, vi får glede oss over at Øst-Europa faktisk ble fri den høsten for 20 år siden og vi får prøve å markere dette grundig. Jeg gir her mitt lille bidrag: Nyt synet av STASI-sjefen Erich Mielke som blir satt grundig på plass i Volkskammer 13. november 1989 da han får beskjed om at de frie valgte ikke-kommunistiske representantene ikke er interessert i å bli omtalt som "Kamerater". Mielke, som bar noe av hovedansvaret for DDRs umenneskelige behandling av sine egne borgere, svarer da at han elsker alle..."Pinlig" er bare starten på det... Denne mannen som så brutalt hadde overvåket alt og alle etter eget forgodtbefinnende måtte nå tåle å bli ledd ut.
Etter å ha lest dagbladet i dag (huff, fælt å innrømme at man gjør det) har jeg skjønt at hvis man blogger litt av og til så skal man fortelle hva man gjør. Ok, dette er det jeg driver med i kveld; sitter og ser på verdens morsomste mann: Tommy Cooper. Sjekk videoen under. Selv Bård og Harald overgår ikke dette. Fyren døde forøvrig på scenen under et direktesendt show. Folk satt og lo fordi de trodde det var en del av showet. Må vel være en komikers drøm...
At honningbiene i det siste har vært utsatt for massedød (mer spesifikt CCD (Colony Collapse Disorder)) er et kjent faktum. Det er vanskelig å ta inn over seg hva dette vil bety hvis det fortsetter. De økonomiske kostnader ville bli enorme. Et slikt scenario medfører hungersnød og biologisk katastrofe. Forskerne krangler om årsakene til massedøden. Man har pekt på mobilstråling, sprøyting, gjødsling, midd og mye annet. Årsakene kan være legio eller mer bestemt; årsaken kan være satt sammen av så mange ulike faktorer at det nærmest er umulig å spesifisere nøyaktig hva som skjer. Utallige faktorer virker sammen, enkeltvis er de harmløse for biene, men synergieffekten fører til at vi får CCD.
Rudolf Steiner har fått æren for mye og skylden for enda mer. At mannen sa og gjorde mye underlig er hevet over tvil. At han samtidig viste at han var et geni, med evner i nær sagt alle vitenskapelige disipliner, tør jeg også påstå, uten at jeg vil gå god for noe spesifikt Steiner-utsagn. At Steiner har mange disipler i dag som mener mannen aldri tok feil, får stå for de troendes regning.
Det kan nå være verdt å se på hva han sa i 1923 om fremtiden til bistammene i verden. Her sier han at den måten vi avler bier på og således øker honningproduksjonen uvergelig vil føre til at biene dør ut.
Han peker på følgende faktorer som han ser på som livsfarlige for bienes fremtid: - at larver blir avlet i adskilte avdelinger, mating av dronninggelé for å produsere dronnninger. - Seleksjon av biestammer der man velger ut de stammene som er lette å behandle og velger vekk de som er aggressive. - I kontrast til den normale livslengden til en dronning på fem-seks år, byttes dronningen ut etter ett eller to år. - Poding av dronning - Flytting av larver til kunstige kuber. - Utbytting av vokterbier med menneskelig beskyttelse - At kuber holdes unaturlig rene - Bruken av kjemikalier for å holde sykdom og skadedyr vekk. - Bruken av ferdiglagede vokskammere for å spare arbeidstid for biene - Bruken av ventilasjon i kubene så biene ikke trenger å gjøre dette selv. - Praksisen med at dronninger ikke får legge egg i for menneskene dårlig egnede steder i kuben. - Flytting av kuber over lengre avstander. - Klipping av dronningens vinger. - Bruken av monokulturer i jordbruket, noe som skader honningbiens diett, fordi det begrenser utvalget med en gang den dominerende avlingen ikke lenger blomstrer.
Steiners poeng er rett og slett at hvis mennesker overdriver sin kultiveringstrang, vil nok dette føre til større avkastning på kort sikt, men til katastrofe på lang sikt. Dette gjelder selvsagt ikke bare bier.
Kanskje ting kan oppsummeres enkelt og greit av og til. Den gamle gårdbrukeren jeg traff i fjor sommer da jeg var på biltur i Telemark holdt et lite foredrag for meg om bruken av medisiner i dyrerøkt. Etter en utredning spekket med statistikk og rystende historier fra hele Europa om hvilken skade misbruk av dyremedisin gjør, kom hans enkle oppsummering; "Ikke tull for mye med naturen. Det straffer seg". Banalt som bare pokker, og hundre prosent sant.
For de som er interessert er det en lenke her med mer info om Steiners forelesninger om bier.
Lektor Nordskog fikk her om dagen en lang og interessant epost fra en god venn som for tiden er på reise i Syd-Amerika. Min venn kjenner kontinentet godt; han var der for første gang som ung idealistisk "brigadist" for tyve år siden, han snakker språket og har vært på flere reiser der siden. I reisebrevet sitt har han en del kritiske tanker rundt den industrien som kalles "U-hjelp" og følgene av den. Det er nok ikke hyggelig lesning men sannferdig og interessant. Med tillatelse fra ham gjengir jeg reisebrevet hans her. Håper flere vil finne det interessant.
"Er nå i San Juan del Sur i Nicaragua, nær grensen til Costa Rica. Det nærmer seg 19 juli. Dagen da 30 årsjubileet for revolusjonen bragte sandinistene til makten i 1979. Sandinistene har igjen makten, denne gangen i kraft av at Daniel Ortega vant presidentvalget i 2007. Han prøver i likhet med andre presidenter i regionen å få vedtatt konstitusjonelle endringer slik at han kan forbli ved makten etter at presidentperioden hans går ut i 2011. I nicaraguanske aviser diskuterer de farene ved å rokke ved de grunnleggende politiske spillereglene i et land med en slik historie preget av borgerkrig og statskupp som Nicaragua.
De to siste dagene har jeg vært med det reisende biblioteket i San Juan del Sur. Vi har besøkt skoler langt inne i jungelen, langs ufremkommelige veier, og tatt i mot og levert bøker. Det har vært lærerikt. Hyggelig å bli kjent med de som jobber ved biblioteket også, hyggelige folk. Av og til undres man likevel på hvor nyttig det man gjør egentlig er. At elevene får bøker å lese er selvfølgelig bra. Jeg fikk en aha-opplevelse da jeg etter å ha sittet i range roveren til biblioteket, av bibliotekets ansatte omtalt om "la niña", i flere timer og småsnakket med de andre passasjerene spurte om utvalget av hits fra 80-talllet som ble spilt på bilens stereoanlegg. Living next door to Alice, Love hurts med Nazareth, Lionel Ritchie og Glenn Medeiros er ikke hva man forventer å høre på landsbygda i Nicaragua. Jeg ble overrasket over musikksmaken til sjåføren og de ansatte. Da jeg spurte om musikken skjønte jeg til slutt at musikken var valgt ut for oss, gringoene som var med på turen, jeg og den amerikanske bibliotekaren på ferie. Dels var hensikten med turen ut på landsbygda å hente inn og levere ut bøker til elevene, men det som i betydelig grad bidro til å finansiere turene og bibliotekets virksomhet, lønninger osv. var den formen for turisme, opplevelsesreiser som jeg og amerikaneren denne gangen var med paa. Jeg var litt treg som brukte så lang tid på å forstå dette, se det så klart. Så lenge gringoene har gode opplevelser ute i felten, på landet (en el campo), mottar biblioteket som ikke er offentlig sponset (den nicaraguanske staten er fattig), gaver i form av penger, slik at de som jobber der kan få lønn og biblioteket kan være et kulturelt møtested for barna i San Juan og kan formilde bøker til barn på landsbygda. Det er vel bare slik det er, selv om man føler seg litt som en vandrende sparebøsse.
De første dagene i Nicaragua tilbrakte jeg i El Cua, stedet jeg var en kort periode for 20 år siden som brigadist. Jeg klarte ikke å finne selve gården, jordsbrukskooperativet der jeg jobbet sammen med de andre gringoene, brigadistene. Jeg trodde jeg skulle kjenne igjen landskapet, men jeg er for mye av en bygutt til å klare å kjenne igjen landskapet der tilstrekkelig til at jeg skulle klare å finne stedet igjen. Det var ikke så mye hjelp å få fra de lokale heller. Det var nok for mange prosjekter lik det jeg deltok i som hadde kommet og gått siden den tid. Landsbygda oppe fjellene mot grense til Honduras var full av prosjekter. Jeg så mange på den tiden jeg lette etter stedet jeg var for 20 år siden.
På bussen fra Matagalpa, fjellregionens hovedstad tiul El Cua, var det flere nicaraguanere som spurte meg om hvilket prosjekt jeg tilhørte. En gringo alene på kummerlige steder hvor få gringoer eller turister ferdes, betyr tydeligvis for nicaene mest sannsynlig en som skal starte eller jobber i et bistandsprosjekt. På bussen til El Cua, som tok 4 og en halv time på hompete og bratte veier, var midtgangen for anledningen fylt med sementsekker. Noen skulle bygge noe i El Cua. Hver gang det kom på nye passasjerer eller vi tok en pause for å strekke på bena og drikke litt, måtte passasjerene klatre over sementsekkene i midtgangen. Jeg spurte en av de som var med bussen etter å ha fortalt at jeg var der for å prøve å finne igjen stedet jeg hadde jobbet som brigadist 20 år tidligere, om hvordan det stod til i Nicaragua. Han ga meg litt hakkete utredning som virket litt utenatlært om miljøets dårlige utvikling og det reduserte biologiske mangfoldet osv. Jeg skjønte ikke med en gang hvorfor han begynte å snakke om miljøet, men etter hvert kom det frem at han hadde jobbet de tre siste årene på et miljøvern prosjekt startet av noen hollendere. De hadde visst dratt hjem igjen. Gløden i den idealistiske drømmen om å bidra til å redde det biologiske mangfoldet i jungelen i Nicaragua og samtidig spre økologisk bevissthet blant bønder på landsbygda i Nicaragua, sluknet vel naturlig etter tre år for hollenderne. Det er selvfølgelig trist for idealistiske mennesker å miste gløden i sitt engasjement i et land hvor så mange har blitt/gjort seg avhengig av velmenende utlendinger. Enda tristere er hva det gjør med den nicaraguanske befolkningen.
Da jeg var i Nicaragua i 2007, snakket jeg med grunnleggeren av det liberale partiet i byen Rivas. Han sa en rekke fornuftige og kritiske ting om sandinismen. Han beskrev den som en kreftsvulst som forsøkte å ta over alt som vokste frem i det økonomiske, sosiale og politiske liv i Nicaragua. Han minnet meg om en norsk Høyre mann fra tidlig etterkrigstid og høyresidens kritikk av Ap og den på den tiden fremvoksende Ap-staten. Han sa også noe annet som jeg kom til å tenke på der jeg satt i bussen på vei til El Cua: Sandinistene har gjort Nicaragua til en eneste stor NGO.
Det er kanskje nettopp det Nicaragua er blitt og til en viss grad også ved hjelp av våre bistandskroner siden 80-tallet."
Min blogg nr. 2 som jeg har døpt Andréebloggen finner du her. Lektor Nordskog er... ja nettopp lektor ved Sandvika Videregående Skole. *Er født i Norges svar på Twin Peaks; Kilebygda. *Er lektor i historie. *Er Stormester i Fantometklubben. *Glad i boksing og styrkeløft. *Er aktiv wikipedianer *Glad i litteratur, tegneserier, film og tv-serier. *Er SMS-komiker, bare hør lydklippet over fra Radioresepsjonen
På denne bloggen skriver jeg om ting jeg er interessert i til enhver tid. Det er stort sett historie. Tross alt; fremtiden er jo bare mer av det samme. Det virkelig interessante er det som har skjedd. Til enhver tid...
Skriver også om bøker og filmer jeg liker. Prøver å ikke kaste bort tid på forfattere jeg misliker, selv om det er vanskelig noen ganger.
Hva jeg leser for tiden
Nå leser jeg: *The Politics of Memory av Raul Hilberg *Erich Mielke-Biographie av Wilfriede Otto.
Viktige ord
I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.Jorden var øde og tom, og mørke lå over havdypet. Men Guds Ånd svevet over vannet.Da sa Gud: «Det bli lys!» Og det ble lys.Gud så at lyset var godt, og han skilte lyset fra mørket.Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt. Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag.
Litterære sitater
"Anybody who doesn't know that politics is crime has got a few screws loose." James Ellroy "Closure is bullshit, and I would love to find the man who invented closure and shove a giant closure plaque up his ass."
.svg.png)
SEDs logo
"Arbeider- og Bondestatens" emblem
NVA-soldater marsjerer foran "Minnesmerket for fascismens og millitarismens ofre" i 
