Lørdag 16. november; "Noe underlig skjedde på kirkegården i dag..."

På Karl-Marx-allé; lektor Nordskog holder for en gangs skyld kjeft...

Lørdag formiddag drog vi i samlet flokk i retning Lichtenberg og Stasimuseet. På veien ble det tid til en stans midt på Karl Marx Allé, der undertegnede etter fattig evne forsøkte å si noe fornuftig om denne avenyen som regnes som den sist bygde praktgaten i Europa. 90 meter bred og 2 km lang markerer den aksen Alexanderplatz-Lichtenberg. Dens historie er også DDRs historie. Bygget av arbeidere som startet opptøyene i 1953 i et land fylt av ruiner, omdøpt fra Stalin-allé, paradegate for DDRs viktigste markeringer og bosted for øst-tyske arbeidere. Forøvrig må det være de eneste arbeiderne som har bodd i blokker med ekte Meissen-porselen på takene...

Kommunistkitsch i Stasi-bygget

Vi hoppet på Ubahn igjen og gikk av på stasjonen Magdalenenstrasse. Dette var i DDR-tider en underlig folketom stasjon, rett og slett fordi de eneste som gikk av og på her var Stasi-ansatte. Det var en adresse alle berlinere kjente, men som aldri ble nevnt i offentlig samtale. Her lå Erich Mielkes "Stasizentrale", nervessenteret i DDRs nærmest uforståelig store overvåknings- og undertrykkelsesapparat.

Herr Müller viser frem Mielkes gemakker

I dag er noen av bygningene gjort om til museum og minnesmerke over undertrykkelsen i DDR, og skoleklasser får omvisning der for en latterlig lav pris.


Vår omviser på Stasi-museet, Herr Müller, viste seg å komme fra en partitro DDR-familie med Stasi-folk og fortalte om hvordan han som barn aldri hadde merket noe til "schlimme Sachen" i DDR. Det var noe han oppdaget som voksen (han var 10 år i 1989). Han var en meget god guide og elevene fulgte konsentrert med. Denne innføringen i "det andre tyske diktatur" viser brudd og kontinuitet i tysk historie. Fortellingen om hvordan den østlige delen av landet gikk fra 12 års nazidiktatur til 40 års kommunistdiktatur har ingen mening hvis den ikke settes inn i en kontekst; hvordan forhindrer vi nye totalitære tendenser på vårt kontintent? For de som vil lese mer om Stasisentralen og Magdalenenstrasse anbefaler jeg mitt blogginnlegg fra 2011 som ligger her.

Etter Stasi-museet drog vi videre en stasjon og gikk inn på Zentralfriedhof Friedrichsfelde i Grudrunstrasse. Her ligger en æreslund for sosialister og kommunister; Gedenkstätte der Sozialisten. Her hviler de jordiske restene av store revolusjonære som som Rosa Luxembourg, diktatorer som Walter Ulbricht og grå nomenklaturamenn fra DDRs glansdager side om side. Noen meter bortenfor finner man junkere og forretningsmenn; tysk historie i bøtter og spann. Her begravde sørgende arbeidere sine helter i mellomkrigstiden; drømmere som søkte en ny og bedre verden. Her feiret DDRs grå og fordomsfulle menn seg selv etter å ha gått i tog der de tok Rosa Luxembourg til inntekt for seg selv. Her er det alltid friske blomster på gravene. Påskriften på porfyr-obelisken sier alt:"De døde maner oss". Javisst, både på godt og ondt.

Marmor og porfyr for de døde sosialistene

Noen meter overfor stenen på bildet til venstre finnes et lite stenminnesmerke til. Det er ingen del av Gedenkstätte, men er reist som et svar og en påminnelse i forhold til Tysklands nære fortid. På stenen står det "For stalinismens ofre". Stenen er finansiert av tysk arbeiderbevegelse, men skal minnes ALLE ofre for "stalinisme", uansett ofrets tilhørighet. Står man mellom disse to stenene står man i et strålingsfelt i tysk historie.

Mens vi stod der og snakket om disse tingene og jeg forsøkte på klønete vis å formidle noe jeg har lest meg til kom virkeligheten meg til hjelp. En mann i syttiårene kom bort til den minste stenen og la ned blomster. Vi kom i prat og vi fant ut at han hadde meget på hjertet. Han var en av dem som histfil-klassen hadde snakket om dagen før; en øst-tysker som ikke finner seg til rette i det nye Tyskland. Han snakket om hvordan DDR-borgere hadde fjernet SED-regimet i 1989 og kjempet for gjenforeningen bare for å oppdage at de nå var blitt borgere i et knallhardt kapitalistisk land der det ikke ble vist noen respekt for dem. Stor arbeidsledighet, store sosiale forskjeller og en fullstendig avvsining av det som øst-tyskere tross alt hadde oppnådd. "Man har fratatt oss vår verdighet" sa den eldre herren. Etterhvert ble han mer emosjonell og henvendt til de unge elevene sa han (etter å ha forsikret seg om at jeg etterpå skulle oversette det han sa):

 "Jeg er så lei for at vi okkuperte dere i Norge. Det er ikke slik vi tyskere egentlig er. Vi skulle ikke ha gjort det. Det gjør meg så ondt."

 Etter å ha fortalt oss at det for ikke lenge siden var føyet et norsk navn til listen over de ofre som minnesmerket skal hedre, sa han høflig adjø og overlot meg til nysgjerrige elever som forlangte en oversettelse. Jo, det var sannelig en underlig hendelse. Den gamle hedersmannen fikk bedre frem enn noen lærebok hvilke problemer det gjenforente Tyskland fortsatt sliter med, over tyve år etter murens fall.

Torsdag 14 november: Tysk terror og mange kilometer å gå

Histfil 2-klassen ved Sandvika vgs er så heldige at læreren deres, Inger Lill Husøy, mener at en ekskursjon til Berlin er essensiell i løpet av et skoleår. Jeg er så heldig at jeg ble spurt om å være med som...., tja, hva skal en si? Sidekick? Hjelpelærer? Uansett, jeg skulle være med og jeg skulle gjøre nytte for meg, jeg har nå vært i den byen en del og til overmål bodd der en periode.

Torsdag 14. november var det utreise fra Gardermoen kl 06.30, et ugudelig tidspunkt som fikk enkelte av oss til å se ut som om vi var med i en skrekkfilm. Nåja, 17 elever og 2 lærere overvant lengselen til å sove på bagasjebåndet og kom oss om bord. Ca kl 09 var vi kommet oss frem til hotellet ved Spittelmarkt og undre over alle undre; vi fikk rommene våre med en gang. Fru Husøy og undertegnede jaget deretter bølingen av elever ut av hotellet før noen rakk å si "myke madrasser"; vi hadde mye på tapetet.

Terrorens topografi

Første stopp var kun 15 minutters spasertur unna Spittelmarkt; Topographie des Terrors. Dette stedet er rett og slett de restene som eksisterer etter den enorme politisentralen som en gang hadde Europas mest fryktede adresse. I Prinz-Albrecht-Strasse i Mitte lå nemlig RSHAs hovedkvarter. La oss gjøre det enkelt og si det slik; herfra ble SS og Gestapo styrt i nazi-tiden.

Bygningen er selvsagt borte, først sønderbombet under krigen, deretter er ruinene fjernet. Men en del ting skjedde som gjorde at ikke alle spor er vekk. For det første; grensen mellom øst og vest gikk her, noe som førte til at Berlin-muren gikk i Prinz-Albrecht-Strasse (Nå omdøpt til Niederkirchner-Strasse). Dette gjorde at kjellerene til byggene fikk ligge en stund på overtid, man var opptatt av den kalde krigen. For det andre; da tiden kom for å fjerne også kjellerene og bruke området til noe "nyttig" sørget idealister for at det ikke skjedde. De nærmest okkuperte områdene og krevde at restene etter de fryktelige terrororganisasjonene ikke måtte fjernes.


La oss sitere wikipedia:

"De første utstillingen på stedet fant sted i 1987, som en del av Berlins 750–årsfeiring. Kjellerne i Gestapohovedkvarteret, der så mange politiske fanger hadde blitt torturert og henrettet, ble funnet og gravd ut. Stedet ble gjort om til minnesmerket og museum i friluft men beskyttet av et dekke. Minnesmerket skulle vise i detalj undertrykkelsen under Nazi-regimet. Utgravningen skjedde med hjelp fra øst-tyske forskere og en felles utstilling ble vist både på stedet og i DDR i 1989"

 Så forsvant muren i 1989. Det vil si, i Niederkirchener-Strasse står den ennå, restene stikker opp som råtne tenner og minner om en tid da mennesker ble skutt for å forsøke å bevege seg et par meter lengre vestover enn de hadde lov til.

Restene av "die Mauer"

 Kan en tenke seg noe underligere i hjertet av en europeisk hovedstad? Meter fra hverandre står rester av nazistisk terror og rester av kald krig. Til overmål ligger Görings iskalde Luftfartsministerium noen meter vekk fra muren på øststiden, utrolig nok kom det gjennom krigen nærmest uskadd.Det gir et slående inntrykk og man kan bare beundre Tyskland som slik hardnakket fortsetter å kontinuerlig ta oppgjør med sin egen fortid, ikke alle folk er i stand til slikt.

På restene av Gestapo-kjellerne befinner det seg i dag et dokumentasjonssentrum og guider herfra loset våre elever gjennom terrorens topografi, først utendørs der vi så på de direkte fysiske sporene av nazistisk politikk, deretter innendørs der vi gikk grundigere inn på ideologi og beveggrunner for gjerningsmennenes handlinger.

Topographie des Terrors er et fascinerende sted. Som dokumentasjonssentrum fortsetter det å fortelle historien om nazisisk grusomhet i årene 1933-1945 og kanskje viktigst; det fortsetter å stille sprøsmålet; hvordan kunne Tyskland, dikternes og tenkernes land, bli et morderregime hvis handlinger fortsatt hjemsøker oss.

Vi drog videre ut i det høstlige Berlin etter denne innføringen i moderne totalitær terror, noe lystigere stod på programmet nå; det var på tide med et besøk i de nordiske ambassader.

To skrekkens monumenter; torturkjellere nederst, Berlin-muren øverst

"Magdalena var så svart og hadde store hender"

I bydelen Lichtenberg øst i Berlin, omtrent 15 minutter fra Alexanderplatz med U-Bahn møtes de fire gatene Ruschestrasse, Normanenstrasse, Frankfurter Allee og Magdalenenstrasse. Området mellom disse gatene var på ca 2 kvadratkilometer og noe over førti bygninger befant seg der. Institusjonen som holdt til der gikk under mange navn; "Firmaet", "MfS", eller "Magdalena". Hatet barn har mange navn. I dag kjenner vi institusjonen best under navnet "Stasi".

Stasisentralen ved Magdalenenstrasse var nervesenteret i DDRs spionasjenettverk. Derfra styrte man agentene som ødela Willy Brandts karriere, der registrerte man fru Olsen fra Norge som var på ferie i Rostock, der registerte man samtaler med utenlandske borgere som kunne bli informanter for SED-regimet, der øvde man seg på å terrorisere østtyske borgere slik at de ble lydige.

Av Stasis 91 000 medlemmer arbeidet 7000 i sentralen i Berlin-Lichtenberg, til sammenligning hadde Gestapo kun 50 000 ansatte. (I DDR bodde det ca 16 millioner mennesker, i Nazi-Tyskland før krigen var tallet 70 millioner.) Hver dag gikk gikk altså tusenvis av byråkrater ut og inn av sentralen i Øst-Berlin. Det de drev med ville for en utenforstående se ut som kjedelig byråkratisk arbeid og slik ble de sikkert også opplevd. For dem som var gjenstand for stasibyråkratenes arbeid så det imidlertid anderledes ut, papirene som ble flyttet frem og tilbake dreide seg om tortur, terror og trakassering.

Vanlige DDR-borgere visste nok ikke nøyaktig hva som skjedde inne i sentralen men såpass visste de at stedet ble skydd. "Alle" visste hvorfor det var sperringer rundt kvartalet og hvorfor biler fra de engelske, amerikanske og franske okkupasjonsonene i Vest-Berlin med jevne mellomrom (dette skjedde i henhold til firemaktersavtalen og det drev kommunistregimet i DDR til vanvidd) kjørte sakte opp og ned Frankfurter Allee; det som var i Stasisentralen var ikke for vanlige dødelige, sånn var det bare.

Man sa til vanlig i DDR at var man i selskap med fem andre så var garantert en av de som var til stede i rommet forbundet med Stasi på en eller annen måte, DDR-borgerne visste godt at man måtte passe kjeften sin. Ingenting var verre enn å havne i klørne på "Firmaet". Selv om Sentralen ikke var det stedet man ble plassert som fange (det var i Untersuchungsgefängnins Hohenschönhausen noen trikkestopp lenger unna) var Sentralen omgitt av en mørk aura i folks bevissthet. Det er klart at dette unevnelige maktsentrum måtte nevnes på en eller annen måte og som alltid fant ordene en vei. DDRs borgere var gode når det gjaldt kode og halvkvedete viser og det som for en vestlig borger så ut som et uskyldig stykke kunst om et prosaisk emne kunne for en østtysker være den salteste satire.

Ett eksempel er Bettina Wegners sang om "Magdalena". Hører man sangen handler den tilsynelatende om en "maneater" av dimensjoner hvis "kyss kan drepe" og som alltid må forbruke menn om og om igjen mens "hun tror hun blir gal". Wegner introduserer den med ordene "Meine Freundin; Magdalena". Men sangen handler ikke om noen kvinne ved det navnet; den handler om Stasi og Stasisentralen som holdt til i MAGDALENENstrasse. Bettina Wegner visste godt at alle tilhørerne i salen skjønte hva hun sang om. Det var slik man måtte gjøre det i DDR; kritikk av den herskende klasse måtte gjøres kamuflert og i kode. I østblokken betød det faktisk enormt hva kunstnere sa, skrev, sang og skapte, deres kunst var avgjørende for deres medborgeres liv. Når Bettina Wegner sang kunne enkeltmennesket tenke: "i salen rundt meg skjønner alle hva denne sangen handler om; vi er forent i kunnskap om det grusomme hun synger om". Kulturen betød noe.

Mange år er gått, Stasisentalen er i dag full av turister som går gjespende og ser på de små grå mennenes kontorer og håpløst utdaterte tekniske innretninger. Det virker så gammeldags og fjernt og man glemmer hvordan disse bygningene utstrålte mørke og kulde for få år siden. Da kan man høre på Wegners sang; den er fortsatt full av redsel og håpløshet. Den forteller om en tid da sannheten måtte hviskes, en tid da "DE" var overalt og når som helst kunne gjøre ting med deg som du aldri noensinne ville komme over. Som Wegner sier i siste vers: "vier Tage überlebt man mit ihr nie", man overlever ikke fire dager med Magdalena...



Magdalena war so schwarz
und hatte große Hände
wen sie liebte
streichelte sie in die Wände
weiß und kalkig ward ihr Liebster endlich noch
dabei liebte Magdalena jeden doch.
Magdalena

Tausend Leben hat sie wohl
zu Tod gedrückt
manchmal glaubt sie selbst
sie wird verrückt
weil sie immer wieder lieben muß
dabei tötet jeden schon ihr Kuß.
Magdalena

Ach, die langen Haare gehen bis zum Knie
doch vier Tage überlebt man mit ihr nie.
nimm nie ihre Hand, die sie dir gibt
ach, sonst hat dich Magdalena totgeliebt.
Magdalena

DDR igjen

Sosialismen seirer


Lenge siden forrige blogginnlegg. Det spiller heldigvis ingen rolle siden nesten ingen leser denne bloggen allikvel. Jeg skriver jo først og fremst for meg selv, privat vås og sære interesser er jo hovedemnene for denne bloggen. Det er nok min lodd å skrive for de (ytterst) få. Nok om det.

Siden sist har jeg selvsagt lest mer om den mest fascinerende staten av dem alle, nemlig DDR. Det er mulig at det ikke er helt normalt å ha en ikke-eksisterende totalitær stat som hobby, men det får nå være. Staten er fascinerende av flere grunner:

1. Den var så liten (rundt 16 millioner innbyggere i 1989) at det faktisk er lett å få oversikt over store deler av den, særlig den bittelille herskerkasten, eller "det innerste parti" som George Orwell antagelig ville ha kalt den.

2. Ved siden av Ungarn var DDR det eneste landet med en ikke-slavisk befolkning som havnet i den sovjetiske okkupasjonssfæren.

3. DDR var fire år før sin grunnleggelse en del av Det Tredje Riket. Dets innbyggere ble i årene 1933-45 fortalt daglig at de tilhørte den overlegne rasen, de kulturskapende supermenneskene som skulle styre verden, hva mer var; det var deres uavendelige skjebne. De lærte at slavere i allminnelighet og russere i særdeleshet var "sumpmennesker", medlemmer av en underlegen rase hvis skjebne det var å bli så godt som utryddet. De få som skulle få fortsette å leve, skulle være ydmyke slaver for sine ariske herrer. Etter 1945 måtte den jevne tysker hvis ulykke det var å bo i den østlige delen av Tyskland, innse at HAN nå faktisk var totalt dominert av nettopp disse "slaviske sumpmenneskene". Ironisk nok ble DDR nettopp det landet innen Warszawa-pakten som mer enn noe idoliserte Sovetunionen. "Å lære av Sovjetmenneskene betyr å lære å seire" sa man i DDR. Hitler og NSDAP ble erstattet av Sovjetunionen og SED.
Russere er store og snille

Det siste punktet må ha gjort DDR til en schizofren stat. På den ene siden; doktrinen om at tyskere er overlegne russere, på den annen side; vissheten om at russerne nå var herrer på tysk jord, at de ikke bare hadde smadret den tyske hær, men tatt landet med vold og nå var herskere der i uoverskuelig fremtid. Hva kan dette ha ført til?

DDR var et land født i en orgie av ødeleggelse, voldtekter og etnisk rensing. Nazistenes "vi-overgir-oss-aldri"-tenkning gjorde at russerne kjempet seg frem med store tap i 1945. Ødeleggelsene var nærmest ufattelige og de ble ikke bedre av britiske og amerikanske bombetokt. I kjølvannet av sovjetiske styrkers fremrykning fulgte massevoldtekter og drap på sivile. Et anslag over antall voldtekter? Kanskje 2 millioner i tiden før og etter okkupasjonen.

Øst-Tyskland, som først het SBZ og siden ble DDR, var opprinnelig ikke "øst" i det hele tatt, det var "Midt-Tyskland". Det opprinnelige østligste området i Tyskland ble etter krigen til den vestlige delen av Polen. Millioner av fordrevne havnet nå i SBZ, den sovjetiske okkupasjonssonen. Utallige familieskjebner, revet opp med røttene, plassert i et område de ikke hadde noe forhold til. Dette gjaldt like mye den prøyssiske junkeren som den prøyssiske løsarbeideren; de mistet landområdene sine på grunn av nazismens forbrytelser.

Området ble grundig plyndret av Sovjetunionen; fabrikker, hus, jernbaneskinner etc ble rett og slett demontert og sendt til USSR.

Ut av dette kaoset skulle etterhvert en ny stat vokse frem; DDR, sosialismen på tysk jord. Det nye regimet ble forvaltet av SED, det østtyske kommunistpartiet, som styrte ved hjelp av russiske bajonetter. Hva skulle de 18 millionene i landet gjøre? De visste at Sovjetunionen var der for å bli. De visste at de hadde tapt og nå måtte innfinne seg med situasjonen. Som de fleste mennesker ville ha gjort så innfant de seg med situasjonen og så fremover.
På tide med fred og oppbygging



På tysk har man et ord som beskriver rasisme på en særdeles kraftig måte: "Rassenwahn". På norsk skulle det bli noe slikt som "rasevanvidd". Og det rasevanviddet som hadde hersket i Tyskland i årene 1933 til 1945 forsvant selvsagt ikke, det sier seg selv.

Hva ble igjen av nazistenes galskap, av forestillingen om de utvalgte ariere som var overlegne i forhold til slavere? Man ser selvsagt for seg at DDR, den selverklærte anti-fascistiske staten, luket vekk alt som smakte av gamle ideer, men nei. Det sier seg selv at noe må ha overlevd.

Min forundring var stor da jeg første gang leste om hvordan rasisme og hat i forhold til Sovjetunionen av og til kom til uttrykk blant DDR-borgere. DDR etterlot seg et enormt statistisk materiale, det var en nærmest syklig trang til å undersøke hva borgerene til enhver tid mente, det var ikke bare Stasi som drev med slikt. SED-ledelsen visste at de ikke hadde støtte i folket og de ville ha det dokumentert slik at de kunne gjøre noe med det.

Omm vi roter i materialet finner vi ut for eksempel følgende episode: Under en visning av filmen "Blokade" (en film om sovjetisk heltemot overfor fascistisk okkupasjon) applauderte medlemmer av Freie Deutsche Jugend (kommunistregimets ungdomsorganisasjon) når sovjetere på lerretet ble drept eller torturert og ropte "Hurra!" når Hitler viste seg. Russiske ungdommer som var på besøk under filmvisningen ble kalt "Russiske svin!". Dette skjedde uten at noen FDJ-ledere eller SED-ledere, som var i lokalet, reagerte. Det finnes mange slike episoder i DDRs historie.

Man innbiller seg at diktaturer alltid har full kontroll og at borgerne i det alltid skjelver av frykt for hva som kan skje om de kommer med den minste mishagsytring om regimet. Dette blir for enkelt. I et diktatur MÅ det være trykkventiler, man må tillate en viss mulighet for å kunne gjøre noe som ikke er ansett som politisk korrekt. Og i DDR, landet som forgudet Sovjetunionen og var dets lydigste vassallstat, kunne altså slike ting skje som at det gamle rasevanviddet våknet til live igjen.

Dertil kom Tysklands spesielle historie. De tretten årene under hakekorset hadde etterlatt seg noe i DDR som ikke ble bekjempet på den rette måte. Det som i Vest-Tyskland sakte men sikkert ble behandlet i et stadig mer demokratisk samfunn (en prosess som tyskerene kaller Vergangenheitsbewältigung; overkommelse av fortiden) ble i Øst-Tyskland fortrengt og således gitt muligheten til å overvintre.

Mens Vest-Tyskland utbetalte enorme krigserstatninger, gjennomførte store og smertefulle diskusjoner om sin egen fortid og ikke tillot seg selv å glemme hva som hadde skjedd valgte DDR en helt annen vei. Landet var anti-fascistisk, det var den tyske overklassen som hadde latt fascistene gjøre jobben med utryddelse og verdenserobring. Det angikk ikke DDR, landet var sosialistisk og uten skyld for det som hadde skjedd. Sovjetunionen hadde befridd øst-tyskerne fra nazismen og nå gjaldt det å bygge den ærerike kommunistiske fremtid. I DDR prediket man én sann lære og det som ikke passet inn ble ikke snakket om. Minnene om det tredje riket ble ikke bearbeidet men fortrengt. Man tillot fyllerør og ungdommelig pøbeloppførsel som nevnt ovenfor men lot det være med det. Vi kan nok regne med at de ungdommene som oppførte seg utilbørlig i eksemplet jeg nevnte vokste opp til borgere som innordnet seg og levde konforme liv. Man holdt kjeft, gikk på jobb og pratet regimet etter munnen. En nasjonal og kollektiv fortrengning skjedde i landet.

En leopard mister ikke flekkene sine. Dette ble selvsagt ekstra tydelig i 1989 da regimet falt. I årevis hadde SED-regimet fortalt sitt folk at de skulle være anti-fascister og at DDR var negasjonen av alt nazismen hadde vært. Hos enkelte grupperinger i landet ble da tankegangen som så: "Jeg er imot regimet, regimet er anti-nazistisk, altså er jeg nazist" DDR var en stat som prediket solidaritet med den tredje verden i kampen mot det som regimet så på som USA-imperialismen. I Øst-Berlin var det derfor mange mennesker fra utviklingsland. De første rasistiske overfallene på disse menneskene startet den uken muren falt. I dag står nynazismen i Tyskland sterkest i de områdene som for 22 år siden var DDR. Det interessante er derfor ikke å finne ut hvordan denne rasismen oppstod men heller hvordan den aldri forsvant etter 1945.

Lektor Nordskog ser om igjen "De Andres Liv" og slår fast at det ikke er en god film

Undertegnende har en mer enn vanlig interesse for DDR. Da jeg nå hadde gleden av et ukesbesøk i Berlin igjen, besøkte jeg selvsagt Stasi-komplekset om igjen. Det ble faktisk to besøk...

Det gleder meg langt inn i sjelen å kunne sitte i stolene til toppledelsen i Stasi, drikke kaffe av porselenet deres og samtidig se en film om Stasis umenneskelighet, hele tiden mens jeg vet at de mennene som for tyve år siden hadde sin daglige motbydelige dont der, bare bor noen steinkast unna og hver dag må se turister gå inn i deres aller helligste. Ja, det er en sann svir.

Det ble mye innkjøp av DDR-litteratur og da jeg kom hjem fordypet jeg meg i denne samtidig som jeg så gjennom nye og gamle filmer om DDR. Da kommer man selvsagt ikke unna "De Andres Liv" (Das Leben der Anderen" som jo allerede er blitt en klassiker.

Kort fortalt handler den om Stasi-kapteinen Wiesener som får i oppgave av en kulturpamp å overvåke forfatteren Dreyman og hans kone. Kulturpampen ønsker dette gjort fordi han ville finne en måte å sverte Dreyman på og deretter overta hans kone. Wiesener er en dyktig og umenneskelig forhørsleder og overvåker, som skifter side under overvåkningssaken og ender opp som en degradert medarbeider i Stasis kjellere, forvist til å dampe opp brev. Denne kjellertjenesten kommer som straff fordi han får sympati for kunstneren Dreyman og hans kone som han er satt til å overvåke. Moralen i filmen er at selv i et tvers i gjennom ondt system kan det finnes menneskelighet. Filmen ender med at Wiesener får en bok dedisert til seg av Dreyman, et av de "objektene" han har overvåket. Boken heter "Sonate for gode mennesker".



Jeg likte filmen da den kom. Nå har jeg sett den om igjen og må bare si meg enig med de som kritiserte den; den er ikke god. Hvorfor mener jeg dette?

1. Filmen er urealistisk. Kulturpampen ville aldri fått anledning til å utkommandere Stasi til å overvåke noen slik han gjør i filmen. Det er noe av det nifseste med Stasi; de var idealister. Bøller javel, men ubestikkelige bøller.

2. En Stasimann opererte aldri alene slik Wiesener gjør i filmen. Stasi-ansatte opererte i team og de passet på hverandre.

3. Personen Dreyman, den uhyre naive kunstneren, finnes ikke realistisk. Under kommunismen sa man alltid:" Under regimet kan de tre dydene ærlighet, støtte til regimet og intelligens aldri kombineres. Man kan kombinere to av dem, aldri tre samtidig."

Problemet med Dreyman er at han gjør nettopp det.

4. Filmen gjør en Stasi-mann til en helt. Det er ikke bare umoralsk, det er en umulig ting. Denne siste innvendingen kom fra Hubertus Knabe, mangeårig forsker på Sasi og leder for Gedenkstätte Hohenschönhausen. Filmens manusforfatter, Henckel von Donnersmarck trakk da frem Schindlers Liste som et eksempel på et plot som allikevel kunne være sansynlig.
Knabe svarte da: "Det er nettopp poenget. Det fantes en Schindler. Det fantes aldri noen Wiesener." Dette er det grusomme med Stasi; man leter forgjeves etter menneskelighet og godhet, men man finner det ikke. Like lite som man kan gjøre en SS-mann til en helt, kan man gjøre det med en Stasi-mann.

Så hvilken film bør man da se for å få et realistisk bilde av DDR-statens inhumanitet? Her har jeg et svar. Se den filmen som går i loop i Stasibyggets kantine. Den er tyve minutter lang og heter "Die Klärung eines Sachverhalts". Tidligere DDR-borgere jeg har snakket med sier at det var den første filmen om DDR der en tidligere borger av landet ville nikke gjenkjennende og si "Ja, dette kunne skjedd meg. Akkurat sånn var det". Klipp her:


Så hva skal man si? Det finnes gode mennesker og de fortjener en sonate, men man kan ikke lete med lupe om man ser etter noe stort...

Nok en tur til Berlin får Lektor Nordskog til å reflektere over "bomaskiner"

Sosialistisk frise i Karl Marx-allee: "Mennesket beseirer tid og rom" Yeah, right...

Lektor Nordskog tok seg en tur med gode kamerater til Berlin i påsken. Det var pokker så fint og Berlin var herlig som alltid. (I parantes bemerket, en spørreundersøkelse i England viste at briter så på Tyskland som verdens kjedeligste land. Jeg er i og for seg mest overrasket over at britene VISSTE at Tyskland er et land! For et ufyselig folkeslag britene har blitt; en te-drikkende, urenslig og fish-and-chips-karry-etende ekkel gjeng. Nåvel, nok om det...)

Nordskog hadde noen fantastiske dager der og rakk mye rart. Det ble museum, minnesmerker, historie, fantastisk mat og drikke og mye annet. Særlig rester fra DDR-tiden fascinerer Nordskog enormt. Derfor tok vi en solid runde for å se på relikvier fra 1949-1989.

Enda en sosialistisk frise i Karl Marx-allee; denne gang på Haus des Lehrers: "Vårt liv" heter det. Ja, det hadde vært flott hvis livet i DDR hadde lignet på dette...

En ting jeg denne gang reflekterte over var vårt forhold til "bomaskiner". Vi fra vesten assossierer alltid stygge, ensartede og grå blokker med de land som for tyve år siden var sosialistiske. På torsdag tok jeg en tur til et av de områdene i Tyskland med flest slike blokker, eller "Plattenbauten" som det het i DDR; nemlig Marzahn. Det tar en halvtime med S-bahn fra sentrum og så er du der; området med mest kriminalitet og ustabilitet i Berlin, i alle fall om du skal tro offisielle statistikker. Særlig områdets 20 000 russere utmerker seg på kriminalitetsstatistikken.
Nå vel, dette så vi fra S-bahn:
Plauttenbauten i Marzahn

Jeg må bare si: Er dette stygt?

















Flere blokker















Inngangsparti








For meg så virker det som at DDR-diktaturet bygde alt annet enn uniformt, snarere tvertimot; det er store forskjeller selv i grupper av blokker som ligger svært nær hverandre.Dessuten hører det med til historien at blokkene nok ikke var så rene og pene dengang kommunistene styrte...





Mosaikk i Marzahn fra kommunisttiden: Ingen tagging!









Jeg syntes blokkene i Marzahn var flotte. Det virket som et bra sted å vokse opp, i alle fall de områdene vi så på. Av og til så ser man det man ønsker å se. Vil man se et uniformt menneskefiendlig blokklandskap så ser man det. Denne gang så jeg noe annet og jeg greide å se forbi det faktum at de røde fascistene i SED bygget dette området i rasende fart for å få gjort noe med boligmangelen i landet. (DDR fikk til slutt dekket boligbehovet, men da var staten bankerott...)

Jeg forventet at området jeg kom til skulle være grått, stygt og ensartet for det er slik jeg har blitt presentert for østblokklandene helt fra jeg var liten. Derfor blir jeg overrasket når det er uensartet, farverikt og koselig, for det er ikke slik jeg forventer at det skal være.

En venn av meg fortalte at han en gang hadde tatt med seg sin mor på DDR-museum i Øst-Berlin. De gikk der forbi en utstilling som viste et typisk kjøkken fra DDR på syttitallet og hans mor utbrøt:"Se, sånn bodde de altså!", hvorpå min venn svarte; "Ja, mamma, akkurat som oss...!

Det de så på var et typisk syttitallskjøkken som like gjerne kunne stått i Oslo som i Øst-Berlin, men det er fort gjort å ikke se slikt når man vet at det er rester av et diktatur man ser på. Alltids tankevekkende for oss som elsker historie, hvordan skal vi unngå at våre ideologisk farvede briller forvrenger synet vårt?

Klikk her for et panoramabilde over Marzahn.

Lektor Nordskog skryter litt av wikipedia men mest av seg selv

Som den selvopptatte fyren jeg er gleder jeg meg over at artikkelen om DDR på norsk wikipedia, (som er en UTMERKET artikkel, krmt krmt..., vi wikipedianere er enige om det så da må det være sant) og som jeg har bidratt SVÆRT MYE TIL faktisk er ukens artikkel! Sjekk det ut!

I dag er det nasjonaldagen til en stat som ikke finnes mer...

Lektor Nordskog er tilbake etter sykemelding og har brukt noe av rekonvalesensen til å lese mer om Stasi og andre DDR-relaterte emner. Jeg vier mitt første innlegg her på bloggen etter sykemeldingen til å markere at det i dag er 7. oktober, DDRs nasjonaldag. Hvert eneste år i tiden 1949-1989 var dette Republikkdag i landet og det var voldsomme propaganda-markeringer. Den siste gangen dette ble markert, i 1989, var også DDRs 40-årsjubileum. Honecker og Gorbatsjov stod sammen og deltok under det som skulle vise seg å være landets dødsmarsj. Nå er det bare et minne. Og takk for det.


Her er DDRs nasjonalsang; Auferstanden aus Ruinen, som min generasjon ofte hørte på grunn av DDRs steroidifiserte OL- og VM-seire. Flott nasjonalsang. De senere år var det sjelden man sang teksten i og med at den refererer til et felles tysk fedreland og det var politisk ukorrekt under Honeckers regime, der man foretrakk å snakke om "DDR-borgere."

Lektor Nordskog markerer en merkelig 97-åring

Den 25. august denne uken ville DDRs leder i årene 1971-1989 fylt 97 år. Vi snakker selvfølgelig om Erich Honecker, en person som steg til maktens tinder fra små kår og hvis fall ble smertelig og plutselig og ikke minst: svært overraskende for ham selv.

Han var født i Saar i 1912 og var sønn av en gruvearbeider. Han kom tidlig med i KPD (Tyskland Kommunistparti) og steg i gradene der. En stund etter nazistenes maktovertagelse ble han som kommunist arrestert og satt i konsentrasjonsleir og der var han fange til 1945. Etter at Sovjetunionen hadde okkupert det østlige Tyskland (som egentlig var Midt-Tyskland, det egentlige østlige Tyskland ble annektert av Polen) ble han snart en viktig person i administrasjonen der. Sovjeterne tvang gjennom en sammenslutning av sosialdemokratene og kommunistene (SPD og KPD) og dette førte til opprettelsen av det nye kommunistpartiet SED.
SEDs logo

DDR blir til i 1949 (7. oktober). Erich Honecker kommer tidlig inn i politbyrået i SED og han leder FDJ, den største ungdomsorganisasjonen i DDR.


Honecker steg jevnt og trutt i gradene og etterhvert fortrengte han sin gamle leder, Walter Ulbricht. Dette skjedde selvsagt med Sovjets velsignelse, som det meste annet i DDR.
Under Honeckers regime ser vi en satsing på "konsumentsosialisme", DDR får østblokkens høyeste levestandard og øker sin industriproduksjon enormt. Dette ledsages av en enorm utbygging av STASI og overvåkningen når et groteskt nivå.

Under Honecker blir DDR anerkjent som stat av de fleste land, deriblant av Vest-Tyskland. Dette medfører at DDR underskriver flere traktater om menneskerettigheter. Dette forandrer ikke DDRs politikk; menneskerettigheter brytes i like stor grad som før, bare på en langt mer subtil måte. Den lille østtyske staten er, med sine 17 millioner mennesker, et lite monster under Honecker. Innbyggerne er totalt sperret inne, de har ingen mulighet til å flytte før de er blitt pensjonister, hvis de forsøker blir de skutt og man kan overvåkes etter STASIs forgodtbefinnende.

Men Honecker var stolt over det hans republikk fikk til.


På åttitallet var DDR i ferd med å gå bankerott. Dette var svært godt skjult og det viste seg etterhvert umulig å gjøre noe med. De medlemmene i SEDs politbyrå som skjønte at man måtte gjøre noe, fortalte etter murens fall at Honecker mer og mer isolerte seg og tok beslutningene sammen med DDRs økonomisjef Günter Mittag og STASI-sjef Erich Mielke. Tall som viste den frykelige sannheten om sosialismen i DDR ble hemmeligholdt eller presentert i en forvansket form.

DDRs ledelse preges mer og mer av en flukt fra virkeligheten på denne tiden. Når Mikhail Gorbatsjov startet sine reformer i Sovjetunionen reagerte Honecker med redsel. Han var overhodet ikke interessert i å gjennomføre noe slikt. DDR, Sovjets flittigste disippel, som i 40 år hadde levd etter mottoet: "Å lære av Sovjetunionen, betyr å lære å seire!" gikk nå til det skritt å forby magasiner og ukeblader fra Sovjetunionen!

I 1989 feiret DDR sitt 40-årsjubileum.



Gorbatsjov kom i oktober 1989 til Øst-Berlin for å delta sammen med ledelsen i SED. Han forsøkte nok en gang å overbevise dem om nødvendigheten av å forandre seg; "Den som kommer for sent blir straffet av historien" sa han. Han talte til døve ører. Honecker tok hverken dette eller det faktum at hundretusener av mennsker demonstrerte mot hans regime i alle østtyske byer mens han selv markerte sin elskede republikk innover seg.

Hans reaksjon da han ble vist videoopptak av demonstranter som ropte "Wir sind das Volk" (Vi er folket) er symptomatisk; han utbrøt øyeblkkelig: "DET ER IKKE FOLKET!" Han tenkte sikkert ikke et sekund på at det han så var noe han og regimet ikke kunne stoppe.

Det viste seg snart at det ikke hjalp at SED ved hjelp av STASI hadde laget et regime der hver detalj ble overvåket, det hjalp ikke at SATSI var væpnet til tennene og hadde mapper på alle. Regimet falt allikevel. Regimet var forberedt på alt, bare ikke milloner av mennesker som gikk stille i gatene, bar tente lys i hendene og sang salmer eller ropte fredelige slagord. Dessuten fikk SED klar beskjed fra Sovjetunionen; russiske styrker ville ikke som i 1953, 1956 eller 1968 redde et lokalt kommunistregime fra dets egets folk opprør.

I oktober var det hele over; politibyåret tvang Honecker omsider til å gå av. Resten er historie. DDR ble snart en del av Tyskland. Etter gjenforeningen flyktet Honecker til en sovjetisk millitærbase og drog deretter til Sovjet. Men han ble utlevert og stilt for retten i Tyskland, tiltalt blant annet for drap på 172 østtyskere som ble skutt i det de forsøkte å krysse grensen til Vest-Tyskland. Honecker var da syk av leverkreft og slapp derfor å sone. Han emigrerte til Chile der han døde i 1994.

Hadde han lært noe? Skjønte Honecker hva han hadde vært med på? At han hadde vært en diktator som undertrykte Folket, som kommunistpartiet hevdet de styrte på vegne av? Svaret er nedslående. Honecker hadde blitt eksludert av partiet sitt, SED, i desember 1989, da det fortvilet forsøkte å reformere seg selv. SED ble først til PDS og er i dag partiet Die Linke. Den 80 år gamle Erich Honecker melde seg i 1992 inn i det nystiftede partiet KPD, et parti som så på systemet i DDR som sann sosialisme og som eksisterer for å kunne gjenopprette dette systemet. (Dette driver de med den dag i dag)

Ringen var på mange måter sluttet; Honecker var nok en gang medlem av et lite ekstremt parti uten makt. Det var 80 år siden han ble født i et fattig hjem i det keiserlige Tyskland. Det var over 50 år siden han havnet i konsentrasjonsleir og 40 år siden han hadde vært med på å stifte DDR. Han hadde sett nazistene ødelegge hans land. Han hadde opplevd et Tyskland lagt i ruiner. Han hadde sittet årevis i konsentrasjonsleir. Han hadde vært med på å bygge opp en stat av ruiner. Og han hadde ingenting lært av alt dette.

Og hva huskes han for i dag? Sin skjærende stemme, sine totalt vanvittige jaktturer (der spesielt importerte dyr ble slaktet av ham og hans partikamerater) og det DDR som vokste frem under ham; grått, trist, absurd og skingrende umenneskelig. Han var latterlig og frastøtende. Utover det er det lite som huskes.

Lektor Nordskog skryter av sitt DDR-arbeid på wikipedia

"Arbeider- og Bondestatens" emblem

Jeg har opprettet en del nye artikler om DDR på norsk Wikipedia, syntes nemlig det var noen store hull der. For de som ønsker å inspisere Lektor Nordskogs leksikalske arbeid de siste ukene så er lenkene her:
*Om DDRs hær:NVA
*Om DDRs forsvarminister gjennom en årrekke: Heinz Hoffmann. Meget interessant liv.
*Har dessuten startet på noen stubber om disse tre vaktregimentene
#Vaktregiment «Friedrich Engels»
#Vaktregiment «Hugo Eberlein»
#Vaktregiment «Feliks Dzierżyński»
NVA-soldater marsjerer foran "Minnesmerket for fascismens og millitarismens ofre" i Neue Wache




Her er forøvrig en passende video om DDR jeg fant på youtube-"DDR:En vond drøm"

Lektor Nordskog anbefaler DVD om murens fall

Det drar seg mot 20årsjubileum for murens fall. Feiringen startet i Polen allerede i vår; polakkene er, med god grunn, irriterte over at man hele tiden setter oktober/november 1989 som startdato for kommunismens endeligt. Som polakkene sier; hvor mye av dette ville ha skjedd om det ikke var for utviklingen i vårt land våren 1989? Svaret er selvsagt; ikke særlig mye.

Men men, vi lar det ligge. Lektor Nordskog har i det siste kjøpt seg mye bøker og DVDer nettopp om DDR og murens fall.
Det siste tilskuddet i min samling av DVDer om murens fall er tv-serien Deutschlandspiel fra 2000, en blanding av intervjuer og dramatiseringer av hva som skjedde i dagene før muren ramlet. Anbefales på det varmeste.

Den kan kjøpes her.

Serien viser tydelig hvor mye motstand vestlige ledere hadde mot at Vest-Tyskland og Øst-Tyskland skulle bli gjenforent og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Men jeg skulle imidlertid ønske at serien gikk litt videre inn på et noe ubehagelig faktum; så godt som ingen av de vestlige lederne på denne tiden var glade for at demokratibevegelsene i Øst-Europa faktisk nedkjempet kommunismen i det hele tatt. Margaret Thatcher var et hederlig unntak men hun var på vei ut. De fleste stilte seg avvisende til at status quo skulle forandres og hadde ingen tro på demokratiforkjemperne i øst. Dette er litt uhyggelig fordi det i dag er lett å se for seg at om ting hadde vært anderledes og stridsvogner var blitt satt inn mot folket som marsjerte i gatene så ville nok ikke vesten gjort så mye for å hindre det. Vi hadde nok begrenset oss til å protestere høylydt, snakket om menneskerettigheter også fortsatt som om ingenting hadde skjedd.

Nåvel, vi får glede oss over at Øst-Europa faktisk ble fri den høsten for 20 år siden og vi får prøve å markere dette grundig. Jeg gir her mitt lille bidrag: Nyt synet av STASI-sjefen Erich Mielke som blir satt grundig på plass i Volkskammer 13. november 1989 da han får beskjed om at de frie valgte ikke-kommunistiske representantene ikke er interessert i å bli omtalt som "Kamerater". Mielke, som bar noe av hovedansvaret for DDRs umenneskelige behandling av sine egne borgere, svarer da at han elsker alle..."Pinlig" er bare starten på det... Denne mannen som så brutalt hadde overvåket alt og alle etter eget forgodtbefinnende måtte nå tåle å bli ledd ut.

På historiens skraphaug...

De to hagedverger...
I Berlin besøkte jeg selvsagt Marx-Engels Forum og så den tomme plassen der Palast der Republik en gang stod. De to statuene av Marx og Engels ble satt opp der i triumf den gang Øst-Tyskland var kommunistisk. Nå står de der som..., ja som to hagedverger rett og slett. Østtyskerne har i årevis, også før murens fall, omtalt dem som det; Vorgartenzwerge. Første gang jeg besøkte Berlin var det tagget "Wir sind unschuldig!" på statuen, en påstand som nok kan diskuteres en del.

Palast der Republik i 1977, da blandingsforholdet for østtysk bygningsmateriale var 5 deler betong, 5 deler asbest og 2 deler mikrofon...