Latterliggjøring av kjønns"forskere" er gøy (selvsagt)

Nå skal det sies at svært få ting er enklere enn å gjøre narr av kjønns"forskere" men denne saken klarer det på en hysterisk morsom måte! Anbefales! Her er en smaksprøve på definisjon av begrepet "Patriarkat":

"Patriarkatet. Å boy. Husker du Sauron, fra Ringenes Herre? Han som sto hele dagen i tårnet sitt og bare tenkte onde, onde tanker? Vel, han kunne godt vært en del av patriarkatet. Patriarkatet er en verdensomspennende organisasjon som lever og ånder for én ting: å holde kvinner tilbake. Patriarkatet er grunnen til at jenter leker med dukker, og at det er så få kvinnelige Star Wars-fans. Du må imidlertid ikke gå i den fellen å tro at patriarkatet bare består av menn. På samme måte som ikke alle slavene i USA ville ha sin frihet fordi de hadde slavementalitet, er det mange kvinner som nekter å innse hvordan patriarkatet gjennomsyrer alt. Alt."

og her på "heteronormativitet".
"Heteronormativitet. Det mentale fengselet heterofile, de-normale-i-anførselstegn, forsøker å tvinge alle andre inn i. En av de store stygge ulvene. Bare overgått i ondskap av Patriarkatet."

Du finner resten her. Fornøyelig lesning og et velrettet spark til sjarlatanene på Blindern.

Har de intellektuelle en hang til unnfallenhet overfor totalitære regimer?

Våre tyske fettere har litt bedre magasiner ja...


Henryk M. Broder er en journalist jeg fikk sansen for da jeg skrev min hovedfagsoppgave om Goldhagen-debatten i Tyskland på slutten av 1990-tallet. Han hadde en provoserende og skarp penn. Her om dagen fikk jeg tilsendt en link til en artikkel trykket i siste utgave av Der Spiegel.

Der stiller Bruder spørsmålet om vi ser en intellektuell unfallenhet overfor fundamentalistisk Islam i Europa i dag. Han trekker sammenligninger til den unfallenhet intellektuelle på venstresiden viste under den kalde krigen. Man unnskyldte enhvert overgrep Sovjetunionen gjorde mens man kritiserte vesten voldsomt, man så på Sovjet som så stort og mektig at motstand mot landets ekspansjonisme (a la Reagan) ble tolket som reaksjonært krigshisseri.

Jeg er født i 1972 men er absolutt gammel nok til å huske de nyttige idiotene i fredsbevegelsen som til tider hadde farlig stor oppslutning om sine ideer som i praksis ville gjøre vest-Europa totalt forsvarsløst overfor sovjetisk invasjon. I dag vet vi at KGB var svært ivrige etter å støtte disse bevegelsene med penger og goodwill. De hadde selvsagt sine grunner til det.

Jeg er også gammel nok til å huske SV-lærere på ungdomsskolen som hoderystende forkynte at det Reagan og vesten drev med var galskap og ville lede oss ut i den tredje verdenskrig. De samme menneskene hadde ikke så mange svar klare noen år senere, når Sovjets økonomi knakk og russerne måtte krype til forhandlingsbordet.

Berge Furre, SV-kjempen, hevdet at DDR kom bedre ut av det enn BRD når det gjaldt menneskerettigheter. Kjell Gjøstein Resi hyllet rumensk arkitektur under Ceausescu. Berit Aas hevder i dag at 9/11 var en konspirasjon utført av USA. Det er i det hele tatt mye rart på den intellektuelle venstresiden. Men, hvorfor skulle de være noe mindre rare enn høyresiden?!

Det er ikke vanskelig å finne eksempler på høyreintellektuelle som forsvarte Nazi-Tyskland eller hylte opp om brudd på menneskerettigheter uansett hva Warszawapakten gjorde men som ikke sa et pip når Pinochets fascister torturerte sosialister til døde. Thatchers hyperintellektuelle klikk av rådgivere som stod for en nærmest ubegrenset økonomisk frihet, hadde ingen betenkligheter med å alliere seg med tidligere nevnte Pinochet. Så svakheten for totalitære regimer er kanskje noe intelligensiaen som sådan sliter med, ikke bare den røde delen av den? Nåvel, tilbake til Broder.

I sin artikkel hevder Broder at de intellektuelle i sin oppfatning av Sovjet kom til den innsikt at "det er bedre å være rød enn død"...
Han kritiserer den samme mennesketypen i dag for å mene at det er bedre å leve under Sharia-lov enn å ikke leve. Mer skal jeg ikke røpe, annet enn å minne om at Sharia-lov i praksis er innført flere steder i Storbritannia og at en av den anglikanske kirkens mektigste menn uttalte at det er "uungåelig" at det til slutt innføres offisielt. (Les mer om ham her) Høres det kjent ut? Like uunngåelig som at Sovjetunionen til slutt vil dominere verden?
Artikkelen er interessant og provoserende. Les den på tysk her.

Gunnar Sønsteby i Asker Bibliotek

En hyggelig elev, Linn Benedicte, tipset meg om at Gunnar "Kjakan" Sønsteby kommer til Asker bibliotek torsdag 25. mars kl. 19.00. Det er en flott anledning til å møte Norges høyeste dekorerte motstandsmann "in person".

Det koster 80 kroner å komme inn og det er da virkelig verdt! Du finner lenke til mer info om arrangementet her.

På tide med nytt bråk i bibliotektet

To tullebukker og en ordensmann...
Torsdag 25. mars er det på tide å krangle litt igjen i biblioteket på Sandvika vgs. Denne gang er det Helge Aamodt og Sigrid Hagemann som skal diskutere norsk skole. De to er like enige om den slags som Stein Lillevolden og Carl I. Hagen er enige om norsk innvandring så det blir en røff jobb å holde orden på dem. Heldigvis er det en stødig fyr som skal ta seg av det, nemlig meg! Her er emnene for diskusjonen:

1. Ivaretas norske elevers rettigheter?
2. Hva er hovedutfordringene for norsk lærerutdanning?
3. Får norske elever bare utdannelse og ingen dannelse?

Møt opp, folkens!

Jeg minnes en kjær venn som døde for tidlig

Ola foran Haugenstua skole, der han arbeidet i så mange år

Min kjære venn og tidligere kollega Ola Flaatrud døde denne uken, knapt 62 år gammel. Jeg ble kjent med Ola i 2000 da han var min trinnleder på Haugenstua ungdomsskole. Vi ble fort venner og holdt siden kontakten. Han ble en viktig figur for meg som ung lærer. Ola kjente alle velprøvde pedagogiske teknikker og lærte dem gjerne bort. Hver uke jeg er i klasserommet bruker jeg teknikker jeg lærte av ham.

Han hadde fjellstøe faglige kunnskaper og kombinerte det med teft og en gudbenådet pedagogisk innsikt. For Ola var dannelse og utdannelse to sider av samme sak. Han var alltid på høyde med lærestoffet og når lærestoffet ikke var på høyde med ham, så løftet han det.

Han var en gentleman, en mild mann med et lunt smil, men som ikke var redd for å si fra hva han mente. Det ble forkynt med høy karakteristisk Ola-stemme. Han avskydde ekstremister av alle slag og var en representant for den lærertypen som var helt klare på at elever i den norske grunnskole skal oppdras til å bli demokrater, de skal ikke dulles med av formløse autoritetsredde lærere-in-spe med "anything goes"-holdninger.

Han lærte meg hvor viktig det var å ikke gi opp elever. Uansett hvor håpløst det så ut fortsatte han å gi omsorg og kunnskaper til dem. Det viste seg da snart at ting nesten aldri er håpløst.

Elevene ble glad i Ola. Det kommer tydelig frem nå når han er borte.
Som en av elevene har skrevet på facebook om ham: "helt sykt. kan ikke tro det.. han var så fantastisk! sto der alltid for alle.. brukte så god tid på oss .. :-/ rip!"

Og en annen elev:
Hvil i fred Ola! du ga oss inspirasjon og motivasjon. Grunnen til at jeg fortsatt har engelsk idag, har mye med deg å gjøre. jeg håper du har det bra der du er! :( ♥




Privat møttes vi med jevne mellomrom, dessverre mindre etter at jeg byttet jobb, men vi opprettholdt kontakten via telefon. Sist jeg snakket med ham pratet vi om at vi snart måtte møtes for "kaffi og drøs". Det kommer aldri til å skje nå. Det blir aldri mer samtaler om tog, annen verdenskrig, litteratur og tusen andre ting han hadde utømmelige kunnskaper om. Han etterlater seg et stort tomrom, noe som ble svært tydelig på fredag under minnesamværet med elever på Haugenstua skole. Nye og gamle elever kom for å vise sin sorg og det ble også opprettet en egen facebookgruppe.

Ola var en fantastisk mann som svært mange kommer til å huske. Jeg kommer ikke til å glemme ham; han var en flott lærer, et forbilde og en nær venn.

Og så var det på tide å dra hjem...

Fredag morgen var det frokost kl 07.15 og deretter buss til Tegel flyplass. Kofferter og sekker var ferdig pakket kvelden før.



Vi landet i Norge kl. 12 og skoleturen var over. Masse er observert og må nå bearbeides av unge sinn. Kanskje elevene sitter igjen med såpass gode minner at de vil vende tilbake til byen, kanskje for å bo der?
Noe av det Bjarne og jeg sitter igjen med er hvor fantastisk flotte elever vi har. Har vi et eneste negativt ord å komme med når det gjelder elevenes oppførsel? Nei. Å få være lærer for slike fine unge mennesker er en ære.

Berlinbjørnen, som jeg synes virker litt forbanna...



















Gode minner fra Berlin; 3 representanter for det dekadente imperialistiske Bærum hyller den vitenskapelige sosialismens grunnlegger

Stasiland, fengsler og "ein kilo Hamburger, bitte!"

Siste dag med ordinært program var kommet og vi startet dagen med elevforedrag av Fredrik L, Nora og Knut. De gav oss solide bakgrunnskunnskaper om DDR i sin allminnelighet og Stasi i særdeleshet.
Deretter satte vi oss på S-bahn og drog til Lichtenberg, bydelen der Stasi hadde sitt hovedkvarter, et helt kvartal som i DDR-tiden var utilgjengelig for allminnelige mennesker.
Lektor Thorsen og lektor Nordskog klar for Stasi, "Skandinaven sind nette Menschen..."

Vi møtte vår svenske guide og ferden gikk så inn i det som en gang var nervesenteret i DDRs sikkerhetsmaskineri.

Bygning 1 i Stasikomplekset

I bygget kan man se kontorene til Stasi slik de ble forlatt høsten 1989. Der har man laget en utstilling av alle de motbydelighetene som organisasjonen drev med. Målet til Stasi var å vite alt om alle til enhver tid og de hadde ingen moralske skrupler i forhold til å nå sine mål. Vi fikk se hule trestammer og stener med lydbånd som ble brukt til å avlytte folk med, vi fikk se dufttøystykkene som ble brukt til å samle svette fra fanger slik at man kunne lettere spore dem med hunder om de stakk av osv osv. Guiden viste oss en organisasjon ledet av kontrollfriken Erich Mielke som hadde en mappe på alle og som ikke gikk av veien for noe når det gjaldt å trygge sin posisjon. Han ledet Stasi i tredve år.



Vi fikk høre om de mange tusen sekkene med opprevent papir; mapper med info om mennesker Stasi hadde spionert på som ble forsøkt ødelagt av Stasi i panikk høsten 89. I dag sitter det mennesker og limer papirbitene sammen igjen...
Vi lærte om mennesker som etter murens fall endelig fikk se mappen sin bare for å oppdage at ektefeller, foreldre eller barn i årevis hadde levert opplysninger om dem til Stasi. Vi fikk rett og slett se et perverst system i praksis.
"Stasiland". Mange av dem som bor i disse blokkene jobbet for Stasi
















Etterpå gikk turen til Stasis eget fengsel i Hohenschönhausen der guiden satte elevene inn i hvordan søvnmangel, bittesmå celler, fullstendig mangel på tidsfølelse og trusler ble brukt til å bryte ned fangene. I det kommunistiske fengsel hadde man ikke navn, bare nummer og man trengte ingen lov eller dom for å plassere mennsker der i årevis. Og dette systemet ble skrytt opp i skyene av svært kjente norske politikere på venstresiden. Fytte rakkern...

Etter en lærerik men dyster dag var det tid for vår siste fellesmiddag i Berlin. Vi drog til Prenzlauer Berg for å besøke et sted som heter Schnitzelkönig. Riktig, der serverer de kun snitzler. Grunnen til at vi drog var at Bjarne og jeg hadde oppdaget at man der kunne spise en hamburger på en kg. Dette fortalte vi til elevene og Knut erklærte at dette måtte være stedet for ham. Heftige veddemål ble inngått og ingen trodde det var mulig å gjennomføre et slikt karstykke som det er å spise en kg kjøtt. Knut gjorde alle spådommer til skamme. Hamburgeren ble fortært uten varige men, hva mer er; han så frisk og glad ut etterpå.

Litt småvarmt til en røslig kar...



Så var kvelden over og det var tid for å pakke. Vi er alle mettet av inntrykk og vi har forhåpenligvis alle blitt noe klokere. I Berlin ser man så tydelig hvilke skader nazismen og kommunismen gjorde i det tyvende århundret. Sånn sett kan slike turer være vaksinasjon mot totalitære idelogier.

Tysk historie, sovjetisk heraldisk sorg og middag 200 meter over bakken

Onsdag 17 mars startet med elevforedrag av Simen, Anette og Fredrik H. De gav oss en innføring i tyske historie fra 1945 til 1989. Deretter drog vi til Deutsche Museum for å få ytterligere kunnskap om de to tyske statenes historie. Omvisningen var svært lærerik og tettpakket med info. Som Bjarne sa så kan man ikke gå en meter i Berlin uten å støte på levende historie.

Etter besøket var det egenaktivitet og vi lærere drog sammen med en gruppe elever til Treptower Park for å der beskue det største sovjetiske krigsminnesmerket i Europa. I Treptow ligger 7000 sovjetiske soldater begravd, soldater som døde de siste ukene i slaget om Berlin i 1945.
Inngangen til parken med stilliserte røde faner av granitt fra Hitlers rikskanselli


Monumentet var ferdig i 1949 og er bygget i form av to enorme faner av rød granitt, fem store gravplasser og 16 sarkofager med sitater fra Stalin. Hovedstatuen forestiller en sovjetisk soldat som holder et tysk foreldreløst barn trygt på armen mens han tramper på hakekorset. Det var et uhyre viktig minnested i DDR, for eksempel drog alle nygifte par i Berlin hit og la ned blomster for å minnes de sovjetiske soldatene som døde i kampen mot nazismen. Minnesmerket er i dag beskyttet av den tyske stat som vedlikeholder det.

Sovjetsoldat knelende i sorg
















Ja, russerne bygde stort...Totalitære regimer gjør det...



Man føler den annen verdenskrigs enorme betydning på et sted som dette og man kan bare forestille seg hvilke lidelser det sovjetiske folk utholdt i kampen for sin eksistens. Stedet har også en ekstra dimensjon i og med at det er bygget av et diktatur i forakt for et annet diktatur. Det er også interessant med den symbolikk som ligger i at marmoren og granitten fra Hitlers rikskanselli ble brukt til å bygge anlegget.







Moder Russland sørger over sine døde sønner og døtre






For oss nordmenn er det nok vanskelig å ta dette innover oss, slike enorme ofre slapp vi heldigvis å bringe selv om det var ille nok under den annen verdenskrig. Besøk til slike steder er noe av det nyttigste man kan gjøre hvis man skal søke å forstå "Den Store Fedrelandskrigen" som russerne kaller den annen verdenskrig.










Gruppebilde i Treptower Park
















Etter at dagens aktiviteter var over drog vi til Fernsehturm ved Alexanderplatz for å spise middag. Tårnet var DDR-regimets stolthet der det ruvet 300 meter over bakken. Noe slikt hadde ikke vesten! Heisen opp til kulen med utkikksvinduer og restaurant (Telecafe) 200 meter over bakken tok 40 sekunder. Eventuell høydeskrekk ble overvunnet og maten smakte fortreffelig. Tårnet står nøyaktig slik det ble bygget på starten av 70-årene og er et nydelig eksempel på kommunistisk byggeskikk og smak.
Fernsehturm










Vi satt en god stund og nøt mat og en fantastisk utsikt før elevene flagret ut til nye opplevelser.

























I morgen går turen til nok et mørkt og fascinerende kapittel i tysk historie; vi besøker Stasihovedkvarteret og det beryktede fengslet Untersuchungsgefängnis Hohenschönhausen, der DDR-regimet sperret inne sine motstandere uten lov og dom.

Sandvikaelever besøker Sachsenhausen

Tirsdag morgen samlet vi oss til frokost her på Three little Pigs. Da den var fortært og kaffen var hentet var det tid for elevforedrag om et gitt historisk emne, noe vi gjør hver morgen her. Temaet for dagen var selvsagt; Sachsenhausen. Alexander, Ingrid Sofie, Markus og Ingrid M gav oss en grundig redegjørelse for konsentrasjonsleiren Sachsenhausens historie.

Etter en halvtimes foredrag satte vi oss på s-bahn og drog mot Oranienburg, en tur på ca tre kvarter. Derfra var det en liten busstur og så var vi fremme ved Gedenkstätte Sachsenhausen.
"Vi setter våre føtter der tusener har gått før oss"


Vi møtte vår guide og gikk inn gjennom porten med den berømte innskriften "Arbeit macht frei"
Sachsenhausen KZ ble grunnlagt i 1936 av de tyske nazistene som brukte den til å kvitte seg med unønskede "elementer"; deriblant jøder,homoseksuelle, sigøynere, Jehovas Vitner etc etc.

Det var rundt 200 000 fanger innom leiren.
Man antar at 100 000 døde som følge av sykdom, underernæring, voldsutøvelse fra vokterne, grusomme medisinske eksperimenter og lungebetennelse som følge av kulden. Mange ble dessuten henrettet. Fanger som ved ankomst ble sendt direkte til henrettelse ble ikke innregistrert i leiren, det totale dødstallet er derfor ukjent.
Det eldre sovjetiske monumentet i leiren, som først og fremst mintes de kommunistiske fangene

Guiden gikk igjennom de tyske nazisters grusomheter; slag, spark, ren tortur, skyting, medisinske forsøk (fanger ble skadet på de verste måter og deres sakte død studert av godt utdannede leger), gassing og ihjelsulting.
Bilde fra utstillingen: SS-kommandanten tar seg tid til å personlig pine en fange

For oss nordmenn er Sachsenhausen særlig viktig; to senere statsministre, Einar Gerhardsen og Trygve Brattli var fanger der og det gjelder også den berømte forfatteren Arnulf Øverland. En ting er de nordmenn som overlevde fangenskapet og kom hjem for så å utrette utrolige ting selv om de ofte var sterkt preget av det de hadde opplevd. En annen ting er at man uvillkårlig tenker på alle de andre nordmennene som døde der. Hva kunne ikke de ha utrettet om de hadde fått leve? Det får vi aldri vite.

Elevene fra Sandvika oppførte seg eksemplariske og imponerte guiden med sine kunnskaper om NS-tiden. For oss alle var nok de tre timene vi tilbragte i leiren noe vi sent glemmer. Guiden var kunnskapsrik og det var særlig interessant at leiren i dag gjør et poeng ut av Sovjetunionen i flere år selv benyttet leiren som interneringssted for mennesker de anså som uønsket.

Man kan etter å ha vandret i Sachsenhausen i flere timer lettere forstå legen i Sigurd Hoels roman "Møte ved milepælen" som etter å ha lest om de medisinske forsøk tyske leger har utført på uskyldige fanger utbryter:"Hva har skjedd med det tyske folk? Er de blitt rammet av en form for åndelig kreft?" Kanskje store deler av folket faktisk ble det. Muligens er det som skjedde i årene 1933-1945 i Tyskland en form for åndelig sykdom. I så fall er slike ting som Gedenkstätte Sachsenhausen en del av den kuren landet har gått igjennom siden 1945 og som sakte men sikkert har gjort landet til en demokratisk bastion med en befolkning som fortsatt ikke er sikre på hvem de er men som vet hva de IKKE er og hva de ikke vil være. Sachsenhausen viser oss det kjellermennesket som ble satt fri i Tyskland i 1933. Få ting er viktigere enn å minnes dette.

Det nye monumentet som minnes alle fangene i større grad enn det gamle

Klassetur til Berlin med Historie og Filosofiklassen

Lektor Nordskog forelsket seg i Berlin da han var student og har siden vært i byen flere ganger. Den er et strålende eksempel på det istykkerrevne Tysklands historie i det tyvende århundret; fascisme, kommunisme, demokrati, dekadanse, liberalitet, undergang, gjennoppbygging og evig forandring. Berlin er fantastisk.

Jeg sa derfor ikke nei da det bød seg en anledning til å være med som lærer nr 2 da Bjarne Thorsen og hans klasse i Historie og filosofi 2 skulle til Berlin.

Vi to lærere og 13 elever landet søndag kveld og tok inn på hostellet Three little pigs i Berlins bydel Mitte. Mandag morgen startet med elevforedrag om Berlins historie før vi drog til Hackescher Markt for å møte vår guide. Hun geleidet oss gjennom tusen års Berlinhistorie ved hjelp av store kunnskaper og en distinkt amerikansk; det viste seg etterhvert at hun var fra Arizona.
Foran Berlinerdomen

Over "Førerbunkeren"
Elevene fikk et kræsjkurs i tysk historie. Turen foregikk nesten bare i det gamle øst-berlin og det som for 20 år siden var dødssonen mellom vest og øst, men som i dag er de dyreste og mest etterspurte tomtene i Europa. Vi så Checkpoint Charlie, vi stod over det som var Hitlers bunker, vi besøkte restene av Berlinmuren og gikk gjennom det nærmest ufattelige "Denkmal der ermordeten Juden Europas"; minnesmerket over de seks millionene jødene som ble myrdet i Holocaust.

Et ufattelig monument over en ufattelig forbrytelse; Minnesmerket over Europas drepte jøder

En slik reise er en dannelsesreise for elever og jeg kan vanskelig tenke meg noe sunnere for et ungt menneske enn å komme til en by som Berlin; oppleve det beste og verste av Tysklands og Europas historie og slik forstå at en selv står i en tradisjon som en må kjenne. Ikke minst har man godt av å prøve seg på å finne frem i en europeisk storby og forsøke å snakke et språk som ikke er ens eget.

15. januar 1989: for siste gang hyller eliten i DDR seg selv på Friedrichsfelde










Mars 2010: Eliten er for lengst på historiens skraphaug, men de døde på Friedrichfelde er her ennå.


Noen av elevene og oss lærere drog en lang tur inn i den østlige bydelen Lichtenberg og besøkte der Zentralfriedhof Friedrichsfelde for der å se gravene til Rosa Luxembourg, Karl Liebknecht og andre sosialister som ikke har fullt så ærerik plass i historien som de to førstnevnte, blant annet ligger diktatoren Ullbricht her. Det er på mange måter en svært passende setning som står på bautaen der, dog kanskje ikke slik SED hadde tenkt seg: "Die Toten mahnen uns".

Junkere og revolusjonære i samme jord; tysk historie er en blytung bør

Her er det mye å ta tak i for skoleelever. Om en time drar vi til Sachsenhausen; en tur elevene nok både gruer for og gleder seg til.

Tok feil igjen...

Skrev tidligere her om at kristne og hinduer laget helvete på grunn av en karikatur av Jesus. Skrev da litt ironisk at det er synd at det ikke var noen muslimer i området det skjedde så vi kunne fått TRE religioner innblandet. Jeg og den store kjeften min... Muslimer har reagert viser det seg. Bare les her. Jesus, eller Isa som han heter i Koranen, er jo profet også for muslimene så da så...

Og vi markerer kvinnedagen...

Les mer her om hva Hanne Nabintu Herland har å si om kvinnedagen.


Sovjetisk propagandaplakat: «8. mars er dagen for arbeiderkvinnenes opprør mot kjøkkenslaveriet« eller "Rett til fri sædoverføring" som man ville sagt i dag...

Lektor Nordskog skryter litt av wikipedia men mest av seg selv

Som den selvopptatte fyren jeg er gleder jeg meg over at artikkelen om DDR på norsk wikipedia, (som er en UTMERKET artikkel, krmt krmt..., vi wikipedianere er enige om det så da må det være sant) og som jeg har bidratt SVÆRT MYE TIL faktisk er ukens artikkel! Sjekk det ut!

Hurra for kollega Ingunn som har vært hos statsministeren!

Ingunn er nr. 2 fra høyre

En av mine favorittkollegaer, Ingunn Kjøl Wiig (til tross for at hun insisterer på at det er gøy å se på kvinnehopp så er hun hyggelig), har vært hos statsministeren! Hipp hipp hurra! Hun ble invitert på grunn av sin utmerkede blogg, som jeg anbefaler alle skoleinteresserte mennesker. Du finner den her. Jeg gratulerer og håper at Ingunn fikk lest Jens teksten.

Nytt "Bråk i biblioteket" torsdag 11. mars!

Etter braksuksessen forrige gang med åtti fremmøtte elever, kommer det nå et nytt debattmøte i biblioteket på Sandvika vgs. Denne gang er det Simond Oldaker og Ketil Dokset som skal diskutere hvorvidt Gud eksisterer eller ei. Ordstyrer er Olav Lie og jeg gleder meg! Møt opp! Egen side for arrangementet finner du her.