Den 25. august denne uken ville DDRs leder i årene 1971-1989 fylt 97 år. Vi snakker selvfølgelig om Erich Honecker, en person som steg til maktens tinder fra små kår og hvis fall ble smertelig og plutselig og ikke minst: svært overraskende for ham selv.
Han var født i Saar i 1912 og var sønn av en gruvearbeider. Han kom tidlig med i KPD (Tyskland Kommunistparti) og steg i gradene der. En stund etter nazistenes maktovertagelse ble han som kommunist arrestert og satt i konsentrasjonsleir og der var han fange til 1945. Etter at Sovjetunionen hadde okkupert det østlige Tyskland (som egentlig var Midt-Tyskland, det egentlige østlige Tyskland ble annektert av Polen) ble han snart en viktig person i administrasjonen der. Sovjeterne tvang gjennom en sammenslutning av sosialdemokratene og kommunistene (SPD og KPD) og dette førte til opprettelsen av det nye kommunistpartiet SED.
SEDs logoDDR blir til i 1949 (7. oktober). Erich Honecker kommer tidlig inn i politbyrået i SED og han leder FDJ, den største ungdomsorganisasjonen i DDR.
Honecker steg jevnt og trutt i gradene og etterhvert fortrengte han sin gamle leder, Walter Ulbricht. Dette skjedde selvsagt med Sovjets velsignelse, som det meste annet i DDR.
Under Honeckers regime ser vi en satsing på "konsumentsosialisme", DDR får østblokkens høyeste levestandard og øker sin industriproduksjon enormt. Dette ledsages av en enorm utbygging av STASI og overvåkningen når et groteskt nivå.
Under Honecker blir DDR anerkjent som stat av de fleste land, deriblant av Vest-Tyskland. Dette medfører at DDR underskriver flere traktater om menneskerettigheter. Dette forandrer ikke DDRs politikk; menneskerettigheter brytes i like stor grad som før, bare på en langt mer subtil måte. Den lille østtyske staten er, med sine 17 millioner mennesker, et lite monster under Honecker. Innbyggerne er totalt sperret inne, de har ingen mulighet til å flytte før de er blitt pensjonister, hvis de forsøker blir de skutt og man kan overvåkes etter STASIs forgodtbefinnende.
Men Honecker var stolt over det hans republikk fikk til.
På åttitallet var DDR i ferd med å gå bankerott. Dette var svært godt skjult og det viste seg etterhvert umulig å gjøre noe med. De medlemmene i SEDs politbyrå som skjønte at man måtte gjøre noe, fortalte etter murens fall at Honecker mer og mer isolerte seg og tok beslutningene sammen med DDRs økonomisjef Günter Mittag og STASI-sjef Erich Mielke. Tall som viste den frykelige sannheten om sosialismen i DDR ble hemmeligholdt eller presentert i en forvansket form.
DDRs ledelse preges mer og mer av en flukt fra virkeligheten på denne tiden. Når Mikhail Gorbatsjov startet sine reformer i Sovjetunionen reagerte Honecker med redsel. Han var overhodet ikke interessert i å gjennomføre noe slikt. DDR, Sovjets flittigste disippel, som i 40 år hadde levd etter mottoet: "Å lære av Sovjetunionen, betyr å lære å seire!" gikk nå til det skritt å forby magasiner og ukeblader fra Sovjetunionen!
I 1989 feiret DDR sitt 40-årsjubileum.
Gorbatsjov kom i oktober 1989 til Øst-Berlin for å delta sammen med ledelsen i SED. Han forsøkte nok en gang å overbevise dem om nødvendigheten av å forandre seg; "Den som kommer for sent blir straffet av historien" sa han. Han talte til døve ører. Honecker tok hverken dette eller det faktum at hundretusener av mennsker demonstrerte mot hans regime i alle østtyske byer mens han selv markerte sin elskede republikk innover seg.
Hans reaksjon da han ble vist videoopptak av demonstranter som ropte "Wir sind das Volk" (Vi er folket) er symptomatisk; han utbrøt øyeblkkelig: "DET ER IKKE FOLKET!" Han tenkte sikkert ikke et sekund på at det han så var noe han og regimet ikke kunne stoppe.
Det viste seg snart at det ikke hjalp at SED ved hjelp av STASI hadde laget et regime der hver detalj ble overvåket, det hjalp ikke at SATSI var væpnet til tennene og hadde mapper på alle. Regimet falt allikevel. Regimet var forberedt på alt, bare ikke milloner av mennesker som gikk stille i gatene, bar tente lys i hendene og sang salmer eller ropte fredelige slagord. Dessuten fikk SED klar beskjed fra Sovjetunionen; russiske styrker ville ikke som i 1953, 1956 eller 1968 redde et lokalt kommunistregime fra dets egets folk opprør.
I oktober var det hele over; politibyåret tvang Honecker omsider til å gå av. Resten er historie. DDR ble snart en del av Tyskland. Etter gjenforeningen flyktet Honecker til en sovjetisk millitærbase og drog deretter til Sovjet. Men han ble utlevert og stilt for retten i Tyskland, tiltalt blant annet for drap på 172 østtyskere som ble skutt i det de forsøkte å krysse grensen til Vest-Tyskland. Honecker var da syk av leverkreft og slapp derfor å sone. Han emigrerte til Chile der han døde i 1994.
Hadde han lært noe? Skjønte Honecker hva han hadde vært med på? At han hadde vært en diktator som undertrykte Folket, som kommunistpartiet hevdet de styrte på vegne av? Svaret er nedslående. Honecker hadde blitt eksludert av partiet sitt, SED, i desember 1989, da det fortvilet forsøkte å reformere seg selv. SED ble først til PDS og er i dag partiet Die Linke. Den 80 år gamle Erich Honecker melde seg i 1992 inn i det nystiftede partiet KPD, et parti som så på systemet i DDR som sann sosialisme og som eksisterer for å kunne gjenopprette dette systemet. (Dette driver de med den dag i dag)
Ringen var på mange måter sluttet; Honecker var nok en gang medlem av et lite ekstremt parti uten makt. Det var 80 år siden han ble født i et fattig hjem i det keiserlige Tyskland. Det var over 50 år siden han havnet i konsentrasjonsleir og 40 år siden han hadde vært med på å stifte DDR. Han hadde sett nazistene ødelegge hans land. Han hadde opplevd et Tyskland lagt i ruiner. Han hadde sittet årevis i konsentrasjonsleir. Han hadde vært med på å bygge opp en stat av ruiner. Og han hadde ingenting lært av alt dette.
Og hva huskes han for i dag? Sin skjærende stemme, sine totalt vanvittige jaktturer (der spesielt importerte dyr ble slaktet av ham og hans partikamerater) og det DDR som vokste frem under ham; grått, trist, absurd og skingrende umenneskelig. Han var latterlig og frastøtende. Utover det er det lite som huskes.
"Arbeider- og Bondestatens" emblem
NVA-soldater marsjerer foran "Minnesmerket for fascismens og millitarismens ofre" i 
