Sagaen om Peter Nordheim

Jeg elsker radioteater. På ipoden min har jeg tredve gig med hørespill. Det er en døende genre, men det gir jeg pokker i, et radioteater kan formidle så mye mer enn det en film kan. Uansett, min kjærlighet til radioteateret har nøret oppunder min kjærlighet til bøker. Takket være hørespillene oppdaget jeg nye forfattere. Hvorfor leser jeg Stanley G. Weinbaum? På grunn av NRK Radioteatrets dramatisering av "Lotusspiserne". Hvorfor leser jeg John Buchan? På grunn av NRK Radioteatrets dramatisering av "De 39 trinn". Hvorfor leser jeg John Wyndham? På grunn av NRK Radioteatrets dramatisering av "I trifidenes dager". Det er synd på mennesker som har vokst opp uten Radioteatret.

Et av de hørespillene jeg likte best da jeg vokste opp var "Spionen" av Michael Grundt Spang. Stykket var basert på boken av samme navn, utgitt i 1982. Den fikk en oppfølger i 1985 ved navn "Spionen som lengtet hjem". Den første boken vakte en voldsom oppsikt, men først to år etter at den ble trykket. Hvorfor? Fordi den i detalj beskriver skjebnen til en høytstående norsk embetsmann som arbeider for KGB. Denne spionen beskrives som den best plasserte muldvarp i Nord-Europas historie og forårsaker en voldsom skade for NATO. Hva skjedde i 1984? Jo, det var nå denne Treholt da...

Grundt Spang

Plutselig ble Grundt Spang tillagt nærmest synske evner og boken solgte som varme hvetebrød. Ikke rart det ble hørespill av den. Var Grundt Spang synsk? Neida, men denne merkelige forfatteren, journalisten, Høyremannen og juristen in spe hadde gode kontakter. Han visste hvordan Overvåkningspolitiet jobbet, han kan nok også ha ant at noe stort var på gang, at det virkelig fantes en storforræder på toppen av det norske betongrosa sosialdemokratiet. Uansett, boken "Spionen" er etter min mening en av de 10 beste norske kriminalromanene/spionromanene som er skrevet. Morsomt nok fikk ikke Grundt Spang Rivertonprisen for den, men i stedet for oppfølgeren, "Spionen som lengtet hjem", selv om den er svak i forhold til originalen.

Jeg hørte om igjen hørespillet "Spionen" her om dagen og fant ut at det hadde vært gøy å lese bøkene om igjen. Til min store overraskelse fantes ingen av dem i mitt bibliotek, alt jeg fant av Grundt Spang der var "Aksjon V for Vannvidd" og "Du står ved stupet". Vel vel, heldighvis har man www.antikvariat.net, der fant jeg dem for rundt 60 kroner stykket. De var i posten to dager senere og jeg satte meg til rette i lenestolen. De tålte jaggu gjensynet så det suste.

Plottet i "Spionen" er som følger: Forskeren Peter Nordheim blir invitert til middag av sin venn, USAs ambassadør i Norge. Der får han vite at CIA i Moskva har plukket opp at det finnes en dypt plassert muldvarp med kodenavn "Solsikken" i det norske systemet, som kontinuerlig sender topp hemmelige dokumenter til Moskva. En opposisjonell i Sovjetsystemet sier han har bevis for dette og ønsker å oversende det til Norge. Men CIA kan ikke ta i denne jobben, skandalen vil bli enorm hvis det viser seg å være galt. CIA kan heller ikke informere Norge ad ofisielle kanaler, "Solsikken" sitter så sentralt plassert at han øyeblikkelig ville snappe det opp og flykte. Ambassadøren trenger en nordmann som er hundre prosent pålitelig. Nordheim tar jobben og drar til Moskva.

Der får han tak i en mikrofilm og treffer dessuten den vakre balletdanserinnen Irina Kalmykova. Ingen spionroman uten farlige vakre kvinner... Men Nordheim kommer seg ikke hjem fra Moskva uten sår, hans kone Lisa dør i en eksplosjon på et hotell. Nordheim tror ikke dette er en tilfeldighet. Overvåkningspolitiet får informasjonen og starter sin etterforskning. Ganske snart faller blikket på den unge radikale statssekretæren Rognestad, som hele tiden har hatt tilgang til de dokumenter som er smuglet ut av Norge. Men er det ham som er "Solsikken"? Overvåkningspolitiet trenger fortsatt hjelp av Peter Nordheim!


Å lese Grundt Spang på åttitallet var forfriskende, her var en krimforfatter som faktisk IKKE mente at politiet var voldselskende fascister og at det var utrolig synd på forbrytere. Han mente heller ikke at folk som advarte mot diktaturet Sovjetunionen var krigshissende galninger. Han fremstilte Sovjetunionen som et diktatur som det var all grunn til å frykte. Tidligere hadde han gjort seg ferdig med dommen over voldtektsforbryteren og morderen Fredrik Fasting Torgersen i boken "Torgersensaken", en bok som bidrog til at min tro på Jens Bjørneboe ble sterkt undergravet og han hadde også angrepet KROM, som med sin evige klagesang om at forbrytere er uskyldige og uansett er den fascistiske staten mye verre, ble avkledd som det de var: naive og farlige. Grundt Spang ble ansett som reaksjonær i de politisk korrekte kretser og det forundrer meg stadig at han faktisk fikk Rivertonprisen. Grundt Spang var ikke interessert i å være lullende og politisk korrekt. Han hadde et budskap og advarte mot det han så på som forfallstendenser, både kriminalpolitisk og sikkerhetspolitisk. I ettertid er det vanskelig å være uenig med ham. De som vokste opp med å bli fortalt av lærere om hvor synd det var på voldtektsforbrytere og mordere, hvor fælt USA var med sine atomvåpen, og at nedrustning måtte skje, UANSETT HVA DET MÅTTE KOSTE, vet hva jeg mener.

Når jeg nå gjenleste bøkene var det godt å se at kvaliteten har holdt seg, men "Spionen" er helt klart den beste av de to, selv om den Le Carré-klingende tittelen på bind 2 er noe bortimot en genistrek. Man merker godt at det nok ikke var planlagt en oppfølger og at den er skrevet raskt. I oppfølgeren er Peter Nordheim en mann i førtiårene mens han i originalen er født på 1920-tallet (det nevnes at han var rundt 18 i 1944), personskildringene er flatere og enklere enn i originalen og flere av hovedpersonene har totalt skiftet utseende og språk. Men dette er skjønnhetsfeil. "Spionen" er en helstøpt og nær perfekt spionroman, "Spionen som lengtet hjem" er en verdig oppfølger. De anbefales på det varmeste og kan trenge en gjenlesning nå som det virker som om de fleste allerede har glemt den kalde krigen. Det er faktisk ikke mer enn tyve år siden russiske ICBM-raketter pekte mot Norge. Og at det fortsatt sitter mennesker i det norske statsapparatet som solgte opplysninger til kommunistene må man være svært naiv for ikke å tro.

Og dessverre er den øvrige produksjonen til Grundt Spang, dvs de rene kriminalbøkene, også aktuelle. Hadde han levd i dag og sett voldtektsakene som hjemsøker Oslo, tror jeg han ville hatt et sviende "Var det ikke det jeg sa?" klart, avlevert på syngende Mandalsdialekt.

Grundt Spang var forøvrig lillebroren til jagerflyveren Helner Grundt Spang, en av de høyest dekorerte krigsheltene på norsk side under den annen verdenskrig. Det med å skildre ubehagelig sannheter må ha ligget til familien, Helner hisset nemlig på seg sin samtid ved å skrive noen meget beske sannheter om alliert krigføring. Man blir ikke populær ved å være sann, men man blir husket med respekt. Det er da noe...

The Hour er ferdigsett.

Etter å ha snappet opp at britene angivelig hadde laget sin versjon av Mad Men, og kalt den The Hour, fant jeg ut at det var på tide å varme opp harddiskspilleren.

Serien er helt ny, satser friskt og har fått blandede kritikker. Som den fordomsfrie mannen jeg er, leste jeg ikke kritikkene før jeg så serien.
Den er på fire episoder på ca en time hver.



Plot: Vi følger en gruppe journalister i BBC før og under Suez-krisen i 1956. Journalistene er unge og idealistiske og rasende på den såkalte "14-dagers-regelen" som på den tiden styrte hva som var mulig å ta opp i mediene. Regelen gikk kort og godt ut på at man i medier ikke kunne diskutere ting som var tatt opp i Underhuset før det var gått fjorten dager. Blir ikke mye spenstig tv av sånt...

Suez-krisen har blitt brukt med stort kunstnerisk hell i film og tv før, for å illustrere britisk historie i det tyvende århundret, blant annet i mesterverket Ploughman´s lunch fra 1983. I Ploughman`s lunch vises det hvordan man under Falklandskrigen i 1983 omskrev historien om Suez for å få hendelsen til å passe inn i den politiske agendaen landets elite hadde på denne tiden.


Hvorfor er Suez så interessant? Kanskje særlig fordi hendelsen så tydelig viste at det alle mistenkte var sant; det britiske imperiet var dødt, solen hadde virkelig gått ned, fremtiden tilhørte amerikanere og russere. Suez-krisen er på ingen måte ferdigbehandlet og det skulle derfor være mer enn nok stoff til å lage en topp tv-serie av dette.

Skaperne av serien har prøvd å lage et sterkt emosjonelt drama om "modern times", forhold mellom kjønnene i en overgangsperiode, moderne mediers makt og Storbritannias falmende maktbasis etter den annen verdenskrig.

Dette lykkes bare til en viss grad. Selv om personene er interessante og 1956-verden for en gangs skyld ser ekte ut; personene har ikke kritthvite tenner og klærene ser faktisk ut som om noen går i dem, så sliter den med enkelte ting. The Telegraph skrev om den:"an exercise in upbraiding the past for failing to live up to the politically correct ideals of the 21st century" og her er vi ved puddelens kjerne; serien blir nok en bebreidelse overfor de slemme maktmenneskene som styrte før. Hovedpersonene blir som "oss", moderne mennesker (hva nå det måtte bety) som er fortvilet over dumheten, maktmisbruket og ondskapen de ser rundt seg. Når man i tillegg hiver med en konspirasjonsteori nærmest hentet fra nyhetsspeilet.no (de sinnsykes eget nettsted i Norge) så blir det for platt.

Men den er allikevel verdt å se hvis du elsker femtitallet og tiårets særegne klesstil og design. Dét fikk skaperne av serien i alle fall til.

"Magdalena var så svart og hadde store hender"

I bydelen Lichtenberg øst i Berlin, omtrent 15 minutter fra Alexanderplatz med U-Bahn møtes de fire gatene Ruschestrasse, Normanenstrasse, Frankfurter Allee og Magdalenenstrasse. Området mellom disse gatene var på ca 2 kvadratkilometer og noe over førti bygninger befant seg der. Institusjonen som holdt til der gikk under mange navn; "Firmaet", "MfS", eller "Magdalena". Hatet barn har mange navn. I dag kjenner vi institusjonen best under navnet "Stasi".

Stasisentralen ved Magdalenenstrasse var nervesenteret i DDRs spionasjenettverk. Derfra styrte man agentene som ødela Willy Brandts karriere, der registrerte man fru Olsen fra Norge som var på ferie i Rostock, der registerte man samtaler med utenlandske borgere som kunne bli informanter for SED-regimet, der øvde man seg på å terrorisere østtyske borgere slik at de ble lydige.

Av Stasis 91 000 medlemmer arbeidet 7000 i sentralen i Berlin-Lichtenberg, til sammenligning hadde Gestapo kun 50 000 ansatte. (I DDR bodde det ca 16 millioner mennesker, i Nazi-Tyskland før krigen var tallet 70 millioner.) Hver dag gikk gikk altså tusenvis av byråkrater ut og inn av sentralen i Øst-Berlin. Det de drev med ville for en utenforstående se ut som kjedelig byråkratisk arbeid og slik ble de sikkert også opplevd. For dem som var gjenstand for stasibyråkratenes arbeid så det imidlertid anderledes ut, papirene som ble flyttet frem og tilbake dreide seg om tortur, terror og trakassering.

Vanlige DDR-borgere visste nok ikke nøyaktig hva som skjedde inne i sentralen men såpass visste de at stedet ble skydd. "Alle" visste hvorfor det var sperringer rundt kvartalet og hvorfor biler fra de engelske, amerikanske og franske okkupasjonsonene i Vest-Berlin med jevne mellomrom (dette skjedde i henhold til firemaktersavtalen og det drev kommunistregimet i DDR til vanvidd) kjørte sakte opp og ned Frankfurter Allee; det som var i Stasisentralen var ikke for vanlige dødelige, sånn var det bare.

Man sa til vanlig i DDR at var man i selskap med fem andre så var garantert en av de som var til stede i rommet forbundet med Stasi på en eller annen måte, DDR-borgerne visste godt at man måtte passe kjeften sin. Ingenting var verre enn å havne i klørne på "Firmaet". Selv om Sentralen ikke var det stedet man ble plassert som fange (det var i Untersuchungsgefängnins Hohenschönhausen noen trikkestopp lenger unna) var Sentralen omgitt av en mørk aura i folks bevissthet. Det er klart at dette unevnelige maktsentrum måtte nevnes på en eller annen måte og som alltid fant ordene en vei. DDRs borgere var gode når det gjaldt kode og halvkvedete viser og det som for en vestlig borger så ut som et uskyldig stykke kunst om et prosaisk emne kunne for en østtysker være den salteste satire.

Ett eksempel er Bettina Wegners sang om "Magdalena". Hører man sangen handler den tilsynelatende om en "maneater" av dimensjoner hvis "kyss kan drepe" og som alltid må forbruke menn om og om igjen mens "hun tror hun blir gal". Wegner introduserer den med ordene "Meine Freundin; Magdalena". Men sangen handler ikke om noen kvinne ved det navnet; den handler om Stasi og Stasisentralen som holdt til i MAGDALENENstrasse. Bettina Wegner visste godt at alle tilhørerne i salen skjønte hva hun sang om. Det var slik man måtte gjøre det i DDR; kritikk av den herskende klasse måtte gjøres kamuflert og i kode. I østblokken betød det faktisk enormt hva kunstnere sa, skrev, sang og skapte, deres kunst var avgjørende for deres medborgeres liv. Når Bettina Wegner sang kunne enkeltmennesket tenke: "i salen rundt meg skjønner alle hva denne sangen handler om; vi er forent i kunnskap om det grusomme hun synger om". Kulturen betød noe.

Mange år er gått, Stasisentalen er i dag full av turister som går gjespende og ser på de små grå mennenes kontorer og håpløst utdaterte tekniske innretninger. Det virker så gammeldags og fjernt og man glemmer hvordan disse bygningene utstrålte mørke og kulde for få år siden. Da kan man høre på Wegners sang; den er fortsatt full av redsel og håpløshet. Den forteller om en tid da sannheten måtte hviskes, en tid da "DE" var overalt og når som helst kunne gjøre ting med deg som du aldri noensinne ville komme over. Som Wegner sier i siste vers: "vier Tage überlebt man mit ihr nie", man overlever ikke fire dager med Magdalena...



Magdalena war so schwarz
und hatte große Hände
wen sie liebte
streichelte sie in die Wände
weiß und kalkig ward ihr Liebster endlich noch
dabei liebte Magdalena jeden doch.
Magdalena

Tausend Leben hat sie wohl
zu Tod gedrückt
manchmal glaubt sie selbst
sie wird verrückt
weil sie immer wieder lieben muß
dabei tötet jeden schon ihr Kuß.
Magdalena

Ach, die langen Haare gehen bis zum Knie
doch vier Tage überlebt man mit ihr nie.
nimm nie ihre Hand, die sie dir gibt
ach, sonst hat dich Magdalena totgeliebt.
Magdalena

DDR igjen

Sosialismen seirer


Lenge siden forrige blogginnlegg. Det spiller heldigvis ingen rolle siden nesten ingen leser denne bloggen allikvel. Jeg skriver jo først og fremst for meg selv, privat vås og sære interesser er jo hovedemnene for denne bloggen. Det er nok min lodd å skrive for de (ytterst) få. Nok om det.

Siden sist har jeg selvsagt lest mer om den mest fascinerende staten av dem alle, nemlig DDR. Det er mulig at det ikke er helt normalt å ha en ikke-eksisterende totalitær stat som hobby, men det får nå være. Staten er fascinerende av flere grunner:

1. Den var så liten (rundt 16 millioner innbyggere i 1989) at det faktisk er lett å få oversikt over store deler av den, særlig den bittelille herskerkasten, eller "det innerste parti" som George Orwell antagelig ville ha kalt den.

2. Ved siden av Ungarn var DDR det eneste landet med en ikke-slavisk befolkning som havnet i den sovjetiske okkupasjonssfæren.

3. DDR var fire år før sin grunnleggelse en del av Det Tredje Riket. Dets innbyggere ble i årene 1933-45 fortalt daglig at de tilhørte den overlegne rasen, de kulturskapende supermenneskene som skulle styre verden, hva mer var; det var deres uavendelige skjebne. De lærte at slavere i allminnelighet og russere i særdeleshet var "sumpmennesker", medlemmer av en underlegen rase hvis skjebne det var å bli så godt som utryddet. De få som skulle få fortsette å leve, skulle være ydmyke slaver for sine ariske herrer. Etter 1945 måtte den jevne tysker hvis ulykke det var å bo i den østlige delen av Tyskland, innse at HAN nå faktisk var totalt dominert av nettopp disse "slaviske sumpmenneskene". Ironisk nok ble DDR nettopp det landet innen Warszawa-pakten som mer enn noe idoliserte Sovetunionen. "Å lære av Sovjetmenneskene betyr å lære å seire" sa man i DDR. Hitler og NSDAP ble erstattet av Sovjetunionen og SED.
Russere er store og snille

Det siste punktet må ha gjort DDR til en schizofren stat. På den ene siden; doktrinen om at tyskere er overlegne russere, på den annen side; vissheten om at russerne nå var herrer på tysk jord, at de ikke bare hadde smadret den tyske hær, men tatt landet med vold og nå var herskere der i uoverskuelig fremtid. Hva kan dette ha ført til?

DDR var et land født i en orgie av ødeleggelse, voldtekter og etnisk rensing. Nazistenes "vi-overgir-oss-aldri"-tenkning gjorde at russerne kjempet seg frem med store tap i 1945. Ødeleggelsene var nærmest ufattelige og de ble ikke bedre av britiske og amerikanske bombetokt. I kjølvannet av sovjetiske styrkers fremrykning fulgte massevoldtekter og drap på sivile. Et anslag over antall voldtekter? Kanskje 2 millioner i tiden før og etter okkupasjonen.

Øst-Tyskland, som først het SBZ og siden ble DDR, var opprinnelig ikke "øst" i det hele tatt, det var "Midt-Tyskland". Det opprinnelige østligste området i Tyskland ble etter krigen til den vestlige delen av Polen. Millioner av fordrevne havnet nå i SBZ, den sovjetiske okkupasjonssonen. Utallige familieskjebner, revet opp med røttene, plassert i et område de ikke hadde noe forhold til. Dette gjaldt like mye den prøyssiske junkeren som den prøyssiske løsarbeideren; de mistet landområdene sine på grunn av nazismens forbrytelser.

Området ble grundig plyndret av Sovjetunionen; fabrikker, hus, jernbaneskinner etc ble rett og slett demontert og sendt til USSR.

Ut av dette kaoset skulle etterhvert en ny stat vokse frem; DDR, sosialismen på tysk jord. Det nye regimet ble forvaltet av SED, det østtyske kommunistpartiet, som styrte ved hjelp av russiske bajonetter. Hva skulle de 18 millionene i landet gjøre? De visste at Sovjetunionen var der for å bli. De visste at de hadde tapt og nå måtte innfinne seg med situasjonen. Som de fleste mennesker ville ha gjort så innfant de seg med situasjonen og så fremover.
På tide med fred og oppbygging



På tysk har man et ord som beskriver rasisme på en særdeles kraftig måte: "Rassenwahn". På norsk skulle det bli noe slikt som "rasevanvidd". Og det rasevanviddet som hadde hersket i Tyskland i årene 1933 til 1945 forsvant selvsagt ikke, det sier seg selv.

Hva ble igjen av nazistenes galskap, av forestillingen om de utvalgte ariere som var overlegne i forhold til slavere? Man ser selvsagt for seg at DDR, den selverklærte anti-fascistiske staten, luket vekk alt som smakte av gamle ideer, men nei. Det sier seg selv at noe må ha overlevd.

Min forundring var stor da jeg første gang leste om hvordan rasisme og hat i forhold til Sovjetunionen av og til kom til uttrykk blant DDR-borgere. DDR etterlot seg et enormt statistisk materiale, det var en nærmest syklig trang til å undersøke hva borgerene til enhver tid mente, det var ikke bare Stasi som drev med slikt. SED-ledelsen visste at de ikke hadde støtte i folket og de ville ha det dokumentert slik at de kunne gjøre noe med det.

Omm vi roter i materialet finner vi ut for eksempel følgende episode: Under en visning av filmen "Blokade" (en film om sovjetisk heltemot overfor fascistisk okkupasjon) applauderte medlemmer av Freie Deutsche Jugend (kommunistregimets ungdomsorganisasjon) når sovjetere på lerretet ble drept eller torturert og ropte "Hurra!" når Hitler viste seg. Russiske ungdommer som var på besøk under filmvisningen ble kalt "Russiske svin!". Dette skjedde uten at noen FDJ-ledere eller SED-ledere, som var i lokalet, reagerte. Det finnes mange slike episoder i DDRs historie.

Man innbiller seg at diktaturer alltid har full kontroll og at borgerne i det alltid skjelver av frykt for hva som kan skje om de kommer med den minste mishagsytring om regimet. Dette blir for enkelt. I et diktatur MÅ det være trykkventiler, man må tillate en viss mulighet for å kunne gjøre noe som ikke er ansett som politisk korrekt. Og i DDR, landet som forgudet Sovjetunionen og var dets lydigste vassallstat, kunne altså slike ting skje som at det gamle rasevanviddet våknet til live igjen.

Dertil kom Tysklands spesielle historie. De tretten årene under hakekorset hadde etterlatt seg noe i DDR som ikke ble bekjempet på den rette måte. Det som i Vest-Tyskland sakte men sikkert ble behandlet i et stadig mer demokratisk samfunn (en prosess som tyskerene kaller Vergangenheitsbewältigung; overkommelse av fortiden) ble i Øst-Tyskland fortrengt og således gitt muligheten til å overvintre.

Mens Vest-Tyskland utbetalte enorme krigserstatninger, gjennomførte store og smertefulle diskusjoner om sin egen fortid og ikke tillot seg selv å glemme hva som hadde skjedd valgte DDR en helt annen vei. Landet var anti-fascistisk, det var den tyske overklassen som hadde latt fascistene gjøre jobben med utryddelse og verdenserobring. Det angikk ikke DDR, landet var sosialistisk og uten skyld for det som hadde skjedd. Sovjetunionen hadde befridd øst-tyskerne fra nazismen og nå gjaldt det å bygge den ærerike kommunistiske fremtid. I DDR prediket man én sann lære og det som ikke passet inn ble ikke snakket om. Minnene om det tredje riket ble ikke bearbeidet men fortrengt. Man tillot fyllerør og ungdommelig pøbeloppførsel som nevnt ovenfor men lot det være med det. Vi kan nok regne med at de ungdommene som oppførte seg utilbørlig i eksemplet jeg nevnte vokste opp til borgere som innordnet seg og levde konforme liv. Man holdt kjeft, gikk på jobb og pratet regimet etter munnen. En nasjonal og kollektiv fortrengning skjedde i landet.

En leopard mister ikke flekkene sine. Dette ble selvsagt ekstra tydelig i 1989 da regimet falt. I årevis hadde SED-regimet fortalt sitt folk at de skulle være anti-fascister og at DDR var negasjonen av alt nazismen hadde vært. Hos enkelte grupperinger i landet ble da tankegangen som så: "Jeg er imot regimet, regimet er anti-nazistisk, altså er jeg nazist" DDR var en stat som prediket solidaritet med den tredje verden i kampen mot det som regimet så på som USA-imperialismen. I Øst-Berlin var det derfor mange mennesker fra utviklingsland. De første rasistiske overfallene på disse menneskene startet den uken muren falt. I dag står nynazismen i Tyskland sterkest i de områdene som for 22 år siden var DDR. Det interessante er derfor ikke å finne ut hvordan denne rasismen oppstod men heller hvordan den aldri forsvant etter 1945.