Søndag 17. november; på tide å dra hjem...

Søndagen var kommet og det var på tide å dra hjem, men selvsagt utnyttet vi dagen siden flyet tross alt ikke gikk før klokken 21.25. Vi drog først til Riksdagsbygningen for å besøke den berømte glasskuppelen. Da vi var kommet opp dit oppdaget vi at alle flagg hang på halv stang. En kort samtale med en berliner senere kunne vi opplyse våre nysgjerrige elever om at denne søndagen var "Volkstrauertag" i Tyskland.  Dagen er til minne om alle krigsofre og ofre for forfølgelse og markeres alltid i Tyskland to søndager før første søndag i advent.

Et ufattelig monument over en ufattelig forbrytelse
(Foto:Ola B. Pedersen)

Det var passende å rusle noen få hundre meter mot Brandenburger Tor og der gå gjennom "Denkmal für die Ermordeten Juden Europas". 2711 betongklosser til minne om og til refleksjon over det industrialiserte massemordet på 6 millioner jødiske menn, kvinner og barn. Hva sier det om Tyskland, at landet reiser et mounument over landets største forbrytelse i hjertet av hovedstaden? Kunne noe annet folk i Europa hatt styrken til det? Jeg tviler. 

Foto:Ola B. Pedersen

Etter besøket kom vi så vidt frem på Unter den Linden på grunn av store folkemengder og politioppbud. Foran Neue Wache ventet man på forbundspresidenten og kansleren som skulle markere "Volkstrauertag". Vi hadde dessverre ikke tid til å se på dette og hastet videre. Berlinerdomen ventet. 

"Til menneskers og Guds velbehag" (Foto:Ola B. Pedersen)

Vår guide i domen hadde studert i Norge og snakket utmerket norsk. Han viste oss den utrolig vakre protestantiske domen, tok oss med keiser-losjen, bak alteret og opp rundt kuppelen på kirken. Noe han gjorde et poeng av da vi stod på taket var at vi derfra kunne se; en jødisk synagoge, en tysk protestantisk kirke, en fransk hugenottkirke og en katolsk kirke, det hele bare kilometre fra hverandre. Dette er en påminnelse om hvor tolerant og multikulturelt Berlin og Prøyssen var før Hitler, eller "østerrikeren" som vår guide kalte ham, kom til makten.  Ekstra inntrykk gjør det når en samtidig får se bilder av hvordan kirken så ut i 1945, en rykende ruin med store hull i taket. 

Etter denne omvisningen var det på tide å komme seg på flybussen. Vi drog fra Berlin, ikke med lett hjerte for vi skulle gjerne ha vært der lenger, men med mer kunnskap og klokskap enn da vi kom. Og det var nå det som var poenget med reisen. Kommer elevene til å dra tilbake til Tyskland på egen hånd? Ja, jeg tror det. Og forhåpentligvis bringe hjem enda mer kunnskap.

Fernsehturm (Foto:Ola B. Pedersen)

Lørdag 16. november; "Noe underlig skjedde på kirkegården i dag..."

På Karl-Marx-allé; lektor Nordskog holder for en gangs skyld kjeft...

Lørdag formiddag drog vi i samlet flokk i retning Lichtenberg og Stasimuseet. På veien ble det tid til en stans midt på Karl Marx Allé, der undertegnede etter fattig evne forsøkte å si noe fornuftig om denne avenyen som regnes som den sist bygde praktgaten i Europa. 90 meter bred og 2 km lang markerer den aksen Alexanderplatz-Lichtenberg. Dens historie er også DDRs historie. Bygget av arbeidere som startet opptøyene i 1953 i et land fylt av ruiner, omdøpt fra Stalin-allé, paradegate for DDRs viktigste markeringer og bosted for øst-tyske arbeidere. Forøvrig må det være de eneste arbeiderne som har bodd i blokker med ekte Meissen-porselen på takene...

Kommunistkitsch i Stasi-bygget

Vi hoppet på Ubahn igjen og gikk av på stasjonen Magdalenenstrasse. Dette var i DDR-tider en underlig folketom stasjon, rett og slett fordi de eneste som gikk av og på her var Stasi-ansatte. Det var en adresse alle berlinere kjente, men som aldri ble nevnt i offentlig samtale. Her lå Erich Mielkes "Stasizentrale", nervessenteret i DDRs nærmest uforståelig store overvåknings- og undertrykkelsesapparat.

Herr Müller viser frem Mielkes gemakker

I dag er noen av bygningene gjort om til museum og minnesmerke over undertrykkelsen i DDR, og skoleklasser får omvisning der for en latterlig lav pris.


Vår omviser på Stasi-museet, Herr Müller, viste seg å komme fra en partitro DDR-familie med Stasi-folk og fortalte om hvordan han som barn aldri hadde merket noe til "schlimme Sachen" i DDR. Det var noe han oppdaget som voksen (han var 10 år i 1989). Han var en meget god guide og elevene fulgte konsentrert med. Denne innføringen i "det andre tyske diktatur" viser brudd og kontinuitet i tysk historie. Fortellingen om hvordan den østlige delen av landet gikk fra 12 års nazidiktatur til 40 års kommunistdiktatur har ingen mening hvis den ikke settes inn i en kontekst; hvordan forhindrer vi nye totalitære tendenser på vårt kontintent? For de som vil lese mer om Stasisentralen og Magdalenenstrasse anbefaler jeg mitt blogginnlegg fra 2011 som ligger her.

Etter Stasi-museet drog vi videre en stasjon og gikk inn på Zentralfriedhof Friedrichsfelde i Grudrunstrasse. Her ligger en æreslund for sosialister og kommunister; Gedenkstätte der Sozialisten. Her hviler de jordiske restene av store revolusjonære som som Rosa Luxembourg, diktatorer som Walter Ulbricht og grå nomenklaturamenn fra DDRs glansdager side om side. Noen meter bortenfor finner man junkere og forretningsmenn; tysk historie i bøtter og spann. Her begravde sørgende arbeidere sine helter i mellomkrigstiden; drømmere som søkte en ny og bedre verden. Her feiret DDRs grå og fordomsfulle menn seg selv etter å ha gått i tog der de tok Rosa Luxembourg til inntekt for seg selv. Her er det alltid friske blomster på gravene. Påskriften på porfyr-obelisken sier alt:"De døde maner oss". Javisst, både på godt og ondt.

Marmor og porfyr for de døde sosialistene

Noen meter overfor stenen på bildet til venstre finnes et lite stenminnesmerke til. Det er ingen del av Gedenkstätte, men er reist som et svar og en påminnelse i forhold til Tysklands nære fortid. På stenen står det "For stalinismens ofre". Stenen er finansiert av tysk arbeiderbevegelse, men skal minnes ALLE ofre for "stalinisme", uansett ofrets tilhørighet. Står man mellom disse to stenene står man i et strålingsfelt i tysk historie.

Mens vi stod der og snakket om disse tingene og jeg forsøkte på klønete vis å formidle noe jeg har lest meg til kom virkeligheten meg til hjelp. En mann i syttiårene kom bort til den minste stenen og la ned blomster. Vi kom i prat og vi fant ut at han hadde meget på hjertet. Han var en av dem som histfil-klassen hadde snakket om dagen før; en øst-tysker som ikke finner seg til rette i det nye Tyskland. Han snakket om hvordan DDR-borgere hadde fjernet SED-regimet i 1989 og kjempet for gjenforeningen bare for å oppdage at de nå var blitt borgere i et knallhardt kapitalistisk land der det ikke ble vist noen respekt for dem. Stor arbeidsledighet, store sosiale forskjeller og en fullstendig avvsining av det som øst-tyskere tross alt hadde oppnådd. "Man har fratatt oss vår verdighet" sa den eldre herren. Etterhvert ble han mer emosjonell og henvendt til de unge elevene sa han (etter å ha forsikret seg om at jeg etterpå skulle oversette det han sa):

 "Jeg er så lei for at vi okkuperte dere i Norge. Det er ikke slik vi tyskere egentlig er. Vi skulle ikke ha gjort det. Det gjør meg så ondt."

 Etter å ha fortalt oss at det for ikke lenge siden var føyet et norsk navn til listen over de ofre som minnesmerket skal hedre, sa han høflig adjø og overlot meg til nysgjerrige elever som forlangte en oversettelse. Jo, det var sannelig en underlig hendelse. Den gamle hedersmannen fikk bedre frem enn noen lærebok hvilke problemer det gjenforente Tyskland fortsatt sliter med, over tyve år etter murens fall.

Om Derrick og hvordan man overkommer fortiden-Et lite brev fra meg til NRK

Kjære NRK, jeg betaler min lisens med glede. Det gjør jeg fordi dere borger for kvalitet og intelligent underholdning. Jeg er født en god stund før NRK mistet sitt monopol og jeg tar ikke for hardt i når jeg sier at NRK var med på å oppdra meg. Før jeg var 16 hadde jeg sett "Heltene er trette" som mandagsfilm, "King Lear" på fjernsynsteatret på tirsdag, Dave Allen på komikveld på onsdag, "Gjensyn med Brideshead" på torsdagkvelder og sist, men ikke minst; utallige fredagskvelder var gått med til å se "Derrick".

Jeg vokste opp med mennesker rundt meg som hadde opplevd okkupasjonen, jeg lærte masse som barn om hvilket redselsregime Tyskland hadde innført i Europa. Min mor, som er født i 1930, fortalte meg om vemmelsen ved å se de grønnkledde marsjere skrålende i gatene. Faren min, som var født i 1921, fortalte om sovjetiske krigsfanger han hadde gitt mat til og om hvor utmagret og mishandlet de var. Kort sagt; jeg visste godt hva nazisme og SS var.

Hva var Derrick for mine foreldre? Var han et minne om den fryktelige okkupasjonen? Nei, han var det andre Tyskland, det nye Tyskland som hadde erstattet idiotene i uniform, Derrick var sivilisasjon og rettsstat, han var demokrati og rettferdighet, han var beviset på at Tyskland hadde vasket av seg det brune grumset. Som barn var jeg fan av "Derrick" og etterhvert som jeg ble eldre så jeg episodene om igjen og jeg ble ikke skuffet ved gjensynet; de holdt også mange år etter at det ikke eksisterte noen Detektime.

Jeg endte opp med å studere historie, nærmere bestemt det tyskerne kaller for Vergangenheitsbewältigung, den nærmeste norske oversettelsen er "Overkommelse av fortiden". Banalt sagt handler Vergangenheitsbewältigung om hvorledes et folk skal forsone seg med at deres forfedre er ansvarlige for å ha drept over femti millioner mennesker, deriblant seks millioner jødiske kvinner og menn.

Tyskland har strevet siden 1945 med å overkomme fortiden, det har kostet mye. Mange stener har blitt snudd og mye ekkelt har kommet til syne. Er tyskerne ferdige? Nei, ikke på langt nær ennå. Det at man nå slår opp at Horst Tappert var SS-mann under krigen er i Tyskland en del av denne overkommelse av fortiden. Tyskerne får gjøre dette på den måten de finner best. Men for oss som er "Derrick"-fans her i Norge er saken mye enklere. Figuren Derrick var aldri i SS, selv om både han som spilte ham var det og han som skapte ham var det. Skal Reinecker og Tappert kritiseres for å ha vært i SS? Selvsagt. Men figuren de skapte var ingen SS-mann, han var det diametralt motsatte; han hater drapet og uretten, han slutter aldri å tro på at det er mulig å finne overgriperen og drapsmannen, overlate dem til rettssystemet og gi dem deres rettferdige dom. "Derrick" er Vergangenheitsbewältigung så god som noen. Og kanskje var det å spille denne rollen Horst Tapperts måte å overkomme fortiden på?

Jeg ser i avisene at NRK nå vurderer å følge i ZDFs fotspor og fjerne serien fra norske skjermer. Jeg vet også at jeg når som helst kan se "Derrick" på DVD eller på Youtube, men det er ikke det samme som å se den på NRK!

Kjære NRK, det er mange av oss som med glede ser "Derrick" på norske tv-skjermer, vær så snille å ikke innstill sendingen av den, vi trenger fortsatt Derrick som et bilde på det andre Tyskland, det Tyskland der SS ikke har makten.