onsdag 30. desember 2009

Lektor Nordskog reflekterer over ting som skjedde for hundre år siden

New York 1909:Teknologisk fremskritt
31. desember 1909, i en verden som fortsatt trodde på alt det vi for lengst har gitt opp: den hvite manns overlegenhet, mannens selvfølgelige rett til å bestemme over kvinnen, Europas rett til å herske over Afrika og Asia, teknologiens iboende godhet, det evige fremskritt og verdensfred, er en dato som bør interessere alle historieinteresserte mennesker. Denne dagen åpnet et av verdens arkitektoniske mesterverk: Manhattan Bridge.


Hovedspennet på broen er 448 meter, lengden på kablene er 983 meter og den totale lengden er 2089 meter.

Broen ble reist i en verden som ganske snart skulle smadres og hvis alle prinsipper fire år senere ble trampet ned i sølen i Flandern. Hva må de ikke ha følt menneskene som feiret nyttårsaften i New York 1909 samtidig med broens åpning? De må ha sett for seg en fantastisk verden som var på vei mot dem med ekspressfart; en verden med høyteknologi der snehvite betongbygg og en datil utenkelig velstand dominerte. Hvor skuffet de må ha blitt bare fire år senere.

Hva tenker vi om fire år?
Flandern 1917:Mer teknologisk fremskritt

Frem med fotposene!!!!

Nordskog er klar til utmarsj!


Det er jammen friskt ute. Langt inne i Kilebygda var det i morges minus 24 og da må man kle seg godt når man skal ut og gå tur. Jeg fant derfor frem mine gamle fotposer og min gamle russiske BF. Fotposer er en genial oppfinnelse. Kjøpte dem da jeg var inne til førstegangstjeneste og har hatt bruk for dem mange ganger siden. Tror ikke det er fysisk mulig å fryse på bena så lenge man har dem.


Det finnes som kjent ikke dårlig vær, bare dårlige klær. Mye sant i det og kulden er fornøyelig når utstyret er i orden, men Tsjekov har nok rett i det han skriver; alt er verre om man fryser.

"...på full mage, innpakket i riktige klær, kan kulden være morsom. Men for en arbeidende mann er den det største ondet og meget pinefull. Menn er dobbelt så farlige i slik kulde, tyvene er sluere og røverne mer aggressive..."
Anton Tsjekov

tirsdag 29. desember 2009

Lektor Nordskog reflekterer over Knausgård, kvinner og boksing

Den største av dem alle; Joe Louis, The Brown Bomber






Jeg kjøpte bind 1 av Knausgårds "Min kamp" til min samboer. Begynte deretter å lese det selv og var hektet. Jeg har jo tidligere lest "Ute av verden" og hadde sans for hans skrivekunst, men dette er så uendelig mye bedre. Jeg har kjøpt bind 2 og 3 og er i gang.

Noe jeg oppdaget et stykke ut i bind to var at Knausgård stadig refererte til sin venn; "Geir". Etter en stund skjønte jeg at denne Geir, som Knausgård har vokst opp med og er nær venn med, ikke er noen annen enn Geir Angell Øygarden, som har skrevet en av de beste norske bøker jeg noen sinne har lest, nemlig "Den brukne neses estetikk".


Øygarden levde som bokser i Stockholm i tre år for å skrive sin doktorgrad i sosiologi om nettopp boksning. Noe av det han går inn på i sin avhandling er forhold mellom ord og kropp. Ingenting i boksemiljøet er virkelig så lenge det bare er ord, så lenge det ikke støttes opp av kropp har det egentlig en ikke-eksistens; det finnes egentlig ikke; det er feminint og således definert som en mangel på noe, akkurat som kvinnen så mange ganger har blitt definert først og fremst ut i fra det hun ikke er.

Knausgård går også inn på dikotomien mann-kvinne på svært interessante måter. Og kanskje viktigst; på morsomme måter. Når Knausgård beskriver at han drar på "babyrytmikk" med sin lille datter og oppdager at han må sitte og fjolle (i Knausgårds vokabular: "oppføre seg som en kvinne") i ring med en masse mødre mens han tenker på at han har lyst til å ligge med kvinnen som leder rytmikken, brølte jeg av latter. Knausgård drar fra rytmikken mens han fråder av raseri og kjenner seg... vel, kastrert. Er det kanskje en del menn som kjenner seg igjen i dette?

Nåvel, både Knausgårds og Øygardens bøker er mesterverk og anbefales på det varmeste.

Man blir uansett imponert over disse to karene! Hva var oddsene for at nettopp disse to skulle bo på samme sted i oppveksten, gå på samme skole, bli venner og siden gi ut noen av de beste bøkene i norsk etterkrigstid?

fredag 18. desember 2009

Lektor Nordskog følger juletradisjoner



Av en eller annen grunn er det noen filmer jeg må se FØR jul; to av dem er Alan Parkers Fame og Bob Fosses Cabaret. Jeg må se Fame på lillejulaften så den ligger og godgjør seg, men i kveld rakk jeg å se Cabaret. Fantastisk film med Liza Minnelli og Michael York. Den foregår i et pulserende og dekadent Berlin rett før nazipartiet tar makten. Hele tiden gjennom filmen som er spekket med groteske dansenumre og interessant dialog blir brunskjortene tydeligere og tydeligere. En fin detalj er Fritz "Harry Klein" Wepper i en av rollene. Stor film av (faktisk norskættede (sic!)) Bob Fosse.



Ytterligere en film som må sees før jul er Rocky Horror Picture Show. Den ligger og godgjør seg den også.Ser den som regel bare en gang i året, men dette klippet blir jeg aldri lei. Dette er dans etter mitt hjerte.

tirsdag 8. desember 2009

I dag er det John Lennons dødsdag

R.I.P John




As soon as your born they make you feel small,
By giving you no time instead of it all,
Till the pain is so big you feel nothing at all,
A working class hero is something to be,
A working class hero is something to be.

They hurt you at home and they hit you at school,
They hate you if you're clever and they despise a fool,
Till you're so fucking crazy you can't follow their rules,
A working class hero is something to be,
A working class hero is something to be.

When they've tortured and scared you for twenty odd years,
Then they expect you to pick a career,
When you can't really function you're so full of fear,
A working class hero is something to be,
A working class hero is something to be.
Keep you doped with religion and sex and TV,
And you think you're so clever and classless and free,
But you're still fucking peasents as far as I can see,
A working class hero is something to be,
A working class hero is something to be.

There's room at the top they are telling you still,
But first you must learn how to smile as you kill,
If you want to be like the folks on the hill,
A working class hero is something to be.
A working class hero is something to be.
If you want to be a hero well just follow me,
If you want to be a hero well just follow me.

lørdag 5. desember 2009

Lektor Nordskog ser gode filmer

Jeg synes synd på folk som ikke forstår at Sylvester Stallone er en av de største skuespillerne i moderne tid. Har nå sett Rocky Balboa om igjen. Dette sitatet tåler å bli gjentatt:

"The world ain't all sunshine and rainbows. It's a very mean and nasty place... and I don´t care how tough you are, it will beat you to your knees and keep you there permanently, if you let it. You, me or nobody, is gonna hit as hard as life. But ain't about how hard you hit... It's about how hard you can get hit, and keep moving forward... how much you can take, and keep moving forward. That´s how winning is done. Now, if you know what you worth, go out and get what you worth. But you gotta be willing to take the hits. And not pointing fingers saying: You ain´t what you wanna be because of him or her or anybody. Cowards do that and that ain´t you! You´re better than that!"

Sly er en stor mann.

torsdag 26. november 2009

En trist dato i dag



På denne datoen kl. 14.55 i 1942 forlot det tyske skipet D/S Donau Oslo med 532 jøder ombord. En mindre transport på 26 jøder, nok en gang med skipet Monte Rosa, forlot Oslo samme dag. På grunn av forsinkelser rakk ikke jødene fra andre deler av landet fram til Oslo før 2. Desember og senere. Dette var hovedsakelig jøder fra Trondheim, Kristiansund, Narvik og andre mindre byer. Denne gruppen jøder ble internert på Bredtvedt fengsel og deportert 25. februar, sammen med jøder fra Grini, på skipet Gotenland. Totalt ble 771 jøder deportert fra Norge. Bare 34 overlevde.

I anledning denne fryktelige hendelsen arrangerte Jødisk Museum i kveld en liten markering der det ble spilt musikk, lest dikt og holdt foredrag. Foredraget tok utgangspunkt i en av skjebnene fra denne hendelsen: Sonja Moritz som ble drept av nazistene sammen med sine to små barn. Hun ble 31 år gammel.

Jødisk Museum arrangerte nok en gang et flott og verdig arrangement. Det er en institusjon som er verdt faste besøk. Om du ikke har besøkt dem i Calmeyergaten så ta deg en tur. Anbefales!

Museets side kan besøkes her.

lørdag 21. november 2009

Kanskje vi skal holde kjeften vår og klage litt mindre?

Noen ganger blir jeg skamfull over min egen og andres klaging på detaljer som egentlig ikke betyr noe i den store sammenhengen. (Kan noen sperre Bjarne Håkon Hansen inne? Det har jeg tenkt mye på i det siste. Det var bare et lite eksempel på klaging...)

Her er en video som egentlig ikke trenger så mye kommentarer:

søndag 15. november 2009

Lektor Nordskog spiller spill

Jeg er femti prosent sykemeldt. "Gjør ting du har lyst til" sa legen. Og det gjør jeg. Jeg leser, skriver, retter litt prøver, forbereder timer, trener litt og forsøker å bli helt frisk igjen. På lanseringsdagen for Call of Duty: Modern Warfare 2 fikk jeg spillet i posten. Nå har jeg startet på det. Bare en ting å si: folk som klager på dette spillet er noen utrolige kjedelige typer. Og plutselig ble det litt lettere å være sykemeldt.








onsdag 14. oktober 2009

Fritz Gehrlichs blodige briller

Drept av nazistene
I dag har jeg undervist klasse 3STA i historie. Vi tok for oss Shoah spesielt (bedre kjent som Holocaust her i Europa) og nasjonalsosialismen generelt.

Når vi diskuterte maktovertagelsen til nazistene fortalte jeg elevene om en av de største heltene jeg vet om; journalisten Fritz Gehrlich.

Han var født i 1883 i Stettin, som den gang lå i Tyskland. Gehrlich var en av disse sjeldne menneskene som var i stand til å ha to tanker i hodet på en gang. Han var konservativ, sterkt anti-kommunistisk og voldsom motstander av jødehat. Da Hitler og pakket hans begynte å røre på seg var Gehrlich en av dem som sterkest advarte mot hvilken fare som lå i NSDAP. Han slåss som en løve med de våpen han hadde: penn og papir.

Han klarte gang på gang å irritere vettet av Hitler og nazipartiet. Fortvilet slåss han mot den sterke tendensen som kom mer og mer til syne etter 1929; jødehat og sinnsyk ekstremisme bredte om seg.

Etter maktovertagelsen i 1933 viste NSDAP hva slags parti de var; Gehrlich ble arrestert og sendt til Dachau. Hans kone forsøkte fortvilet å finne ut av hva som hadde skjedd med ham. I 1934, etter de lange knivers natt, mottok hun en pakke fra den tyske stat. Inne i pakken lå hennes ektemanns blodige, knuste briller. Rennestenen var kommet til makten og var nå i gang med å gjøre alt det Gehrlich hadde advart mot.

Det har gått så mange år. Gehrlich har vært død lenge. Men han huskes! Hvem husker i dag navnet på dem som slo ham i hjel?

Her er to lenker for dem som er interessert:
*Minneside
*Minneside over tysk motstand mot nazisme
*Engelsk wikipedia-artikkel om Gehrlich

onsdag 7. oktober 2009

I dag er det nasjonaldagen til en stat som ikke finnes mer...

Lektor Nordskog er tilbake etter sykemelding og har brukt noe av rekonvalesensen til å lese mer om Stasi og andre DDR-relaterte emner. Jeg vier mitt første innlegg her på bloggen etter sykemeldingen til å markere at det i dag er 7. oktober, DDRs nasjonaldag. Hvert eneste år i tiden 1949-1989 var dette Republikkdag i landet og det var voldsomme propaganda-markeringer. Den siste gangen dette ble markert, i 1989, var også DDRs 40-årsjubileum. Honecker og Gorbatsjov stod sammen og deltok under det som skulle vise seg å være landets dødsmarsj. Nå er det bare et minne. Og takk for det.


Her er DDRs nasjonalsang; Auferstanden aus Ruinen, som min generasjon ofte hørte på grunn av DDRs steroidifiserte OL- og VM-seire. Flott nasjonalsang. De senere år var det sjelden man sang teksten i og med at den refererer til et felles tysk fedreland og det var politisk ukorrekt under Honeckers regime, der man foretrakk å snakke om "DDR-borgere."

torsdag 3. september 2009

Lektor Nordskog reflekterer over symboler

Jeg har veldig stor tro på bruk av gjenstander i historieundervisningen. Derfor har jeg etterhvert en stor samling av flagg, plakater, uniformer og andre artefakter på mitt kontor som jeg bruker i klasserommet med jevne mellomrom.

Her om dagen gikk jeg igjennom den russiske revolusjon og oppbyggingen av Sovjetunionen med en 3.klasse. Jeg hadde med meg et sovjetisk flagg; det sedvanlige røde med gylden hammer og sigd (og en liten stjerne) var med i klasserommet.



Noe av det vi diskuterte i klasserommet var hvordan vi så på dette symbolet; hva assossierte vi med det? Noen elever forbandt ikke noe med flagget, mens andre så på det som negativ/positivt. Noen andre igjen så på det som et ondt symbol.

Vi var nettopp ferdig med å gå igjennom Stalins konsentrasjonsleire da en elev som ikke hørte til klassen banket på døren og kom inn for å fortelle hva hun syntes om flagget som hun kunne se fra korridoren når hun gikk forbi klasserommet. Eleven var ikke sint på meg men ville fortelle meg hvor sint hun ble av å se symbolet. For henne var det like provoserende å se hammer og sigd som det var å se hakekors sa hun. Jeg takket henne for innspillet og fortalte at jeg gledet meg til få henne i historie om noen uker; engasjerte elever ønsker man seg alltid. Jeg synes dette er kjempeinteressant, for hvorfor er hennes reaksjon sjelden? Vi vet at kommunismen har kostet rundt 100 millioner menneskeliv. Allikevel møtes ikke ideologiens symboler med samme voldsomme avsky som nazismen. Å reflektere over slikt sammen med elever er noe av det mest interessante en historielærer kan drive med.



Hakekorsflagget til Tyskland er noe av det kraftigste visuelle symbol man kan tenke seg; i seg selv er farvene og symbolet sterkt; når det i tillegg assossieres med nazismens forbrytelser nærmest stråler flagget av en mørk ondskap.


Men hakekors (eller svastika) er mye rart, bare se litt på disse variantene:




Farveblinde nazister? Noe gått galt med fremkallingen av bildene? Niks, øverst ser vi det finske luftvåpenets nasjonalitetsmerke 1918-1944. Bilde nr 2 er emblemet for den amerikanske 45. infanteridivisjon, en divisjon bestående kun av nord-amerikanske indianere, indianerne hadde nemlig også dette symbolet. Men slik som verdenssituasjonen forandret seg er det vel ikke så rart at de i 1939 skiftet til dette emblemet:






Veldig mye kommer an på øynene som ser. Det vil si, ikke alltid. Jeg synes det understående flagget er et veldig godt eksempel på det. Og nei, jeg har ikke puttet inn et fantasiflagg. Dette flagget er observert brukt i demonstrasjoner. Man kan vel kalle det for å kombinere det verste fra Tyskland med det verste fra Russland...

fredag 28. august 2009

Lektor Nordskog markerer en merkelig 97-åring



Den 25. august denne uken ville DDRs leder i årene 1971-1989 fylt 97 år. Vi snakker selvfølgelig om Erich Honecker, en person som steg til maktens tinder fra små kår og hvis fall ble smertelig og plutselig og ikke minst: svært overraskende for ham selv.

Han var født i Saar i 1912 og var sønn av en gruvearbeider. Han kom tidlig med i KPD (Tyskland Kommunistparti) og steg i gradene der. En stund etter nazistenes maktovertagelse ble han som kommunist arrestert og satt i konsentrasjonsleir og der var han fange til 1945. Etter at Sovjetunionen hadde okkupert det østlige Tyskland (som egentlig var Midt-Tyskland, det egentlige østlige Tyskland ble annektert av Polen) ble han snart en viktig person i administrasjonen der. Sovjeterne tvang gjennom en sammenslutning av sosialdemokratene og kommunistene (SPD og KPD) og dette førte til opprettelsen av det nye kommunistpartiet SED.
SEDs logo

DDR blir til i 1949 (7. oktober). Erich Honecker kommer tidlig inn i politbyrået i SED og han leder FDJ, den største ungdomsorganisasjonen i DDR.


Honecker steg jevnt og trutt i gradene og etterhvert fortrengte han sin gamle leder, Walter Ulbricht. Dette skjedde selvsagt med Sovjets velsignelse, som det meste annet i DDR.
Under Honeckers regime ser vi en satsing på "konsumentsosialisme", DDR får østblokkens høyeste levestandard og øker sin industriproduksjon enormt. Dette ledsages av en enorm utbygging av STASI og overvåkningen når et groteskt nivå.

Under Honecker blir DDR anerkjent som stat av de fleste land, deriblant av Vest-Tyskland. Dette medfører at DDR underskriver flere traktater om menneskerettigheter. Dette forandrer ikke DDRs politikk; menneskerettigheter brytes i like stor grad som før, bare på en langt mer subtil måte. Den lille østtyske staten er, med sine 17 millioner mennesker, et lite monster under Honecker. Innbyggerne er totalt sperret inne, de har ingen mulighet til å flytte før de er blitt pensjonister, hvis de forsøker blir de skutt og man kan overvåkes etter STASIs forgodtbefinnende.

Men Honecker var stolt over det hans republikk fikk til.


På åttitallet var DDR i ferd med å gå bankerott. Dette var svært godt skjult og det viste seg etterhvert umulig å gjøre noe med. De medlemmene i SEDs politbyrå som skjønte at man måtte gjøre noe, fortalte etter murens fall at Honecker mer og mer isolerte seg og tok beslutningene sammen med DDRs økonomisjef Günter Mittag og STASI-sjef Erich Mielke. Tall som viste den frykelige sannheten om sosialismen i DDR ble hemmeligholdt eller presentert i en forvansket form.

DDRs ledelse preges mer og mer av en flukt fra virkeligheten på denne tiden. Når Mikhail Gorbatsjov startet sine reformer i Sovjetunionen reagerte Honecker med redsel. Han var overhodet ikke interessert i å gjennomføre noe slikt. DDR, Sovjets flittigste disippel, som i 40 år hadde levd etter mottoet: "Å lære av Sovjetunionen, betyr å lære å seire!" gikk nå til det skritt å forby magasiner og ukeblader fra Sovjetunionen!

I 1989 feiret DDR sitt 40-årsjubileum.



Gorbatsjov kom i oktober 1989 til Øst-Berlin for å delta sammen med ledelsen i SED. Han forsøkte nok en gang å overbevise dem om nødvendigheten av å forandre seg; "Den som kommer for sent blir straffet av historien" sa han. Han talte til døve ører. Honecker tok hverken dette eller det faktum at hundretusener av mennsker demonstrerte mot hans regime i alle østtyske byer mens han selv markerte sin elskede republikk innover seg.

Hans reaksjon da han ble vist videoopptak av demonstranter som ropte "Wir sind das Volk" (Vi er folket) er symptomatisk; han utbrøt øyeblkkelig: "DET ER IKKE FOLKET!" Han tenkte sikkert ikke et sekund på at det han så var noe han og regimet ikke kunne stoppe.

Det viste seg snart at det ikke hjalp at SED ved hjelp av STASI hadde laget et regime der hver detalj ble overvåket, det hjalp ikke at SATSI var væpnet til tennene og hadde mapper på alle. Regimet falt allikevel. Regimet var forberedt på alt, bare ikke milloner av mennesker som gikk stille i gatene, bar tente lys i hendene og sang salmer eller ropte fredelige slagord. Dessuten fikk SED klar beskjed fra Sovjetunionen; russiske styrker ville ikke som i 1953, 1956 eller 1968 redde et lokalt kommunistregime fra dets egets folk opprør.

I oktober var det hele over; politibyåret tvang Honecker omsider til å gå av. Resten er historie. DDR ble snart en del av Tyskland. Etter gjenforeningen flyktet Honecker til en sovjetisk millitærbase og drog deretter til Sovjet. Men han ble utlevert og stilt for retten i Tyskland, tiltalt blant annet for drap på 172 østtyskere som ble skutt i det de forsøkte å krysse grensen til Vest-Tyskland. Honecker var da syk av leverkreft og slapp derfor å sone. Han emigrerte til Chile der han døde i 1994.

Hadde han lært noe? Skjønte Honecker hva han hadde vært med på? At han hadde vært en diktator som undertrykte Folket, som kommunistpartiet hevdet de styrte på vegne av? Svaret er nedslående. Honecker hadde blitt eksludert av partiet sitt, SED, i desember 1989, da det fortvilet forsøkte å reformere seg selv. SED ble først til PDS og er i dag partiet Die Linke. Den 80 år gamle Erich Honecker melde seg i 1992 inn i det nystiftede partiet KPD, et parti som så på systemet i DDR som sann sosialisme og som eksisterer for å kunne gjenopprette dette systemet. (Dette driver de med den dag i dag)

Ringen var på mange måter sluttet; Honecker var nok en gang medlem av et lite ekstremt parti uten makt. Det var 80 år siden han ble født i et fattig hjem i det keiserlige Tyskland. Det var over 50 år siden han havnet i konsentrasjonsleir og 40 år siden han hadde vært med på å stifte DDR. Han hadde sett nazistene ødelegge hans land. Han hadde opplevd et Tyskland lagt i ruiner. Han hadde sittet årevis i konsentrasjonsleir. Han hadde vært med på å bygge opp en stat av ruiner. Og han hadde ingenting lært av alt dette.

Og hva huskes han for i dag? Sin skjærende stemme, sine totalt vanvittige jaktturer (der spesielt importerte dyr ble slaktet av ham og hans partikamerater) og det DDR som vokste frem under ham; grått, trist, absurd og skingrende umenneskelig. Han var latterlig og frastøtende. Utover det er det lite som huskes.

fredag 7. august 2009

Lektor Nordskog skryter av sitt DDR-arbeid på wikipedia

"Arbeider- og Bondestatens" emblem

Jeg har opprettet en del nye artikler om DDR på norsk Wikipedia, syntes nemlig det var noen store hull der. For de som ønsker å inspisere Lektor Nordskogs leksikalske arbeid de siste ukene så er lenkene her:
*Om DDRs hær:NVA
*Om DDRs forsvarminister gjennom en årrekke: Heinz Hoffmann. Meget interessant liv.
*Har dessuten startet på noen stubber om disse tre vaktregimentene
#Vaktregiment «Friedrich Engels»
#Vaktregiment «Hugo Eberlein»
#Vaktregiment «Feliks Dzierżyński»
NVA-soldater marsjerer foran "Minnesmerket for fascismens og millitarismens ofre" i Neue Wache




Her er forøvrig en passende video om DDR jeg fant på youtube-"DDR:En vond drøm"

Lektor Nordskog anbefaler DVD om murens fall

Det drar seg mot 20årsjubileum for murens fall. Feiringen startet i Polen allerede i vår; polakkene er, med god grunn, irriterte over at man hele tiden setter oktober/november 1989 som startdato for kommunismens endeligt. Som polakkene sier; hvor mye av dette ville ha skjedd om det ikke var for utviklingen i vårt land våren 1989? Svaret er selvsagt; ikke særlig mye.

Men men, vi lar det ligge. Lektor Nordskog har i det siste kjøpt seg mye bøker og DVDer nettopp om DDR og murens fall.
Det siste tilskuddet i min samling av DVDer om murens fall er tv-serien Deutschlandspiel fra 2000, en blanding av intervjuer og dramatiseringer av hva som skjedde i dagene før muren ramlet. Anbefales på det varmeste.

Den kan kjøpes her.

Serien viser tydelig hvor mye motstand vestlige ledere hadde mot at Vest-Tyskland og Øst-Tyskland skulle bli gjenforent og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Men jeg skulle imidlertid ønske at serien gikk litt videre inn på et noe ubehagelig faktum; så godt som ingen av de vestlige lederne på denne tiden var glade for at demokratibevegelsene i Øst-Europa faktisk nedkjempet kommunismen i det hele tatt. Margaret Thatcher var et hederlig unntak men hun var på vei ut. De fleste stilte seg avvisende til at status quo skulle forandres og hadde ingen tro på demokratiforkjemperne i øst. Dette er litt uhyggelig fordi det i dag er lett å se for seg at om ting hadde vært anderledes og stridsvogner var blitt satt inn mot folket som marsjerte i gatene så ville nok ikke vesten gjort så mye for å hindre det. Vi hadde nok begrenset oss til å protestere høylydt, snakket om menneskerettigheter også fortsatt som om ingenting hadde skjedd.

Nåvel, vi får glede oss over at Øst-Europa faktisk ble fri den høsten for 20 år siden og vi får prøve å markere dette grundig. Jeg gir her mitt lille bidrag: Nyt synet av STASI-sjefen Erich Mielke som blir satt grundig på plass i Volkskammer 13. november 1989 da han får beskjed om at de frie valgte ikke-kommunistiske representantene ikke er interessert i å bli omtalt som "Kamerater". Mielke, som bar noe av hovedansvaret for DDRs umenneskelige behandling av sine egne borgere, svarer da at han elsker alle..."Pinlig" er bare starten på det... Denne mannen som så brutalt hadde overvåket alt og alle etter eget forgodtbefinnende måtte nå tåle å bli ledd ut.

mandag 20. juli 2009

Verdens morsomste mann

Etter å ha lest dagbladet i dag (huff, fælt å innrømme at man gjør det) har jeg skjønt at hvis man blogger litt av og til så skal man fortelle hva man gjør. Ok, dette er det jeg driver med i kveld; sitter og ser på verdens morsomste mann: Tommy Cooper. Sjekk videoen under. Selv Bård og Harald overgår ikke dette. Fyren døde forøvrig på scenen under et direktesendt show. Folk satt og lo fordi de trodde det var en del av showet. Må vel være en komikers drøm...

Rudolf Steiner og bier



At honningbiene i det siste har vært utsatt for massedød (mer spesifikt CCD (Colony Collapse Disorder)) er et kjent faktum. Det er vanskelig å ta inn over seg hva dette vil bety hvis det fortsetter. De økonomiske kostnader ville bli enorme. Et slikt scenario medfører hungersnød og biologisk katastrofe. Forskerne krangler om årsakene til massedøden. Man har pekt på mobilstråling, sprøyting, gjødsling, midd og mye annet. Årsakene kan være legio eller mer bestemt; årsaken kan være satt sammen av så mange ulike faktorer at det nærmest er umulig å spesifisere nøyaktig hva som skjer. Utallige faktorer virker sammen, enkeltvis er de harmløse for biene, men synergieffekten fører til at vi får CCD.

Rudolf Steiner har fått æren for mye og skylden for enda mer. At mannen sa og gjorde mye underlig er hevet over tvil. At han samtidig viste at han var et geni, med evner i nær sagt alle vitenskapelige disipliner, tør jeg også påstå, uten at jeg vil gå god for noe spesifikt Steiner-utsagn. At Steiner har mange disipler i dag som mener mannen aldri tok feil, får stå for de troendes regning.

Det kan nå være verdt å se på hva han sa i 1923 om fremtiden til bistammene i verden. Her sier han at den måten vi avler bier på og således øker honningproduksjonen uvergelig vil føre til at biene dør ut.

Han peker på følgende faktorer som han ser på som livsfarlige for bienes fremtid:
- at larver blir avlet i adskilte avdelinger, mating av dronninggelé for å produsere dronnninger.
- Seleksjon av biestammer der man velger ut de stammene som er lette å behandle og velger vekk de som er aggressive.
- I kontrast til den normale livslengden til en dronning på fem-seks år, byttes dronningen ut etter ett eller to år.
- Poding av dronning
- Flytting av larver til kunstige kuber.
- Utbytting av vokterbier med menneskelig beskyttelse
- At kuber holdes unaturlig rene
- Bruken av kjemikalier for å holde sykdom og skadedyr vekk.
- Bruken av ferdiglagede vokskammere for å spare arbeidstid for biene
- Bruken av ventilasjon i kubene så biene ikke trenger å gjøre dette selv.
- Praksisen med at dronninger ikke får legge egg i for menneskene dårlig egnede steder i kuben.
- Flytting av kuber over lengre avstander.
- Klipping av dronningens vinger.
- Bruken av monokulturer i jordbruket, noe som skader honningbiens diett, fordi det begrenser utvalget med en gang den dominerende avlingen ikke lenger blomstrer.

Steiners poeng er rett og slett at hvis mennesker overdriver sin kultiveringstrang, vil nok dette føre til større avkastning på kort sikt, men til katastrofe på lang sikt. Dette gjelder selvsagt ikke bare bier.

Kanskje ting kan oppsummeres enkelt og greit av og til. Den gamle gårdbrukeren jeg traff i fjor sommer da jeg var på biltur i Telemark holdt et lite foredrag for meg om bruken av medisiner i dyrerøkt. Etter en utredning spekket med statistikk og rystende historier fra hele Europa om hvilken skade misbruk av dyremedisin gjør, kom hans enkle oppsummering; "Ikke tull for mye med naturen. Det straffer seg". Banalt som bare pokker, og hundre prosent sant.

For de som er interessert er det en lenke her med mer info om Steiners forelesninger om bier.

søndag 19. juli 2009

Reisebrev fra Nicaragua med noen interessante tanker om u-hjelp og "sosialisme på nicaraguansk"

Lektor Nordskog fikk her om dagen en lang og interessant epost fra en god venn som for tiden er på reise i Syd-Amerika. Min venn kjenner kontinentet godt; han var der for første gang som ung idealistisk "brigadist" for tyve år siden, han snakker språket og har vært på flere reiser der siden. I reisebrevet sitt har han en del kritiske tanker rundt den industrien som kalles "U-hjelp" og følgene av den. Det er nok ikke hyggelig lesning men sannferdig og interessant. Med tillatelse fra ham gjengir jeg reisebrevet hans her. Håper flere vil finne det interessant.

"Er nå i San Juan del Sur i Nicaragua, nær grensen til Costa Rica. Det nærmer seg 19 juli. Dagen da 30 årsjubileet for revolusjonen bragte sandinistene til makten i 1979. Sandinistene har igjen makten, denne gangen i kraft av at Daniel Ortega vant presidentvalget i 2007. Han prøver i likhet med andre presidenter i regionen å få vedtatt konstitusjonelle endringer slik at han kan forbli ved makten etter at presidentperioden hans går ut i 2011. I nicaraguanske aviser diskuterer de farene ved å rokke ved de grunnleggende politiske spillereglene i et land med en slik historie preget av borgerkrig og statskupp som Nicaragua.

De to siste dagene har jeg vært med det reisende biblioteket i San Juan del Sur. Vi har besøkt skoler langt inne i jungelen, langs ufremkommelige veier, og tatt i mot og levert bøker. Det har vært lærerikt. Hyggelig å bli kjent med de som jobber ved biblioteket også, hyggelige folk. Av og til undres man likevel på hvor nyttig det man gjør egentlig er. At elevene får bøker å lese er selvfølgelig bra. Jeg fikk en aha-opplevelse da jeg etter å ha sittet i range roveren til biblioteket, av bibliotekets ansatte omtalt om "la niña", i flere timer og småsnakket med de andre passasjerene spurte om utvalget av hits fra 80-talllet som ble spilt på bilens stereoanlegg. Living next door to Alice, Love hurts med Nazareth, Lionel Ritchie og Glenn Medeiros er ikke hva man forventer å høre på landsbygda i Nicaragua. Jeg ble overrasket over musikksmaken til sjåføren og de ansatte. Da jeg spurte om musikken skjønte jeg til slutt at musikken var valgt ut for oss, gringoene som var med på turen, jeg og den amerikanske bibliotekaren på ferie. Dels var hensikten med turen ut på landsbygda å hente inn og levere ut bøker til elevene, men det som i betydelig grad bidro til å finansiere turene og bibliotekets virksomhet, lønninger osv. var den formen for turisme, opplevelsesreiser som jeg og amerikaneren denne gangen var med paa. Jeg var litt treg som brukte så lang tid på å forstå dette, se det så klart. Så lenge gringoene har gode opplevelser ute i felten, på landet (en el campo), mottar biblioteket som ikke er offentlig sponset (den nicaraguanske staten er fattig), gaver i form av penger, slik at de som jobber der kan få lønn og biblioteket kan være et kulturelt møtested for barna i San Juan og kan formilde bøker til barn på landsbygda. Det er vel bare slik det er, selv om man føler seg litt som en vandrende sparebøsse.

De første dagene i Nicaragua tilbrakte jeg i El Cua, stedet jeg var en kort periode for 20 år siden som brigadist. Jeg klarte ikke å finne selve gården, jordsbrukskooperativet der jeg jobbet sammen med de andre gringoene, brigadistene. Jeg trodde jeg skulle kjenne igjen landskapet, men jeg er for mye av en bygutt til å klare å kjenne igjen landskapet der tilstrekkelig til at jeg skulle klare å finne stedet igjen. Det var ikke så mye hjelp å få fra de lokale heller. Det var nok for mange prosjekter lik det jeg deltok i som hadde kommet og gått siden den tid. Landsbygda oppe fjellene mot grense til Honduras var full av prosjekter. Jeg så mange på den tiden jeg lette etter stedet jeg var for 20 år siden.

På bussen fra Matagalpa, fjellregionens hovedstad tiul El Cua, var det flere nicaraguanere som spurte meg om hvilket prosjekt jeg tilhørte. En gringo alene på kummerlige steder hvor få gringoer eller turister ferdes, betyr tydeligvis for nicaene mest sannsynlig en som skal starte eller jobber i et bistandsprosjekt. På bussen til El Cua, som tok 4 og en halv time på hompete og bratte veier, var midtgangen for anledningen fylt med sementsekker. Noen skulle bygge noe i El Cua. Hver gang det kom på nye passasjerer eller vi tok en pause for å strekke på bena og drikke litt, måtte passasjerene klatre over sementsekkene i midtgangen. Jeg spurte en av de som var med bussen etter å ha fortalt at jeg var der for å prøve å finne igjen stedet jeg hadde jobbet som brigadist 20 år tidligere, om hvordan det stod til i Nicaragua. Han ga meg litt hakkete utredning som virket litt utenatlært om miljøets dårlige utvikling og det reduserte biologiske mangfoldet osv. Jeg skjønte ikke med en gang hvorfor han begynte å snakke om miljøet, men etter hvert kom det frem at han hadde jobbet de tre siste årene på et miljøvern prosjekt startet av noen hollendere. De hadde visst dratt hjem igjen. Gløden i den idealistiske drømmen om å bidra til å redde det biologiske mangfoldet i jungelen i Nicaragua og samtidig spre økologisk bevissthet blant bønder på landsbygda i Nicaragua, sluknet vel naturlig etter tre år for hollenderne. Det er selvfølgelig trist for idealistiske mennesker å miste gløden i sitt engasjement i et land hvor så mange har blitt/gjort seg avhengig av velmenende utlendinger. Enda tristere er hva det gjør med den nicaraguanske befolkningen.

Da jeg var i Nicaragua i 2007, snakket jeg med grunnleggeren av det liberale partiet i byen Rivas. Han sa en rekke fornuftige og kritiske ting om sandinismen. Han beskrev den som en kreftsvulst som forsøkte å ta over alt som vokste frem i det økonomiske, sosiale og politiske liv i Nicaragua. Han minnet meg om en norsk Høyre mann fra tidlig etterkrigstid og høyresidens kritikk av Ap og den på den tiden fremvoksende Ap-staten. Han sa også noe annet som jeg kom til å tenke på der jeg satt i bussen på vei til El Cua: Sandinistene har gjort Nicaragua til en eneste stor NGO.

Det er kanskje nettopp det Nicaragua er blitt og til en viss grad også ved hjelp av våre bistandskroner siden 80-tallet."

lørdag 18. juli 2009

Gamle hardhauser

"Alle" har vel sett dette klippet, men jeg må allikevel poste det. Det er en påminnelse om hva slags folk det var som bygget dette landet i det 20. århundret. De var en del hundre tusen hakk hardere enn det min generasjon er. Og vi begynner ikke engang å tenke på de som er kids nå...
Dette klippet med 82 år gamle Wilhelm Tyskeberget er en nytelse å se på. Dessuten, har jeg ikke alltid sagt at det er smart å snuse?

Nyopppussede videoer fra NASA


I disse dager er det førti år siden amerikanerne landet på månen med Apollo 11. Dette krever en solid feiring og NASA byr nå på nyopppussede videoopptak fra ferden. De er virkelig flott å se på for historygeeks og du finner dem her.

En litt mer tullete ting bare for gledens skyld. Mannen på bildet over, Buzz Aldrin, har til tider blitt plaget av mennesker som mener at månelandingene aldri fant sted. Disse typene, levende bevis på at amerikansk psykiatri på ingen måte fungerer, kan jo drive selv en engel til raserianfall. Ikke så rart at det rant over for Aldrin da han ble kalt løgner og feiging av en av disse galningene. I klippet under får en av disse sin bekomst og det er jo bare å juble og si: "WELL DONE, BUZZ!"

Død 113 år og 42 dager gammel...


Tidligere her på bloggen har jeg skrevet om Henry Allingham, verdens eldste mann og den eneste overlevende britiske veteran fra den første verdenskrig.
Han døde i dag, 18. juli, 113 år og 42 dager gammel. Det er nok ikke så veldig mange mennesker igjen på jorden nå som kan skryte av å være født før 1900.

fredag 17. juli 2009

Mer om George Orwell

Godeste herr Orwell (Eller Eric Arthur Blair som var hans fødenavn) har mer å fortelle oss enn politiske sannheter. I sitt essay Politics and the English Language gir han en glitrende kritikk av forfallet i moderne engelsk. Det han særlig går til angrep på, og som han gir mange eksempler på, er det ubevisste og det ureflekterte språk; det språket som er utenatlært og ikke er meningsbærende i noen egentlig forstand. Orwell tar dette for seg også i romansform, særlig i 1984, der begrepet Nytale spiller en stor rolle.

Orwell går også inn på hvordan språk i moderniteten oftere er et redskap for å tilsløre sannheten heller enn å avdekke den. Han bruker følgende eksempel, som dessverre er like aktuelt i dag:

"Ta for eksempel en velhavende engelsk professor som forsvarer russisk totalitarisme. Han kan ikke si rett ut: "Jeg tror på det å drepe motstanderne dine hvis du med det kan oppnå gode resultater." Derfor vil han antagelig si noe slikt som dette:

"Samtidig som vi må si oss enige i at det sovjetiske regimet innehar visse trekk som en humanist kan beklage at eksisterer, må vi, tror jeg, være enige om at visse begrensninger på retten til politisk opposisjonsarbeid er uunngåelige trekk ved overgangsperioder, og at de kvaler det russiske folk har vært nødt til å gå igjennom har blitt mer enn rettferdiggjort sett i lys av de konkrete resultater som har blitt oppnådd."" (Min oversettelse.)

Ikke sant, det høres litt kjent ut? Bare bytt ut "sovjetiske" og "russisk" med noen andre adjektiver som beskriver nasjonal opprinnelse, og vi er i 2009.

Orwell tar seg også tid til å formulerere fem gode råd for den skrivende. Disse fem rådene lar seg absolutt oversette til norsk og fungerer svært godt som hjelp når man skal skrive en tekst. Undertegnede hadde dem over datamaskinen sin når han holdt på med sin hovedfagsoppgave.

Rådene er som følger (oversatt og "norskifisert" av meg):
1. Bruk aldri en metafor, simile eller andre språkbilder du er vant til å se på trykk.

2. Bruk aldri et langt ord der det holder å bruke et kort.

3. Hvis det er mulig å kutte et ord; kutt det alltid ut.

4. Bruk aldri passiv form når du kan bruke aktiv form.

5. Bruk aldri en utenlandsk frase, et vitenskapelig ord eller et sjargongord når du kan finne et norsk tilsvarende ord.

6.Bryt alle disse reglene hvis alternativet er å skrive noe som er rent frem barbarisk.

Tror disse rådene kunne gjort eksamenskarakteren for en del avgangselever litt bedre...

For den som er interessert så ligger essayet i sin helhet her:Politics and the English Language.

Ordet er fritt inntil en viss grense...



I forrige post kom jeg inn på en av det 20. århundrets få store helter; George Orwell. Han er etter min mening en sjeldenhet; en mann som skapte stor kunst samtidig som han hadde politisk gangsyn. Ærlig talt; de fleste mennesker som skriver, maler, komponerer og på den måten gjør livet rikere for oss er stort sett politiske idioter og man skamrødmer hver gang man hører dem uttale seg om noe som helst som har med politikk å gjøre. John Lennon, Dag Solstad og Knut Hamsun er gode eksempler på store kunstnere, men herre min hatt for en elementær mangel på grunnleggende kunnskaper om selv de meste basale politiske fakta.

Nåja, det verste er vel antagelig skuespillere som uttaler seg om politikk. Alle som hørte Anne Marie Ottersen uttale seg i "Ukeslutt" om Norges innsats i Afganistan skjønner hva jeg mener... Et hedelig unntak i Norges forfatterstand må forøvrig være Anne Marie Ottersens motdebattant i "Ukeslutt"; Henrik Hovland. Han kombinerer det å skrive gode bøker med imponerende politisk innsikt. Hans roman "Amputasjon" er etter min mening en av de ytterst få norske romanene skrevet etter 1940 som er verdt å lese.

Men tilbake til George Orwell; mannen er evig aktuell og ikke bare på grunn av sine romaner. Hans essays er en ren nytelse å lese og tåler absolutt å bli brukt i dag. I vår lille andedam er nok følgende sitat vel verdt å trekke frem:

"På ethvert gitt tidspunkt finnes det en ortodoksi, et sett av ideer som man antar at alle rettenkende mennesker aksepterer uten å stille spørsmål. Det er ikke direkte forbudt å si dette eller hint, men det er ikke noe man gjør.
Alle som utfordrer den herskende ortodoksi, oppdager at de bringes til taushet med forbausende effektivitet. En mening som går på tvers av det som er moderne, får nesten aldri en fair behandling, verken i den populære presse eller i de intellektuelle tidsskrifter."

Dette sitatet bør trekkes frem hver eneste gang i vårt lille intolerante land hver gang en mening i en sosial sammenkomst/debatt/seminar/etc møtes med a)taushet b)setningene "Du er ikke seriøs?"/"Dette kan du ikke mene"/"Dette er jo sykt".

Orwell hadde nok skrevet noen helt fantastiske essays om han hadde levd i Norge i dag. Dvs, han måtte nok ha publisert dem på nett. Ville nok ikke vært så mange forlag som ville vært interessert.

For de som er interessert i å vite mer om den listen Orwell leverte til det britiske utenriksdepartementet med navn på folk han mistenkte for å være krypto-kommunister, kan sjekke denne artikkelen av den eminente historikeren Timothy Garton Ash:Orwells list.

Synes også det er verdt å sitere de siste ordene i ovenfornevnte artikkel. Jeg har mange ganger tenkt på hvilke tap det er for oss at vi mistet Orwell så tidlig.
Garton Ash sier det mye bedre enn det jeg kan:

"How we would all have loved to read his views on the building of the Berlin Wall, on the Vietnam War, and on the 1968 student protests. How I would have enjoyed meeting him in Central Europe in 1989, aged eighty-six, as the Soviet communist Big Brother finally collapsed. How wonderful it would be to hear his voice today—a voice that we imagine all the more vividly because no recording of it survives—commenting on the propaganda language of the Iraq war, or the continuing miseries of Burma, or the dilemmas of Tony Blair. But the hundred-year-old Orwell growls through the asterisks and crossouts of his notebook, "Don't be silly. Work it out for yourself."

torsdag 16. juli 2009

Intellektuelle og lengselen etter det totalitære

En fascistisk intellektuell
I dag har jeg lyst til å skrive litt om en fyr som jeg ser på som representativ for en viss type intellektuelle; Robert Brasillach. Han var en fransk journalist som levde fra 1909 til 1945 og som er beryktet for en nærmest hysterisk antisemittisme og en voldsom begeistring for Hitlers Tyskland. Under den annen verdenskrig jobbet han aktivt for Vichy-Frankrike og gjorde det han kunne for at Hitler skulle vinne krigen. Som resten av den franske eliten gikk han på École Normale Supérieure, men gikk ikke videre til noen Grandes écoles. Han ble snart tiltrukket av Action française Han ble også svært begeistret for Hitlers Tyskland og i 1937 ble han redaktør for Je suis partout ("Jeg er overalt"), en fascistisk avis.

Etter å ha deltatt i krigen mot Tyskland, ble han krigsfange men vendte tilbake etter fangenskap som like glødende fascist og jødehater. Under krigen bemerket han seg med voldsomme hatefulle utsagn mot jødene og var også en aktiv angiver. Han frydet seg i offentlige ytringer når jøder ble deportert fra Frankrike til tilintetgjørelsesleire. Når endelig krigen var over, fikk mannen selvsagt dødsstraff.

Dette var en intellektuell. Han var uhyre belest. Han hadde et fantastisk språk i sine artikler og produserte enormt med essays og skuespill.

Å lese om Brasillac er en påminnelse om at nazismen var en bevegelse drevet frem av unge og av intellektuelle, et faktum mange ikke ønsker å huske i dag. Den første bastionen nazistene erobret i Tyskland var nettopp universitetene. Den intellektuelle eliten, nettopp de som skulle bære det beste i Europa videre, var blant de som høylytt hyllet barbariet. Ved Tysklands universiteter var det praktisk talt ikke motstand mot nazismen. Sophie Scholl og hennes bror huskes nettopp fordi de var så ensomme i sin kamp.

Er ikke dette en parallell til det mange intellektuelle gjorde på 60- og 70-tallet da de hyllet Mao, Stalin og mange andre venstreorienterte diktaturer? Er det noe ved mange intellektuelles lengsel etter det autentiske som ligger bak dette? En lengsel etter å komme vekk fra det ordinære, det vanlige, og oppnå "sikker" kunnskap om noe? En tro som ikke lar seg ryste av noe som helst?
Et tankekors er det at noe av det siste George Orwell gjorde før han døde var å levere navn på intellektuelle han kjente til det britiske utenriksdepartementet. Dette var personer som han var sikker på kunne bli spioner for Sovjetunionen. Han gjorde nok ikke dette fordi han var overbegeistret for MI-5, (en organisasjon som faktisk hadde en mappe på Orwell (Sic!)) men fordi som han sa:"Det er ingen grenser for hva intellektuelle kan få seg til å støtte." Historien gav ham rett, flere av de han rapporterte til MI-5 har i ettertid vist seg å være noen av de verste landsforæderne Storbritannia har hatt. De jobbet frivillig for KGB i årevis. Vi kan i dag uten problemer gå på biblioteker og slå opp det mange norske intellektuelle har sagt om diktaturer. Det anbefales. Man blir kvalm, men det er lærerikt.

mandag 13. juli 2009

På historiens skraphaug...

De to hagedverger...
I Berlin besøkte jeg selvsagt Marx-Engels Forum og så den tomme plassen der Palast der Republik en gang stod. De to statuene av Marx og Engels ble satt opp der i triumf den gang Øst-Tyskland var kommunistisk. Nå står de der som..., ja som to hagedverger rett og slett. Østtyskerne har i årevis, også før murens fall, omtalt dem som det; Vorgartenzwerge. Første gang jeg besøkte Berlin var det tagget "Wir sind unschuldig!" på statuen, en påstand som nok kan diskuteres en del.

Palast der Republik i 1977, da blandingsforholdet for østtysk bygningsmateriale var 5 deler betong, 5 deler asbest og 2 deler mikrofon...

søndag 12. juli 2009

Lektor Nordskog er tilbake fra ferie

Lektor Nordskog leser epost på sin kjære Xandros-drevne Eee PC mens han venter på en ferje



Lektor Nordskog og hans hjertes utkårede har karret seg tilbake til Norge etter tre uker på interrail. Det var jaggu lenge siden sist at undertegnede har dratt rundt i Europa kun med tog; sist jeg gjorde noe sånt så var jeg immatrikulert ved UiO. Men det var moro, fryktelig moro å være interrailer igjen.

Ferden gikk til Berlin, Krakow, Wien, Bern, Basel, Zürich, Freiburg, Hamburg før vi avsluttet med fire flotte dager på den lille danske øyen Femø.

Det var en glede å igjen rusle rundt i Berlin, en by jeg falt totalt for da jeg var student. Mye fantastisk mat, drikke, kunst og arkitektur. Det var nok særlig Lektor Nordskogs kjæreste som utforsket den moderne kunsten mens vi var der, mens jeg satte meg godt til rette på en fortauskafe med min kjære minipc for å se om jeg kunne finne et gratis nettverk. Men som alltid fikk jeg tid til å sjekke ut historiske minnesmerker og historiske "fingeravtrykk" i Berlin. Det er umulig å være i denne byen som historieinteressert menneske og ikke bli sjokkert over hva de to store forbryterske ideologier i forrige århundre, nazismen og kommunismen, har utrettet av djevelskap. DDR-museum og Topographie des Terrors anbefales på det sterketste. Denne gangen rakk jeg dessverre ikke Stasi-museumet i Lichtenberg, men det får bli neste gang.

De andre byene? Krakow var som alltid vidunderlig og Sveits var et flott førstemøte. Jeg har aldri vært der før, men det gav mersmak. Lektor Nordskogs kjæreste var svært fornøyd over å kunne ta Paul Klee, Vincent van Gogh og alle de andre dyrene i Modernekunstskogen i øyesyn.

Blir nok mer interail ja...

lørdag 20. juni 2009

Enkelt og greit: STØTT DET IRANSKE FOLK!













Anbefaler denne samlesiden for folk som er interessert i hva som skjer i det religiøse fascistdiktaturet Iran: Oversikt over engelskspråklige iranske bloggere

Denne er også bra og oppdatert.

Slik situasjonen er i Iran nå så er det naturlig å trekke frem diktet til Brecht som ble skrevet etter oppstanden 17. juni 1953. Her er det på engelsk:

The Solution

After the uprising of the 17th of June
The Secretary of the Writers Union
Had leaflets distributed in the Stalinallee
Stating that the people
Had forfeited the confidence of the government
And could win it back only
By redoubled efforts. Would it not be easier
In that case for the government
To dissolve the people
And elect another?

fredag 19. juni 2009

Den siste krigsveteranen fra første verdenskrig er nå verdens eldste mann


Briten Henry Allingham er født 6. juni 1896. Under første verdenskrig var han med i Royal Naval Air Force (RNAS). Han deltok i slaget ved Jylland som varte fra 31. mai til 1. juni 1916 og som kostet 2 551mennesker livet. Han er nå det eneste mennesket på jordoverflaten som kan fortelle som førstehåndsvitne om hvordan disse to grusomme dagene faktisk var.

Henry har blitt spurt om hvordan han har blitt så gammel og til det har han svart: "sigaretter, whisky og ville, ville kvinner-og god sans for humor."

Lektor Nordskog er imponert

I dag har lektor Nordskog vært på forlesning fra klokken 10 til klokken 16. Jeg hadde ikke store forhåpninger om dette for det var siste skoledag. Og "siste skoledag" har en lærer helt fasttømrede forestillinger om hvordan skal være: Den dagen skal være kort, den skal kun gå ut på sosiale hyggelige uforpliktende ting og man skal ha god lunsj. Vel, det føltes helt naturstridig å bruke siste skoledag til å sitte og høre på en eller annen spesialist snakke i 6-seks!!!- timer! Lektor Nordskog bestemte seg for å gå gjennom en dags lidelse.

Vel, så ble det altså ikke sånn. Foreleseren Erling Roland, professor i pedagogisk psykologi, klarte å gjøre de seks timene spennende, lærerike og uhyggelig interessante. Jeg fikk fjernet noen fordommer, fikk bekreftet noe jeg mente jeg visste og lærte først og fremst mye nyttig og jordnært som kan brukes til å bli en bedre lærer.

Roland klarte å servere den mest interessante pedagogiske opplevelsen jeg har hatt i løpet av min 9 år som lektor. Det skulle vært obligatorisk for nyutdannede lærere å høre den mannen forelese et par timer før de ble sluppet løs på elever.

Dessuten tror jeg mange lærere og ikke minst mange skoleledere har godt av å høre hans tro på at den som bestemmer i klasserommet er LÆREREN, ikke elevene. Norsk skole har dessverre de siste årene gått mer og mer i retning av å omdefinere læreren som en slags funksjonær som skal levere det elevene ønsker til enhver tid, dette henger nok sammen med en oppvoksende slekt som mener at alt-absolutt alt-er mulig å forhandle om. Jeg tror det er viktig at lærere ikke er redde for å bli kalt "gammeldagse" og "autoritære", det er ofte bare dysfemismer for "høflighet" og "fasthet".

Heldigvis er det fortsatt mulig for lærere som tror på faste rammer å undervise i Norge, det er fortsatt mulig å være lærer og praktisere orden, disiplin og klasseledelse som fungerer. Det er fortsatt mulig å være en lærer som nekter å gå med på at det å undervise er en popularitetskonkuranse.
Problemet er at selv om alt dette er mulig så blir det vanskeligere og vanskeligere for mange lærere. Kanskje vi trenger å stoppe opp og huske på den gamle devisen om at eleven er på skolen for å bli et dannet menneske; "verte gangs menneskje" som det het en gang. Kanskje vi trenger å forstå at det er mange veier å gå for å komme dit, men at den helt gale veien er mangel på disiplin, elevenes stadig større makt på skolen og en "det-er-ikke-så-farlig"-holdning. Vi lærere gjør den viktigste jobben i Norge; det er et enormt ansvar, men det ansvaret må vi ta. Ellers bør vi kanskje finne oss noe annet å gjøre?

mandag 15. juni 2009

Lektor Nordskog får en katt og mister den igjen

På lørdag kom det en hyggelig gjest til Lektor Nordskog og samboeren hans. Det var en pen liten spraglete katt, som mjauet noe aldeles forferdelig. Dyrekjære som vi er kunne vi ikke la være å invitere den inn. Den ble ganske snart meget hjemmekjær og selv om den var noe kresen i kosten fant vi til slutt noe mat som den likte. Den fikk sove i sofaen og vi fant snart ut at dette merkelige dyret elsket å sove pakket inn i et ullteppe! Rare dyr...

Vi bekymret oss selvsagt for hva vi skulle gjøre med katten. Vi fant sider på nettet der folk hadde lagt ut "mistet-katten-vår-meldinger", men ingen av bildene lignet særlig på den katten som hadde slått seg ned hos oss. Vi sjekket også i nabolaget om noen hadde hengt opp noen plakater der katter ble etterlyst, men nei...

Men, så måtte undertegnede en tur ned til sentrum i kveld og tok en helt annen vei hjem enn vanlig. Og hva ser jeg? En plakat med bilde av en katt som lignet mistenkelig på den som lå hjemme i min sofa og malte. Der var det telefonnummer også gitt..

Fem minutter senere var en meget glad katteier underrettet og en time senere var katten, som vi lærte bar navnet Mira, hos mor igjen. Katten hadde vært vekk over en uke og eieren hadde nesten gitt opp håpet om å se den igjen. Så altså en hyggelig hendelse dette her. Lektor Nordskog og hans hjertes utkårede var glade for å ha hatt en hyggelig katt på besøk, katten hadde det fint og eieren var fornøyd. Kan ting bli bedre?












mandag 1. juni 2009

Den siste overlevende fra Titanic er død


Da RMS Titanic la ut på sin jomfruferd 10 april 1912 var det med en liten pike på 9 uker som het Millvina Dean. Hun og foreldrene reiste på 3. klasse. Da skipet gikk på et isfjell 15 april var hun, hennes bror og hennes mor blant de første som ble plassert i livbåt 10. De overlevde alle sammen. Hennes far, derimot, døde i katastrofen.

Milvina døde i går, 97 år gammel. Det siste mennesket som var tilstede den fryktelige aprilnatten i 1912, er nå altså borte.

Den generasjonen som kunne fortelle om verden på 2o- og 30-tallet forsvinner nå. Milvina var 7 år yngre enn Haakon Lie og i likhet med ham og deres generasjon så de større forandringer i løpet av deres livstid enn noen andre generasjoner har sett. Og det vi ikke har spurt deres generasjon om nå, det er det ganske snart for sent å spørre om...

mandag 25. mai 2009

Selv legender må dø...


Så er det altså skjedd; kjempen Haakon Lie er død, 103 år gammel. Det virker nesten litt umulig å skjønne. En kan jo bare bli imponert over hva mannen klarte å få til. Det er greit nok at han hadde et langt liv til å gjøre det på, men allikevel...
Han var med i DNA fra tiden partiet var revolusjonært, han bygget partiapparatet til en bevegelse som greide å stå imot forfølgelsen fra etablissementet, han deltok under den annen verdenskrig, han slåss med blanke våpen mot den potensielle femtekolonnen som fantes i NKP, han spilte en avgjørende rolle i gjenoppbyggingen etter krigen, han gjorde DNA til "ørnen blant partiene" og han fortsatte å slåss for sosialdemokratiet helt til siste åndedrag. For et liv! For en mann! Det kommer forhåpentligvis til å bli skrevet mye om denne kjempen.

onsdag 13. mai 2009

Lektor Nordskog lærer noe nytt og forhøyer sin respekt for papirleksikon


Jeg er interessert i ballongferder, særlig de som går ut over arktisk område. Jeg innbiller meg at jeg vet mye om det også... Men det er jo alltids ting man gang på gang treffer på og som man ikke slår opp selv om det er ukjent. Det er en dårlig vane som kjent. Jeg har flere ganger når jeg har lest om ballongferder på 1800-tallet kommet over begrepet "gullslagerhinne". Det blir beskrevet som noe man brukte for å få helt tette ballonger. Man hadde først en gullslagerhinne og kledte denne med ballongsilke. Dette var visstnok de tetteste ballonger man kunne få på 1800-tallet. Hadde Andrée hatt en slik så ville kanskje ting vært anderledes...

Nåvel, jeg må sikkert ha lest ordet mange hundre ganger gjennom årene ut å ha slått det opp. Jeg så for meg at det måtte være en slags legering av metaller eller noe sånt. For tiden leser jeg imidlertid Per Rydéns "Den svenske Ikaros" som er en underlig bok nettopp om Ingeniør Andrée. Der omtaler han ballongen av gullslagerhinne som ble sendt opp fra Danskøya i 1896 for å prøve å se hvilken retning den ville forsvinne. Denne gangen bestemte jeg meg for å finne ut av hva "gullslagerhinne" er. Google-søk: Ingenting. Yahoo:Ingenting. Wikipedia:Ingenting. En masse andre søkemotorer: INGENTING! Og jeg som lever etter WDFGI!

Snakker så med en gammel kollega som jeg vet har greie på metall (holdt fortsatt fast på legeringsteorien...), han sier "vet ikke" og slår det så opp i papirleksikon. En gullslagerhinne er rett og slett okseblindtarm eller sauetarm! Så, jeg får holde litt kjeft i fremtiden når jeg får lyst til å skryte av de digital leksikas fortreffelighet...De gamle er eldst... Hørte du det, Ola?! DE GAMLE ER ELDST! JEG BØYER MEG!

Nå har jeg ihvertfall lært hva gullslagerhinne er. Ikke rart de ballongene ble tette...

fredag 8. mai 2009

Klassiske verk blir spill


Ikke kom og si at verden ikke går videre. Jeg kan ikke helt skjønne at ikke dette er gjort før, det var på høy tid: Dantes Inferno er nå kommet som spill! Her får man muligheten til å dra til Helvete og ordne opp med demonene! Studiet av idehistorie og litteratur blir aldri helt det samme etter dette. Nå mangler vi bare en spillversjon av James Joyces Ulysses...
Sjekk trailer her.

lørdag 25. april 2009

Snille google..

Apropos mitt forrige innlegg; google hevder å kunne forutse utbrudd av influensaepidemi. Det er da vidunderlig?

Så var det tid for en pandemi igjen...


Mediene har oppdaget hva som foregår i Mexico. 68 døde så langt og en del tusen antagelig smittet av en variant av svineinfluensa kalt A/H1N1. Sykdommen har også vist seg i USA. Varianter av influensa har herjet solid ganske nylig men den største katastrofen hva angår menneskelig tapstall må vi tilbake til 1918 for å finne. Det var også en influensavariant kalt H1N1. Det var en skikkelig ekkel variant; en blanding av svineinfluensa og fulgeinfluensa som krysset over til mennesket. "Spansken" som den ble kalt drepte mer enn 20 (noen har hevdet at tallet ligger nærmere 100 millioner) millioner mennesker og på et punkt var antagelig rundt halvparten av jordens befolkning smittet. 1,2 millioner nordmenn var smittet, rundt 15 000 døde. Det vil si at antagelig alle nordmenn i 1919 kjente eller var i famile med noen som selv var syke eller døde av sykdommen.

Det som var riktig ubehagelig med spansken var at den tok grådig for seg av dem som skulle hatt den høyeste motstandskraften; de sterke unge mellom 20-40 år. Norske medier hevder nå at A/H1H1 også gjør det. Jeg synes det er rart at man kan fastså noe slikt så raskt etter utbrudd, men men... mediene er jo gode til å krisemaksimere.

Det som gjør det hele så ubehaglig er at spansken i 1918-19 er den største sykdomskatastrofen vi har opplevd; verre enn svartedauden faktisk, og den klarte å spre seg uhyre raskt til tross for at det vanligste fremkomstmidlet fra kontinent til kontinent den gang var båt. Hvordan klare å begrense en lignende sykdom i dag med muligheten for å forflytte seg med fly?
Sikkert ikke dumt å følge med på folkehelseinstituttets sider de nærmeste dagene: www.fhi.no

Mer om "glemte" polfarere og om store sammenhenger

Knut Frænkel

Lektor Nordskog bruker tiden mellom rettebunkene til å skrive mye på wikipedia.no. Opphengt som jeg er på 1800-tallet og store tragiske katastrofer har jeg vært opptatt av å skrive om Salomon August Andrée og hans feilslåtte, vanvittige forsøk på å nå Nordpolen med ballong i 1897. Derfor mitt forrige innlegg om Anna Charlier og Nils Strindberg og deres tragiske kjærlighet.
For å kort rekapitulere; Andrée fikk med seg Strindberg og Knut Frænkel i ballongen "Ørnen", de landet på isen og omkom etter å ha slept på tunge kjelker i tre måneder.
De tre mennenes jordiske levninger ble funnet i 1930, bragt til Sverige, kremert og deretter gravlagt på Norra begravningsplatsen i Stockholm. Nuvel...

Det fantes imidlertid en fjerdemann i denne historien; en viss Vilhelm Swedenborg (noen steder omtalt som Vilhelm Svedenborg). Han var reservist under denne ekspedisjonen og skulle overta Strindbergs eller Frænkels plass hvis det skulle bli nødvendig. Heldigvis for ham ble det ikke noe av det. Swedenborg drog hjem til Sverige og gikk gradene som offiser samtidig som han ble en av Sveriges mest kjente aeronauter. Han utførte blant annet flere oppstigninger sammen med Knut Frænkels bror, Hans Christian Andersen Frænkel. Hvis det navnet høres kjent ut så er ikke det så rart; han hadde nemlig selveste Hans Christian Andersen som gudfar...

Swedenborg var etterkommer av en av disse store gale tenkerne Europa har greid å fremstille av og til: Emanuel Swedenborg. Vilhelm var også svigersønn til en av Sveriges andre store sønner; Adolf Erik Nordenskiold, nordøstpassasjens betvinger. Begge disse fakta har nok medvirket til at Andrée ønsket å knytte ham til ekspedisjonen. Kjendiser sørger for publisitet, da som nå. Swedenborg var altså gift med Anna Nordenskiold; der har vi en viktig forbindelse. Noe som er minst like interessant er at han siden giftet seg med en kvinne som het Hedvig. Denne Hedvig er ingen ringere enn Hedvig Tamm, den kjente svenske journalisten og manusforfatterinnen. Swedenborg var forøvrig en pensjonert oberstløyntnant i 1930 da restene av hans kamerater kom hjem til Sverige. Han var en av dem som hilste begravelsesekvipasjen da den ankom Gøteborg. Det må ha vært et usedvanlig merkelig øyeblikk for ham...

For dem som er interessert i mer om denne historien kan jeg anbefale den merkelige collage-boken: Ingen fruktan, intet hopp av Per Olof Sundman; svært nedslående, svært detaljert og uhyre interessant samling av fakta og meninger om Andrées drøm om å være først på Nordpolen. Det at vi via denne historien kan knytte sammen Emanuel Swedenborg, Adolf Erik Nordenskiold, H. C Andersen og en av Sveriges mest kjente kvinnelige journalister er bare et av mange interessante faktum. Et annet, som jeg håper å komme til bake til, er at Nils Strindberg jo også har et interessant etternavn! Jada, han er i famile med August Strindberg; mannen med de gode onelinere om kvinner og deres ondskap og opphavsmann til Sveriges kanskje beste teaterstykke noensinne; Faderen. Synd han ikke lever i dag. Sammen med ham ville Nina Karin Monsen vært uslåelig! Mer om dette siden...

mandag 13. april 2009

Gammel kjærlighet ruster ikke...


Lektor Nordskog har lest mye rart i påsken, men har også rukket å høre mye rart. I dag har jeg hørt en podcast fra Sveriges Radio om Nils Strindberg. Denne begavede fysikeren, fiolinisten og amatørfotografen som omkom bare 25 år gammel på Andrées ballongferd mot nordpolen i 1897.

Nils Strindberg, Salomon August Andrée og Knut Frænkel måtte nødlande på 82 breddegrad etter bare 65 timers luftseilas. Etter dette måtte de slepe sine altfor tunge kjelker mot tryggheten i syd.
I oktober hadde de nådd Kvitøya, der de døde kort tid etterpå. Hva de døde av? Nedkjøling, trikiner, kullosforgiftning; teoriene er mange.

Historien er fascinerende i seg selv; slitet i isen og til slutt den ensomme døden oppe på Kvitøya overgår det meste av menneskelig fantasi, men de menneskelige omkostningene blir enda mer iøynefallende når en tenker på de etterlatte. Det er særlig en person som peker seg ut: Nils Strindbergs forlovede Anna Charlier. Hun ventet fortvilet på sin Nils i mange år. Til slutt emigrerte hun og jobbet som husholderske før hun giftet seg med Gilbert Hawtrey. Etter 33 år ble Nils og de andre funnet av et norsk skip og i 1930 ble deres etterlevninger endelig kremert og gravlagt i det som var den største fremvisningen av heraldisk sorg før Palme-drapet.

Anna levde helt til til 1949. Da hun døde sørget mannen hennes for at hennes siste ønske ble oppfylt; hjertet hennes ble kremert og asken begravet ved Nils Strindbergs grav...

Tyrone Martinsson ble intervjuet på podcasten jeg hørte (den ligger her: (bare trykk på mediespillerboksen)
og sendedatoen var 25.12.06) og boken han har skrevet om Nils finner man her. Anbefales sterkt!