tirsdag 29. desember 2009

Lektor Nordskog reflekterer over Knausgård, kvinner og boksing

Den største av dem alle; Joe Louis, The Brown Bomber






Jeg kjøpte bind 1 av Knausgårds "Min kamp" til min samboer. Begynte deretter å lese det selv og var hektet. Jeg har jo tidligere lest "Ute av verden" og hadde sans for hans skrivekunst, men dette er så uendelig mye bedre. Jeg har kjøpt bind 2 og 3 og er i gang.

Noe jeg oppdaget et stykke ut i bind to var at Knausgård stadig refererte til sin venn; "Geir". Etter en stund skjønte jeg at denne Geir, som Knausgård har vokst opp med og er nær venn med, ikke er noen annen enn Geir Angell Øygarden, som har skrevet en av de beste norske bøker jeg noen sinne har lest, nemlig "Den brukne neses estetikk".


Øygarden levde som bokser i Stockholm i tre år for å skrive sin doktorgrad i sosiologi om nettopp boksning. Noe av det han går inn på i sin avhandling er forhold mellom ord og kropp. Ingenting i boksemiljøet er virkelig så lenge det bare er ord, så lenge det ikke støttes opp av kropp har det egentlig en ikke-eksistens; det finnes egentlig ikke; det er feminint og således definert som en mangel på noe, akkurat som kvinnen så mange ganger har blitt definert først og fremst ut i fra det hun ikke er.

Knausgård går også inn på dikotomien mann-kvinne på svært interessante måter. Og kanskje viktigst; på morsomme måter. Når Knausgård beskriver at han drar på "babyrytmikk" med sin lille datter og oppdager at han må sitte og fjolle (i Knausgårds vokabular: "oppføre seg som en kvinne") i ring med en masse mødre mens han tenker på at han har lyst til å ligge med kvinnen som leder rytmikken, brølte jeg av latter. Knausgård drar fra rytmikken mens han fråder av raseri og kjenner seg... vel, kastrert. Er det kanskje en del menn som kjenner seg igjen i dette?

Nåvel, både Knausgårds og Øygardens bøker er mesterverk og anbefales på det varmeste.

Man blir uansett imponert over disse to karene! Hva var oddsene for at nettopp disse to skulle bo på samme sted i oppveksten, gå på samme skole, bli venner og siden gi ut noen av de beste bøkene i norsk etterkrigstid?

4 kommentarer:

Ingunn sa...

Fabelaktig kommentar! Jeg er også spent på hvem som dukker opp i disse bøkene når jeg kommer i gang med dem - Geir og jeg gikk forresten i samme klasse i mange år. Analysen din er interessant. Noe av det som får menn til å like Knausgårds bøker er vel det samme som får mange kvinner til å mislike dem: Selv har jeg ikke ennå funnet glede i å lese tekstene hans, men dette kan selvsagt endre seg. Jeg synes et ligger en eim av kvinneforakt over mange av de sitatene jeg har hørt fra Min kamp, og jeg begynner å tenke på både Hamsuns og Mykles tvetydige kvinnesyn. Vi er liksom ikke ordentlige mennesker, vi, men heller noe en både må begjære og forakte samtidig. Mennene får kanskje litt hevn for sin følelse av utilstrekkelighet overfor kvinner når de leser disse forfatternes tekster:D Slikt er det litt vanskeligere å slippe unna med nå enn for 50 og 100 år siden, men det er visst ikke borte ennå. Jeg tror, men vet ikke, for jeg har jo enda ikke lest. Så tilgi meg om jeg er på viddene her!

Lektor Nordskog sa...

Jeg vet ikke om det er kvinneforakt vi egentlig snakker om her (selv om jeg tror at de fleste menn har en liten kvinneforakter i seg!) men mer en oppgitthet over at tilsynelatende helt "opp-i-dagen"-bevis på tydelige og markante forskjeller mellom kvinner og menn så til de grader oversees, særlig av kvinner!

Synes at Knausgård viser dette tydelig i bind 2 der han mange ganger gir seg helt over i oppgitthet over en verden som nekter å ta hensyn til (biologiske?) fakta.

Ellers så tror jeg at det er mye i det gamle Andre Bjerke-sitatet: "Få ting sjarmerer kvinner mer enn at man forakter dem..."

Jeg synes det er interessant å lese en forfatter som kritiserer det KVINNELIGE, ikke de negative sidene ved kvinneligehet, men selve det KVINNELIGE. Det er veldig politisk ukorrekt, men fy faen så morsomt og treffende.

Artig at selve sjefseksemplet på dette er en kvinne; Camille Paglia.

Synes forøvrig at det er rart at omtrent bare Tore Renberg har trukket frem det faktum at Knausgård er den i dag største konservative, ja reaksjonære, norske forfatteren. Artig at et menneske som Marta Breen hyller Min Kamp.

Ingunn sa...

Forakt og forakt, det er i hvertfall noe tvetydig der som er vanskelig å sette ord på, men som Knausgård antagelig lykkes godt med å skildre eller antyde. Og du har rett i at det er vanskelig å diskutere kvinnelighet vs mannlighet, men så er det jo også snakk om høyst subjektive størrelser. Det menn oppfatter som kvinnelighet er jo ikke nødvendigvis det samme som kvinner har i tankene, og vice versa. Kvinner overser ikke dette, men vi har en annen erfaring med hva som defineres som "norm" vs "avvik", bare tenk på definisjonsmakten som ligger i den språklige bruken av "han" som det generelle. Det må antagelig en mannlig forfatter til for å påpeke det reaksjonære hos Knausgård, alle kvinner vil jo øyeblikkelig bli anklagd for å ha en hel haug med vikarierende motiver om de sier noe lignende. Men Renberg er ikke den eneste, jeg har hørt flere lignende komentarer i mediene uten at jeg kan sitere noen på det.

Jeg har som sagt ikke lest bøkene, men en venninnne av meg har det, og kjedet seg grenseløst gjennom nitide skildringer av bleieskift i bind 2. Denne aktiviteten har med andre ord ingen voldsom appell til oss kvinner heller, faktisk. Vi får nok av det vi også, og trenger, som Virginia Wolf så treffende sa, "et eget rom" like mye som menn.

Hva Bjerke måtte tro om kvinnelig psyke - vel, jeg tror den forakten bør kombineres med adskillig varme og respekt for å ha noen reell effekt i det lange løp.

Lektor Nordskog sa...

Ja, det er veldig sant; det jeg oppfatter som kvinnelighet kan ofte en kvinne se på som maskunlint eller oftere; kjønnsnøytralt.

Synes også det er jævlig kjedelig å lese om bleieskift, og jeg har jo ikke barn heller.

Men når det gjelder kvinners svakhet for den kvinneforaktende mann så tror jeg dessverre ikke at den trengs å kombineres med noe som helst. Det er skremmende hvor mange kvinner som tilbringer sine liv med menn som helt tydelig kun ser ned på dem. Kanskje Knausgård skulle skrive noe om dette?

Egentlig tror jeg den forakten som er sterkest i Knausgårds bøker er forakten som han han føler for seg selv; den er smadrende! Han føler seg underlegen grovbygde menn, menn som han vet kan slåss, menn som er sjarmerende og behersker forsamlinger. Det er fascinerende hvordan han gjør selvforakten enda mer ydmykende i og med at han forteller om den!

Her dukker også "kvinnelig vs mannlig" opp. I en sekvens i bind to er han med Angell Øygarden til bokseklubben sistnevnte bokset i. Knausgård føler seg ekstremt underlegen den ene bokserenes fysikk og blir plaget av tanken på at denne kunne rive Knausgård i stykker på sekunder og at det ikke er noe Knausgård kan gjøre for å hindre dette. Og hva skriver han om dette? Jo, dette får ham til å føle seg kvinnelig! Interessant?