Jeg elsker radioteater. På ipoden min har jeg tredve gig med hørespill. Det er en døende genre, men det gir jeg pokker i, et radioteater kan formidle så mye mer enn det en film kan. Uansett, min kjærlighet til radioteateret har nøret oppunder min kjærlighet til bøker. Takket være hørespillene oppdaget jeg nye forfattere. Hvorfor leser jeg Stanley G. Weinbaum? På grunn av NRK Radioteatrets dramatisering av "Lotusspiserne". Hvorfor leser jeg John Buchan? På grunn av NRK Radioteatrets dramatisering av "De 39 trinn". Hvorfor leser jeg John Wyndham? På grunn av NRK Radioteatrets dramatisering av "I trifidenes dager". Det er synd på mennesker som har vokst opp uten Radioteatret.
Et av de hørespillene jeg likte best da jeg vokste opp var "Spionen" av Michael Grundt Spang. Stykket var basert på boken av samme navn, utgitt i 1982. Den fikk en oppfølger i 1985 ved navn "Spionen som lengtet hjem". Den første boken vakte en voldsom oppsikt, men først to år etter at den ble trykket. Hvorfor? Fordi den i detalj beskriver skjebnen til en høytstående norsk embetsmann som arbeider for KGB. Denne spionen beskrives som den best plasserte muldvarp i Nord-Europas historie og forårsaker en voldsom skade for NATO. Hva skjedde i 1984? Jo, det var nå denne Treholt da...
Plutselig ble Grundt Spang tillagt nærmest synske evner og boken solgte som varme hvetebrød. Ikke rart det ble hørespill av den. Var Grundt Spang synsk? Neida, men denne merkelige forfatteren, journalisten, Høyremannen og juristen in spe hadde gode kontakter. Han visste hvordan Overvåkningspolitiet jobbet, han kan nok også ha ant at noe stort var på gang, at det virkelig fantes en storforræder på toppen av det norske betongrosa sosialdemokratiet. Uansett, boken "Spionen" er etter min mening en av de 10 beste norske kriminalromanene/spionromanene som er skrevet. Morsomt nok fikk ikke Grundt Spang Rivertonprisen for den, men i stedet for oppfølgeren, "Spionen som lengtet hjem", selv om den er svak i forhold til originalen.
Jeg hørte om igjen hørespillet "Spionen" her om dagen og fant ut at det hadde vært gøy å lese bøkene om igjen. Til min store overraskelse fantes ingen av dem i mitt bibliotek, alt jeg fant av Grundt Spang der var "Aksjon V for Vannvidd" og "Du står ved stupet". Vel vel, heldighvis har man www.antikvariat.net, der fant jeg dem for rundt 60 kroner stykket. De var i posten to dager senere og jeg satte meg til rette i lenestolen. De tålte jaggu gjensynet så det suste.
Plottet i "Spionen" er som følger: Forskeren Peter Nordheim blir invitert til middag av sin venn, USAs ambassadør i Norge. Der får han vite at CIA i Moskva har plukket opp at det finnes en dypt plassert muldvarp med kodenavn "Solsikken" i det norske systemet, som kontinuerlig sender topp hemmelige dokumenter til Moskva. En opposisjonell i Sovjetsystemet sier han har bevis for dette og ønsker å oversende det til Norge. Men CIA kan ikke ta i denne jobben, skandalen vil bli enorm hvis det viser seg å være galt. CIA kan heller ikke informere Norge ad ofisielle kanaler, "Solsikken" sitter så sentralt plassert at han øyeblikkelig ville snappe det opp og flykte. Ambassadøren trenger en nordmann som er hundre prosent pålitelig. Nordheim tar jobben og drar til Moskva.
Der får han tak i en mikrofilm og treffer dessuten den vakre balletdanserinnen Irina Kalmykova. Ingen spionroman uten farlige vakre kvinner... Men Nordheim kommer seg ikke hjem fra Moskva uten sår, hans kone Lisa dør i en eksplosjon på et hotell. Nordheim tror ikke dette er en tilfeldighet. Overvåkningspolitiet får informasjonen og starter sin etterforskning. Ganske snart faller blikket på den unge radikale statssekretæren Rognestad, som hele tiden har hatt tilgang til de dokumenter som er smuglet ut av Norge. Men er det ham som er "Solsikken"? Overvåkningspolitiet trenger fortsatt hjelp av Peter Nordheim!
Å lese Grundt Spang på åttitallet var forfriskende, her var en krimforfatter som faktisk IKKE mente at politiet var voldselskende fascister og at det var utrolig synd på forbrytere. Han mente heller ikke at folk som advarte mot diktaturet Sovjetunionen var krigshissende galninger. Han fremstilte Sovjetunionen som et diktatur som det var all grunn til å frykte. Tidligere hadde han gjort seg ferdig med dommen over voldtektsforbryteren og morderen Fredrik Fasting Torgersen i boken "Torgersensaken", en bok som bidrog til at min tro på Jens Bjørneboe ble sterkt undergravet og han hadde også angrepet KROM, som med sin evige klagesang om at forbrytere er uskyldige og uansett er den fascistiske staten mye verre, ble avkledd som det de var: naive og farlige. Grundt Spang ble ansett som reaksjonær i de politisk korrekte kretser og det forundrer meg stadig at han faktisk fikk Rivertonprisen. Grundt Spang var ikke interessert i å være lullende og politisk korrekt. Han hadde et budskap og advarte mot det han så på som forfallstendenser, både kriminalpolitisk og sikkerhetspolitisk. I ettertid er det vanskelig å være uenig med ham. De som vokste opp med å bli fortalt av lærere om hvor synd det var på voldtektsforbrytere og mordere, hvor fælt USA var med sine atomvåpen, og at nedrustning måtte skje, UANSETT HVA DET MÅTTE KOSTE, vet hva jeg mener.
Når jeg nå gjenleste bøkene var det godt å se at kvaliteten har holdt seg, men "Spionen" er helt klart den beste av de to, selv om den Le Carré-klingende tittelen på bind 2 er noe bortimot en genistrek. Man merker godt at det nok ikke var planlagt en oppfølger og at den er skrevet raskt. I oppfølgeren er Peter Nordheim en mann i førtiårene mens han i originalen er født på 1920-tallet (det nevnes at han var rundt 18 i 1944), personskildringene er flatere og enklere enn i originalen og flere av hovedpersonene har totalt skiftet utseende og språk. Men dette er skjønnhetsfeil. "Spionen" er en helstøpt og nær perfekt spionroman, "Spionen som lengtet hjem" er en verdig oppfølger. De anbefales på det varmeste og kan trenge en gjenlesning nå som det virker som om de fleste allerede har glemt den kalde krigen. Det er faktisk ikke mer enn tyve år siden russiske ICBM-raketter pekte mot Norge. Og at det fortsatt sitter mennesker i det norske statsapparatet som solgte opplysninger til kommunistene må man være svært naiv for ikke å tro.
Og dessverre er den øvrige produksjonen til Grundt Spang, dvs de rene kriminalbøkene, også aktuelle. Hadde han levd i dag og sett voldtektsakene som hjemsøker Oslo, tror jeg han ville hatt et sviende "Var det ikke det jeg sa?" klart, avlevert på syngende Mandalsdialekt.
Grundt Spang var forøvrig lillebroren til jagerflyveren Helner Grundt Spang, en av de høyest dekorerte krigsheltene på norsk side under den annen verdenskrig. Det med å skildre ubehagelig sannheter må ha ligget til familien, Helner hisset nemlig på seg sin samtid ved å skrive noen meget beske sannheter om alliert krigføring. Man blir ikke populær ved å være sann, men man blir husket med respekt. Det er da noe...
