Den største av dem alle; Joe Louis, The Brown Bomber
Jeg kjøpte bind 1 av Knausgårds "Min kamp" til min samboer. Begynte deretter å lese det selv og var hektet. Jeg har jo tidligere lest "Ute av verden" og hadde sans for hans skrivekunst, men dette er så uendelig mye bedre. Jeg har kjøpt bind 2 og 3 og er i gang.
Noe jeg oppdaget et stykke ut i bind to var at Knausgård stadig refererte til sin venn; "Geir". Etter en stund skjønte jeg at denne Geir, som Knausgård har vokst opp med og er nær venn med, ikke er noen annen enn Geir Angell Øygarden, som har skrevet en av de beste norske bøker jeg noen sinne har lest, nemlig "Den brukne neses estetikk".
Øygarden levde som bokser i Stockholm i tre år for å skrive sin doktorgrad i sosiologi om nettopp boksning. Noe av det han går inn på i sin avhandling er forhold mellom ord og kropp. Ingenting i boksemiljøet er virkelig så lenge det bare er ord, så lenge det ikke støttes opp av kropp har det egentlig en ikke-eksistens; det finnes egentlig ikke; det er feminint og således definert som en mangel på noe, akkurat som kvinnen så mange ganger har blitt definert først og fremst ut i fra det hun ikke er.
Knausgård går også inn på dikotomien mann-kvinne på svært interessante måter. Og kanskje viktigst; på morsomme måter. Når Knausgård beskriver at han drar på "babyrytmikk" med sin lille datter og oppdager at han må sitte og fjolle (i Knausgårds vokabular: "oppføre seg som en kvinne") i ring med en masse mødre mens han tenker på at han har lyst til å ligge med kvinnen som leder rytmikken, brølte jeg av latter. Knausgård drar fra rytmikken mens han fråder av raseri og kjenner seg... vel, kastrert. Er det kanskje en del menn som kjenner seg igjen i dette?
Nåvel, både Knausgårds og Øygardens bøker er mesterverk og anbefales på det varmeste.
Man blir uansett imponert over disse to karene! Hva var oddsene for at nettopp disse to skulle bo på samme sted i oppveksten, gå på samme skole, bli venner og siden gi ut noen av de beste bøkene i norsk etterkrigstid?
