onsdag 29. juni 2011

DDR igjen

Sosialismen seirer


Lenge siden forrige blogginnlegg. Det spiller heldigvis ingen rolle siden nesten ingen leser denne bloggen allikvel. Jeg skriver jo først og fremst for meg selv, privat vås og sære interesser er jo hovedemnene for denne bloggen. Det er nok min lodd å skrive for de (ytterst) få. Nok om det.

Siden sist har jeg selvsagt lest mer om den mest fascinerende staten av dem alle, nemlig DDR. Det er mulig at det ikke er helt normalt å ha en ikke-eksisterende totalitær stat som hobby, men det får nå være. Staten er fascinerende av flere grunner:

1. Den var så liten (rundt 16 millioner innbyggere i 1989) at det faktisk er lett å få oversikt over store deler av den, særlig den bittelille herskerkasten, eller "det innerste parti" som George Orwell antagelig ville ha kalt den.

2. Ved siden av Ungarn var DDR det eneste landet med en ikke-slavisk befolkning som havnet i den sovjetiske okkupasjonssfæren.

3. DDR var fire år før sin grunnleggelse en del av Det Tredje Riket. Dets innbyggere ble i årene 1933-45 fortalt daglig at de tilhørte den overlegne rasen, de kulturskapende supermenneskene som skulle styre verden, hva mer var; det var deres uavendelige skjebne. De lærte at slavere i allminnelighet og russere i særdeleshet var "sumpmennesker", medlemmer av en underlegen rase hvis skjebne det var å bli så godt som utryddet. De få som skulle få fortsette å leve, skulle være ydmyke slaver for sine ariske herrer. Etter 1945 måtte den jevne tysker hvis ulykke det var å bo i den østlige delen av Tyskland, innse at HAN nå faktisk var totalt dominert av nettopp disse "slaviske sumpmenneskene". Ironisk nok ble DDR nettopp det landet innen Warszawa-pakten som mer enn noe idoliserte Sovetunionen. "Å lære av Sovjetmenneskene betyr å lære å seire" sa man i DDR. Hitler og NSDAP ble erstattet av Sovjetunionen og SED.
Russere er store og snille

Det siste punktet må ha gjort DDR til en schizofren stat. På den ene siden; doktrinen om at tyskere er overlegne russere, på den annen side; vissheten om at russerne nå var herrer på tysk jord, at de ikke bare hadde smadret den tyske hær, men tatt landet med vold og nå var herskere der i uoverskuelig fremtid. Hva kan dette ha ført til?

DDR var et land født i en orgie av ødeleggelse, voldtekter og etnisk rensing. Nazistenes "vi-overgir-oss-aldri"-tenkning gjorde at russerne kjempet seg frem med store tap i 1945. Ødeleggelsene var nærmest ufattelige og de ble ikke bedre av britiske og amerikanske bombetokt. I kjølvannet av sovjetiske styrkers fremrykning fulgte massevoldtekter og drap på sivile. Et anslag over antall voldtekter? Kanskje 2 millioner i tiden før og etter okkupasjonen.

Øst-Tyskland, som først het SBZ og siden ble DDR, var opprinnelig ikke "øst" i det hele tatt, det var "Midt-Tyskland". Det opprinnelige østligste området i Tyskland ble etter krigen til den vestlige delen av Polen. Millioner av fordrevne havnet nå i SBZ, den sovjetiske okkupasjonssonen. Utallige familieskjebner, revet opp med røttene, plassert i et område de ikke hadde noe forhold til. Dette gjaldt like mye den prøyssiske junkeren som den prøyssiske løsarbeideren; de mistet landområdene sine på grunn av nazismens forbrytelser.

Området ble grundig plyndret av Sovjetunionen; fabrikker, hus, jernbaneskinner etc ble rett og slett demontert og sendt til USSR.

Ut av dette kaoset skulle etterhvert en ny stat vokse frem; DDR, sosialismen på tysk jord. Det nye regimet ble forvaltet av SED, det østtyske kommunistpartiet, som styrte ved hjelp av russiske bajonetter. Hva skulle de 18 millionene i landet gjøre? De visste at Sovjetunionen var der for å bli. De visste at de hadde tapt og nå måtte innfinne seg med situasjonen. Som de fleste mennesker ville ha gjort så innfant de seg med situasjonen og så fremover.
På tide med fred og oppbygging



På tysk har man et ord som beskriver rasisme på en særdeles kraftig måte: "Rassenwahn". På norsk skulle det bli noe slikt som "rasevanvidd". Og det rasevanviddet som hadde hersket i Tyskland i årene 1933 til 1945 forsvant selvsagt ikke, det sier seg selv.

Hva ble igjen av nazistenes galskap, av forestillingen om de utvalgte ariere som var overlegne i forhold til slavere? Man ser selvsagt for seg at DDR, den selverklærte anti-fascistiske staten, luket vekk alt som smakte av gamle ideer, men nei. Det sier seg selv at noe må ha overlevd.

Min forundring var stor da jeg første gang leste om hvordan rasisme og hat i forhold til Sovjetunionen av og til kom til uttrykk blant DDR-borgere. DDR etterlot seg et enormt statistisk materiale, det var en nærmest syklig trang til å undersøke hva borgerene til enhver tid mente, det var ikke bare Stasi som drev med slikt. SED-ledelsen visste at de ikke hadde støtte i folket og de ville ha det dokumentert slik at de kunne gjøre noe med det.

Omm vi roter i materialet finner vi ut for eksempel følgende episode: Under en visning av filmen "Blokade" (en film om sovjetisk heltemot overfor fascistisk okkupasjon) applauderte medlemmer av Freie Deutsche Jugend (kommunistregimets ungdomsorganisasjon) når sovjetere på lerretet ble drept eller torturert og ropte "Hurra!" når Hitler viste seg. Russiske ungdommer som var på besøk under filmvisningen ble kalt "Russiske svin!". Dette skjedde uten at noen FDJ-ledere eller SED-ledere, som var i lokalet, reagerte. Det finnes mange slike episoder i DDRs historie.

Man innbiller seg at diktaturer alltid har full kontroll og at borgerne i det alltid skjelver av frykt for hva som kan skje om de kommer med den minste mishagsytring om regimet. Dette blir for enkelt. I et diktatur MÅ det være trykkventiler, man må tillate en viss mulighet for å kunne gjøre noe som ikke er ansett som politisk korrekt. Og i DDR, landet som forgudet Sovjetunionen og var dets lydigste vassallstat, kunne altså slike ting skje som at det gamle rasevanviddet våknet til live igjen.

Dertil kom Tysklands spesielle historie. De tretten årene under hakekorset hadde etterlatt seg noe i DDR som ikke ble bekjempet på den rette måte. Det som i Vest-Tyskland sakte men sikkert ble behandlet i et stadig mer demokratisk samfunn (en prosess som tyskerene kaller Vergangenheitsbewältigung; overkommelse av fortiden) ble i Øst-Tyskland fortrengt og således gitt muligheten til å overvintre.

Mens Vest-Tyskland utbetalte enorme krigserstatninger, gjennomførte store og smertefulle diskusjoner om sin egen fortid og ikke tillot seg selv å glemme hva som hadde skjedd valgte DDR en helt annen vei. Landet var anti-fascistisk, det var den tyske overklassen som hadde latt fascistene gjøre jobben med utryddelse og verdenserobring. Det angikk ikke DDR, landet var sosialistisk og uten skyld for det som hadde skjedd. Sovjetunionen hadde befridd øst-tyskerne fra nazismen og nå gjaldt det å bygge den ærerike kommunistiske fremtid. I DDR prediket man én sann lære og det som ikke passet inn ble ikke snakket om. Minnene om det tredje riket ble ikke bearbeidet men fortrengt. Man tillot fyllerør og ungdommelig pøbeloppførsel som nevnt ovenfor men lot det være med det. Vi kan nok regne med at de ungdommene som oppførte seg utilbørlig i eksemplet jeg nevnte vokste opp til borgere som innordnet seg og levde konforme liv. Man holdt kjeft, gikk på jobb og pratet regimet etter munnen. En nasjonal og kollektiv fortrengning skjedde i landet.

En leopard mister ikke flekkene sine. Dette ble selvsagt ekstra tydelig i 1989 da regimet falt. I årevis hadde SED-regimet fortalt sitt folk at de skulle være anti-fascister og at DDR var negasjonen av alt nazismen hadde vært. Hos enkelte grupperinger i landet ble da tankegangen som så: "Jeg er imot regimet, regimet er anti-nazistisk, altså er jeg nazist" DDR var en stat som prediket solidaritet med den tredje verden i kampen mot det som regimet så på som USA-imperialismen. I Øst-Berlin var det derfor mange mennesker fra utviklingsland. De første rasistiske overfallene på disse menneskene startet den uken muren falt. I dag står nynazismen i Tyskland sterkest i de områdene som for 22 år siden var DDR. Det interessante er derfor ikke å finne ut hvordan denne rasismen oppstod men heller hvordan den aldri forsvant etter 1945.

7 kommentarer:

Svein Harald sa...

Tvert imot en veldig normal hobby! Deler fascinasjonen for DDR, selv om det ikke har kommet helt opp til fullblods hobbynivå enda. Tipptopp lesning på morrakvisten!

Lektor Nordskog sa...

Hyggelig å høre, Svein Harald! Jeg hadde en prat med Tor Svensson som er referent ved Stasi-museet. Som han sa om DDR: "Det är en oerhörd fascinerande stat". Godt oppsummert.

Sigrid sa...

Nå er det nok ikke bare du som synes DDR er et studium verd. Og for en gang skyld er jeg nesten helt enig i det du skriver.

Kan jo nyansere bildet litt med mine erfaring, som var at utlendinger stort sett ble holdt på betyggende avstand. De ble aksptert, særlig om de passet inn i slagordene "Frieden, Freundschaft, Solidarität", men det var fint om de snakket flytende tysk, helst med Berlindialekt. Dette ga artige utslag som at alle elever hadde russik på skolen, men ingen jeg traff på hadde lært noe som helst. Bortsett fra ordet "drosjba".

Lektor Nordskog sa...

дружба ja, "vennskap"; det ordet kunne de nok. Merkverdig hvor dårlig de er i russisk, tidligere DDR-borgere.

Artig det du skriver omat utlendinger ble holdt på avstand. Leste en sak her om dagen der en tidligere DDR-borger sa at om en besøkende fra et vestlig land ikke trivdes i DDR så var det beklagelig, om det var en vest-tysker som ikke trivdes så var det en katastrofe...

Misunner deg de oppholdene du hadde i Arbeider og bondestaten, Sigrid.

Sigrid sa...

Ja det var som en reise til en annen planet. En idelalistisk og fredelig planet der krig var utryddet og alle var snille. Det tok litt tid før jeg forstod at alle måtte være kameloner for å overleve, de stolte ikke på noen.

Så jeg setter sånn pris på at flere enn meg synes DDR er interessant. Det er et studium verd, ikke minst fordi landet neppe hadde overlevd internett. Informasjon om Stasiagenter ville blitt lagt ut på nettet, og sakte men sikkert hadde Der Partei mistet muligheten til å styre ved hjelp av angiveri og terror.

Var forresten en tur i Berlin i juni for første gang på 14 år. WOW! Der det før var mur og sikkerhetssone, har de nå bygget Hautbanhof. Det var en underlig opplevelse og å se stasjonen en veg og hvite kors en annen veg. T-banenettet har fått en stasjon som heter "Brandenburger Tor". Berlin blir en by å regne med i årene som kommer!

KUK sa...

Spennende lesing! Foretrekker Nord Korea selv når det gjelder studier av hermetiske land, men DDR er absolutt spennende.

Har du sett filmen "Goodbye Lenin", Stian? En lett komedie om en kvinne som får slag får muren faller, og våkner til livet etter at den er vekke. Legene tror at vissheten om at DDR ikke lenger eksisterer vil drepe henne, så sønnen prøver å late som at muren fortsatt står, og at DDR fortsatt er en lukket stat.

http://www.imdb.com/title/tt0301357/

Stian Nordskog sa...

Ja, Goodbye Lenin er en fin film, selv om den kanskje ufarliggjør DDR litt.