Hvordan historie skrives om

Det er over 100 år siden Robert Falcon Scott og hans menn drog hjem fra det sydligste punkt på vår klode. Han hadde nådd sitt mål, men Roald Amundsen og hans fire ledsagere hadde vært der før ham, faktisk hele fire uker før. Dessuten,  prisen å betale ble for Scott altfor høy; han og alle hans menn døde. Scott ble slått av Amundsen, men han kunne noe Amundsen ikke kunne; han kunne skrive og skrive det gjorde han så godt at da dagboken hans ble offentliggjort var det Scott som ble den store tragiske helten i historien om Antarktis; Amundsens bedrift bleknet liksom litt i forhold til Scotts ultimate offer. Myten vokste og historien om de fem britene som fant sin død så langt hjemmefra ble til pensum for generasjoner av britiske skolebarn og det stoffet kunst lages av hos dem som sysler med slikt. Etterhvert ruvet Scott i britisk historie som et fjernt mektig forbilde, en far som personifiserte alle britiske dyder. Som vi vet; i slike situasjoner vil før eller siden noen gjøre opprør mot far.

 Robert Falcon Scott i uniform (1905)

Og det skjedde; på syttitallet startet revisjonen av historien om Scott. Den som ledet an var briten Roland Huntford hvis fiendlighet mot Scott er legendarisk. Da Huntford var ferdig med å riste sitt bytte var det et sørgelig kadaver tilbake; Scott festet seg nå i publikums bevissthet som en arrogant, uvitende og klossete snobb som hadde ledet sine menn inn i døden på grunn av dårlig planlegging og rent ut sagt nonchelant holdning til fakta. Huntford holdt frem Amundsen som idealet; han baserte ekspedisjonen på empiri, erfaring samlet hos inuittene og gjorde det som var praktisk; ski og hunder. Scott fremstod nå som en farlig idiot som ville bruke motorsleder og ponnier for å komme til Sydpolen. Han døde 18 km fra et depot med ett tonn mat og forsyninger. Og, sa Huntford, dette depotet var blitt liggende der det ble fordi Scott var så udugelig, året før hadde han dumpet forsyningene der fordi han følte så med ponniene som drog utstyret. Lawrence Oates (med tilnavnet "Soldier" og som året etter skulle delta i ekspedisjonen sydover og slik kom til å finne sin død) hadde sagt at ponniene var for skadet til at de allikevel kunne overleve, bedre å drive dem videre og så skyte dem når de ikke kunne gå mer, mente han. "Nei", sa Scott, "vi snur". De så gjorde og ponniene måtte skytes på vei hjem. Hadde Scott pisket hestene videre og så dumpet forsyningene der de ikke klarte mer ville han sansynligvis ha overlevd sin halsløse ekspedisjon sydover. Dette i sterk kontrast til Amundsen, som pisket hundene så blodet fløt. "Det var som å piske mitt eget blod", sa Amundsen, "men heller dem enn meg."

Scotts ponnier


Er det slik at alle autoritetsfigurer og idealer må rives ned og kritisereres? Må alle generasjoner gjøre dette? Ganske sikkert, men det er mulig at det finnes en annen og mer fruktbar innfallsvinkel. Det er blitt fremholdt at kanskje er det ikke selv synet på Scott som har endret seg; det er mulig at Huntfords generasjon så på Scott og ikke så noe annet enn det deres besteforeldre hadde sett. Det var bare det at de ikke likte det de så. Edwardianerne dyrket det å dø for en stor sak, de hadde ingen problemer med å hylle en mann som egentlig ikke oppnådde noe som helst; han hadde dødd for en stor sak (Union Jack, Imperiet, Kongen etc) og var dermed per definisjon en beundringsverdig og tragisk helt. Huntfords generasjon derimot levde i en verden der to katastrofale kriger var blitt utkjempet og som hele tiden befant seg på randen av kjernefysisk utslettelse; det de så når de så på Scott var en dust som hadde dødd uten noe som helst formål; et arrogant fjols som tok med seg fire menn i døden for ingenting. Blod er mer dyrebart i vår verden enn i den edwardianske; vi har mistet så mye av det.


Imperiet skal bygges!

På 2000-tallet kom det en reaksjon på Huntfords syn og revisjonen av revisjonen startet. Det var særlig Susan Solomon som stod for dette. Grundig og metodisk viste hun at Scott nok hadde hatt store feil som leder og planlegger, men at særlig det uallminnelig strenge været den antarktiske sommeren 1911/12 hadde gjort utslaget og ført til britenes død. Scotts dagbok er full av undring over kulden; temperaturene stemte overhodet ikke med hvordan en antarktisk sommer skulle være og ganske riktig, sier Solomon, sommeren var helt ekstrem og det finnes meterologiske data som bekrefter dette hinsides enhver tvil. Derfor døde Scott og hans menn; planleggingen og utstyret deres kunne ikke måle seg med Amundsens, og de kunne aldri kommet til Sydpolen før ham, men de ville ha overlevd om det hadde vært en normal sommer.  Ja, hvem vet...


Uansett hvordan man snur og vender på det; er man opptatt av polarhistorie så blir man aldri ferdig med de fem som døde på veien hjem. Og uansett hva man måtte mene om Scott og hans lederevner så betalte han den ultimate pris for sine valg. Og han var ingen feiging. Kanskje det er enda en ting som skiller oss fra edwardianerne; vi har sympati for feigingene; de som løper sin vei og ikke tar ansvar, edvardianerne hadde ikke det. De overså ting som dårlig planlegging og mangelfullt lederskap så lenge motet var der. I dag ser vi anderledes på det; mot er ikke nødvendigvis en god egenskap hos oss, det er det å overleve vi beundrer. Kanskje hadde edwardianerne sett ned på oss?