Verdens morsomste mann

Etter å ha lest dagbladet i dag (huff, fælt å innrømme at man gjør det) har jeg skjønt at hvis man blogger litt av og til så skal man fortelle hva man gjør. Ok, dette er det jeg driver med i kveld; sitter og ser på verdens morsomste mann: Tommy Cooper. Sjekk videoen under. Selv Bård og Harald overgår ikke dette. Fyren døde forøvrig på scenen under et direktesendt show. Folk satt og lo fordi de trodde det var en del av showet. Må vel være en komikers drøm...

Rudolf Steiner og bier

At honningbiene i det siste har vært utsatt for massedød (mer spesifikt CCD (Colony Collapse Disorder)) er et kjent faktum. Det er vanskelig å ta inn over seg hva dette vil bety hvis det fortsetter. De økonomiske kostnader ville bli enorme. Et slikt scenario medfører hungersnød og biologisk katastrofe. Forskerne krangler om årsakene til massedøden. Man har pekt på mobilstråling, sprøyting, gjødsling, midd og mye annet. Årsakene kan være legio eller mer bestemt; årsaken kan være satt sammen av så mange ulike faktorer at det nærmest er umulig å spesifisere nøyaktig hva som skjer. Utallige faktorer virker sammen, enkeltvis er de harmløse for biene, men synergieffekten fører til at vi får CCD.

Rudolf Steiner har fått æren for mye og skylden for enda mer. At mannen sa og gjorde mye underlig er hevet over tvil. At han samtidig viste at han var et geni, med evner i nær sagt alle vitenskapelige disipliner, tør jeg også påstå, uten at jeg vil gå god for noe spesifikt Steiner-utsagn. At Steiner har mange disipler i dag som mener mannen aldri tok feil, får stå for de troendes regning.

Det kan nå være verdt å se på hva han sa i 1923 om fremtiden til bistammene i verden. Her sier han at den måten vi avler bier på og således øker honningproduksjonen uvergelig vil føre til at biene dør ut.

Han peker på følgende faktorer som han ser på som livsfarlige for bienes fremtid:
- at larver blir avlet i adskilte avdelinger, mating av dronninggelé for å produsere dronnninger.
- Seleksjon av biestammer der man velger ut de stammene som er lette å behandle og velger vekk de som er aggressive.
- I kontrast til den normale livslengden til en dronning på fem-seks år, byttes dronningen ut etter ett eller to år.
- Poding av dronning
- Flytting av larver til kunstige kuber.
- Utbytting av vokterbier med menneskelig beskyttelse
- At kuber holdes unaturlig rene
- Bruken av kjemikalier for å holde sykdom og skadedyr vekk.
- Bruken av ferdiglagede vokskammere for å spare arbeidstid for biene
- Bruken av ventilasjon i kubene så biene ikke trenger å gjøre dette selv.
- Praksisen med at dronninger ikke får legge egg i for menneskene dårlig egnede steder i kuben.
- Flytting av kuber over lengre avstander.
- Klipping av dronningens vinger.
- Bruken av monokulturer i jordbruket, noe som skader honningbiens diett, fordi det begrenser utvalget med en gang den dominerende avlingen ikke lenger blomstrer.

Steiners poeng er rett og slett at hvis mennesker overdriver sin kultiveringstrang, vil nok dette føre til større avkastning på kort sikt, men til katastrofe på lang sikt. Dette gjelder selvsagt ikke bare bier.

Kanskje ting kan oppsummeres enkelt og greit av og til. Den gamle gårdbrukeren jeg traff i fjor sommer da jeg var på biltur i Telemark holdt et lite foredrag for meg om bruken av medisiner i dyrerøkt. Etter en utredning spekket med statistikk og rystende historier fra hele Europa om hvilken skade misbruk av dyremedisin gjør, kom hans enkle oppsummering; "Ikke tull for mye med naturen. Det straffer seg". Banalt som bare pokker, og hundre prosent sant.

For de som er interessert er det en lenke her med mer info om Steiners forelesninger om bier.

Reisebrev fra Nicaragua med noen interessante tanker om u-hjelp og "sosialisme på nicaraguansk"

Lektor Nordskog fikk her om dagen en lang og interessant epost fra en god venn som for tiden er på reise i Syd-Amerika. Min venn kjenner kontinentet godt; han var der for første gang som ung idealistisk "brigadist" for tyve år siden, han snakker språket og har vært på flere reiser der siden. I reisebrevet sitt har han en del kritiske tanker rundt den industrien som kalles "U-hjelp" og følgene av den. Det er nok ikke hyggelig lesning men sannferdig og interessant. Med tillatelse fra ham gjengir jeg reisebrevet hans her. Håper flere vil finne det interessant.

"Er nå i San Juan del Sur i Nicaragua, nær grensen til Costa Rica. Det nærmer seg 19 juli. Dagen da 30 årsjubileet for revolusjonen bragte sandinistene til makten i 1979. Sandinistene har igjen makten, denne gangen i kraft av at Daniel Ortega vant presidentvalget i 2007. Han prøver i likhet med andre presidenter i regionen å få vedtatt konstitusjonelle endringer slik at han kan forbli ved makten etter at presidentperioden hans går ut i 2011. I nicaraguanske aviser diskuterer de farene ved å rokke ved de grunnleggende politiske spillereglene i et land med en slik historie preget av borgerkrig og statskupp som Nicaragua.

De to siste dagene har jeg vært med det reisende biblioteket i San Juan del Sur. Vi har besøkt skoler langt inne i jungelen, langs ufremkommelige veier, og tatt i mot og levert bøker. Det har vært lærerikt. Hyggelig å bli kjent med de som jobber ved biblioteket også, hyggelige folk. Av og til undres man likevel på hvor nyttig det man gjør egentlig er. At elevene får bøker å lese er selvfølgelig bra. Jeg fikk en aha-opplevelse da jeg etter å ha sittet i range roveren til biblioteket, av bibliotekets ansatte omtalt om "la niña", i flere timer og småsnakket med de andre passasjerene spurte om utvalget av hits fra 80-talllet som ble spilt på bilens stereoanlegg. Living next door to Alice, Love hurts med Nazareth, Lionel Ritchie og Glenn Medeiros er ikke hva man forventer å høre på landsbygda i Nicaragua. Jeg ble overrasket over musikksmaken til sjåføren og de ansatte. Da jeg spurte om musikken skjønte jeg til slutt at musikken var valgt ut for oss, gringoene som var med på turen, jeg og den amerikanske bibliotekaren på ferie. Dels var hensikten med turen ut på landsbygda å hente inn og levere ut bøker til elevene, men det som i betydelig grad bidro til å finansiere turene og bibliotekets virksomhet, lønninger osv. var den formen for turisme, opplevelsesreiser som jeg og amerikaneren denne gangen var med paa. Jeg var litt treg som brukte så lang tid på å forstå dette, se det så klart. Så lenge gringoene har gode opplevelser ute i felten, på landet (en el campo), mottar biblioteket som ikke er offentlig sponset (den nicaraguanske staten er fattig), gaver i form av penger, slik at de som jobber der kan få lønn og biblioteket kan være et kulturelt møtested for barna i San Juan og kan formilde bøker til barn på landsbygda. Det er vel bare slik det er, selv om man føler seg litt som en vandrende sparebøsse.

De første dagene i Nicaragua tilbrakte jeg i El Cua, stedet jeg var en kort periode for 20 år siden som brigadist. Jeg klarte ikke å finne selve gården, jordsbrukskooperativet der jeg jobbet sammen med de andre gringoene, brigadistene. Jeg trodde jeg skulle kjenne igjen landskapet, men jeg er for mye av en bygutt til å klare å kjenne igjen landskapet der tilstrekkelig til at jeg skulle klare å finne stedet igjen. Det var ikke så mye hjelp å få fra de lokale heller. Det var nok for mange prosjekter lik det jeg deltok i som hadde kommet og gått siden den tid. Landsbygda oppe fjellene mot grense til Honduras var full av prosjekter. Jeg så mange på den tiden jeg lette etter stedet jeg var for 20 år siden.

På bussen fra Matagalpa, fjellregionens hovedstad tiul El Cua, var det flere nicaraguanere som spurte meg om hvilket prosjekt jeg tilhørte. En gringo alene på kummerlige steder hvor få gringoer eller turister ferdes, betyr tydeligvis for nicaene mest sannsynlig en som skal starte eller jobber i et bistandsprosjekt. På bussen til El Cua, som tok 4 og en halv time på hompete og bratte veier, var midtgangen for anledningen fylt med sementsekker. Noen skulle bygge noe i El Cua. Hver gang det kom på nye passasjerer eller vi tok en pause for å strekke på bena og drikke litt, måtte passasjerene klatre over sementsekkene i midtgangen. Jeg spurte en av de som var med bussen etter å ha fortalt at jeg var der for å prøve å finne igjen stedet jeg hadde jobbet som brigadist 20 år tidligere, om hvordan det stod til i Nicaragua. Han ga meg litt hakkete utredning som virket litt utenatlært om miljøets dårlige utvikling og det reduserte biologiske mangfoldet osv. Jeg skjønte ikke med en gang hvorfor han begynte å snakke om miljøet, men etter hvert kom det frem at han hadde jobbet de tre siste årene på et miljøvern prosjekt startet av noen hollendere. De hadde visst dratt hjem igjen. Gløden i den idealistiske drømmen om å bidra til å redde det biologiske mangfoldet i jungelen i Nicaragua og samtidig spre økologisk bevissthet blant bønder på landsbygda i Nicaragua, sluknet vel naturlig etter tre år for hollenderne. Det er selvfølgelig trist for idealistiske mennesker å miste gløden i sitt engasjement i et land hvor så mange har blitt/gjort seg avhengig av velmenende utlendinger. Enda tristere er hva det gjør med den nicaraguanske befolkningen.

Da jeg var i Nicaragua i 2007, snakket jeg med grunnleggeren av det liberale partiet i byen Rivas. Han sa en rekke fornuftige og kritiske ting om sandinismen. Han beskrev den som en kreftsvulst som forsøkte å ta over alt som vokste frem i det økonomiske, sosiale og politiske liv i Nicaragua. Han minnet meg om en norsk Høyre mann fra tidlig etterkrigstid og høyresidens kritikk av Ap og den på den tiden fremvoksende Ap-staten. Han sa også noe annet som jeg kom til å tenke på der jeg satt i bussen på vei til El Cua: Sandinistene har gjort Nicaragua til en eneste stor NGO.

Det er kanskje nettopp det Nicaragua er blitt og til en viss grad også ved hjelp av våre bistandskroner siden 80-tallet."

Gamle hardhauser

"Alle" har vel sett dette klippet, men jeg må allikevel poste det. Det er en påminnelse om hva slags folk det var som bygget dette landet i det 20. århundret. De var en del hundre tusen hakk hardere enn det min generasjon er. Og vi begynner ikke engang å tenke på de som er kids nå...
Dette klippet med 82 år gamle Wilhelm Tyskeberget er en nytelse å se på. Dessuten, har jeg ikke alltid sagt at det er smart å snuse?

Nyopppussede videoer fra NASA

I disse dager er det førti år siden amerikanerne landet på månen med Apollo 11. Dette krever en solid feiring og NASA byr nå på nyopppussede videoopptak fra ferden. De er virkelig flott å se på for historygeeks og du finner dem her.

En litt mer tullete ting bare for gledens skyld. Mannen på bildet over, Buzz Aldrin, har til tider blitt plaget av mennesker som mener at månelandingene aldri fant sted. Disse typene, levende bevis på at amerikansk psykiatri på ingen måte fungerer, kan jo drive selv en engel til raserianfall. Ikke så rart at det rant over for Aldrin da han ble kalt løgner og feiging av en av disse galningene. I klippet under får en av disse sin bekomst og det er jo bare å juble og si: "WELL DONE, BUZZ!"

Død 113 år og 42 dager gammel...

Tidligere her på bloggen har jeg skrevet om Henry Allingham, verdens eldste mann og den eneste overlevende britiske veteran fra den første verdenskrig.
Han døde i dag, 18. juli, 113 år og 42 dager gammel. Det er nok ikke så veldig mange mennesker igjen på jorden nå som kan skryte av å være født før 1900.

Mer om George Orwell

Godeste herr Orwell (Eller Eric Arthur Blair som var hans fødenavn) har mer å fortelle oss enn politiske sannheter. I sitt essay Politics and the English Language gir han en glitrende kritikk av forfallet i moderne engelsk. Det han særlig går til angrep på, og som han gir mange eksempler på, er det ubevisste og det ureflekterte språk; det språket som er utenatlært og ikke er meningsbærende i noen egentlig forstand. Orwell tar dette for seg også i romansform, særlig i 1984, der begrepet Nytale spiller en stor rolle.

Orwell går også inn på hvordan språk i moderniteten oftere er et redskap for å tilsløre sannheten heller enn å avdekke den. Han bruker følgende eksempel, som dessverre er like aktuelt i dag:

"Ta for eksempel en velhavende engelsk professor som forsvarer russisk totalitarisme. Han kan ikke si rett ut: "Jeg tror på det å drepe motstanderne dine hvis du med det kan oppnå gode resultater." Derfor vil han antagelig si noe slikt som dette:

"Samtidig som vi må si oss enige i at det sovjetiske regimet innehar visse trekk som en humanist kan beklage at eksisterer, må vi, tror jeg, være enige om at visse begrensninger på retten til politisk opposisjonsarbeid er uunngåelige trekk ved overgangsperioder, og at de kvaler det russiske folk har vært nødt til å gå igjennom har blitt mer enn rettferdiggjort sett i lys av de konkrete resultater som har blitt oppnådd."" (Min oversettelse.)

Ikke sant, det høres litt kjent ut? Bare bytt ut "sovjetiske" og "russisk" med noen andre adjektiver som beskriver nasjonal opprinnelse, og vi er i 2009.

Orwell tar seg også tid til å formulerere fem gode råd for den skrivende. Disse fem rådene lar seg absolutt oversette til norsk og fungerer svært godt som hjelp når man skal skrive en tekst. Undertegnede hadde dem over datamaskinen sin når han holdt på med sin hovedfagsoppgave.

Rådene er som følger (oversatt og "norskifisert" av meg):
1. Bruk aldri en metafor, simile eller andre språkbilder du er vant til å se på trykk.

2. Bruk aldri et langt ord der det holder å bruke et kort.

3. Hvis det er mulig å kutte et ord; kutt det alltid ut.

4. Bruk aldri passiv form når du kan bruke aktiv form.

5. Bruk aldri en utenlandsk frase, et vitenskapelig ord eller et sjargongord når du kan finne et norsk tilsvarende ord.

6.Bryt alle disse reglene hvis alternativet er å skrive noe som er rent frem barbarisk.

Tror disse rådene kunne gjort eksamenskarakteren for en del avgangselever litt bedre...

For den som er interessert så ligger essayet i sin helhet her:Politics and the English Language.

Ordet er fritt inntil en viss grense...

I forrige post kom jeg inn på en av det 20. århundrets få store helter; George Orwell. Han er etter min mening en sjeldenhet; en mann som skapte stor kunst samtidig som han hadde politisk gangsyn. Ærlig talt; de fleste mennesker som skriver, maler, komponerer og på den måten gjør livet rikere for oss er stort sett politiske idioter og man skamrødmer hver gang man hører dem uttale seg om noe som helst som har med politikk å gjøre. John Lennon, Dag Solstad og Knut Hamsun er gode eksempler på store kunstnere, men herre min hatt for en elementær mangel på grunnleggende kunnskaper om selv de meste basale politiske fakta.

Nåja, det verste er vel antagelig skuespillere som uttaler seg om politikk. Alle som hørte Anne Marie Ottersen uttale seg i "Ukeslutt" om Norges innsats i Afganistan skjønner hva jeg mener... Et hedelig unntak i Norges forfatterstand må forøvrig være Anne Marie Ottersens motdebattant i "Ukeslutt"; Henrik Hovland. Han kombinerer det å skrive gode bøker med imponerende politisk innsikt. Hans roman "Amputasjon" er etter min mening en av de ytterst få norske romanene skrevet etter 1940 som er verdt å lese.

Men tilbake til George Orwell; mannen er evig aktuell og ikke bare på grunn av sine romaner. Hans essays er en ren nytelse å lese og tåler absolutt å bli brukt i dag. I vår lille andedam er nok følgende sitat vel verdt å trekke frem:

"På ethvert gitt tidspunkt finnes det en ortodoksi, et sett av ideer som man antar at alle rettenkende mennesker aksepterer uten å stille spørsmål. Det er ikke direkte forbudt å si dette eller hint, men det er ikke noe man gjør.
Alle som utfordrer den herskende ortodoksi, oppdager at de bringes til taushet med forbausende effektivitet. En mening som går på tvers av det som er moderne, får nesten aldri en fair behandling, verken i den populære presse eller i de intellektuelle tidsskrifter."

Dette sitatet bør trekkes frem hver eneste gang i vårt lille intolerante land hver gang en mening i en sosial sammenkomst/debatt/seminar/etc møtes med a)taushet b)setningene "Du er ikke seriøs?"/"Dette kan du ikke mene"/"Dette er jo sykt".

Orwell hadde nok skrevet noen helt fantastiske essays om han hadde levd i Norge i dag. Dvs, han måtte nok ha publisert dem på nett. Ville nok ikke vært så mange forlag som ville vært interessert.

For de som er interessert i å vite mer om den listen Orwell leverte til det britiske utenriksdepartementet med navn på folk han mistenkte for å være krypto-kommunister, kan sjekke denne artikkelen av den eminente historikeren Timothy Garton Ash:Orwells list.

Synes også det er verdt å sitere de siste ordene i ovenfornevnte artikkel. Jeg har mange ganger tenkt på hvilke tap det er for oss at vi mistet Orwell så tidlig.
Garton Ash sier det mye bedre enn det jeg kan:

"How we would all have loved to read his views on the building of the Berlin Wall, on the Vietnam War, and on the 1968 student protests. How I would have enjoyed meeting him in Central Europe in 1989, aged eighty-six, as the Soviet communist Big Brother finally collapsed. How wonderful it would be to hear his voice today—a voice that we imagine all the more vividly because no recording of it survives—commenting on the propaganda language of the Iraq war, or the continuing miseries of Burma, or the dilemmas of Tony Blair. But the hundred-year-old Orwell growls through the asterisks and crossouts of his notebook, "Don't be silly. Work it out for yourself."

Intellektuelle og lengselen etter det totalitære

En fascistisk intellektuell
I dag har jeg lyst til å skrive litt om en fyr som jeg ser på som representativ for en viss type intellektuelle; Robert Brasillach. Han var en fransk journalist som levde fra 1909 til 1945 og som er beryktet for en nærmest hysterisk antisemittisme og en voldsom begeistring for Hitlers Tyskland. Under den annen verdenskrig jobbet han aktivt for Vichy-Frankrike og gjorde det han kunne for at Hitler skulle vinne krigen. Som resten av den franske eliten gikk han på École Normale Supérieure, men gikk ikke videre til noen Grandes écoles. Han ble snart tiltrukket av Action française Han ble også svært begeistret for Hitlers Tyskland og i 1937 ble han redaktør for Je suis partout ("Jeg er overalt"), en fascistisk avis.

Etter å ha deltatt i krigen mot Tyskland, ble han krigsfange men vendte tilbake etter fangenskap som like glødende fascist og jødehater. Under krigen bemerket han seg med voldsomme hatefulle utsagn mot jødene og var også en aktiv angiver. Han frydet seg i offentlige ytringer når jøder ble deportert fra Frankrike til tilintetgjørelsesleire. Når endelig krigen var over, fikk mannen selvsagt dødsstraff.

Dette var en intellektuell. Han var uhyre belest. Han hadde et fantastisk språk i sine artikler og produserte enormt med essays og skuespill.

Å lese om Brasillac er en påminnelse om at nazismen var en bevegelse drevet frem av unge og av intellektuelle, et faktum mange ikke ønsker å huske i dag. Den første bastionen nazistene erobret i Tyskland var nettopp universitetene. Den intellektuelle eliten, nettopp de som skulle bære det beste i Europa videre, var blant de som høylytt hyllet barbariet. Ved Tysklands universiteter var det praktisk talt ikke motstand mot nazismen. Sophie Scholl og hennes bror huskes nettopp fordi de var så ensomme i sin kamp.

Er ikke dette en parallell til det mange intellektuelle gjorde på 60- og 70-tallet da de hyllet Mao, Stalin og mange andre venstreorienterte diktaturer? Er det noe ved mange intellektuelles lengsel etter det autentiske som ligger bak dette? En lengsel etter å komme vekk fra det ordinære, det vanlige, og oppnå "sikker" kunnskap om noe? En tro som ikke lar seg ryste av noe som helst?
Et tankekors er det at noe av det siste George Orwell gjorde før han døde var å levere navn på intellektuelle han kjente til det britiske utenriksdepartementet. Dette var personer som han var sikker på kunne bli spioner for Sovjetunionen. Han gjorde nok ikke dette fordi han var overbegeistret for MI-5, (en organisasjon som faktisk hadde en mappe på Orwell (Sic!)) men fordi som han sa:"Det er ingen grenser for hva intellektuelle kan få seg til å støtte." Historien gav ham rett, flere av de han rapporterte til MI-5 har i ettertid vist seg å være noen av de verste landsforæderne Storbritannia har hatt. De jobbet frivillig for KGB i årevis. Vi kan i dag uten problemer gå på biblioteker og slå opp det mange norske intellektuelle har sagt om diktaturer. Det anbefales. Man blir kvalm, men det er lærerikt.

På historiens skraphaug...

De to hagedverger...
I Berlin besøkte jeg selvsagt Marx-Engels Forum og så den tomme plassen der Palast der Republik en gang stod. De to statuene av Marx og Engels ble satt opp der i triumf den gang Øst-Tyskland var kommunistisk. Nå står de der som..., ja som to hagedverger rett og slett. Østtyskerne har i årevis, også før murens fall, omtalt dem som det; Vorgartenzwerge. Første gang jeg besøkte Berlin var det tagget "Wir sind unschuldig!" på statuen, en påstand som nok kan diskuteres en del.

Palast der Republik i 1977, da blandingsforholdet for østtysk bygningsmateriale var 5 deler betong, 5 deler asbest og 2 deler mikrofon...

Lektor Nordskog er tilbake fra ferie

Lektor Nordskog leser epost på sin kjære Xandros-drevne Eee PC mens han venter på en ferje



Lektor Nordskog og hans hjertes utkårede har karret seg tilbake til Norge etter tre uker på interrail. Det var jaggu lenge siden sist at undertegnede har dratt rundt i Europa kun med tog; sist jeg gjorde noe sånt så var jeg immatrikulert ved UiO. Men det var moro, fryktelig moro å være interrailer igjen.

Ferden gikk til Berlin, Krakow, Wien, Bern, Basel, Zürich, Freiburg, Hamburg før vi avsluttet med fire flotte dager på den lille danske øyen Femø.

Det var en glede å igjen rusle rundt i Berlin, en by jeg falt totalt for da jeg var student. Mye fantastisk mat, drikke, kunst og arkitektur. Det var nok særlig Lektor Nordskogs kjæreste som utforsket den moderne kunsten mens vi var der, mens jeg satte meg godt til rette på en fortauskafe med min kjære minipc for å se om jeg kunne finne et gratis nettverk. Men som alltid fikk jeg tid til å sjekke ut historiske minnesmerker og historiske "fingeravtrykk" i Berlin. Det er umulig å være i denne byen som historieinteressert menneske og ikke bli sjokkert over hva de to store forbryterske ideologier i forrige århundre, nazismen og kommunismen, har utrettet av djevelskap. DDR-museum og Topographie des Terrors anbefales på det sterketste. Denne gangen rakk jeg dessverre ikke Stasi-museumet i Lichtenberg, men det får bli neste gang.

De andre byene? Krakow var som alltid vidunderlig og Sveits var et flott førstemøte. Jeg har aldri vært der før, men det gav mersmak. Lektor Nordskogs kjæreste var svært fornøyd over å kunne ta Paul Klee, Vincent van Gogh og alle de andre dyrene i Modernekunstskogen i øyesyn.

Blir nok mer interail ja...