Reisebrev fra Nicaragua med noen interessante tanker om u-hjelp og "sosialisme på nicaraguansk"

Lektor Nordskog fikk her om dagen en lang og interessant epost fra en god venn som for tiden er på reise i Syd-Amerika. Min venn kjenner kontinentet godt; han var der for første gang som ung idealistisk "brigadist" for tyve år siden, han snakker språket og har vært på flere reiser der siden. I reisebrevet sitt har han en del kritiske tanker rundt den industrien som kalles "U-hjelp" og følgene av den. Det er nok ikke hyggelig lesning men sannferdig og interessant. Med tillatelse fra ham gjengir jeg reisebrevet hans her. Håper flere vil finne det interessant.

"Er nå i San Juan del Sur i Nicaragua, nær grensen til Costa Rica. Det nærmer seg 19 juli. Dagen da 30 årsjubileet for revolusjonen bragte sandinistene til makten i 1979. Sandinistene har igjen makten, denne gangen i kraft av at Daniel Ortega vant presidentvalget i 2007. Han prøver i likhet med andre presidenter i regionen å få vedtatt konstitusjonelle endringer slik at han kan forbli ved makten etter at presidentperioden hans går ut i 2011. I nicaraguanske aviser diskuterer de farene ved å rokke ved de grunnleggende politiske spillereglene i et land med en slik historie preget av borgerkrig og statskupp som Nicaragua.

De to siste dagene har jeg vært med det reisende biblioteket i San Juan del Sur. Vi har besøkt skoler langt inne i jungelen, langs ufremkommelige veier, og tatt i mot og levert bøker. Det har vært lærerikt. Hyggelig å bli kjent med de som jobber ved biblioteket også, hyggelige folk. Av og til undres man likevel på hvor nyttig det man gjør egentlig er. At elevene får bøker å lese er selvfølgelig bra. Jeg fikk en aha-opplevelse da jeg etter å ha sittet i range roveren til biblioteket, av bibliotekets ansatte omtalt om "la niña", i flere timer og småsnakket med de andre passasjerene spurte om utvalget av hits fra 80-talllet som ble spilt på bilens stereoanlegg. Living next door to Alice, Love hurts med Nazareth, Lionel Ritchie og Glenn Medeiros er ikke hva man forventer å høre på landsbygda i Nicaragua. Jeg ble overrasket over musikksmaken til sjåføren og de ansatte. Da jeg spurte om musikken skjønte jeg til slutt at musikken var valgt ut for oss, gringoene som var med på turen, jeg og den amerikanske bibliotekaren på ferie. Dels var hensikten med turen ut på landsbygda å hente inn og levere ut bøker til elevene, men det som i betydelig grad bidro til å finansiere turene og bibliotekets virksomhet, lønninger osv. var den formen for turisme, opplevelsesreiser som jeg og amerikaneren denne gangen var med paa. Jeg var litt treg som brukte så lang tid på å forstå dette, se det så klart. Så lenge gringoene har gode opplevelser ute i felten, på landet (en el campo), mottar biblioteket som ikke er offentlig sponset (den nicaraguanske staten er fattig), gaver i form av penger, slik at de som jobber der kan få lønn og biblioteket kan være et kulturelt møtested for barna i San Juan og kan formilde bøker til barn på landsbygda. Det er vel bare slik det er, selv om man føler seg litt som en vandrende sparebøsse.

De første dagene i Nicaragua tilbrakte jeg i El Cua, stedet jeg var en kort periode for 20 år siden som brigadist. Jeg klarte ikke å finne selve gården, jordsbrukskooperativet der jeg jobbet sammen med de andre gringoene, brigadistene. Jeg trodde jeg skulle kjenne igjen landskapet, men jeg er for mye av en bygutt til å klare å kjenne igjen landskapet der tilstrekkelig til at jeg skulle klare å finne stedet igjen. Det var ikke så mye hjelp å få fra de lokale heller. Det var nok for mange prosjekter lik det jeg deltok i som hadde kommet og gått siden den tid. Landsbygda oppe fjellene mot grense til Honduras var full av prosjekter. Jeg så mange på den tiden jeg lette etter stedet jeg var for 20 år siden.

På bussen fra Matagalpa, fjellregionens hovedstad tiul El Cua, var det flere nicaraguanere som spurte meg om hvilket prosjekt jeg tilhørte. En gringo alene på kummerlige steder hvor få gringoer eller turister ferdes, betyr tydeligvis for nicaene mest sannsynlig en som skal starte eller jobber i et bistandsprosjekt. På bussen til El Cua, som tok 4 og en halv time på hompete og bratte veier, var midtgangen for anledningen fylt med sementsekker. Noen skulle bygge noe i El Cua. Hver gang det kom på nye passasjerer eller vi tok en pause for å strekke på bena og drikke litt, måtte passasjerene klatre over sementsekkene i midtgangen. Jeg spurte en av de som var med bussen etter å ha fortalt at jeg var der for å prøve å finne igjen stedet jeg hadde jobbet som brigadist 20 år tidligere, om hvordan det stod til i Nicaragua. Han ga meg litt hakkete utredning som virket litt utenatlært om miljøets dårlige utvikling og det reduserte biologiske mangfoldet osv. Jeg skjønte ikke med en gang hvorfor han begynte å snakke om miljøet, men etter hvert kom det frem at han hadde jobbet de tre siste årene på et miljøvern prosjekt startet av noen hollendere. De hadde visst dratt hjem igjen. Gløden i den idealistiske drømmen om å bidra til å redde det biologiske mangfoldet i jungelen i Nicaragua og samtidig spre økologisk bevissthet blant bønder på landsbygda i Nicaragua, sluknet vel naturlig etter tre år for hollenderne. Det er selvfølgelig trist for idealistiske mennesker å miste gløden i sitt engasjement i et land hvor så mange har blitt/gjort seg avhengig av velmenende utlendinger. Enda tristere er hva det gjør med den nicaraguanske befolkningen.

Da jeg var i Nicaragua i 2007, snakket jeg med grunnleggeren av det liberale partiet i byen Rivas. Han sa en rekke fornuftige og kritiske ting om sandinismen. Han beskrev den som en kreftsvulst som forsøkte å ta over alt som vokste frem i det økonomiske, sosiale og politiske liv i Nicaragua. Han minnet meg om en norsk Høyre mann fra tidlig etterkrigstid og høyresidens kritikk av Ap og den på den tiden fremvoksende Ap-staten. Han sa også noe annet som jeg kom til å tenke på der jeg satt i bussen på vei til El Cua: Sandinistene har gjort Nicaragua til en eneste stor NGO.

Det er kanskje nettopp det Nicaragua er blitt og til en viss grad også ved hjelp av våre bistandskroner siden 80-tallet."