Lektor Nordskog reflekterer over Knausgård, kvinner og boksing

Den største av dem alle; Joe Louis, The Brown Bomber






Jeg kjøpte bind 1 av Knausgårds "Min kamp" til min samboer. Begynte deretter å lese det selv og var hektet. Jeg har jo tidligere lest "Ute av verden" og hadde sans for hans skrivekunst, men dette er så uendelig mye bedre. Jeg har kjøpt bind 2 og 3 og er i gang.

Noe jeg oppdaget et stykke ut i bind to var at Knausgård stadig refererte til sin venn; "Geir". Etter en stund skjønte jeg at denne Geir, som Knausgård har vokst opp med og er nær venn med, ikke er noen annen enn Geir Angell Øygarden, som har skrevet en av de beste norske bøker jeg noen sinne har lest, nemlig "Den brukne neses estetikk".


Øygarden levde som bokser i Stockholm i tre år for å skrive sin doktorgrad i sosiologi om nettopp boksning. Noe av det han går inn på i sin avhandling er forhold mellom ord og kropp. Ingenting i boksemiljøet er virkelig så lenge det bare er ord, så lenge det ikke støttes opp av kropp har det egentlig en ikke-eksistens; det finnes egentlig ikke; det er feminint og således definert som en mangel på noe, akkurat som kvinnen så mange ganger har blitt definert først og fremst ut i fra det hun ikke er.

Knausgård går også inn på dikotomien mann-kvinne på svært interessante måter. Og kanskje viktigst; på morsomme måter. Når Knausgård beskriver at han drar på "babyrytmikk" med sin lille datter og oppdager at han må sitte og fjolle (i Knausgårds vokabular: "oppføre seg som en kvinne") i ring med en masse mødre mens han tenker på at han har lyst til å ligge med kvinnen som leder rytmikken, brølte jeg av latter. Knausgård drar fra rytmikken mens han fråder av raseri og kjenner seg... vel, kastrert. Er det kanskje en del menn som kjenner seg igjen i dette?

Nåvel, både Knausgårds og Øygardens bøker er mesterverk og anbefales på det varmeste.

Man blir uansett imponert over disse to karene! Hva var oddsene for at nettopp disse to skulle bo på samme sted i oppveksten, gå på samme skole, bli venner og siden gi ut noen av de beste bøkene i norsk etterkrigstid?

Lektor Nordskog følger juletradisjoner

Av en eller annen grunn er det noen filmer jeg må se FØR jul; to av dem er Alan Parkers Fame og Bob Fosses Cabaret. Jeg må se Fame på lillejulaften så den ligger og godgjør seg, men i kveld rakk jeg å se Cabaret. Fantastisk film med Liza Minnelli og Michael York. Den foregår i et pulserende og dekadent Berlin rett før nazipartiet tar makten. Hele tiden gjennom filmen som er spekket med groteske dansenumre og interessant dialog blir brunskjortene tydeligere og tydeligere. En fin detalj er Fritz "Harry Klein" Wepper i en av rollene. Stor film av (faktisk norskættede (sic!)) Bob Fosse.



Ytterligere en film som må sees før jul er Rocky Horror Picture Show. Den ligger og godgjør seg den også.Ser den som regel bare en gang i året, men dette klippet blir jeg aldri lei. Dette er dans etter mitt hjerte.

I dag er det John Lennons dødsdag

R.I.P John




As soon as your born they make you feel small,
By giving you no time instead of it all,
Till the pain is so big you feel nothing at all,
A working class hero is something to be,
A working class hero is something to be.

They hurt you at home and they hit you at school,
They hate you if you're clever and they despise a fool,
Till you're so fucking crazy you can't follow their rules,
A working class hero is something to be,
A working class hero is something to be.

When they've tortured and scared you for twenty odd years,
Then they expect you to pick a career,
When you can't really function you're so full of fear,
A working class hero is something to be,
A working class hero is something to be.
Keep you doped with religion and sex and TV,
And you think you're so clever and classless and free,
But you're still fucking peasents as far as I can see,
A working class hero is something to be,
A working class hero is something to be.

There's room at the top they are telling you still,
But first you must learn how to smile as you kill,
If you want to be like the folks on the hill,
A working class hero is something to be.
A working class hero is something to be.
If you want to be a hero well just follow me,
If you want to be a hero well just follow me.

Lektor Nordskog ser gode filmer

Jeg synes synd på folk som ikke forstår at Sylvester Stallone er en av de største skuespillerne i moderne tid. Har nå sett Rocky Balboa om igjen. Dette sitatet tåler å bli gjentatt:

"The world ain't all sunshine and rainbows. It's a very mean and nasty place... and I don´t care how tough you are, it will beat you to your knees and keep you there permanently, if you let it. You, me or nobody, is gonna hit as hard as life. But ain't about how hard you hit... It's about how hard you can get hit, and keep moving forward... how much you can take, and keep moving forward. That´s how winning is done. Now, if you know what you worth, go out and get what you worth. But you gotta be willing to take the hits. And not pointing fingers saying: You ain´t what you wanna be because of him or her or anybody. Cowards do that and that ain´t you! You´re better than that!"

Sly er en stor mann.

En trist dato i dag

På denne datoen kl. 14.55 i 1942 forlot det tyske skipet D/S Donau Oslo med 532 jøder ombord. En mindre transport på 26 jøder, nok en gang med skipet Monte Rosa, forlot Oslo samme dag. På grunn av forsinkelser rakk ikke jødene fra andre deler av landet fram til Oslo før 2. Desember og senere. Dette var hovedsakelig jøder fra Trondheim, Kristiansund, Narvik og andre mindre byer. Denne gruppen jøder ble internert på Bredtvedt fengsel og deportert 25. februar, sammen med jøder fra Grini, på skipet Gotenland. Totalt ble 771 jøder deportert fra Norge. Bare 34 overlevde.

I anledning denne fryktelige hendelsen arrangerte Jødisk Museum i kveld en liten markering der det ble spilt musikk, lest dikt og holdt foredrag. Foredraget tok utgangspunkt i en av skjebnene fra denne hendelsen: Sonja Moritz som ble drept av nazistene sammen med sine to små barn. Hun ble 31 år gammel.

Jødisk Museum arrangerte nok en gang et flott og verdig arrangement. Det er en institusjon som er verdt faste besøk. Om du ikke har besøkt dem i Calmeyergaten så ta deg en tur. Anbefales!

Museets side kan besøkes her.

Kanskje vi skal holde kjeften vår og klage litt mindre?

Noen ganger blir jeg skamfull over min egen og andres klaging på detaljer som egentlig ikke betyr noe i den store sammenhengen. (Kan noen sperre Bjarne Håkon Hansen inne? Det har jeg tenkt mye på i det siste. Det var bare et lite eksempel på klaging...)

Her er en video som egentlig ikke trenger så mye kommentarer:

Lektor Nordskog spiller spill

Jeg er femti prosent sykemeldt. "Gjør ting du har lyst til" sa legen. Og det gjør jeg. Jeg leser, skriver, retter litt prøver, forbereder timer, trener litt og forsøker å bli helt frisk igjen. På lanseringsdagen for Call of Duty: Modern Warfare 2 fikk jeg spillet i posten. Nå har jeg startet på det. Bare en ting å si: folk som klager på dette spillet er noen utrolige kjedelige typer. Og plutselig ble det litt lettere å være sykemeldt.