En soldats død

"Titus" Oates i Antarktis

Kaptein Lawrence Edward Grace ("Titus") Oates var født i London 17. mars 1880. Han kom fra en velstående familie og ble utdannet ved prestisjeskolen Eton før han startet på en millitær utdannelse. I dag huskes han for sin deltagelse i Scotts Sydpolekspedisjon, en deltagelse som kostet ham livet og gav ham en legendarisk plass i britisk historie.

 "Titus" som venner kalte ham, ble offiser i kavalleriet (nærmere bestemt 6. "Inniskilling" Dragoons) og med denne enheten havnet han i en av det britiske imperiets mer eller mindre kontroversielle konflikter; Boerkrigen. Der ble han alvorlig såret i benet og utmerket seg forøvrig med en veldig tross; to ganger ble han bedt om å overgi seg under en trefning i mars 1901. (Det virker som om om måneden mars var avgjørende i Oates' korte liv; han ble født i mars, nesten drept i mars og døde til slutt i mars.) Under boerkrigen fikk han også det noe underlige klengenavnet "Titus Oates", en person i britisk historie som ikke har noe godt rykte.  Imidlertid virker det ikke som om dette navnet var gitt i ondskap, det var mer en typisk vits blant offiserer og ment som en spøk, het han først Oates fikk han ta med fornavnet til sin beryktede navnbror. I den tiden han var i Antarktis ble han ofte kalt "Titus", men like gjerne bare "Soldier", soldaten. Ikke så rart dette siste, Oates var den eneste offiseren uten sjømilltær utdannelse; hos Scott dominerte marinen totalt.

Oates ble kjendis etter sin millitære innsats i Syd-Afrika, han ble innstilt til Victoria-korset og tjenestegjorde siden i Irland, India og Egypt.I 1910 ble han opptatt som medlem i Scotts ekspedisjon, han hadde på denne tiden avansert til kapteins grad.
Hos Scott fikk han ansvaret for de i dag legendariske ponniene, som skulle brukes under ekspedisjonen. Oates var spesialist på hester og kunne snart slå fast at de ponniene som Scott hadde kjøpt var nærmest ubrukelige. De hadde ringorm, var halte, for gamle, underernærte og skabbete.

Her må vi stoppe litt opp og forsøke å forstå for det første hvorfor det i det hele tatt var ponnier i den britiske ekspedisjonen og for det andre hvorfor de var i slik dårlig forfatning. Det hadde seg nemlig slik at Shackelton, Scotts konkurrent og mannen som hadde gått til 88 grader syd noen år i forveien, hadde hatt stort hell med sibirske ponnier; de var vant til streng kulde og var ufattelig seige. Scott mente at empirien her var på hans side. Men hvorfor var hestene da i så dårlig forfatning hvis Scott la slik vekt på deres deltagelse? 1. Scott hadde ikke greie på hester. 2. Scott delegerte ansvar på en særdeles svak måte. Han overlot innkjøpet av sibirske ponnier til Cecil Meares, som var spesialist på hunder og slett ikke visste noe om hester. 

Cecil Meares, hundekjører

Dette hadde han fortalt til Scott, men denne brydde seg ikke noe særlig om denne opplysningen. Da Oates skulle inspisere hestene ble han sjokkert og formidlet hestenes elendige tilstand til Scott. Fra Scott møtte han ingen forståelse. Dette ser i det hele tatt ut til å ha vært et av Scotts underlige karaktertrekk; han virker i ettertid som en person med manglende evne til å lytte og i det hele tatt forstå andre menneskers fagkunnskaper. Dette karaktertrekket som i en vanlig situasjon ville vært irriterende eller kanskje bare sjenerende ble i Antarktis til en fatal feil som til slutt var medvirkende til fem menneskers død.

Et berømt eksempel på Scotts feil som leder er historien om "One Ton Depot". I februar hadde ekspedisjonen lagt ut depoter som skulle brukes ved hjemferden et år etterpå. Ponniene ble syke og frostskadet. Oates foreslo å tvinge dem fremover og bruke dem som mat etterhvert som de måtte avlives. Humanisten og dyrevennen Scott nektet og snudde. Dette førte til at depotet ble lagt på 79° 29′ S, nesten femti kilometer lengre nord enn planlagt. Ponniene måtte uansett avlives på veien hjem. Det er viktig å huske at Oates var like stor dyrevenn som Scott, hestenes lidelser gikk fryktelig inn på ham (i parantes bemerket; er det ikke underlig hvor store dyrevenner britene historisk sett har vært?), men det forhindret ham ikke i å tenke klart. Ved siden av Scott fremstår Oates som den nøkterne soldaten, en mann som visste hva som måtte gjøres, men ble hindret i dette av sin overordnede. Og her er vi kanskje ved kjernen; en soldat lyster ordre, det er hele grunnlaget for hans eksistens. Det å opponere mot Scott, "The Owner" som han ble omtalt som de andre deltagerne på ekspedisjonen, var utenkelig for Oates. Han handlet slik sett som en god soldat; han gav beskjed om det han mente var galt, men tanken på åpent opprør har nok aldri streifet ham. Han bet tennene sammen og adlød.

Scott og hans menn ved Amundsens telt på 90 grader syd. Bildet kunne hett "Nederlag"

Men Oates viste seg like seig i Antarktis som i Syd-Afrika. Han var en del av ekspedisjonen som startet i september 1911 og slet seg fremover sammen med de andre mennene. Etterhvert som de kom nærmere sendte Scott to grupper tilbake til basen (dette var en del av planen) og 3. januar 1912, var det kun Scott, Edward Wilson, Edgar Evans, Henry "Birdie" Bowers og Oates igjen.

Disse fem skulle gjøre det siste fremstøtet mot verdens sydligste punkt. De kunne ikke vite at dette punktet allerede var erobret 14 dager i forveien av Roald Amundsen. Britene befant seg ved 87 grader sydlig bredde da de startet på den siste etappen. De nådde polpunktet 18. januar 1912. Det de fant var et norsk telt, et norsk flagg og et brev til Scott, undertegnet Roald Amundsen. Hva må de fem ha følt der de stod og skjønte at de var slått med nesten en måned? Jeg tror ikke det er mulig å forstille seg den skuffelsen, år med planlegging, måneder med fryktelig fysisk slit og smerte og så dette; slått med fire uker av en nordmann med sleder og bikkjer. Men, de hadde ikke noe annet valg enn å fortsette som om intet var forandret. De satte opp Union Jack og startet på hjemferden. De hadde klart seg frem til målet i fryktelig kulde og umenneskelig slit, nå skulle de hjem. Som vi vet så klarte de ikke det.

Mange faktorer gjorde at de fem ikke klarte seg. De hadde en feilaktig og mangelfull diett (dette gav dem alle skjørbuk), kulden (som var langt verre enn den skulle ha vært en normal antarktisk sommer) gjorde at de sultet (de forbrant rundt 9000 kalorier om dagen, men spiste kun rundt 5000 kalorier), depotene var vanskelige å finne (de var dårlig merket i forhold til Amundsens depoter), brennstoffet var feilaktig lagret slik at det fordampet (Scott var advart mot at brennstoffbeholderne ikke fungerte, men hørte ikke) og sleden var altfor tung. Edgar Evans døde først, på 17. februar. Skal man tro Scotts dagbok var Oates på denne tiden svært nedbrutt. 5. mars skriver han:"Oates' feet are in a wretched condition... The poor soldier is very nearly done." Oates hadde som tidligere nevnt fått en alvorlig skade under Boerkrigen, den hadde blant annet ført til at den ene foten var kortere enn den andre. Denne gamle krigsskaden gjorde nå marsjen til et helvete for ham.

Oates var ingen idiot. Han visste at skulle de overleve måtte de gå 14 km hver dag. Med ham på slep ville de ikke ha en sjanse til å klare det. At han sinket dem er det ingen tvil om, de tre andre var også svært redusert og noen ganger klarte de ikke å gå 5 km om dagen en gang. Det forferdelige været og matmangelen var ille nok, om de ikke også skulle slepe etter seg en døende mann. Han ba de andre om å etterlate ham og gå videre. De tre andre nektet, deres æresfølelse forbød dem noe slikt; det ville vært drap.  16. mars, dagen før sin 32. bursdag, må Oates ha bestemt seg for å handle på egen hånd. Han kom seg med mye møye ut av soveposen sin og sa de ordene som alle britiske skolebarn skulle memorere i generasjoner etterpå: "I am just going outside and may be some time."  Deretter krøp han ut av teltet. Scott skrev i dagboken sin: "We knew that poor Oates was walking to his death, but though we tried to dissuade him, we knew it was the act of a brave man and an English gentleman" Oates krabbet ut i snestorm og førti minusgrader, han kan ikke ha levet lenge der ute i det hvite infernoet.

"A very gallant gentleman", maleri av J.C. Dollman

Hans offer var nobelt og stort, men det spilte ingen rolle for ekspedisjonen; de tre gjenværende medlemmer, Scott, Wilson og Bowers, klarte å gå ytterligere 3 mil nordover, men der var det slutt. De døde i soveposene sine, 18 km fra "One Ton Depot", depotet som ville ha reddet dem om Scott hadde hørt på Oates et år i forveien.

De tre likene ble funnet i november 1912 av en redningsekspedisjon fra Scotts base (der blant annet nordmannen Trygve Gran var med) og det ble reist et monument på stedet. Scotts dagbok avslørte historien om Oates' offerhandling og det ble søkt etter hans lik. De fant ingenting, men reiste en varde der de antok at han må ha vandret ut i intetheten. På varden reiste de et kors der de skrev:

"Hereabouts died a very gallant gentleman, Captain L. E. G. Oates, of the Inniskilling Dragoons. In March 1912, returning from the Pole, he walked willingly to his death in a blizzard, to try and save his comrades, beset by hardships."

Kanskje gjorde det ikke noe at liket til Kaptein Oates aldri ble funnet. Bryr en soldat seg om hvor han faller?

(Et utdrag fra serien "The Last Place on Earth". Dette er episoden der Oates ofrer seg. Spol frem til ca 5 minutter. Legg merke til at i denne fremstillingen, som er meget anti-heroisk og meget anti-Scott, er ordene "I am just going outside and may be some time." byttet ut med "Call of nature, Birdie" )

Litteratur: 

Boken "Captain Oates-Soldier and Explorer" av Sue Limb og Patrick Cordingley anbefales.






 

Hvordan historie skrives om

Det er over 100 år siden Robert Falcon Scott og hans menn drog hjem fra det sydligste punkt på vår klode. Han hadde nådd sitt mål, men Roald Amundsen og hans fire ledsagere hadde vært der før ham, faktisk hele fire uker før. Dessuten,  prisen å betale ble for Scott altfor høy; han og alle hans menn døde. Scott ble slått av Amundsen, men han kunne noe Amundsen ikke kunne; han kunne skrive og skrive det gjorde han så godt at da dagboken hans ble offentliggjort var det Scott som ble den store tragiske helten i historien om Antarktis; Amundsens bedrift bleknet liksom litt i forhold til Scotts ultimate offer. Myten vokste og historien om de fem britene som fant sin død så langt hjemmefra ble til pensum for generasjoner av britiske skolebarn og det stoffet kunst lages av hos dem som sysler med slikt. Etterhvert ruvet Scott i britisk historie som et fjernt mektig forbilde, en far som personifiserte alle britiske dyder. Som vi vet; i slike situasjoner vil før eller siden noen gjøre opprør mot far.

 Robert Falcon Scott i uniform (1905)

Og det skjedde; på syttitallet startet revisjonen av historien om Scott. Den som ledet an var briten Roland Huntford hvis fiendlighet mot Scott er legendarisk. Da Huntford var ferdig med å riste sitt bytte var det et sørgelig kadaver tilbake; Scott festet seg nå i publikums bevissthet som en arrogant, uvitende og klossete snobb som hadde ledet sine menn inn i døden på grunn av dårlig planlegging og rent ut sagt nonchelant holdning til fakta. Huntford holdt frem Amundsen som idealet; han baserte ekspedisjonen på empiri, erfaring samlet hos inuittene og gjorde det som var praktisk; ski og hunder. Scott fremstod nå som en farlig idiot som ville bruke motorsleder og ponnier for å komme til Sydpolen. Han døde 18 km fra et depot med ett tonn mat og forsyninger. Og, sa Huntford, dette depotet var blitt liggende der det ble fordi Scott var så udugelig, året før hadde han dumpet forsyningene der fordi han følte så med ponniene som drog utstyret. Lawrence Oates (med tilnavnet "Soldier" og som året etter skulle delta i ekspedisjonen sydover og slik kom til å finne sin død) hadde sagt at ponniene var for skadet til at de allikevel kunne overleve, bedre å drive dem videre og så skyte dem når de ikke kunne gå mer, mente han. "Nei", sa Scott, "vi snur". De så gjorde og ponniene måtte skytes på vei hjem. Hadde Scott pisket hestene videre og så dumpet forsyningene der de ikke klarte mer ville han sansynligvis ha overlevd sin halsløse ekspedisjon sydover. Dette i sterk kontrast til Amundsen, som pisket hundene så blodet fløt. "Det var som å piske mitt eget blod", sa Amundsen, "men heller dem enn meg."

Scotts ponnier


Er det slik at alle autoritetsfigurer og idealer må rives ned og kritisereres? Må alle generasjoner gjøre dette? Ganske sikkert, men det er mulig at det finnes en annen og mer fruktbar innfallsvinkel. Det er blitt fremholdt at kanskje er det ikke selv synet på Scott som har endret seg; det er mulig at Huntfords generasjon så på Scott og ikke så noe annet enn det deres besteforeldre hadde sett. Det var bare det at de ikke likte det de så. Edwardianerne dyrket det å dø for en stor sak, de hadde ingen problemer med å hylle en mann som egentlig ikke oppnådde noe som helst; han hadde dødd for en stor sak (Union Jack, Imperiet, Kongen etc) og var dermed per definisjon en beundringsverdig og tragisk helt. Huntfords generasjon derimot levde i en verden der to katastrofale kriger var blitt utkjempet og som hele tiden befant seg på randen av kjernefysisk utslettelse; det de så når de så på Scott var en dust som hadde dødd uten noe som helst formål; et arrogant fjols som tok med seg fire menn i døden for ingenting. Blod er mer dyrebart i vår verden enn i den edwardianske; vi har mistet så mye av det.


Imperiet skal bygges!

På 2000-tallet kom det en reaksjon på Huntfords syn og revisjonen av revisjonen startet. Det var særlig Susan Solomon som stod for dette. Grundig og metodisk viste hun at Scott nok hadde hatt store feil som leder og planlegger, men at særlig det uallminnelig strenge været den antarktiske sommeren 1911/12 hadde gjort utslaget og ført til britenes død. Scotts dagbok er full av undring over kulden; temperaturene stemte overhodet ikke med hvordan en antarktisk sommer skulle være og ganske riktig, sier Solomon, sommeren var helt ekstrem og det finnes meterologiske data som bekrefter dette hinsides enhver tvil. Derfor døde Scott og hans menn; planleggingen og utstyret deres kunne ikke måle seg med Amundsens, og de kunne aldri kommet til Sydpolen før ham, men de ville ha overlevd om det hadde vært en normal sommer.  Ja, hvem vet...


Uansett hvordan man snur og vender på det; er man opptatt av polarhistorie så blir man aldri ferdig med de fem som døde på veien hjem. Og uansett hva man måtte mene om Scott og hans lederevner så betalte han den ultimate pris for sine valg. Og han var ingen feiging. Kanskje det er enda en ting som skiller oss fra edwardianerne; vi har sympati for feigingene; de som løper sin vei og ikke tar ansvar, edvardianerne hadde ikke det. De overså ting som dårlig planlegging og mangelfullt lederskap så lenge motet var der. I dag ser vi anderledes på det; mot er ikke nødvendigvis en god egenskap hos oss, det er det å overleve vi beundrer. Kanskje hadde edwardianerne sett ned på oss?