Lørdag 16. november; "Noe underlig skjedde på kirkegården i dag..."

På Karl-Marx-allé; lektor Nordskog holder for en gangs skyld kjeft...

Lørdag formiddag drog vi i samlet flokk i retning Lichtenberg og Stasimuseet. På veien ble det tid til en stans midt på Karl Marx Allé, der undertegnede etter fattig evne forsøkte å si noe fornuftig om denne avenyen som regnes som den sist bygde praktgaten i Europa. 90 meter bred og 2 km lang markerer den aksen Alexanderplatz-Lichtenberg. Dens historie er også DDRs historie. Bygget av arbeidere som startet opptøyene i 1953 i et land fylt av ruiner, omdøpt fra Stalin-allé, paradegate for DDRs viktigste markeringer og bosted for øst-tyske arbeidere. Forøvrig må det være de eneste arbeiderne som har bodd i blokker med ekte Meissen-porselen på takene...

Kommunistkitsch i Stasi-bygget

Vi hoppet på Ubahn igjen og gikk av på stasjonen Magdalenenstrasse. Dette var i DDR-tider en underlig folketom stasjon, rett og slett fordi de eneste som gikk av og på her var Stasi-ansatte. Det var en adresse alle berlinere kjente, men som aldri ble nevnt i offentlig samtale. Her lå Erich Mielkes "Stasizentrale", nervessenteret i DDRs nærmest uforståelig store overvåknings- og undertrykkelsesapparat.

Herr Müller viser frem Mielkes gemakker

I dag er noen av bygningene gjort om til museum og minnesmerke over undertrykkelsen i DDR, og skoleklasser får omvisning der for en latterlig lav pris.


Vår omviser på Stasi-museet, Herr Müller, viste seg å komme fra en partitro DDR-familie med Stasi-folk og fortalte om hvordan han som barn aldri hadde merket noe til "schlimme Sachen" i DDR. Det var noe han oppdaget som voksen (han var 10 år i 1989). Han var en meget god guide og elevene fulgte konsentrert med. Denne innføringen i "det andre tyske diktatur" viser brudd og kontinuitet i tysk historie. Fortellingen om hvordan den østlige delen av landet gikk fra 12 års nazidiktatur til 40 års kommunistdiktatur har ingen mening hvis den ikke settes inn i en kontekst; hvordan forhindrer vi nye totalitære tendenser på vårt kontintent? For de som vil lese mer om Stasisentralen og Magdalenenstrasse anbefaler jeg mitt blogginnlegg fra 2011 som ligger her.

Etter Stasi-museet drog vi videre en stasjon og gikk inn på Zentralfriedhof Friedrichsfelde i Grudrunstrasse. Her ligger en æreslund for sosialister og kommunister; Gedenkstätte der Sozialisten. Her hviler de jordiske restene av store revolusjonære som som Rosa Luxembourg, diktatorer som Walter Ulbricht og grå nomenklaturamenn fra DDRs glansdager side om side. Noen meter bortenfor finner man junkere og forretningsmenn; tysk historie i bøtter og spann. Her begravde sørgende arbeidere sine helter i mellomkrigstiden; drømmere som søkte en ny og bedre verden. Her feiret DDRs grå og fordomsfulle menn seg selv etter å ha gått i tog der de tok Rosa Luxembourg til inntekt for seg selv. Her er det alltid friske blomster på gravene. Påskriften på porfyr-obelisken sier alt:"De døde maner oss". Javisst, både på godt og ondt.

Marmor og porfyr for de døde sosialistene

Noen meter overfor stenen på bildet til venstre finnes et lite stenminnesmerke til. Det er ingen del av Gedenkstätte, men er reist som et svar og en påminnelse i forhold til Tysklands nære fortid. På stenen står det "For stalinismens ofre". Stenen er finansiert av tysk arbeiderbevegelse, men skal minnes ALLE ofre for "stalinisme", uansett ofrets tilhørighet. Står man mellom disse to stenene står man i et strålingsfelt i tysk historie.

Mens vi stod der og snakket om disse tingene og jeg forsøkte på klønete vis å formidle noe jeg har lest meg til kom virkeligheten meg til hjelp. En mann i syttiårene kom bort til den minste stenen og la ned blomster. Vi kom i prat og vi fant ut at han hadde meget på hjertet. Han var en av dem som histfil-klassen hadde snakket om dagen før; en øst-tysker som ikke finner seg til rette i det nye Tyskland. Han snakket om hvordan DDR-borgere hadde fjernet SED-regimet i 1989 og kjempet for gjenforeningen bare for å oppdage at de nå var blitt borgere i et knallhardt kapitalistisk land der det ikke ble vist noen respekt for dem. Stor arbeidsledighet, store sosiale forskjeller og en fullstendig avvsining av det som øst-tyskere tross alt hadde oppnådd. "Man har fratatt oss vår verdighet" sa den eldre herren. Etterhvert ble han mer emosjonell og henvendt til de unge elevene sa han (etter å ha forsikret seg om at jeg etterpå skulle oversette det han sa):

 "Jeg er så lei for at vi okkuperte dere i Norge. Det er ikke slik vi tyskere egentlig er. Vi skulle ikke ha gjort det. Det gjør meg så ondt."

 Etter å ha fortalt oss at det for ikke lenge siden var føyet et norsk navn til listen over de ofre som minnesmerket skal hedre, sa han høflig adjø og overlot meg til nysgjerrige elever som forlangte en oversettelse. Jo, det var sannelig en underlig hendelse. Den gamle hedersmannen fikk bedre frem enn noen lærebok hvilke problemer det gjenforente Tyskland fortsatt sliter med, over tyve år etter murens fall.

Torsdag 14 november: Tysk terror og mange kilometer å gå

Histfil 2-klassen ved Sandvika vgs er så heldige at læreren deres, Inger Lill Husøy, mener at en ekskursjon til Berlin er essensiell i løpet av et skoleår. Jeg er så heldig at jeg ble spurt om å være med som...., tja, hva skal en si? Sidekick? Hjelpelærer? Uansett, jeg skulle være med og jeg skulle gjøre nytte for meg, jeg har nå vært i den byen en del og til overmål bodd der en periode.

Torsdag 14. november var det utreise fra Gardermoen kl 06.30, et ugudelig tidspunkt som fikk enkelte av oss til å se ut som om vi var med i en skrekkfilm. Nåja, 17 elever og 2 lærere overvant lengselen til å sove på bagasjebåndet og kom oss om bord. Ca kl 09 var vi kommet oss frem til hotellet ved Spittelmarkt og undre over alle undre; vi fikk rommene våre med en gang. Fru Husøy og undertegnede jaget deretter bølingen av elever ut av hotellet før noen rakk å si "myke madrasser"; vi hadde mye på tapetet.

Terrorens topografi

Første stopp var kun 15 minutters spasertur unna Spittelmarkt; Topographie des Terrors. Dette stedet er rett og slett de restene som eksisterer etter den enorme politisentralen som en gang hadde Europas mest fryktede adresse. I Prinz-Albrecht-Strasse i Mitte lå nemlig RSHAs hovedkvarter. La oss gjøre det enkelt og si det slik; herfra ble SS og Gestapo styrt i nazi-tiden.

Bygningen er selvsagt borte, først sønderbombet under krigen, deretter er ruinene fjernet. Men en del ting skjedde som gjorde at ikke alle spor er vekk. For det første; grensen mellom øst og vest gikk her, noe som førte til at Berlin-muren gikk i Prinz-Albrecht-Strasse (Nå omdøpt til Niederkirchner-Strasse). Dette gjorde at kjellerene til byggene fikk ligge en stund på overtid, man var opptatt av den kalde krigen. For det andre; da tiden kom for å fjerne også kjellerene og bruke området til noe "nyttig" sørget idealister for at det ikke skjedde. De nærmest okkuperte områdene og krevde at restene etter de fryktelige terrororganisasjonene ikke måtte fjernes.


La oss sitere wikipedia:

"De første utstillingen på stedet fant sted i 1987, som en del av Berlins 750–årsfeiring. Kjellerne i Gestapohovedkvarteret, der så mange politiske fanger hadde blitt torturert og henrettet, ble funnet og gravd ut. Stedet ble gjort om til minnesmerket og museum i friluft men beskyttet av et dekke. Minnesmerket skulle vise i detalj undertrykkelsen under Nazi-regimet. Utgravningen skjedde med hjelp fra øst-tyske forskere og en felles utstilling ble vist både på stedet og i DDR i 1989"

 Så forsvant muren i 1989. Det vil si, i Niederkirchener-Strasse står den ennå, restene stikker opp som råtne tenner og minner om en tid da mennesker ble skutt for å forsøke å bevege seg et par meter lengre vestover enn de hadde lov til.

Restene av "die Mauer"

 Kan en tenke seg noe underligere i hjertet av en europeisk hovedstad? Meter fra hverandre står rester av nazistisk terror og rester av kald krig. Til overmål ligger Görings iskalde Luftfartsministerium noen meter vekk fra muren på øststiden, utrolig nok kom det gjennom krigen nærmest uskadd.Det gir et slående inntrykk og man kan bare beundre Tyskland som slik hardnakket fortsetter å kontinuerlig ta oppgjør med sin egen fortid, ikke alle folk er i stand til slikt.

På restene av Gestapo-kjellerne befinner det seg i dag et dokumentasjonssentrum og guider herfra loset våre elever gjennom terrorens topografi, først utendørs der vi så på de direkte fysiske sporene av nazistisk politikk, deretter innendørs der vi gikk grundigere inn på ideologi og beveggrunner for gjerningsmennenes handlinger.

Topographie des Terrors er et fascinerende sted. Som dokumentasjonssentrum fortsetter det å fortelle historien om nazisisk grusomhet i årene 1933-1945 og kanskje viktigst; det fortsetter å stille sprøsmålet; hvordan kunne Tyskland, dikternes og tenkernes land, bli et morderregime hvis handlinger fortsatt hjemsøker oss.

Vi drog videre ut i det høstlige Berlin etter denne innføringen i moderne totalitær terror, noe lystigere stod på programmet nå; det var på tide med et besøk i de nordiske ambassader.

To skrekkens monumenter; torturkjellere nederst, Berlin-muren øverst

Gunnar Sønsteby i Asker Bibliotek

En hyggelig elev, Linn Benedicte, tipset meg om at Gunnar "Kjakan" Sønsteby kommer til Asker bibliotek torsdag 25. mars kl. 19.00. Det er en flott anledning til å møte Norges høyeste dekorerte motstandsmann "in person".

Det koster 80 kroner å komme inn og det er da virkelig verdt! Du finner lenke til mer info om arrangementet her.