En soldats død

"Titus" Oates i Antarktis

Kaptein Lawrence Edward Grace ("Titus") Oates var født i London 17. mars 1880. Han kom fra en velstående familie og ble utdannet ved prestisjeskolen Eton før han startet på en millitær utdannelse. I dag huskes han for sin deltagelse i Scotts Sydpolekspedisjon, en deltagelse som kostet ham livet og gav ham en legendarisk plass i britisk historie.

 "Titus" som venner kalte ham, ble offiser i kavalleriet (nærmere bestemt 6. "Inniskilling" Dragoons) og med denne enheten havnet han i en av det britiske imperiets mer eller mindre kontroversielle konflikter; Boerkrigen. Der ble han alvorlig såret i benet og utmerket seg forøvrig med en veldig tross; to ganger ble han bedt om å overgi seg under en trefning i mars 1901. (Det virker som om om måneden mars var avgjørende i Oates' korte liv; han ble født i mars, nesten drept i mars og døde til slutt i mars.) Under boerkrigen fikk han også det noe underlige klengenavnet "Titus Oates", en person i britisk historie som ikke har noe godt rykte.  Imidlertid virker det ikke som om dette navnet var gitt i ondskap, det var mer en typisk vits blant offiserer og ment som en spøk, het han først Oates fikk han ta med fornavnet til sin beryktede navnbror. I den tiden han var i Antarktis ble han ofte kalt "Titus", men like gjerne bare "Soldier", soldaten. Ikke så rart dette siste, Oates var den eneste offiseren uten sjømilltær utdannelse; hos Scott dominerte marinen totalt.

Oates ble kjendis etter sin millitære innsats i Syd-Afrika, han ble innstilt til Victoria-korset og tjenestegjorde siden i Irland, India og Egypt.I 1910 ble han opptatt som medlem i Scotts ekspedisjon, han hadde på denne tiden avansert til kapteins grad.
Hos Scott fikk han ansvaret for de i dag legendariske ponniene, som skulle brukes under ekspedisjonen. Oates var spesialist på hester og kunne snart slå fast at de ponniene som Scott hadde kjøpt var nærmest ubrukelige. De hadde ringorm, var halte, for gamle, underernærte og skabbete.

Her må vi stoppe litt opp og forsøke å forstå for det første hvorfor det i det hele tatt var ponnier i den britiske ekspedisjonen og for det andre hvorfor de var i slik dårlig forfatning. Det hadde seg nemlig slik at Shackelton, Scotts konkurrent og mannen som hadde gått til 88 grader syd noen år i forveien, hadde hatt stort hell med sibirske ponnier; de var vant til streng kulde og var ufattelig seige. Scott mente at empirien her var på hans side. Men hvorfor var hestene da i så dårlig forfatning hvis Scott la slik vekt på deres deltagelse? 1. Scott hadde ikke greie på hester. 2. Scott delegerte ansvar på en særdeles svak måte. Han overlot innkjøpet av sibirske ponnier til Cecil Meares, som var spesialist på hunder og slett ikke visste noe om hester. 

Cecil Meares, hundekjører

Dette hadde han fortalt til Scott, men denne brydde seg ikke noe særlig om denne opplysningen. Da Oates skulle inspisere hestene ble han sjokkert og formidlet hestenes elendige tilstand til Scott. Fra Scott møtte han ingen forståelse. Dette ser i det hele tatt ut til å ha vært et av Scotts underlige karaktertrekk; han virker i ettertid som en person med manglende evne til å lytte og i det hele tatt forstå andre menneskers fagkunnskaper. Dette karaktertrekket som i en vanlig situasjon ville vært irriterende eller kanskje bare sjenerende ble i Antarktis til en fatal feil som til slutt var medvirkende til fem menneskers død.

Et berømt eksempel på Scotts feil som leder er historien om "One Ton Depot". I februar hadde ekspedisjonen lagt ut depoter som skulle brukes ved hjemferden et år etterpå. Ponniene ble syke og frostskadet. Oates foreslo å tvinge dem fremover og bruke dem som mat etterhvert som de måtte avlives. Humanisten og dyrevennen Scott nektet og snudde. Dette førte til at depotet ble lagt på 79° 29′ S, nesten femti kilometer lengre nord enn planlagt. Ponniene måtte uansett avlives på veien hjem. Det er viktig å huske at Oates var like stor dyrevenn som Scott, hestenes lidelser gikk fryktelig inn på ham (i parantes bemerket; er det ikke underlig hvor store dyrevenner britene historisk sett har vært?), men det forhindret ham ikke i å tenke klart. Ved siden av Scott fremstår Oates som den nøkterne soldaten, en mann som visste hva som måtte gjøres, men ble hindret i dette av sin overordnede. Og her er vi kanskje ved kjernen; en soldat lyster ordre, det er hele grunnlaget for hans eksistens. Det å opponere mot Scott, "The Owner" som han ble omtalt som de andre deltagerne på ekspedisjonen, var utenkelig for Oates. Han handlet slik sett som en god soldat; han gav beskjed om det han mente var galt, men tanken på åpent opprør har nok aldri streifet ham. Han bet tennene sammen og adlød.

Scott og hans menn ved Amundsens telt på 90 grader syd. Bildet kunne hett "Nederlag"

Men Oates viste seg like seig i Antarktis som i Syd-Afrika. Han var en del av ekspedisjonen som startet i september 1911 og slet seg fremover sammen med de andre mennene. Etterhvert som de kom nærmere sendte Scott to grupper tilbake til basen (dette var en del av planen) og 3. januar 1912, var det kun Scott, Edward Wilson, Edgar Evans, Henry "Birdie" Bowers og Oates igjen.

Disse fem skulle gjøre det siste fremstøtet mot verdens sydligste punkt. De kunne ikke vite at dette punktet allerede var erobret 14 dager i forveien av Roald Amundsen. Britene befant seg ved 87 grader sydlig bredde da de startet på den siste etappen. De nådde polpunktet 18. januar 1912. Det de fant var et norsk telt, et norsk flagg og et brev til Scott, undertegnet Roald Amundsen. Hva må de fem ha følt der de stod og skjønte at de var slått med nesten en måned? Jeg tror ikke det er mulig å forstille seg den skuffelsen, år med planlegging, måneder med fryktelig fysisk slit og smerte og så dette; slått med fire uker av en nordmann med sleder og bikkjer. Men, de hadde ikke noe annet valg enn å fortsette som om intet var forandret. De satte opp Union Jack og startet på hjemferden. De hadde klart seg frem til målet i fryktelig kulde og umenneskelig slit, nå skulle de hjem. Som vi vet så klarte de ikke det.

Mange faktorer gjorde at de fem ikke klarte seg. De hadde en feilaktig og mangelfull diett (dette gav dem alle skjørbuk), kulden (som var langt verre enn den skulle ha vært en normal antarktisk sommer) gjorde at de sultet (de forbrant rundt 9000 kalorier om dagen, men spiste kun rundt 5000 kalorier), depotene var vanskelige å finne (de var dårlig merket i forhold til Amundsens depoter), brennstoffet var feilaktig lagret slik at det fordampet (Scott var advart mot at brennstoffbeholderne ikke fungerte, men hørte ikke) og sleden var altfor tung. Edgar Evans døde først, på 17. februar. Skal man tro Scotts dagbok var Oates på denne tiden svært nedbrutt. 5. mars skriver han:"Oates' feet are in a wretched condition... The poor soldier is very nearly done." Oates hadde som tidligere nevnt fått en alvorlig skade under Boerkrigen, den hadde blant annet ført til at den ene foten var kortere enn den andre. Denne gamle krigsskaden gjorde nå marsjen til et helvete for ham.

Oates var ingen idiot. Han visste at skulle de overleve måtte de gå 14 km hver dag. Med ham på slep ville de ikke ha en sjanse til å klare det. At han sinket dem er det ingen tvil om, de tre andre var også svært redusert og noen ganger klarte de ikke å gå 5 km om dagen en gang. Det forferdelige været og matmangelen var ille nok, om de ikke også skulle slepe etter seg en døende mann. Han ba de andre om å etterlate ham og gå videre. De tre andre nektet, deres æresfølelse forbød dem noe slikt; det ville vært drap.  16. mars, dagen før sin 32. bursdag, må Oates ha bestemt seg for å handle på egen hånd. Han kom seg med mye møye ut av soveposen sin og sa de ordene som alle britiske skolebarn skulle memorere i generasjoner etterpå: "I am just going outside and may be some time."  Deretter krøp han ut av teltet. Scott skrev i dagboken sin: "We knew that poor Oates was walking to his death, but though we tried to dissuade him, we knew it was the act of a brave man and an English gentleman" Oates krabbet ut i snestorm og førti minusgrader, han kan ikke ha levet lenge der ute i det hvite infernoet.

"A very gallant gentleman", maleri av J.C. Dollman

Hans offer var nobelt og stort, men det spilte ingen rolle for ekspedisjonen; de tre gjenværende medlemmer, Scott, Wilson og Bowers, klarte å gå ytterligere 3 mil nordover, men der var det slutt. De døde i soveposene sine, 18 km fra "One Ton Depot", depotet som ville ha reddet dem om Scott hadde hørt på Oates et år i forveien.

De tre likene ble funnet i november 1912 av en redningsekspedisjon fra Scotts base (der blant annet nordmannen Trygve Gran var med) og det ble reist et monument på stedet. Scotts dagbok avslørte historien om Oates' offerhandling og det ble søkt etter hans lik. De fant ingenting, men reiste en varde der de antok at han må ha vandret ut i intetheten. På varden reiste de et kors der de skrev:

"Hereabouts died a very gallant gentleman, Captain L. E. G. Oates, of the Inniskilling Dragoons. In March 1912, returning from the Pole, he walked willingly to his death in a blizzard, to try and save his comrades, beset by hardships."

Kanskje gjorde det ikke noe at liket til Kaptein Oates aldri ble funnet. Bryr en soldat seg om hvor han faller?

(Et utdrag fra serien "The Last Place on Earth". Dette er episoden der Oates ofrer seg. Spol frem til ca 5 minutter. Legg merke til at i denne fremstillingen, som er meget anti-heroisk og meget anti-Scott, er ordene "I am just going outside and may be some time." byttet ut med "Call of nature, Birdie" )

Litteratur: 

Boken "Captain Oates-Soldier and Explorer" av Sue Limb og Patrick Cordingley anbefales.