Lektor Nordskog ser om igjen "De Andres Liv" og slår fast at det ikke er en god film

Undertegnende har en mer enn vanlig interesse for DDR. Da jeg nå hadde gleden av et ukesbesøk i Berlin igjen, besøkte jeg selvsagt Stasi-komplekset om igjen. Det ble faktisk to besøk...

Det gleder meg langt inn i sjelen å kunne sitte i stolene til toppledelsen i Stasi, drikke kaffe av porselenet deres og samtidig se en film om Stasis umenneskelighet, hele tiden mens jeg vet at de mennene som for tyve år siden hadde sin daglige motbydelige dont der, bare bor noen steinkast unna og hver dag må se turister gå inn i deres aller helligste. Ja, det er en sann svir.

Det ble mye innkjøp av DDR-litteratur og da jeg kom hjem fordypet jeg meg i denne samtidig som jeg så gjennom nye og gamle filmer om DDR. Da kommer man selvsagt ikke unna "De Andres Liv" (Das Leben der Anderen" som jo allerede er blitt en klassiker.

Kort fortalt handler den om Stasi-kapteinen Wiesener som får i oppgave av en kulturpamp å overvåke forfatteren Dreyman og hans kone. Kulturpampen ønsker dette gjort fordi han ville finne en måte å sverte Dreyman på og deretter overta hans kone. Wiesener er en dyktig og umenneskelig forhørsleder og overvåker, som skifter side under overvåkningssaken og ender opp som en degradert medarbeider i Stasis kjellere, forvist til å dampe opp brev. Denne kjellertjenesten kommer som straff fordi han får sympati for kunstneren Dreyman og hans kone som han er satt til å overvåke. Moralen i filmen er at selv i et tvers i gjennom ondt system kan det finnes menneskelighet. Filmen ender med at Wiesener får en bok dedisert til seg av Dreyman, et av de "objektene" han har overvåket. Boken heter "Sonate for gode mennesker".



Jeg likte filmen da den kom. Nå har jeg sett den om igjen og må bare si meg enig med de som kritiserte den; den er ikke god. Hvorfor mener jeg dette?

1. Filmen er urealistisk. Kulturpampen ville aldri fått anledning til å utkommandere Stasi til å overvåke noen slik han gjør i filmen. Det er noe av det nifseste med Stasi; de var idealister. Bøller javel, men ubestikkelige bøller.

2. En Stasimann opererte aldri alene slik Wiesener gjør i filmen. Stasi-ansatte opererte i team og de passet på hverandre.

3. Personen Dreyman, den uhyre naive kunstneren, finnes ikke realistisk. Under kommunismen sa man alltid:" Under regimet kan de tre dydene ærlighet, støtte til regimet og intelligens aldri kombineres. Man kan kombinere to av dem, aldri tre samtidig."

Problemet med Dreyman er at han gjør nettopp det.

4. Filmen gjør en Stasi-mann til en helt. Det er ikke bare umoralsk, det er en umulig ting. Denne siste innvendingen kom fra Hubertus Knabe, mangeårig forsker på Sasi og leder for Gedenkstätte Hohenschönhausen. Filmens manusforfatter, Henckel von Donnersmarck trakk da frem Schindlers Liste som et eksempel på et plot som allikevel kunne være sansynlig.
Knabe svarte da: "Det er nettopp poenget. Det fantes en Schindler. Det fantes aldri noen Wiesener." Dette er det grusomme med Stasi; man leter forgjeves etter menneskelighet og godhet, men man finner det ikke. Like lite som man kan gjøre en SS-mann til en helt, kan man gjøre det med en Stasi-mann.

Så hvilken film bør man da se for å få et realistisk bilde av DDR-statens inhumanitet? Her har jeg et svar. Se den filmen som går i loop i Stasibyggets kantine. Den er tyve minutter lang og heter "Die Klärung eines Sachverhalts". Tidligere DDR-borgere jeg har snakket med sier at det var den første filmen om DDR der en tidligere borger av landet ville nikke gjenkjennende og si "Ja, dette kunne skjedd meg. Akkurat sånn var det". Klipp her:


Så hva skal man si? Det finnes gode mennesker og de fortjener en sonate, men man kan ikke lete med lupe om man ser etter noe stort...