Nok en gang i Berlin

Mandag 12. januar i år var det på tide med ny Berlin-tur for de Sandvika-elevene som tar Politikk og Menneskerettigheter. Denne gangen dreide det seg faktisk om TO klasser; Helge Aamodts gjeng og min gjeng; til sammen 42 elever. Ja, det er mange elever, og ja; det kan fort bli et logistisk problem. Men da er det lurt å ha erfaring, fastlagte retningslinjer og viktigst; gode sikkerhetsmarginer. Selvsagt hjelper det å være to gode kollegaer når man drar på en slik tur, og bedre reiserpartnere enn Helge finnes knapt.

Heraldisk sorg i granitt.

Hvorfor drog vi til Berlin? For å studere de to største totalitære retningene i det tyvende århundret; nazismen og kommunismen. Disse to ideologiene har tilsammen vært medvirkende til drapene på over 100 millioner mennesker, og preget vår tid og vårt kontinent på en avgjørende måte. Vi drog for å se på hva en stat og en stats byråkrati er i stand til å gjøre om de ikke holdes i sjakk av et borgelig demokrati. Vi drog for å lære mer om tysk demokrati og rettsstatslig tenkning i dag. Vi drog kort sagt for å få mer dannelse og kunnskap, det er nå liksom det studiespesialiserende retning skal gjøre da...

I 13-tiden mandag dumpet vi bagasjen på hotellet på Spittelmarkt og gikk raskt nedover Leipziger Strasse, vi hadde 20 minutter på oss til å rekke avtalen med tre guider ved Topographie des Terrors. Det rakk vi fint. Hva er Topographie des Terrors? Det er faktisk kjellere, nærmere bestemt kjellerne til naziveldets nervesentral; Reichssicherheitshauptamt. Herfra ble nazistenes politistyrker styrt, det var sentrum i et enormt undertrykkingsapparat. I dag er det et minnesmerke, her kan man lære om nazistene ideologi, organisasjon og forbrytelser. Etter halvannen time var vi ferdige og det var på tide å ta kvelden.

Tirsdag hadde vi tett program. Vi startet med en to timer lang guidet tur i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Selv om man har vært der før, blir man lamsått hver gang man kommer dit. Leiren er i dag et vitnesbyrd om totalitær menneskeforakt, og moderne byråkratisk drapstenkning. Dette er noe de museumsansatte er gode til å få frem, og noe elevene uten problemer forstod. Vi var nå dessuten i ferd med å undersøke det andre tyske diktatur; Sachsenhausen ble nemlig benyttet som kz-leir av det kommunistiske okkupasjonsregimet ETTER den annen verdenskrig.

 Elevene ble her gjort oppmerksomme på hvordan historieforvaltning fungerer. I Sachsenhausen kommenterer et nytt historisk monument de eldre minnesmerkene. DDR-regimets monumenter er satt opp til minne om nazistenes (eller "hitler-fascistenes" som DDR-regimet insisterte på at de het...) forbrytelser. Det nye monumentet er også til minne om kommunistenes ofre.  Det var ikke siste gang vi skulle møte dette fenomenet i løpet av ekskursjonen.  Vi så det også utenfor Berlin-domen. Der fant vi et monument reist på syttitallet av DDR-regimet, en uanselig liten hvit kube. Det er til minne om kommunister som aksjonerte mot nazi-regimet under krigen, og som ble henrettet. På monumentet står det også:"For evig forbundet i vennskap med Sovjetunionen". I dag er det påmontert glassplater på denne lille kuben som kommenterer det opprinnelige monumentet. Et utmerket eksempel på hvordan tysk historie er lag på lag med bearbeidelse og refleskjon.

Et nytt monument påmontert et gammelt.

Overgangen ble stor da vi beveget oss videre til neste mål; de nordiske ambassader i Vest-Berlin. Vi  ble der møtt av en ambassadesekretær som fortalte elevene om det moderne Tyskland; et sterkt demokrati, den viktigste økonomien i Europa og vår viktigste handelspartner. Nok en gang tenkte jeg; hvorfor i all verden satser ikke Norge på å få flere tyskstudenter?! Det er pr dags dato flere tyskere som studerer norsk enn motsatt; det er uhyre trist for oss nordmenn. Vårt økonomiske bånd til Tyskland er sterkt, men de kulturelle båndene som ble revet over i 1940 er ikke ennå ikke blitt reparert.

Onsdag startet med tur til det sovjetiske æresminnemerket i Treptower Park, det største sovjetiske minnesmerket i verden frem til Stalingrad-monumentet ble bygget. Det ligger der over 5000 sovjetiske soldater, og parken var det viktigste minnestedet i DDR. Da Sovjet trakk seg ut i 1991, forpliktet den tyske staten seg til å ta vare på monumentet, noe den helt klart har gjort på en forbilledlig måte. Det er et merkelig sted; trist, imponerende, storslått og skremmende. Det er en grav, men også et totalitært regimes feiring av sin seier over et annet totalitært regime.

Lektoren omgitt av de håpefulle små

Vi gikk nå fra den glorifiserte versjonen av kommunismen til medaljens bakside; varetektsfengslet Hohenschönhausen. Dette fengslet var flere ting; i de første årene av DDRs eksistens var det et sovjetisk torturfengsel der opposisjonelle og tidligere nazister ble pint og drept.

På seksti-tallet ble det overtatt av Stasi og fengselet forandret karakter. Fysisk vold ble aldri benyttet, hensikten med fengselet var å bryte ned mennesker totalt ad psykiske metoder. Fangene ble utsatt for total isolasjon. Lyset i cellene stod på i 24 timer. Fangene fikk aldri vite hvor de var, hvilken dato det var eller hva klokken var. De var ALLTID under observasjon. Vår guide sa: "Det var forsåvidt mulig å ta livet av seg, men det forutsatte at man var i stand til å bite over sin egen tunge for slik å ble kvalt av sitt eget blod."

Fengselsceller under "den reellt eksisterende sosialismen"

Elevene skvatt da guiden fortalte at de fleste forhørslederne hadde en doktorgrad i psykologi, og at en av dem drev en psykolog-praksis et par kilometer unna fengslet i dag. Hvor effektive var de? De fleste tilstod hva det skulle være i løpet av 4 til 5 dager. Jeg minnet elevene om at ledende politikere i Norge omtalte landet DDR som et humanistisk foregangsland, og nærmest som et forbilde. Det er nok å nevne Berge Furre og Berit Åas, men listen er mye lengre, og det er også borgerlige politikere på den.

Ungdommen hyller den vitenskapelige sosialismens grunnlegger

Torsdag var det på tide med byvandring.Vi startet på Karl-Marx-allé, den siste praktgaten i Europa. Vi gikk så videre helt til Brandenburger Tor. Undertegnede forsøkte etter fattig evne å bibringe det jeg vet om tysk historie, både før og etter 1945. Helge kom med fornuftige kommentarer av geografisk valør, noe man alltid har bruk for.

Særlig slutten på vandringen tror jeg ble interessant. Vi så på hvor Adolf Hitler endte sitt miserable liv, restene av bunkersen hans ligger i dag under en helt vanlig parkeringsplass, bare noen meter fra det kanskje underligste minnesmerket vi har i Europa; Denkmal der ermordeten Juden Europas. Dette er monumentet tyskerne har reist over sine forfedres største forbrytelse; forsøket på å utrydde de europeiske jødene.Anlegget beskrives som klaustrofobisk, kafkask, ufattelig trist og uhyggelig. Kanskje det, elevene var i alle fall delt i sine meninger om det. Det var også lærerne.

Vi trengte mer kunnskap, og drog til vårt avtalte møte på Deutsches Historisches Museum.
Der var vi i nesten to timer, og fikk sollid innføring i tysk historie fra 1918 til i dag. For meg personlig medførte besøket noe jeg ALLTID opplever i  de østlige delene av Tyskland; historier om at DDR egentlig ikke var så ille. En eldre herre, ansatt som sikkerhetsvakt, fortalte meg nettopp dette mens vi ventet på guidene. Jeg har hørt dette så mange ganger før, og mens jeg hørte på mannen tenkte jeg på to ting; torturcellene i Hohenschönhausen og min øst-tyske bekjente som fikk livet ødelagt av Stasi. Sistnevnte sa en gang til meg; "Du vet at 80 prosent av folk i Lichtenberg stemmer på det gamle kommunistpartiet? De har virkelig ikke lært noe som helst." Kanskje det er sant.

Pizza og brus.

Torsdag kveld var det fellesmiddag på Alexanderplatz, og bortsett fra at vi måtte forholde oss til den mest hysteriske kelneren syd for Oslo, gikk alt greit. Alltid morro å få brus med sugerør, barnebursdags-følelsen skal man ikke kimse av.

På fredag var det på tide å dra hjem. Stian og Helge ble igjen i byen etter å ha fulgt de små på flyplassen.
Lærte elevene noe?  Skal man dømme ut fra rapportene de har skrevet så har de absolutt gjort det. Noen har selvsagt lært mer enn andre, slik er det alltid. Og noen har kanskje fått sin utdanning staket ut for seg på nytt? Kanskje vi skapte noen statsvitere eller historikere ved å reise på denne turen? Vi krysser fingre.