Om Derrick og hvordan man overkommer fortiden-Et lite brev fra meg til NRK

Kjære NRK, jeg betaler min lisens med glede. Det gjør jeg fordi dere borger for kvalitet og intelligent underholdning. Jeg er født en god stund før NRK mistet sitt monopol og jeg tar ikke for hardt i når jeg sier at NRK var med på å oppdra meg. Før jeg var 16 hadde jeg sett "Heltene er trette" som mandagsfilm, "King Lear" på fjernsynsteatret på tirsdag, Dave Allen på komikveld på onsdag, "Gjensyn med Brideshead" på torsdagkvelder og sist, men ikke minst; utallige fredagskvelder var gått med til å se "Derrick".

Jeg vokste opp med mennesker rundt meg som hadde opplevd okkupasjonen, jeg lærte masse som barn om hvilket redselsregime Tyskland hadde innført i Europa. Min mor, som er født i 1930, fortalte meg om vemmelsen ved å se de grønnkledde marsjere skrålende i gatene. Faren min, som var født i 1921, fortalte om sovjetiske krigsfanger han hadde gitt mat til og om hvor utmagret og mishandlet de var. Kort sagt; jeg visste godt hva nazisme og SS var.

Hva var Derrick for mine foreldre? Var han et minne om den fryktelige okkupasjonen? Nei, han var det andre Tyskland, det nye Tyskland som hadde erstattet idiotene i uniform, Derrick var sivilisasjon og rettsstat, han var demokrati og rettferdighet, han var beviset på at Tyskland hadde vasket av seg det brune grumset. Som barn var jeg fan av "Derrick" og etterhvert som jeg ble eldre så jeg episodene om igjen og jeg ble ikke skuffet ved gjensynet; de holdt også mange år etter at det ikke eksisterte noen Detektime.

Jeg endte opp med å studere historie, nærmere bestemt det tyskerne kaller for Vergangenheitsbewältigung, den nærmeste norske oversettelsen er "Overkommelse av fortiden". Banalt sagt handler Vergangenheitsbewältigung om hvorledes et folk skal forsone seg med at deres forfedre er ansvarlige for å ha drept over femti millioner mennesker, deriblant seks millioner jødiske kvinner og menn.

Tyskland har strevet siden 1945 med å overkomme fortiden, det har kostet mye. Mange stener har blitt snudd og mye ekkelt har kommet til syne. Er tyskerne ferdige? Nei, ikke på langt nær ennå. Det at man nå slår opp at Horst Tappert var SS-mann under krigen er i Tyskland en del av denne overkommelse av fortiden. Tyskerne får gjøre dette på den måten de finner best. Men for oss som er "Derrick"-fans her i Norge er saken mye enklere. Figuren Derrick var aldri i SS, selv om både han som spilte ham var det og han som skapte ham var det. Skal Reinecker og Tappert kritiseres for å ha vært i SS? Selvsagt. Men figuren de skapte var ingen SS-mann, han var det diametralt motsatte; han hater drapet og uretten, han slutter aldri å tro på at det er mulig å finne overgriperen og drapsmannen, overlate dem til rettssystemet og gi dem deres rettferdige dom. "Derrick" er Vergangenheitsbewältigung så god som noen. Og kanskje var det å spille denne rollen Horst Tapperts måte å overkomme fortiden på?

Jeg ser i avisene at NRK nå vurderer å følge i ZDFs fotspor og fjerne serien fra norske skjermer. Jeg vet også at jeg når som helst kan se "Derrick" på DVD eller på Youtube, men det er ikke det samme som å se den på NRK!

Kjære NRK, det er mange av oss som med glede ser "Derrick" på norske tv-skjermer, vær så snille å ikke innstill sendingen av den, vi trenger fortsatt Derrick som et bilde på det andre Tyskland, det Tyskland der SS ikke har makten.

Fritz Gehrlichs blodige briller

Drept av nazistene
I dag har jeg undervist klasse 3STA i historie. Vi tok for oss Shoah spesielt (bedre kjent som Holocaust her i Europa) og nasjonalsosialismen generelt.

Når vi diskuterte maktovertagelsen til nazistene fortalte jeg elevene om en av de største heltene jeg vet om; journalisten Fritz Gehrlich.

Han var født i 1883 i Stettin, som den gang lå i Tyskland. Gehrlich var en av disse sjeldne menneskene som var i stand til å ha to tanker i hodet på en gang. Han var konservativ, sterkt anti-kommunistisk og voldsom motstander av jødehat. Da Hitler og pakket hans begynte å røre på seg var Gehrlich en av dem som sterkest advarte mot hvilken fare som lå i NSDAP. Han slåss som en løve med de våpen han hadde: penn og papir.

Han klarte gang på gang å irritere vettet av Hitler og nazipartiet. Fortvilet slåss han mot den sterke tendensen som kom mer og mer til syne etter 1929; jødehat og sinnsyk ekstremisme bredte om seg.

Etter maktovertagelsen i 1933 viste NSDAP hva slags parti de var; Gehrlich ble arrestert og sendt til Dachau. Hans kone forsøkte fortvilet å finne ut av hva som hadde skjedd med ham. I 1934, etter de lange knivers natt, mottok hun en pakke fra den tyske stat. Inne i pakken lå hennes ektemanns blodige, knuste briller. Rennestenen var kommet til makten og var nå i gang med å gjøre alt det Gehrlich hadde advart mot.

Det har gått så mange år. Gehrlich har vært død lenge. Men han huskes! Hvem husker i dag navnet på dem som slo ham i hjel?

Her er to lenker for dem som er interessert:
*Minneside
*Minneside over tysk motstand mot nazisme
*Engelsk wikipedia-artikkel om Gehrlich

Lektor Nordskog reflekterer over symboler

Jeg har veldig stor tro på bruk av gjenstander i historieundervisningen. Derfor har jeg etterhvert en stor samling av flagg, plakater, uniformer og andre artefakter på mitt kontor som jeg bruker i klasserommet med jevne mellomrom.

Her om dagen gikk jeg igjennom den russiske revolusjon og oppbyggingen av Sovjetunionen med en 3.klasse. Jeg hadde med meg et sovjetisk flagg; det sedvanlige røde med gylden hammer og sigd (og en liten stjerne) var med i klasserommet.



Noe av det vi diskuterte i klasserommet var hvordan vi så på dette symbolet; hva assossierte vi med det? Noen elever forbandt ikke noe med flagget, mens andre så på det som negativ/positivt. Noen andre igjen så på det som et ondt symbol.

Vi var nettopp ferdig med å gå igjennom Stalins konsentrasjonsleire da en elev som ikke hørte til klassen banket på døren og kom inn for å fortelle hva hun syntes om flagget som hun kunne se fra korridoren når hun gikk forbi klasserommet. Eleven var ikke sint på meg men ville fortelle meg hvor sint hun ble av å se symbolet. For henne var det like provoserende å se hammer og sigd som det var å se hakekors sa hun. Jeg takket henne for innspillet og fortalte at jeg gledet meg til få henne i historie om noen uker; engasjerte elever ønsker man seg alltid. Jeg synes dette er kjempeinteressant, for hvorfor er hennes reaksjon sjelden? Vi vet at kommunismen har kostet rundt 100 millioner menneskeliv. Allikevel møtes ikke ideologiens symboler med samme voldsomme avsky som nazismen. Å reflektere over slikt sammen med elever er noe av det mest interessante en historielærer kan drive med.



Hakekorsflagget til Tyskland er noe av det kraftigste visuelle symbol man kan tenke seg; i seg selv er farvene og symbolet sterkt; når det i tillegg assossieres med nazismens forbrytelser nærmest stråler flagget av en mørk ondskap.


Men hakekors (eller svastika) er mye rart, bare se litt på disse variantene:




Farveblinde nazister? Noe gått galt med fremkallingen av bildene? Niks, øverst ser vi det finske luftvåpenets nasjonalitetsmerke 1918-1944. Bilde nr 2 er emblemet for den amerikanske 45. infanteridivisjon, en divisjon bestående kun av nord-amerikanske indianere, indianerne hadde nemlig også dette symbolet. Men slik som verdenssituasjonen forandret seg er det vel ikke så rart at de i 1939 skiftet til dette emblemet:






Veldig mye kommer an på øynene som ser. Det vil si, ikke alltid. Jeg synes det understående flagget er et veldig godt eksempel på det. Og nei, jeg har ikke puttet inn et fantasiflagg. Dette flagget er observert brukt i demonstrasjoner. Man kan vel kalle det for å kombinere det verste fra Tyskland med det verste fra Russland...