Om Derrick og hvordan man overkommer fortiden-Et lite brev fra meg til NRK

Kjære NRK, jeg betaler min lisens med glede. Det gjør jeg fordi dere borger for kvalitet og intelligent underholdning. Jeg er født en god stund før NRK mistet sitt monopol og jeg tar ikke for hardt i når jeg sier at NRK var med på å oppdra meg. Før jeg var 16 hadde jeg sett "Heltene er trette" som mandagsfilm, "King Lear" på fjernsynsteatret på tirsdag, Dave Allen på komikveld på onsdag, "Gjensyn med Brideshead" på torsdagkvelder og sist, men ikke minst; utallige fredagskvelder var gått med til å se "Derrick".

Jeg vokste opp med mennesker rundt meg som hadde opplevd okkupasjonen, jeg lærte masse som barn om hvilket redselsregime Tyskland hadde innført i Europa. Min mor, som er født i 1930, fortalte meg om vemmelsen ved å se de grønnkledde marsjere skrålende i gatene. Faren min, som var født i 1921, fortalte om sovjetiske krigsfanger han hadde gitt mat til og om hvor utmagret og mishandlet de var. Kort sagt; jeg visste godt hva nazisme og SS var.

Hva var Derrick for mine foreldre? Var han et minne om den fryktelige okkupasjonen? Nei, han var det andre Tyskland, det nye Tyskland som hadde erstattet idiotene i uniform, Derrick var sivilisasjon og rettsstat, han var demokrati og rettferdighet, han var beviset på at Tyskland hadde vasket av seg det brune grumset. Som barn var jeg fan av "Derrick" og etterhvert som jeg ble eldre så jeg episodene om igjen og jeg ble ikke skuffet ved gjensynet; de holdt også mange år etter at det ikke eksisterte noen Detektime.

Jeg endte opp med å studere historie, nærmere bestemt det tyskerne kaller for Vergangenheitsbewältigung, den nærmeste norske oversettelsen er "Overkommelse av fortiden". Banalt sagt handler Vergangenheitsbewältigung om hvorledes et folk skal forsone seg med at deres forfedre er ansvarlige for å ha drept over femti millioner mennesker, deriblant seks millioner jødiske kvinner og menn.

Tyskland har strevet siden 1945 med å overkomme fortiden, det har kostet mye. Mange stener har blitt snudd og mye ekkelt har kommet til syne. Er tyskerne ferdige? Nei, ikke på langt nær ennå. Det at man nå slår opp at Horst Tappert var SS-mann under krigen er i Tyskland en del av denne overkommelse av fortiden. Tyskerne får gjøre dette på den måten de finner best. Men for oss som er "Derrick"-fans her i Norge er saken mye enklere. Figuren Derrick var aldri i SS, selv om både han som spilte ham var det og han som skapte ham var det. Skal Reinecker og Tappert kritiseres for å ha vært i SS? Selvsagt. Men figuren de skapte var ingen SS-mann, han var det diametralt motsatte; han hater drapet og uretten, han slutter aldri å tro på at det er mulig å finne overgriperen og drapsmannen, overlate dem til rettssystemet og gi dem deres rettferdige dom. "Derrick" er Vergangenheitsbewältigung så god som noen. Og kanskje var det å spille denne rollen Horst Tapperts måte å overkomme fortiden på?

Jeg ser i avisene at NRK nå vurderer å følge i ZDFs fotspor og fjerne serien fra norske skjermer. Jeg vet også at jeg når som helst kan se "Derrick" på DVD eller på Youtube, men det er ikke det samme som å se den på NRK!

Kjære NRK, det er mange av oss som med glede ser "Derrick" på norske tv-skjermer, vær så snille å ikke innstill sendingen av den, vi trenger fortsatt Derrick som et bilde på det andre Tyskland, det Tyskland der SS ikke har makten.

En soldats død

"Titus" Oates i Antarktis

Kaptein Lawrence Edward Grace ("Titus") Oates var født i London 17. mars 1880. Han kom fra en velstående familie og ble utdannet ved prestisjeskolen Eton før han startet på en millitær utdannelse. I dag huskes han for sin deltagelse i Scotts Sydpolekspedisjon, en deltagelse som kostet ham livet og gav ham en legendarisk plass i britisk historie.

 "Titus" som venner kalte ham, ble offiser i kavalleriet (nærmere bestemt 6. "Inniskilling" Dragoons) og med denne enheten havnet han i en av det britiske imperiets mer eller mindre kontroversielle konflikter; Boerkrigen. Der ble han alvorlig såret i benet og utmerket seg forøvrig med en veldig tross; to ganger ble han bedt om å overgi seg under en trefning i mars 1901. (Det virker som om om måneden mars var avgjørende i Oates' korte liv; han ble født i mars, nesten drept i mars og døde til slutt i mars.) Under boerkrigen fikk han også det noe underlige klengenavnet "Titus Oates", en person i britisk historie som ikke har noe godt rykte.  Imidlertid virker det ikke som om dette navnet var gitt i ondskap, det var mer en typisk vits blant offiserer og ment som en spøk, het han først Oates fikk han ta med fornavnet til sin beryktede navnbror. I den tiden han var i Antarktis ble han ofte kalt "Titus", men like gjerne bare "Soldier", soldaten. Ikke så rart dette siste, Oates var den eneste offiseren uten sjømilltær utdannelse; hos Scott dominerte marinen totalt.

Oates ble kjendis etter sin millitære innsats i Syd-Afrika, han ble innstilt til Victoria-korset og tjenestegjorde siden i Irland, India og Egypt.I 1910 ble han opptatt som medlem i Scotts ekspedisjon, han hadde på denne tiden avansert til kapteins grad.
Hos Scott fikk han ansvaret for de i dag legendariske ponniene, som skulle brukes under ekspedisjonen. Oates var spesialist på hester og kunne snart slå fast at de ponniene som Scott hadde kjøpt var nærmest ubrukelige. De hadde ringorm, var halte, for gamle, underernærte og skabbete.

Her må vi stoppe litt opp og forsøke å forstå for det første hvorfor det i det hele tatt var ponnier i den britiske ekspedisjonen og for det andre hvorfor de var i slik dårlig forfatning. Det hadde seg nemlig slik at Shackelton, Scotts konkurrent og mannen som hadde gått til 88 grader syd noen år i forveien, hadde hatt stort hell med sibirske ponnier; de var vant til streng kulde og var ufattelig seige. Scott mente at empirien her var på hans side. Men hvorfor var hestene da i så dårlig forfatning hvis Scott la slik vekt på deres deltagelse? 1. Scott hadde ikke greie på hester. 2. Scott delegerte ansvar på en særdeles svak måte. Han overlot innkjøpet av sibirske ponnier til Cecil Meares, som var spesialist på hunder og slett ikke visste noe om hester. 

Cecil Meares, hundekjører

Dette hadde han fortalt til Scott, men denne brydde seg ikke noe særlig om denne opplysningen. Da Oates skulle inspisere hestene ble han sjokkert og formidlet hestenes elendige tilstand til Scott. Fra Scott møtte han ingen forståelse. Dette ser i det hele tatt ut til å ha vært et av Scotts underlige karaktertrekk; han virker i ettertid som en person med manglende evne til å lytte og i det hele tatt forstå andre menneskers fagkunnskaper. Dette karaktertrekket som i en vanlig situasjon ville vært irriterende eller kanskje bare sjenerende ble i Antarktis til en fatal feil som til slutt var medvirkende til fem menneskers død.

Et berømt eksempel på Scotts feil som leder er historien om "One Ton Depot". I februar hadde ekspedisjonen lagt ut depoter som skulle brukes ved hjemferden et år etterpå. Ponniene ble syke og frostskadet. Oates foreslo å tvinge dem fremover og bruke dem som mat etterhvert som de måtte avlives. Humanisten og dyrevennen Scott nektet og snudde. Dette førte til at depotet ble lagt på 79° 29′ S, nesten femti kilometer lengre nord enn planlagt. Ponniene måtte uansett avlives på veien hjem. Det er viktig å huske at Oates var like stor dyrevenn som Scott, hestenes lidelser gikk fryktelig inn på ham (i parantes bemerket; er det ikke underlig hvor store dyrevenner britene historisk sett har vært?), men det forhindret ham ikke i å tenke klart. Ved siden av Scott fremstår Oates som den nøkterne soldaten, en mann som visste hva som måtte gjøres, men ble hindret i dette av sin overordnede. Og her er vi kanskje ved kjernen; en soldat lyster ordre, det er hele grunnlaget for hans eksistens. Det å opponere mot Scott, "The Owner" som han ble omtalt som de andre deltagerne på ekspedisjonen, var utenkelig for Oates. Han handlet slik sett som en god soldat; han gav beskjed om det han mente var galt, men tanken på åpent opprør har nok aldri streifet ham. Han bet tennene sammen og adlød.

Scott og hans menn ved Amundsens telt på 90 grader syd. Bildet kunne hett "Nederlag"

Men Oates viste seg like seig i Antarktis som i Syd-Afrika. Han var en del av ekspedisjonen som startet i september 1911 og slet seg fremover sammen med de andre mennene. Etterhvert som de kom nærmere sendte Scott to grupper tilbake til basen (dette var en del av planen) og 3. januar 1912, var det kun Scott, Edward Wilson, Edgar Evans, Henry "Birdie" Bowers og Oates igjen.

Disse fem skulle gjøre det siste fremstøtet mot verdens sydligste punkt. De kunne ikke vite at dette punktet allerede var erobret 14 dager i forveien av Roald Amundsen. Britene befant seg ved 87 grader sydlig bredde da de startet på den siste etappen. De nådde polpunktet 18. januar 1912. Det de fant var et norsk telt, et norsk flagg og et brev til Scott, undertegnet Roald Amundsen. Hva må de fem ha følt der de stod og skjønte at de var slått med nesten en måned? Jeg tror ikke det er mulig å forstille seg den skuffelsen, år med planlegging, måneder med fryktelig fysisk slit og smerte og så dette; slått med fire uker av en nordmann med sleder og bikkjer. Men, de hadde ikke noe annet valg enn å fortsette som om intet var forandret. De satte opp Union Jack og startet på hjemferden. De hadde klart seg frem til målet i fryktelig kulde og umenneskelig slit, nå skulle de hjem. Som vi vet så klarte de ikke det.

Mange faktorer gjorde at de fem ikke klarte seg. De hadde en feilaktig og mangelfull diett (dette gav dem alle skjørbuk), kulden (som var langt verre enn den skulle ha vært en normal antarktisk sommer) gjorde at de sultet (de forbrant rundt 9000 kalorier om dagen, men spiste kun rundt 5000 kalorier), depotene var vanskelige å finne (de var dårlig merket i forhold til Amundsens depoter), brennstoffet var feilaktig lagret slik at det fordampet (Scott var advart mot at brennstoffbeholderne ikke fungerte, men hørte ikke) og sleden var altfor tung. Edgar Evans døde først, på 17. februar. Skal man tro Scotts dagbok var Oates på denne tiden svært nedbrutt. 5. mars skriver han:"Oates' feet are in a wretched condition... The poor soldier is very nearly done." Oates hadde som tidligere nevnt fått en alvorlig skade under Boerkrigen, den hadde blant annet ført til at den ene foten var kortere enn den andre. Denne gamle krigsskaden gjorde nå marsjen til et helvete for ham.

Oates var ingen idiot. Han visste at skulle de overleve måtte de gå 14 km hver dag. Med ham på slep ville de ikke ha en sjanse til å klare det. At han sinket dem er det ingen tvil om, de tre andre var også svært redusert og noen ganger klarte de ikke å gå 5 km om dagen en gang. Det forferdelige været og matmangelen var ille nok, om de ikke også skulle slepe etter seg en døende mann. Han ba de andre om å etterlate ham og gå videre. De tre andre nektet, deres æresfølelse forbød dem noe slikt; det ville vært drap.  16. mars, dagen før sin 32. bursdag, må Oates ha bestemt seg for å handle på egen hånd. Han kom seg med mye møye ut av soveposen sin og sa de ordene som alle britiske skolebarn skulle memorere i generasjoner etterpå: "I am just going outside and may be some time."  Deretter krøp han ut av teltet. Scott skrev i dagboken sin: "We knew that poor Oates was walking to his death, but though we tried to dissuade him, we knew it was the act of a brave man and an English gentleman" Oates krabbet ut i snestorm og førti minusgrader, han kan ikke ha levet lenge der ute i det hvite infernoet.

"A very gallant gentleman", maleri av J.C. Dollman

Hans offer var nobelt og stort, men det spilte ingen rolle for ekspedisjonen; de tre gjenværende medlemmer, Scott, Wilson og Bowers, klarte å gå ytterligere 3 mil nordover, men der var det slutt. De døde i soveposene sine, 18 km fra "One Ton Depot", depotet som ville ha reddet dem om Scott hadde hørt på Oates et år i forveien.

De tre likene ble funnet i november 1912 av en redningsekspedisjon fra Scotts base (der blant annet nordmannen Trygve Gran var med) og det ble reist et monument på stedet. Scotts dagbok avslørte historien om Oates' offerhandling og det ble søkt etter hans lik. De fant ingenting, men reiste en varde der de antok at han må ha vandret ut i intetheten. På varden reiste de et kors der de skrev:

"Hereabouts died a very gallant gentleman, Captain L. E. G. Oates, of the Inniskilling Dragoons. In March 1912, returning from the Pole, he walked willingly to his death in a blizzard, to try and save his comrades, beset by hardships."

Kanskje gjorde det ikke noe at liket til Kaptein Oates aldri ble funnet. Bryr en soldat seg om hvor han faller?

(Et utdrag fra serien "The Last Place on Earth". Dette er episoden der Oates ofrer seg. Spol frem til ca 5 minutter. Legg merke til at i denne fremstillingen, som er meget anti-heroisk og meget anti-Scott, er ordene "I am just going outside and may be some time." byttet ut med "Call of nature, Birdie" )

Litteratur: 

Boken "Captain Oates-Soldier and Explorer" av Sue Limb og Patrick Cordingley anbefales.






 

Hvordan historie skrives om

Det er over 100 år siden Robert Falcon Scott og hans menn drog hjem fra det sydligste punkt på vår klode. Han hadde nådd sitt mål, men Roald Amundsen og hans fire ledsagere hadde vært der før ham, faktisk hele fire uker før. Dessuten,  prisen å betale ble for Scott altfor høy; han og alle hans menn døde. Scott ble slått av Amundsen, men han kunne noe Amundsen ikke kunne; han kunne skrive og skrive det gjorde han så godt at da dagboken hans ble offentliggjort var det Scott som ble den store tragiske helten i historien om Antarktis; Amundsens bedrift bleknet liksom litt i forhold til Scotts ultimate offer. Myten vokste og historien om de fem britene som fant sin død så langt hjemmefra ble til pensum for generasjoner av britiske skolebarn og det stoffet kunst lages av hos dem som sysler med slikt. Etterhvert ruvet Scott i britisk historie som et fjernt mektig forbilde, en far som personifiserte alle britiske dyder. Som vi vet; i slike situasjoner vil før eller siden noen gjøre opprør mot far.

 Robert Falcon Scott i uniform (1905)

Og det skjedde; på syttitallet startet revisjonen av historien om Scott. Den som ledet an var briten Roland Huntford hvis fiendlighet mot Scott er legendarisk. Da Huntford var ferdig med å riste sitt bytte var det et sørgelig kadaver tilbake; Scott festet seg nå i publikums bevissthet som en arrogant, uvitende og klossete snobb som hadde ledet sine menn inn i døden på grunn av dårlig planlegging og rent ut sagt nonchelant holdning til fakta. Huntford holdt frem Amundsen som idealet; han baserte ekspedisjonen på empiri, erfaring samlet hos inuittene og gjorde det som var praktisk; ski og hunder. Scott fremstod nå som en farlig idiot som ville bruke motorsleder og ponnier for å komme til Sydpolen. Han døde 18 km fra et depot med ett tonn mat og forsyninger. Og, sa Huntford, dette depotet var blitt liggende der det ble fordi Scott var så udugelig, året før hadde han dumpet forsyningene der fordi han følte så med ponniene som drog utstyret. Lawrence Oates (med tilnavnet "Soldier" og som året etter skulle delta i ekspedisjonen sydover og slik kom til å finne sin død) hadde sagt at ponniene var for skadet til at de allikevel kunne overleve, bedre å drive dem videre og så skyte dem når de ikke kunne gå mer, mente han. "Nei", sa Scott, "vi snur". De så gjorde og ponniene måtte skytes på vei hjem. Hadde Scott pisket hestene videre og så dumpet forsyningene der de ikke klarte mer ville han sansynligvis ha overlevd sin halsløse ekspedisjon sydover. Dette i sterk kontrast til Amundsen, som pisket hundene så blodet fløt. "Det var som å piske mitt eget blod", sa Amundsen, "men heller dem enn meg."

Scotts ponnier


Er det slik at alle autoritetsfigurer og idealer må rives ned og kritisereres? Må alle generasjoner gjøre dette? Ganske sikkert, men det er mulig at det finnes en annen og mer fruktbar innfallsvinkel. Det er blitt fremholdt at kanskje er det ikke selv synet på Scott som har endret seg; det er mulig at Huntfords generasjon så på Scott og ikke så noe annet enn det deres besteforeldre hadde sett. Det var bare det at de ikke likte det de så. Edwardianerne dyrket det å dø for en stor sak, de hadde ingen problemer med å hylle en mann som egentlig ikke oppnådde noe som helst; han hadde dødd for en stor sak (Union Jack, Imperiet, Kongen etc) og var dermed per definisjon en beundringsverdig og tragisk helt. Huntfords generasjon derimot levde i en verden der to katastrofale kriger var blitt utkjempet og som hele tiden befant seg på randen av kjernefysisk utslettelse; det de så når de så på Scott var en dust som hadde dødd uten noe som helst formål; et arrogant fjols som tok med seg fire menn i døden for ingenting. Blod er mer dyrebart i vår verden enn i den edwardianske; vi har mistet så mye av det.


Imperiet skal bygges!

På 2000-tallet kom det en reaksjon på Huntfords syn og revisjonen av revisjonen startet. Det var særlig Susan Solomon som stod for dette. Grundig og metodisk viste hun at Scott nok hadde hatt store feil som leder og planlegger, men at særlig det uallminnelig strenge været den antarktiske sommeren 1911/12 hadde gjort utslaget og ført til britenes død. Scotts dagbok er full av undring over kulden; temperaturene stemte overhodet ikke med hvordan en antarktisk sommer skulle være og ganske riktig, sier Solomon, sommeren var helt ekstrem og det finnes meterologiske data som bekrefter dette hinsides enhver tvil. Derfor døde Scott og hans menn; planleggingen og utstyret deres kunne ikke måle seg med Amundsens, og de kunne aldri kommet til Sydpolen før ham, men de ville ha overlevd om det hadde vært en normal sommer.  Ja, hvem vet...


Uansett hvordan man snur og vender på det; er man opptatt av polarhistorie så blir man aldri ferdig med de fem som døde på veien hjem. Og uansett hva man måtte mene om Scott og hans lederevner så betalte han den ultimate pris for sine valg. Og han var ingen feiging. Kanskje det er enda en ting som skiller oss fra edwardianerne; vi har sympati for feigingene; de som løper sin vei og ikke tar ansvar, edvardianerne hadde ikke det. De overså ting som dårlig planlegging og mangelfullt lederskap så lenge motet var der. I dag ser vi anderledes på det; mot er ikke nødvendigvis en god egenskap hos oss, det er det å overleve vi beundrer. Kanskje hadde edwardianerne sett ned på oss?

Sagaen om Peter Nordheim

Jeg elsker radioteater. På ipoden min har jeg tredve gig med hørespill. Det er en døende genre, men det gir jeg pokker i, et radioteater kan formidle så mye mer enn det en film kan. Uansett, min kjærlighet til radioteateret har nøret oppunder min kjærlighet til bøker. Takket være hørespillene oppdaget jeg nye forfattere. Hvorfor leser jeg Stanley G. Weinbaum? På grunn av NRK Radioteatrets dramatisering av "Lotusspiserne". Hvorfor leser jeg John Buchan? På grunn av NRK Radioteatrets dramatisering av "De 39 trinn". Hvorfor leser jeg John Wyndham? På grunn av NRK Radioteatrets dramatisering av "I trifidenes dager". Det er synd på mennesker som har vokst opp uten Radioteatret.

Et av de hørespillene jeg likte best da jeg vokste opp var "Spionen" av Michael Grundt Spang. Stykket var basert på boken av samme navn, utgitt i 1982. Den fikk en oppfølger i 1985 ved navn "Spionen som lengtet hjem". Den første boken vakte en voldsom oppsikt, men først to år etter at den ble trykket. Hvorfor? Fordi den i detalj beskriver skjebnen til en høytstående norsk embetsmann som arbeider for KGB. Denne spionen beskrives som den best plasserte muldvarp i Nord-Europas historie og forårsaker en voldsom skade for NATO. Hva skjedde i 1984? Jo, det var nå denne Treholt da...

Grundt Spang

Plutselig ble Grundt Spang tillagt nærmest synske evner og boken solgte som varme hvetebrød. Ikke rart det ble hørespill av den. Var Grundt Spang synsk? Neida, men denne merkelige forfatteren, journalisten, Høyremannen og juristen in spe hadde gode kontakter. Han visste hvordan Overvåkningspolitiet jobbet, han kan nok også ha ant at noe stort var på gang, at det virkelig fantes en storforræder på toppen av det norske betongrosa sosialdemokratiet. Uansett, boken "Spionen" er etter min mening en av de 10 beste norske kriminalromanene/spionromanene som er skrevet. Morsomt nok fikk ikke Grundt Spang Rivertonprisen for den, men i stedet for oppfølgeren, "Spionen som lengtet hjem", selv om den er svak i forhold til originalen.

Jeg hørte om igjen hørespillet "Spionen" her om dagen og fant ut at det hadde vært gøy å lese bøkene om igjen. Til min store overraskelse fantes ingen av dem i mitt bibliotek, alt jeg fant av Grundt Spang der var "Aksjon V for Vannvidd" og "Du står ved stupet". Vel vel, heldighvis har man www.antikvariat.net, der fant jeg dem for rundt 60 kroner stykket. De var i posten to dager senere og jeg satte meg til rette i lenestolen. De tålte jaggu gjensynet så det suste.

Plottet i "Spionen" er som følger: Forskeren Peter Nordheim blir invitert til middag av sin venn, USAs ambassadør i Norge. Der får han vite at CIA i Moskva har plukket opp at det finnes en dypt plassert muldvarp med kodenavn "Solsikken" i det norske systemet, som kontinuerlig sender topp hemmelige dokumenter til Moskva. En opposisjonell i Sovjetsystemet sier han har bevis for dette og ønsker å oversende det til Norge. Men CIA kan ikke ta i denne jobben, skandalen vil bli enorm hvis det viser seg å være galt. CIA kan heller ikke informere Norge ad ofisielle kanaler, "Solsikken" sitter så sentralt plassert at han øyeblikkelig ville snappe det opp og flykte. Ambassadøren trenger en nordmann som er hundre prosent pålitelig. Nordheim tar jobben og drar til Moskva.

Der får han tak i en mikrofilm og treffer dessuten den vakre balletdanserinnen Irina Kalmykova. Ingen spionroman uten farlige vakre kvinner... Men Nordheim kommer seg ikke hjem fra Moskva uten sår, hans kone Lisa dør i en eksplosjon på et hotell. Nordheim tror ikke dette er en tilfeldighet. Overvåkningspolitiet får informasjonen og starter sin etterforskning. Ganske snart faller blikket på den unge radikale statssekretæren Rognestad, som hele tiden har hatt tilgang til de dokumenter som er smuglet ut av Norge. Men er det ham som er "Solsikken"? Overvåkningspolitiet trenger fortsatt hjelp av Peter Nordheim!


Å lese Grundt Spang på åttitallet var forfriskende, her var en krimforfatter som faktisk IKKE mente at politiet var voldselskende fascister og at det var utrolig synd på forbrytere. Han mente heller ikke at folk som advarte mot diktaturet Sovjetunionen var krigshissende galninger. Han fremstilte Sovjetunionen som et diktatur som det var all grunn til å frykte. Tidligere hadde han gjort seg ferdig med dommen over voldtektsforbryteren og morderen Fredrik Fasting Torgersen i boken "Torgersensaken", en bok som bidrog til at min tro på Jens Bjørneboe ble sterkt undergravet og han hadde også angrepet KROM, som med sin evige klagesang om at forbrytere er uskyldige og uansett er den fascistiske staten mye verre, ble avkledd som det de var: naive og farlige. Grundt Spang ble ansett som reaksjonær i de politisk korrekte kretser og det forundrer meg stadig at han faktisk fikk Rivertonprisen. Grundt Spang var ikke interessert i å være lullende og politisk korrekt. Han hadde et budskap og advarte mot det han så på som forfallstendenser, både kriminalpolitisk og sikkerhetspolitisk. I ettertid er det vanskelig å være uenig med ham. De som vokste opp med å bli fortalt av lærere om hvor synd det var på voldtektsforbrytere og mordere, hvor fælt USA var med sine atomvåpen, og at nedrustning måtte skje, UANSETT HVA DET MÅTTE KOSTE, vet hva jeg mener.

Når jeg nå gjenleste bøkene var det godt å se at kvaliteten har holdt seg, men "Spionen" er helt klart den beste av de to, selv om den Le Carré-klingende tittelen på bind 2 er noe bortimot en genistrek. Man merker godt at det nok ikke var planlagt en oppfølger og at den er skrevet raskt. I oppfølgeren er Peter Nordheim en mann i førtiårene mens han i originalen er født på 1920-tallet (det nevnes at han var rundt 18 i 1944), personskildringene er flatere og enklere enn i originalen og flere av hovedpersonene har totalt skiftet utseende og språk. Men dette er skjønnhetsfeil. "Spionen" er en helstøpt og nær perfekt spionroman, "Spionen som lengtet hjem" er en verdig oppfølger. De anbefales på det varmeste og kan trenge en gjenlesning nå som det virker som om de fleste allerede har glemt den kalde krigen. Det er faktisk ikke mer enn tyve år siden russiske ICBM-raketter pekte mot Norge. Og at det fortsatt sitter mennesker i det norske statsapparatet som solgte opplysninger til kommunistene må man være svært naiv for ikke å tro.

Og dessverre er den øvrige produksjonen til Grundt Spang, dvs de rene kriminalbøkene, også aktuelle. Hadde han levd i dag og sett voldtektsakene som hjemsøker Oslo, tror jeg han ville hatt et sviende "Var det ikke det jeg sa?" klart, avlevert på syngende Mandalsdialekt.

Grundt Spang var forøvrig lillebroren til jagerflyveren Helner Grundt Spang, en av de høyest dekorerte krigsheltene på norsk side under den annen verdenskrig. Det med å skildre ubehagelig sannheter må ha ligget til familien, Helner hisset nemlig på seg sin samtid ved å skrive noen meget beske sannheter om alliert krigføring. Man blir ikke populær ved å være sann, men man blir husket med respekt. Det er da noe...

The Hour er ferdigsett.

Etter å ha snappet opp at britene angivelig hadde laget sin versjon av Mad Men, og kalt den The Hour, fant jeg ut at det var på tide å varme opp harddiskspilleren.

Serien er helt ny, satser friskt og har fått blandede kritikker. Som den fordomsfrie mannen jeg er, leste jeg ikke kritikkene før jeg så serien.
Den er på fire episoder på ca en time hver.



Plot: Vi følger en gruppe journalister i BBC før og under Suez-krisen i 1956. Journalistene er unge og idealistiske og rasende på den såkalte "14-dagers-regelen" som på den tiden styrte hva som var mulig å ta opp i mediene. Regelen gikk kort og godt ut på at man i medier ikke kunne diskutere ting som var tatt opp i Underhuset før det var gått fjorten dager. Blir ikke mye spenstig tv av sånt...

Suez-krisen har blitt brukt med stort kunstnerisk hell i film og tv før, for å illustrere britisk historie i det tyvende århundret, blant annet i mesterverket Ploughman´s lunch fra 1983. I Ploughman`s lunch vises det hvordan man under Falklandskrigen i 1983 omskrev historien om Suez for å få hendelsen til å passe inn i den politiske agendaen landets elite hadde på denne tiden.


Hvorfor er Suez så interessant? Kanskje særlig fordi hendelsen så tydelig viste at det alle mistenkte var sant; det britiske imperiet var dødt, solen hadde virkelig gått ned, fremtiden tilhørte amerikanere og russere. Suez-krisen er på ingen måte ferdigbehandlet og det skulle derfor være mer enn nok stoff til å lage en topp tv-serie av dette.

Skaperne av serien har prøvd å lage et sterkt emosjonelt drama om "modern times", forhold mellom kjønnene i en overgangsperiode, moderne mediers makt og Storbritannias falmende maktbasis etter den annen verdenskrig.

Dette lykkes bare til en viss grad. Selv om personene er interessante og 1956-verden for en gangs skyld ser ekte ut; personene har ikke kritthvite tenner og klærene ser faktisk ut som om noen går i dem, så sliter den med enkelte ting. The Telegraph skrev om den:"an exercise in upbraiding the past for failing to live up to the politically correct ideals of the 21st century" og her er vi ved puddelens kjerne; serien blir nok en bebreidelse overfor de slemme maktmenneskene som styrte før. Hovedpersonene blir som "oss", moderne mennesker (hva nå det måtte bety) som er fortvilet over dumheten, maktmisbruket og ondskapen de ser rundt seg. Når man i tillegg hiver med en konspirasjonsteori nærmest hentet fra nyhetsspeilet.no (de sinnsykes eget nettsted i Norge) så blir det for platt.

Men den er allikevel verdt å se hvis du elsker femtitallet og tiårets særegne klesstil og design. Dét fikk skaperne av serien i alle fall til.

"Magdalena var så svart og hadde store hender"

I bydelen Lichtenberg øst i Berlin, omtrent 15 minutter fra Alexanderplatz med U-Bahn møtes de fire gatene Ruschestrasse, Normanenstrasse, Frankfurter Allee og Magdalenenstrasse. Området mellom disse gatene var på ca 2 kvadratkilometer og noe over førti bygninger befant seg der. Institusjonen som holdt til der gikk under mange navn; "Firmaet", "MfS", eller "Magdalena". Hatet barn har mange navn. I dag kjenner vi institusjonen best under navnet "Stasi".

Stasisentralen ved Magdalenenstrasse var nervesenteret i DDRs spionasjenettverk. Derfra styrte man agentene som ødela Willy Brandts karriere, der registrerte man fru Olsen fra Norge som var på ferie i Rostock, der registerte man samtaler med utenlandske borgere som kunne bli informanter for SED-regimet, der øvde man seg på å terrorisere østtyske borgere slik at de ble lydige.

Av Stasis 91 000 medlemmer arbeidet 7000 i sentralen i Berlin-Lichtenberg, til sammenligning hadde Gestapo kun 50 000 ansatte. (I DDR bodde det ca 16 millioner mennesker, i Nazi-Tyskland før krigen var tallet 70 millioner.) Hver dag gikk gikk altså tusenvis av byråkrater ut og inn av sentralen i Øst-Berlin. Det de drev med ville for en utenforstående se ut som kjedelig byråkratisk arbeid og slik ble de sikkert også opplevd. For dem som var gjenstand for stasibyråkratenes arbeid så det imidlertid anderledes ut, papirene som ble flyttet frem og tilbake dreide seg om tortur, terror og trakassering.

Vanlige DDR-borgere visste nok ikke nøyaktig hva som skjedde inne i sentralen men såpass visste de at stedet ble skydd. "Alle" visste hvorfor det var sperringer rundt kvartalet og hvorfor biler fra de engelske, amerikanske og franske okkupasjonsonene i Vest-Berlin med jevne mellomrom (dette skjedde i henhold til firemaktersavtalen og det drev kommunistregimet i DDR til vanvidd) kjørte sakte opp og ned Frankfurter Allee; det som var i Stasisentralen var ikke for vanlige dødelige, sånn var det bare.

Man sa til vanlig i DDR at var man i selskap med fem andre så var garantert en av de som var til stede i rommet forbundet med Stasi på en eller annen måte, DDR-borgerne visste godt at man måtte passe kjeften sin. Ingenting var verre enn å havne i klørne på "Firmaet". Selv om Sentralen ikke var det stedet man ble plassert som fange (det var i Untersuchungsgefängnins Hohenschönhausen noen trikkestopp lenger unna) var Sentralen omgitt av en mørk aura i folks bevissthet. Det er klart at dette unevnelige maktsentrum måtte nevnes på en eller annen måte og som alltid fant ordene en vei. DDRs borgere var gode når det gjaldt kode og halvkvedete viser og det som for en vestlig borger så ut som et uskyldig stykke kunst om et prosaisk emne kunne for en østtysker være den salteste satire.

Ett eksempel er Bettina Wegners sang om "Magdalena". Hører man sangen handler den tilsynelatende om en "maneater" av dimensjoner hvis "kyss kan drepe" og som alltid må forbruke menn om og om igjen mens "hun tror hun blir gal". Wegner introduserer den med ordene "Meine Freundin; Magdalena". Men sangen handler ikke om noen kvinne ved det navnet; den handler om Stasi og Stasisentralen som holdt til i MAGDALENENstrasse. Bettina Wegner visste godt at alle tilhørerne i salen skjønte hva hun sang om. Det var slik man måtte gjøre det i DDR; kritikk av den herskende klasse måtte gjøres kamuflert og i kode. I østblokken betød det faktisk enormt hva kunstnere sa, skrev, sang og skapte, deres kunst var avgjørende for deres medborgeres liv. Når Bettina Wegner sang kunne enkeltmennesket tenke: "i salen rundt meg skjønner alle hva denne sangen handler om; vi er forent i kunnskap om det grusomme hun synger om". Kulturen betød noe.

Mange år er gått, Stasisentalen er i dag full av turister som går gjespende og ser på de små grå mennenes kontorer og håpløst utdaterte tekniske innretninger. Det virker så gammeldags og fjernt og man glemmer hvordan disse bygningene utstrålte mørke og kulde for få år siden. Da kan man høre på Wegners sang; den er fortsatt full av redsel og håpløshet. Den forteller om en tid da sannheten måtte hviskes, en tid da "DE" var overalt og når som helst kunne gjøre ting med deg som du aldri noensinne ville komme over. Som Wegner sier i siste vers: "vier Tage überlebt man mit ihr nie", man overlever ikke fire dager med Magdalena...



Magdalena war so schwarz
und hatte große Hände
wen sie liebte
streichelte sie in die Wände
weiß und kalkig ward ihr Liebster endlich noch
dabei liebte Magdalena jeden doch.
Magdalena

Tausend Leben hat sie wohl
zu Tod gedrückt
manchmal glaubt sie selbst
sie wird verrückt
weil sie immer wieder lieben muß
dabei tötet jeden schon ihr Kuß.
Magdalena

Ach, die langen Haare gehen bis zum Knie
doch vier Tage überlebt man mit ihr nie.
nimm nie ihre Hand, die sie dir gibt
ach, sonst hat dich Magdalena totgeliebt.
Magdalena

DDR igjen

Sosialismen seirer


Lenge siden forrige blogginnlegg. Det spiller heldigvis ingen rolle siden nesten ingen leser denne bloggen allikvel. Jeg skriver jo først og fremst for meg selv, privat vås og sære interesser er jo hovedemnene for denne bloggen. Det er nok min lodd å skrive for de (ytterst) få. Nok om det.

Siden sist har jeg selvsagt lest mer om den mest fascinerende staten av dem alle, nemlig DDR. Det er mulig at det ikke er helt normalt å ha en ikke-eksisterende totalitær stat som hobby, men det får nå være. Staten er fascinerende av flere grunner:

1. Den var så liten (rundt 16 millioner innbyggere i 1989) at det faktisk er lett å få oversikt over store deler av den, særlig den bittelille herskerkasten, eller "det innerste parti" som George Orwell antagelig ville ha kalt den.

2. Ved siden av Ungarn var DDR det eneste landet med en ikke-slavisk befolkning som havnet i den sovjetiske okkupasjonssfæren.

3. DDR var fire år før sin grunnleggelse en del av Det Tredje Riket. Dets innbyggere ble i årene 1933-45 fortalt daglig at de tilhørte den overlegne rasen, de kulturskapende supermenneskene som skulle styre verden, hva mer var; det var deres uavendelige skjebne. De lærte at slavere i allminnelighet og russere i særdeleshet var "sumpmennesker", medlemmer av en underlegen rase hvis skjebne det var å bli så godt som utryddet. De få som skulle få fortsette å leve, skulle være ydmyke slaver for sine ariske herrer. Etter 1945 måtte den jevne tysker hvis ulykke det var å bo i den østlige delen av Tyskland, innse at HAN nå faktisk var totalt dominert av nettopp disse "slaviske sumpmenneskene". Ironisk nok ble DDR nettopp det landet innen Warszawa-pakten som mer enn noe idoliserte Sovetunionen. "Å lære av Sovjetmenneskene betyr å lære å seire" sa man i DDR. Hitler og NSDAP ble erstattet av Sovjetunionen og SED.
Russere er store og snille

Det siste punktet må ha gjort DDR til en schizofren stat. På den ene siden; doktrinen om at tyskere er overlegne russere, på den annen side; vissheten om at russerne nå var herrer på tysk jord, at de ikke bare hadde smadret den tyske hær, men tatt landet med vold og nå var herskere der i uoverskuelig fremtid. Hva kan dette ha ført til?

DDR var et land født i en orgie av ødeleggelse, voldtekter og etnisk rensing. Nazistenes "vi-overgir-oss-aldri"-tenkning gjorde at russerne kjempet seg frem med store tap i 1945. Ødeleggelsene var nærmest ufattelige og de ble ikke bedre av britiske og amerikanske bombetokt. I kjølvannet av sovjetiske styrkers fremrykning fulgte massevoldtekter og drap på sivile. Et anslag over antall voldtekter? Kanskje 2 millioner i tiden før og etter okkupasjonen.

Øst-Tyskland, som først het SBZ og siden ble DDR, var opprinnelig ikke "øst" i det hele tatt, det var "Midt-Tyskland". Det opprinnelige østligste området i Tyskland ble etter krigen til den vestlige delen av Polen. Millioner av fordrevne havnet nå i SBZ, den sovjetiske okkupasjonssonen. Utallige familieskjebner, revet opp med røttene, plassert i et område de ikke hadde noe forhold til. Dette gjaldt like mye den prøyssiske junkeren som den prøyssiske løsarbeideren; de mistet landområdene sine på grunn av nazismens forbrytelser.

Området ble grundig plyndret av Sovjetunionen; fabrikker, hus, jernbaneskinner etc ble rett og slett demontert og sendt til USSR.

Ut av dette kaoset skulle etterhvert en ny stat vokse frem; DDR, sosialismen på tysk jord. Det nye regimet ble forvaltet av SED, det østtyske kommunistpartiet, som styrte ved hjelp av russiske bajonetter. Hva skulle de 18 millionene i landet gjøre? De visste at Sovjetunionen var der for å bli. De visste at de hadde tapt og nå måtte innfinne seg med situasjonen. Som de fleste mennesker ville ha gjort så innfant de seg med situasjonen og så fremover.
På tide med fred og oppbygging



På tysk har man et ord som beskriver rasisme på en særdeles kraftig måte: "Rassenwahn". På norsk skulle det bli noe slikt som "rasevanvidd". Og det rasevanviddet som hadde hersket i Tyskland i årene 1933 til 1945 forsvant selvsagt ikke, det sier seg selv.

Hva ble igjen av nazistenes galskap, av forestillingen om de utvalgte ariere som var overlegne i forhold til slavere? Man ser selvsagt for seg at DDR, den selverklærte anti-fascistiske staten, luket vekk alt som smakte av gamle ideer, men nei. Det sier seg selv at noe må ha overlevd.

Min forundring var stor da jeg første gang leste om hvordan rasisme og hat i forhold til Sovjetunionen av og til kom til uttrykk blant DDR-borgere. DDR etterlot seg et enormt statistisk materiale, det var en nærmest syklig trang til å undersøke hva borgerene til enhver tid mente, det var ikke bare Stasi som drev med slikt. SED-ledelsen visste at de ikke hadde støtte i folket og de ville ha det dokumentert slik at de kunne gjøre noe med det.

Omm vi roter i materialet finner vi ut for eksempel følgende episode: Under en visning av filmen "Blokade" (en film om sovjetisk heltemot overfor fascistisk okkupasjon) applauderte medlemmer av Freie Deutsche Jugend (kommunistregimets ungdomsorganisasjon) når sovjetere på lerretet ble drept eller torturert og ropte "Hurra!" når Hitler viste seg. Russiske ungdommer som var på besøk under filmvisningen ble kalt "Russiske svin!". Dette skjedde uten at noen FDJ-ledere eller SED-ledere, som var i lokalet, reagerte. Det finnes mange slike episoder i DDRs historie.

Man innbiller seg at diktaturer alltid har full kontroll og at borgerne i det alltid skjelver av frykt for hva som kan skje om de kommer med den minste mishagsytring om regimet. Dette blir for enkelt. I et diktatur MÅ det være trykkventiler, man må tillate en viss mulighet for å kunne gjøre noe som ikke er ansett som politisk korrekt. Og i DDR, landet som forgudet Sovjetunionen og var dets lydigste vassallstat, kunne altså slike ting skje som at det gamle rasevanviddet våknet til live igjen.

Dertil kom Tysklands spesielle historie. De tretten årene under hakekorset hadde etterlatt seg noe i DDR som ikke ble bekjempet på den rette måte. Det som i Vest-Tyskland sakte men sikkert ble behandlet i et stadig mer demokratisk samfunn (en prosess som tyskerene kaller Vergangenheitsbewältigung; overkommelse av fortiden) ble i Øst-Tyskland fortrengt og således gitt muligheten til å overvintre.

Mens Vest-Tyskland utbetalte enorme krigserstatninger, gjennomførte store og smertefulle diskusjoner om sin egen fortid og ikke tillot seg selv å glemme hva som hadde skjedd valgte DDR en helt annen vei. Landet var anti-fascistisk, det var den tyske overklassen som hadde latt fascistene gjøre jobben med utryddelse og verdenserobring. Det angikk ikke DDR, landet var sosialistisk og uten skyld for det som hadde skjedd. Sovjetunionen hadde befridd øst-tyskerne fra nazismen og nå gjaldt det å bygge den ærerike kommunistiske fremtid. I DDR prediket man én sann lære og det som ikke passet inn ble ikke snakket om. Minnene om det tredje riket ble ikke bearbeidet men fortrengt. Man tillot fyllerør og ungdommelig pøbeloppførsel som nevnt ovenfor men lot det være med det. Vi kan nok regne med at de ungdommene som oppførte seg utilbørlig i eksemplet jeg nevnte vokste opp til borgere som innordnet seg og levde konforme liv. Man holdt kjeft, gikk på jobb og pratet regimet etter munnen. En nasjonal og kollektiv fortrengning skjedde i landet.

En leopard mister ikke flekkene sine. Dette ble selvsagt ekstra tydelig i 1989 da regimet falt. I årevis hadde SED-regimet fortalt sitt folk at de skulle være anti-fascister og at DDR var negasjonen av alt nazismen hadde vært. Hos enkelte grupperinger i landet ble da tankegangen som så: "Jeg er imot regimet, regimet er anti-nazistisk, altså er jeg nazist" DDR var en stat som prediket solidaritet med den tredje verden i kampen mot det som regimet så på som USA-imperialismen. I Øst-Berlin var det derfor mange mennesker fra utviklingsland. De første rasistiske overfallene på disse menneskene startet den uken muren falt. I dag står nynazismen i Tyskland sterkest i de områdene som for 22 år siden var DDR. Det interessante er derfor ikke å finne ut hvordan denne rasismen oppstod men heller hvordan den aldri forsvant etter 1945.