"Magdalena var så svart og hadde store hender"

I bydelen Lichtenberg øst i Berlin, omtrent 15 minutter fra Alexanderplatz med U-Bahn møtes de fire gatene Ruschestrasse, Normanenstrasse, Frankfurter Allee og Magdalenenstrasse. Området mellom disse gatene var på ca 2 kvadratkilometer og noe over førti bygninger befant seg der. Institusjonen som holdt til der gikk under mange navn; "Firmaet", "MfS", eller "Magdalena". Hatet barn har mange navn. I dag kjenner vi institusjonen best under navnet "Stasi".

Stasisentralen ved Magdalenenstrasse var nervesenteret i DDRs spionasjenettverk. Derfra styrte man agentene som ødela Willy Brandts karriere, der registrerte man fru Olsen fra Norge som var på ferie i Rostock, der registerte man samtaler med utenlandske borgere som kunne bli informanter for SED-regimet, der øvde man seg på å terrorisere østtyske borgere slik at de ble lydige.

Av Stasis 91 000 medlemmer arbeidet 7000 i sentralen i Berlin-Lichtenberg, til sammenligning hadde Gestapo kun 50 000 ansatte. (I DDR bodde det ca 16 millioner mennesker, i Nazi-Tyskland før krigen var tallet 70 millioner.) Hver dag gikk gikk altså tusenvis av byråkrater ut og inn av sentralen i Øst-Berlin. Det de drev med ville for en utenforstående se ut som kjedelig byråkratisk arbeid og slik ble de sikkert også opplevd. For dem som var gjenstand for stasibyråkratenes arbeid så det imidlertid anderledes ut, papirene som ble flyttet frem og tilbake dreide seg om tortur, terror og trakassering.

Vanlige DDR-borgere visste nok ikke nøyaktig hva som skjedde inne i sentralen men såpass visste de at stedet ble skydd. "Alle" visste hvorfor det var sperringer rundt kvartalet og hvorfor biler fra de engelske, amerikanske og franske okkupasjonsonene i Vest-Berlin med jevne mellomrom (dette skjedde i henhold til firemaktersavtalen og det drev kommunistregimet i DDR til vanvidd) kjørte sakte opp og ned Frankfurter Allee; det som var i Stasisentralen var ikke for vanlige dødelige, sånn var det bare.

Man sa til vanlig i DDR at var man i selskap med fem andre så var garantert en av de som var til stede i rommet forbundet med Stasi på en eller annen måte, DDR-borgerne visste godt at man måtte passe kjeften sin. Ingenting var verre enn å havne i klørne på "Firmaet". Selv om Sentralen ikke var det stedet man ble plassert som fange (det var i Untersuchungsgefängnins Hohenschönhausen noen trikkestopp lenger unna) var Sentralen omgitt av en mørk aura i folks bevissthet. Det er klart at dette unevnelige maktsentrum måtte nevnes på en eller annen måte og som alltid fant ordene en vei. DDRs borgere var gode når det gjaldt kode og halvkvedete viser og det som for en vestlig borger så ut som et uskyldig stykke kunst om et prosaisk emne kunne for en østtysker være den salteste satire.

Ett eksempel er Bettina Wegners sang om "Magdalena". Hører man sangen handler den tilsynelatende om en "maneater" av dimensjoner hvis "kyss kan drepe" og som alltid må forbruke menn om og om igjen mens "hun tror hun blir gal". Wegner introduserer den med ordene "Meine Freundin; Magdalena". Men sangen handler ikke om noen kvinne ved det navnet; den handler om Stasi og Stasisentralen som holdt til i MAGDALENENstrasse. Bettina Wegner visste godt at alle tilhørerne i salen skjønte hva hun sang om. Det var slik man måtte gjøre det i DDR; kritikk av den herskende klasse måtte gjøres kamuflert og i kode. I østblokken betød det faktisk enormt hva kunstnere sa, skrev, sang og skapte, deres kunst var avgjørende for deres medborgeres liv. Når Bettina Wegner sang kunne enkeltmennesket tenke: "i salen rundt meg skjønner alle hva denne sangen handler om; vi er forent i kunnskap om det grusomme hun synger om". Kulturen betød noe.

Mange år er gått, Stasisentalen er i dag full av turister som går gjespende og ser på de små grå mennenes kontorer og håpløst utdaterte tekniske innretninger. Det virker så gammeldags og fjernt og man glemmer hvordan disse bygningene utstrålte mørke og kulde for få år siden. Da kan man høre på Wegners sang; den er fortsatt full av redsel og håpløshet. Den forteller om en tid da sannheten måtte hviskes, en tid da "DE" var overalt og når som helst kunne gjøre ting med deg som du aldri noensinne ville komme over. Som Wegner sier i siste vers: "vier Tage überlebt man mit ihr nie", man overlever ikke fire dager med Magdalena...



Magdalena war so schwarz
und hatte große Hände
wen sie liebte
streichelte sie in die Wände
weiß und kalkig ward ihr Liebster endlich noch
dabei liebte Magdalena jeden doch.
Magdalena

Tausend Leben hat sie wohl
zu Tod gedrückt
manchmal glaubt sie selbst
sie wird verrückt
weil sie immer wieder lieben muß
dabei tötet jeden schon ihr Kuß.
Magdalena

Ach, die langen Haare gehen bis zum Knie
doch vier Tage überlebt man mit ihr nie.
nimm nie ihre Hand, die sie dir gibt
ach, sonst hat dich Magdalena totgeliebt.
Magdalena

Lektor Nordskog reflekterer over symboler

Jeg har veldig stor tro på bruk av gjenstander i historieundervisningen. Derfor har jeg etterhvert en stor samling av flagg, plakater, uniformer og andre artefakter på mitt kontor som jeg bruker i klasserommet med jevne mellomrom.

Her om dagen gikk jeg igjennom den russiske revolusjon og oppbyggingen av Sovjetunionen med en 3.klasse. Jeg hadde med meg et sovjetisk flagg; det sedvanlige røde med gylden hammer og sigd (og en liten stjerne) var med i klasserommet.



Noe av det vi diskuterte i klasserommet var hvordan vi så på dette symbolet; hva assossierte vi med det? Noen elever forbandt ikke noe med flagget, mens andre så på det som negativ/positivt. Noen andre igjen så på det som et ondt symbol.

Vi var nettopp ferdig med å gå igjennom Stalins konsentrasjonsleire da en elev som ikke hørte til klassen banket på døren og kom inn for å fortelle hva hun syntes om flagget som hun kunne se fra korridoren når hun gikk forbi klasserommet. Eleven var ikke sint på meg men ville fortelle meg hvor sint hun ble av å se symbolet. For henne var det like provoserende å se hammer og sigd som det var å se hakekors sa hun. Jeg takket henne for innspillet og fortalte at jeg gledet meg til få henne i historie om noen uker; engasjerte elever ønsker man seg alltid. Jeg synes dette er kjempeinteressant, for hvorfor er hennes reaksjon sjelden? Vi vet at kommunismen har kostet rundt 100 millioner menneskeliv. Allikevel møtes ikke ideologiens symboler med samme voldsomme avsky som nazismen. Å reflektere over slikt sammen med elever er noe av det mest interessante en historielærer kan drive med.



Hakekorsflagget til Tyskland er noe av det kraftigste visuelle symbol man kan tenke seg; i seg selv er farvene og symbolet sterkt; når det i tillegg assossieres med nazismens forbrytelser nærmest stråler flagget av en mørk ondskap.


Men hakekors (eller svastika) er mye rart, bare se litt på disse variantene:




Farveblinde nazister? Noe gått galt med fremkallingen av bildene? Niks, øverst ser vi det finske luftvåpenets nasjonalitetsmerke 1918-1944. Bilde nr 2 er emblemet for den amerikanske 45. infanteridivisjon, en divisjon bestående kun av nord-amerikanske indianere, indianerne hadde nemlig også dette symbolet. Men slik som verdenssituasjonen forandret seg er det vel ikke så rart at de i 1939 skiftet til dette emblemet:






Veldig mye kommer an på øynene som ser. Det vil si, ikke alltid. Jeg synes det understående flagget er et veldig godt eksempel på det. Og nei, jeg har ikke puttet inn et fantasiflagg. Dette flagget er observert brukt i demonstrasjoner. Man kan vel kalle det for å kombinere det verste fra Tyskland med det verste fra Russland...