Torsdag 14 november: Tysk terror og mange kilometer å gå

Histfil 2-klassen ved Sandvika vgs er så heldige at læreren deres, Inger Lill Husøy, mener at en ekskursjon til Berlin er essensiell i løpet av et skoleår. Jeg er så heldig at jeg ble spurt om å være med som...., tja, hva skal en si? Sidekick? Hjelpelærer? Uansett, jeg skulle være med og jeg skulle gjøre nytte for meg, jeg har nå vært i den byen en del og til overmål bodd der en periode.

Torsdag 14. november var det utreise fra Gardermoen kl 06.30, et ugudelig tidspunkt som fikk enkelte av oss til å se ut som om vi var med i en skrekkfilm. Nåja, 17 elever og 2 lærere overvant lengselen til å sove på bagasjebåndet og kom oss om bord. Ca kl 09 var vi kommet oss frem til hotellet ved Spittelmarkt og undre over alle undre; vi fikk rommene våre med en gang. Fru Husøy og undertegnede jaget deretter bølingen av elever ut av hotellet før noen rakk å si "myke madrasser"; vi hadde mye på tapetet.

Terrorens topografi

Første stopp var kun 15 minutters spasertur unna Spittelmarkt; Topographie des Terrors. Dette stedet er rett og slett de restene som eksisterer etter den enorme politisentralen som en gang hadde Europas mest fryktede adresse. I Prinz-Albrecht-Strasse i Mitte lå nemlig RSHAs hovedkvarter. La oss gjøre det enkelt og si det slik; herfra ble SS og Gestapo styrt i nazi-tiden.

Bygningen er selvsagt borte, først sønderbombet under krigen, deretter er ruinene fjernet. Men en del ting skjedde som gjorde at ikke alle spor er vekk. For det første; grensen mellom øst og vest gikk her, noe som førte til at Berlin-muren gikk i Prinz-Albrecht-Strasse (Nå omdøpt til Niederkirchner-Strasse). Dette gjorde at kjellerene til byggene fikk ligge en stund på overtid, man var opptatt av den kalde krigen. For det andre; da tiden kom for å fjerne også kjellerene og bruke området til noe "nyttig" sørget idealister for at det ikke skjedde. De nærmest okkuperte områdene og krevde at restene etter de fryktelige terrororganisasjonene ikke måtte fjernes.


La oss sitere wikipedia:

"De første utstillingen på stedet fant sted i 1987, som en del av Berlins 750–årsfeiring. Kjellerne i Gestapohovedkvarteret, der så mange politiske fanger hadde blitt torturert og henrettet, ble funnet og gravd ut. Stedet ble gjort om til minnesmerket og museum i friluft men beskyttet av et dekke. Minnesmerket skulle vise i detalj undertrykkelsen under Nazi-regimet. Utgravningen skjedde med hjelp fra øst-tyske forskere og en felles utstilling ble vist både på stedet og i DDR i 1989"

 Så forsvant muren i 1989. Det vil si, i Niederkirchener-Strasse står den ennå, restene stikker opp som råtne tenner og minner om en tid da mennesker ble skutt for å forsøke å bevege seg et par meter lengre vestover enn de hadde lov til.

Restene av "die Mauer"

 Kan en tenke seg noe underligere i hjertet av en europeisk hovedstad? Meter fra hverandre står rester av nazistisk terror og rester av kald krig. Til overmål ligger Görings iskalde Luftfartsministerium noen meter vekk fra muren på øststiden, utrolig nok kom det gjennom krigen nærmest uskadd.Det gir et slående inntrykk og man kan bare beundre Tyskland som slik hardnakket fortsetter å kontinuerlig ta oppgjør med sin egen fortid, ikke alle folk er i stand til slikt.

På restene av Gestapo-kjellerne befinner det seg i dag et dokumentasjonssentrum og guider herfra loset våre elever gjennom terrorens topografi, først utendørs der vi så på de direkte fysiske sporene av nazistisk politikk, deretter innendørs der vi gikk grundigere inn på ideologi og beveggrunner for gjerningsmennenes handlinger.

Topographie des Terrors er et fascinerende sted. Som dokumentasjonssentrum fortsetter det å fortelle historien om nazisisk grusomhet i årene 1933-1945 og kanskje viktigst; det fortsetter å stille sprøsmålet; hvordan kunne Tyskland, dikternes og tenkernes land, bli et morderregime hvis handlinger fortsatt hjemsøker oss.

Vi drog videre ut i det høstlige Berlin etter denne innføringen i moderne totalitær terror, noe lystigere stod på programmet nå; det var på tide med et besøk i de nordiske ambassader.

To skrekkens monumenter; torturkjellere nederst, Berlin-muren øverst

Om Derrick og hvordan man overkommer fortiden-Et lite brev fra meg til NRK

Kjære NRK, jeg betaler min lisens med glede. Det gjør jeg fordi dere borger for kvalitet og intelligent underholdning. Jeg er født en god stund før NRK mistet sitt monopol og jeg tar ikke for hardt i når jeg sier at NRK var med på å oppdra meg. Før jeg var 16 hadde jeg sett "Heltene er trette" som mandagsfilm, "King Lear" på fjernsynsteatret på tirsdag, Dave Allen på komikveld på onsdag, "Gjensyn med Brideshead" på torsdagkvelder og sist, men ikke minst; utallige fredagskvelder var gått med til å se "Derrick".

Jeg vokste opp med mennesker rundt meg som hadde opplevd okkupasjonen, jeg lærte masse som barn om hvilket redselsregime Tyskland hadde innført i Europa. Min mor, som er født i 1930, fortalte meg om vemmelsen ved å se de grønnkledde marsjere skrålende i gatene. Faren min, som var født i 1921, fortalte om sovjetiske krigsfanger han hadde gitt mat til og om hvor utmagret og mishandlet de var. Kort sagt; jeg visste godt hva nazisme og SS var.

Hva var Derrick for mine foreldre? Var han et minne om den fryktelige okkupasjonen? Nei, han var det andre Tyskland, det nye Tyskland som hadde erstattet idiotene i uniform, Derrick var sivilisasjon og rettsstat, han var demokrati og rettferdighet, han var beviset på at Tyskland hadde vasket av seg det brune grumset. Som barn var jeg fan av "Derrick" og etterhvert som jeg ble eldre så jeg episodene om igjen og jeg ble ikke skuffet ved gjensynet; de holdt også mange år etter at det ikke eksisterte noen Detektime.

Jeg endte opp med å studere historie, nærmere bestemt det tyskerne kaller for Vergangenheitsbewältigung, den nærmeste norske oversettelsen er "Overkommelse av fortiden". Banalt sagt handler Vergangenheitsbewältigung om hvorledes et folk skal forsone seg med at deres forfedre er ansvarlige for å ha drept over femti millioner mennesker, deriblant seks millioner jødiske kvinner og menn.

Tyskland har strevet siden 1945 med å overkomme fortiden, det har kostet mye. Mange stener har blitt snudd og mye ekkelt har kommet til syne. Er tyskerne ferdige? Nei, ikke på langt nær ennå. Det at man nå slår opp at Horst Tappert var SS-mann under krigen er i Tyskland en del av denne overkommelse av fortiden. Tyskerne får gjøre dette på den måten de finner best. Men for oss som er "Derrick"-fans her i Norge er saken mye enklere. Figuren Derrick var aldri i SS, selv om både han som spilte ham var det og han som skapte ham var det. Skal Reinecker og Tappert kritiseres for å ha vært i SS? Selvsagt. Men figuren de skapte var ingen SS-mann, han var det diametralt motsatte; han hater drapet og uretten, han slutter aldri å tro på at det er mulig å finne overgriperen og drapsmannen, overlate dem til rettssystemet og gi dem deres rettferdige dom. "Derrick" er Vergangenheitsbewältigung så god som noen. Og kanskje var det å spille denne rollen Horst Tapperts måte å overkomme fortiden på?

Jeg ser i avisene at NRK nå vurderer å følge i ZDFs fotspor og fjerne serien fra norske skjermer. Jeg vet også at jeg når som helst kan se "Derrick" på DVD eller på Youtube, men det er ikke det samme som å se den på NRK!

Kjære NRK, det er mange av oss som med glede ser "Derrick" på norske tv-skjermer, vær så snille å ikke innstill sendingen av den, vi trenger fortsatt Derrick som et bilde på det andre Tyskland, det Tyskland der SS ikke har makten.