"Magdalena var så svart og hadde store hender"

I bydelen Lichtenberg øst i Berlin, omtrent 15 minutter fra Alexanderplatz med U-Bahn møtes de fire gatene Ruschestrasse, Normanenstrasse, Frankfurter Allee og Magdalenenstrasse. Området mellom disse gatene var på ca 2 kvadratkilometer og noe over førti bygninger befant seg der. Institusjonen som holdt til der gikk under mange navn; "Firmaet", "MfS", eller "Magdalena". Hatet barn har mange navn. I dag kjenner vi institusjonen best under navnet "Stasi".

Stasisentralen ved Magdalenenstrasse var nervesenteret i DDRs spionasjenettverk. Derfra styrte man agentene som ødela Willy Brandts karriere, der registrerte man fru Olsen fra Norge som var på ferie i Rostock, der registerte man samtaler med utenlandske borgere som kunne bli informanter for SED-regimet, der øvde man seg på å terrorisere østtyske borgere slik at de ble lydige.

Av Stasis 91 000 medlemmer arbeidet 7000 i sentralen i Berlin-Lichtenberg, til sammenligning hadde Gestapo kun 50 000 ansatte. (I DDR bodde det ca 16 millioner mennesker, i Nazi-Tyskland før krigen var tallet 70 millioner.) Hver dag gikk gikk altså tusenvis av byråkrater ut og inn av sentralen i Øst-Berlin. Det de drev med ville for en utenforstående se ut som kjedelig byråkratisk arbeid og slik ble de sikkert også opplevd. For dem som var gjenstand for stasibyråkratenes arbeid så det imidlertid anderledes ut, papirene som ble flyttet frem og tilbake dreide seg om tortur, terror og trakassering.

Vanlige DDR-borgere visste nok ikke nøyaktig hva som skjedde inne i sentralen men såpass visste de at stedet ble skydd. "Alle" visste hvorfor det var sperringer rundt kvartalet og hvorfor biler fra de engelske, amerikanske og franske okkupasjonsonene i Vest-Berlin med jevne mellomrom (dette skjedde i henhold til firemaktersavtalen og det drev kommunistregimet i DDR til vanvidd) kjørte sakte opp og ned Frankfurter Allee; det som var i Stasisentralen var ikke for vanlige dødelige, sånn var det bare.

Man sa til vanlig i DDR at var man i selskap med fem andre så var garantert en av de som var til stede i rommet forbundet med Stasi på en eller annen måte, DDR-borgerne visste godt at man måtte passe kjeften sin. Ingenting var verre enn å havne i klørne på "Firmaet". Selv om Sentralen ikke var det stedet man ble plassert som fange (det var i Untersuchungsgefängnins Hohenschönhausen noen trikkestopp lenger unna) var Sentralen omgitt av en mørk aura i folks bevissthet. Det er klart at dette unevnelige maktsentrum måtte nevnes på en eller annen måte og som alltid fant ordene en vei. DDRs borgere var gode når det gjaldt kode og halvkvedete viser og det som for en vestlig borger så ut som et uskyldig stykke kunst om et prosaisk emne kunne for en østtysker være den salteste satire.

Ett eksempel er Bettina Wegners sang om "Magdalena". Hører man sangen handler den tilsynelatende om en "maneater" av dimensjoner hvis "kyss kan drepe" og som alltid må forbruke menn om og om igjen mens "hun tror hun blir gal". Wegner introduserer den med ordene "Meine Freundin; Magdalena". Men sangen handler ikke om noen kvinne ved det navnet; den handler om Stasi og Stasisentralen som holdt til i MAGDALENENstrasse. Bettina Wegner visste godt at alle tilhørerne i salen skjønte hva hun sang om. Det var slik man måtte gjøre det i DDR; kritikk av den herskende klasse måtte gjøres kamuflert og i kode. I østblokken betød det faktisk enormt hva kunstnere sa, skrev, sang og skapte, deres kunst var avgjørende for deres medborgeres liv. Når Bettina Wegner sang kunne enkeltmennesket tenke: "i salen rundt meg skjønner alle hva denne sangen handler om; vi er forent i kunnskap om det grusomme hun synger om". Kulturen betød noe.

Mange år er gått, Stasisentalen er i dag full av turister som går gjespende og ser på de små grå mennenes kontorer og håpløst utdaterte tekniske innretninger. Det virker så gammeldags og fjernt og man glemmer hvordan disse bygningene utstrålte mørke og kulde for få år siden. Da kan man høre på Wegners sang; den er fortsatt full av redsel og håpløshet. Den forteller om en tid da sannheten måtte hviskes, en tid da "DE" var overalt og når som helst kunne gjøre ting med deg som du aldri noensinne ville komme over. Som Wegner sier i siste vers: "vier Tage überlebt man mit ihr nie", man overlever ikke fire dager med Magdalena...



Magdalena war so schwarz
und hatte große Hände
wen sie liebte
streichelte sie in die Wände
weiß und kalkig ward ihr Liebster endlich noch
dabei liebte Magdalena jeden doch.
Magdalena

Tausend Leben hat sie wohl
zu Tod gedrückt
manchmal glaubt sie selbst
sie wird verrückt
weil sie immer wieder lieben muß
dabei tötet jeden schon ihr Kuß.
Magdalena

Ach, die langen Haare gehen bis zum Knie
doch vier Tage überlebt man mit ihr nie.
nimm nie ihre Hand, die sie dir gibt
ach, sonst hat dich Magdalena totgeliebt.
Magdalena

Lektor Nordskog markerer en merkelig 97-åring

Den 25. august denne uken ville DDRs leder i årene 1971-1989 fylt 97 år. Vi snakker selvfølgelig om Erich Honecker, en person som steg til maktens tinder fra små kår og hvis fall ble smertelig og plutselig og ikke minst: svært overraskende for ham selv.

Han var født i Saar i 1912 og var sønn av en gruvearbeider. Han kom tidlig med i KPD (Tyskland Kommunistparti) og steg i gradene der. En stund etter nazistenes maktovertagelse ble han som kommunist arrestert og satt i konsentrasjonsleir og der var han fange til 1945. Etter at Sovjetunionen hadde okkupert det østlige Tyskland (som egentlig var Midt-Tyskland, det egentlige østlige Tyskland ble annektert av Polen) ble han snart en viktig person i administrasjonen der. Sovjeterne tvang gjennom en sammenslutning av sosialdemokratene og kommunistene (SPD og KPD) og dette førte til opprettelsen av det nye kommunistpartiet SED.
SEDs logo

DDR blir til i 1949 (7. oktober). Erich Honecker kommer tidlig inn i politbyrået i SED og han leder FDJ, den største ungdomsorganisasjonen i DDR.


Honecker steg jevnt og trutt i gradene og etterhvert fortrengte han sin gamle leder, Walter Ulbricht. Dette skjedde selvsagt med Sovjets velsignelse, som det meste annet i DDR.
Under Honeckers regime ser vi en satsing på "konsumentsosialisme", DDR får østblokkens høyeste levestandard og øker sin industriproduksjon enormt. Dette ledsages av en enorm utbygging av STASI og overvåkningen når et groteskt nivå.

Under Honecker blir DDR anerkjent som stat av de fleste land, deriblant av Vest-Tyskland. Dette medfører at DDR underskriver flere traktater om menneskerettigheter. Dette forandrer ikke DDRs politikk; menneskerettigheter brytes i like stor grad som før, bare på en langt mer subtil måte. Den lille østtyske staten er, med sine 17 millioner mennesker, et lite monster under Honecker. Innbyggerne er totalt sperret inne, de har ingen mulighet til å flytte før de er blitt pensjonister, hvis de forsøker blir de skutt og man kan overvåkes etter STASIs forgodtbefinnende.

Men Honecker var stolt over det hans republikk fikk til.


På åttitallet var DDR i ferd med å gå bankerott. Dette var svært godt skjult og det viste seg etterhvert umulig å gjøre noe med. De medlemmene i SEDs politbyrå som skjønte at man måtte gjøre noe, fortalte etter murens fall at Honecker mer og mer isolerte seg og tok beslutningene sammen med DDRs økonomisjef Günter Mittag og STASI-sjef Erich Mielke. Tall som viste den frykelige sannheten om sosialismen i DDR ble hemmeligholdt eller presentert i en forvansket form.

DDRs ledelse preges mer og mer av en flukt fra virkeligheten på denne tiden. Når Mikhail Gorbatsjov startet sine reformer i Sovjetunionen reagerte Honecker med redsel. Han var overhodet ikke interessert i å gjennomføre noe slikt. DDR, Sovjets flittigste disippel, som i 40 år hadde levd etter mottoet: "Å lære av Sovjetunionen, betyr å lære å seire!" gikk nå til det skritt å forby magasiner og ukeblader fra Sovjetunionen!

I 1989 feiret DDR sitt 40-årsjubileum.



Gorbatsjov kom i oktober 1989 til Øst-Berlin for å delta sammen med ledelsen i SED. Han forsøkte nok en gang å overbevise dem om nødvendigheten av å forandre seg; "Den som kommer for sent blir straffet av historien" sa han. Han talte til døve ører. Honecker tok hverken dette eller det faktum at hundretusener av mennsker demonstrerte mot hans regime i alle østtyske byer mens han selv markerte sin elskede republikk innover seg.

Hans reaksjon da han ble vist videoopptak av demonstranter som ropte "Wir sind das Volk" (Vi er folket) er symptomatisk; han utbrøt øyeblkkelig: "DET ER IKKE FOLKET!" Han tenkte sikkert ikke et sekund på at det han så var noe han og regimet ikke kunne stoppe.

Det viste seg snart at det ikke hjalp at SED ved hjelp av STASI hadde laget et regime der hver detalj ble overvåket, det hjalp ikke at SATSI var væpnet til tennene og hadde mapper på alle. Regimet falt allikevel. Regimet var forberedt på alt, bare ikke milloner av mennesker som gikk stille i gatene, bar tente lys i hendene og sang salmer eller ropte fredelige slagord. Dessuten fikk SED klar beskjed fra Sovjetunionen; russiske styrker ville ikke som i 1953, 1956 eller 1968 redde et lokalt kommunistregime fra dets egets folk opprør.

I oktober var det hele over; politibyåret tvang Honecker omsider til å gå av. Resten er historie. DDR ble snart en del av Tyskland. Etter gjenforeningen flyktet Honecker til en sovjetisk millitærbase og drog deretter til Sovjet. Men han ble utlevert og stilt for retten i Tyskland, tiltalt blant annet for drap på 172 østtyskere som ble skutt i det de forsøkte å krysse grensen til Vest-Tyskland. Honecker var da syk av leverkreft og slapp derfor å sone. Han emigrerte til Chile der han døde i 1994.

Hadde han lært noe? Skjønte Honecker hva han hadde vært med på? At han hadde vært en diktator som undertrykte Folket, som kommunistpartiet hevdet de styrte på vegne av? Svaret er nedslående. Honecker hadde blitt eksludert av partiet sitt, SED, i desember 1989, da det fortvilet forsøkte å reformere seg selv. SED ble først til PDS og er i dag partiet Die Linke. Den 80 år gamle Erich Honecker melde seg i 1992 inn i det nystiftede partiet KPD, et parti som så på systemet i DDR som sann sosialisme og som eksisterer for å kunne gjenopprette dette systemet. (Dette driver de med den dag i dag)

Ringen var på mange måter sluttet; Honecker var nok en gang medlem av et lite ekstremt parti uten makt. Det var 80 år siden han ble født i et fattig hjem i det keiserlige Tyskland. Det var over 50 år siden han havnet i konsentrasjonsleir og 40 år siden han hadde vært med på å stifte DDR. Han hadde sett nazistene ødelegge hans land. Han hadde opplevd et Tyskland lagt i ruiner. Han hadde sittet årevis i konsentrasjonsleir. Han hadde vært med på å bygge opp en stat av ruiner. Og han hadde ingenting lært av alt dette.

Og hva huskes han for i dag? Sin skjærende stemme, sine totalt vanvittige jaktturer (der spesielt importerte dyr ble slaktet av ham og hans partikamerater) og det DDR som vokste frem under ham; grått, trist, absurd og skingrende umenneskelig. Han var latterlig og frastøtende. Utover det er det lite som huskes.

Reisebrev fra Nicaragua med noen interessante tanker om u-hjelp og "sosialisme på nicaraguansk"

Lektor Nordskog fikk her om dagen en lang og interessant epost fra en god venn som for tiden er på reise i Syd-Amerika. Min venn kjenner kontinentet godt; han var der for første gang som ung idealistisk "brigadist" for tyve år siden, han snakker språket og har vært på flere reiser der siden. I reisebrevet sitt har han en del kritiske tanker rundt den industrien som kalles "U-hjelp" og følgene av den. Det er nok ikke hyggelig lesning men sannferdig og interessant. Med tillatelse fra ham gjengir jeg reisebrevet hans her. Håper flere vil finne det interessant.

"Er nå i San Juan del Sur i Nicaragua, nær grensen til Costa Rica. Det nærmer seg 19 juli. Dagen da 30 årsjubileet for revolusjonen bragte sandinistene til makten i 1979. Sandinistene har igjen makten, denne gangen i kraft av at Daniel Ortega vant presidentvalget i 2007. Han prøver i likhet med andre presidenter i regionen å få vedtatt konstitusjonelle endringer slik at han kan forbli ved makten etter at presidentperioden hans går ut i 2011. I nicaraguanske aviser diskuterer de farene ved å rokke ved de grunnleggende politiske spillereglene i et land med en slik historie preget av borgerkrig og statskupp som Nicaragua.

De to siste dagene har jeg vært med det reisende biblioteket i San Juan del Sur. Vi har besøkt skoler langt inne i jungelen, langs ufremkommelige veier, og tatt i mot og levert bøker. Det har vært lærerikt. Hyggelig å bli kjent med de som jobber ved biblioteket også, hyggelige folk. Av og til undres man likevel på hvor nyttig det man gjør egentlig er. At elevene får bøker å lese er selvfølgelig bra. Jeg fikk en aha-opplevelse da jeg etter å ha sittet i range roveren til biblioteket, av bibliotekets ansatte omtalt om "la niña", i flere timer og småsnakket med de andre passasjerene spurte om utvalget av hits fra 80-talllet som ble spilt på bilens stereoanlegg. Living next door to Alice, Love hurts med Nazareth, Lionel Ritchie og Glenn Medeiros er ikke hva man forventer å høre på landsbygda i Nicaragua. Jeg ble overrasket over musikksmaken til sjåføren og de ansatte. Da jeg spurte om musikken skjønte jeg til slutt at musikken var valgt ut for oss, gringoene som var med på turen, jeg og den amerikanske bibliotekaren på ferie. Dels var hensikten med turen ut på landsbygda å hente inn og levere ut bøker til elevene, men det som i betydelig grad bidro til å finansiere turene og bibliotekets virksomhet, lønninger osv. var den formen for turisme, opplevelsesreiser som jeg og amerikaneren denne gangen var med paa. Jeg var litt treg som brukte så lang tid på å forstå dette, se det så klart. Så lenge gringoene har gode opplevelser ute i felten, på landet (en el campo), mottar biblioteket som ikke er offentlig sponset (den nicaraguanske staten er fattig), gaver i form av penger, slik at de som jobber der kan få lønn og biblioteket kan være et kulturelt møtested for barna i San Juan og kan formilde bøker til barn på landsbygda. Det er vel bare slik det er, selv om man føler seg litt som en vandrende sparebøsse.

De første dagene i Nicaragua tilbrakte jeg i El Cua, stedet jeg var en kort periode for 20 år siden som brigadist. Jeg klarte ikke å finne selve gården, jordsbrukskooperativet der jeg jobbet sammen med de andre gringoene, brigadistene. Jeg trodde jeg skulle kjenne igjen landskapet, men jeg er for mye av en bygutt til å klare å kjenne igjen landskapet der tilstrekkelig til at jeg skulle klare å finne stedet igjen. Det var ikke så mye hjelp å få fra de lokale heller. Det var nok for mange prosjekter lik det jeg deltok i som hadde kommet og gått siden den tid. Landsbygda oppe fjellene mot grense til Honduras var full av prosjekter. Jeg så mange på den tiden jeg lette etter stedet jeg var for 20 år siden.

På bussen fra Matagalpa, fjellregionens hovedstad tiul El Cua, var det flere nicaraguanere som spurte meg om hvilket prosjekt jeg tilhørte. En gringo alene på kummerlige steder hvor få gringoer eller turister ferdes, betyr tydeligvis for nicaene mest sannsynlig en som skal starte eller jobber i et bistandsprosjekt. På bussen til El Cua, som tok 4 og en halv time på hompete og bratte veier, var midtgangen for anledningen fylt med sementsekker. Noen skulle bygge noe i El Cua. Hver gang det kom på nye passasjerer eller vi tok en pause for å strekke på bena og drikke litt, måtte passasjerene klatre over sementsekkene i midtgangen. Jeg spurte en av de som var med bussen etter å ha fortalt at jeg var der for å prøve å finne igjen stedet jeg hadde jobbet som brigadist 20 år tidligere, om hvordan det stod til i Nicaragua. Han ga meg litt hakkete utredning som virket litt utenatlært om miljøets dårlige utvikling og det reduserte biologiske mangfoldet osv. Jeg skjønte ikke med en gang hvorfor han begynte å snakke om miljøet, men etter hvert kom det frem at han hadde jobbet de tre siste årene på et miljøvern prosjekt startet av noen hollendere. De hadde visst dratt hjem igjen. Gløden i den idealistiske drømmen om å bidra til å redde det biologiske mangfoldet i jungelen i Nicaragua og samtidig spre økologisk bevissthet blant bønder på landsbygda i Nicaragua, sluknet vel naturlig etter tre år for hollenderne. Det er selvfølgelig trist for idealistiske mennesker å miste gløden i sitt engasjement i et land hvor så mange har blitt/gjort seg avhengig av velmenende utlendinger. Enda tristere er hva det gjør med den nicaraguanske befolkningen.

Da jeg var i Nicaragua i 2007, snakket jeg med grunnleggeren av det liberale partiet i byen Rivas. Han sa en rekke fornuftige og kritiske ting om sandinismen. Han beskrev den som en kreftsvulst som forsøkte å ta over alt som vokste frem i det økonomiske, sosiale og politiske liv i Nicaragua. Han minnet meg om en norsk Høyre mann fra tidlig etterkrigstid og høyresidens kritikk av Ap og den på den tiden fremvoksende Ap-staten. Han sa også noe annet som jeg kom til å tenke på der jeg satt i bussen på vei til El Cua: Sandinistene har gjort Nicaragua til en eneste stor NGO.

Det er kanskje nettopp det Nicaragua er blitt og til en viss grad også ved hjelp av våre bistandskroner siden 80-tallet."