I bydelen Lichtenberg øst i Berlin, omtrent 15 minutter fra Alexanderplatz med U-Bahn møtes de fire gatene Ruschestrasse, Normanenstrasse, Frankfurter Allee og Magdalenenstrasse. Området mellom disse gatene var på ca 2 kvadratkilometer og noe over førti bygninger befant seg der. Institusjonen som holdt til der gikk under mange navn; "Firmaet", "MfS", eller "Magdalena". Hatet barn har mange navn. I dag kjenner vi institusjonen best under navnet "Stasi".
Stasisentralen ved Magdalenenstrasse var nervesenteret i DDRs spionasjenettverk. Derfra styrte man agentene som ødela Willy Brandts karriere, der registrerte man fru Olsen fra Norge som var på ferie i Rostock, der registerte man samtaler med utenlandske borgere som kunne bli informanter for SED-regimet, der øvde man seg på å terrorisere østtyske borgere slik at de ble lydige.
Av Stasis 91 000 medlemmer arbeidet 7000 i sentralen i Berlin-Lichtenberg, til sammenligning hadde Gestapo kun 50 000 ansatte. (I DDR bodde det ca 16 millioner mennesker, i Nazi-Tyskland før krigen var tallet 70 millioner.) Hver dag gikk gikk altså tusenvis av byråkrater ut og inn av sentralen i Øst-Berlin. Det de drev med ville for en utenforstående se ut som kjedelig byråkratisk arbeid og slik ble de sikkert også opplevd. For dem som var gjenstand for stasibyråkratenes arbeid så det imidlertid anderledes ut, papirene som ble flyttet frem og tilbake dreide seg om tortur, terror og trakassering.
Vanlige DDR-borgere visste nok ikke nøyaktig hva som skjedde inne i sentralen men såpass visste de at stedet ble skydd. "Alle" visste hvorfor det var sperringer rundt kvartalet og hvorfor biler fra de engelske, amerikanske og franske okkupasjonsonene i Vest-Berlin med jevne mellomrom (dette skjedde i henhold til firemaktersavtalen og det drev kommunistregimet i DDR til vanvidd) kjørte sakte opp og ned Frankfurter Allee; det som var i Stasisentralen var ikke for vanlige dødelige, sånn var det bare.
Man sa til vanlig i DDR at var man i selskap med fem andre så var garantert en av de som var til stede i rommet forbundet med Stasi på en eller annen måte, DDR-borgerne visste godt at man måtte passe kjeften sin. Ingenting var verre enn å havne i klørne på "Firmaet". Selv om Sentralen ikke var det stedet man ble plassert som fange (det var i Untersuchungsgefängnins Hohenschönhausen noen trikkestopp lenger unna) var Sentralen omgitt av en mørk aura i folks bevissthet. Det er klart at dette unevnelige maktsentrum måtte nevnes på en eller annen måte og som alltid fant ordene en vei. DDRs borgere var gode når det gjaldt kode og halvkvedete viser og det som for en vestlig borger så ut som et uskyldig stykke kunst om et prosaisk emne kunne for en østtysker være den salteste satire.
Ett eksempel er Bettina Wegners sang om "Magdalena". Hører man sangen handler den tilsynelatende om en "maneater" av dimensjoner hvis "kyss kan drepe" og som alltid må forbruke menn om og om igjen mens "hun tror hun blir gal". Wegner introduserer den med ordene "Meine Freundin; Magdalena". Men sangen handler ikke om noen kvinne ved det navnet; den handler om Stasi og Stasisentralen som holdt til i MAGDALENENstrasse. Bettina Wegner visste godt at alle tilhørerne i salen skjønte hva hun sang om. Det var slik man måtte gjøre det i DDR; kritikk av den herskende klasse måtte gjøres kamuflert og i kode. I østblokken betød det faktisk enormt hva kunstnere sa, skrev, sang og skapte, deres kunst var avgjørende for deres medborgeres liv. Når Bettina Wegner sang kunne enkeltmennesket tenke: "i salen rundt meg skjønner alle hva denne sangen handler om; vi er forent i kunnskap om det grusomme hun synger om". Kulturen betød noe.
Mange år er gått, Stasisentalen er i dag full av turister som går gjespende og ser på de små grå mennenes kontorer og håpløst utdaterte tekniske innretninger. Det virker så gammeldags og fjernt og man glemmer hvordan disse bygningene utstrålte mørke og kulde for få år siden. Da kan man høre på Wegners sang; den er fortsatt full av redsel og håpløshet. Den forteller om en tid da sannheten måtte hviskes, en tid da "DE" var overalt og når som helst kunne gjøre ting med deg som du aldri noensinne ville komme over. Som Wegner sier i siste vers: "vier Tage überlebt man mit ihr nie", man overlever ikke fire dager med Magdalena...
Magdalena war so schwarz
und hatte große Hände
wen sie liebte
streichelte sie in die Wände
weiß und kalkig ward ihr Liebster endlich noch
dabei liebte Magdalena jeden doch.
Magdalena
Tausend Leben hat sie wohl
zu Tod gedrückt
manchmal glaubt sie selbst
sie wird verrückt
weil sie immer wieder lieben muß
dabei tötet jeden schon ihr Kuß.
Magdalena
Ach, die langen Haare gehen bis zum Knie
doch vier Tage überlebt man mit ihr nie.
nimm nie ihre Hand, die sie dir gibt
ach, sonst hat dich Magdalena totgeliebt.
Magdalena
