Lørdag 16. november; "Noe underlig skjedde på kirkegården i dag..."

På Karl-Marx-allé; lektor Nordskog holder for en gangs skyld kjeft...

Lørdag formiddag drog vi i samlet flokk i retning Lichtenberg og Stasimuseet. På veien ble det tid til en stans midt på Karl Marx Allé, der undertegnede etter fattig evne forsøkte å si noe fornuftig om denne avenyen som regnes som den sist bygde praktgaten i Europa. 90 meter bred og 2 km lang markerer den aksen Alexanderplatz-Lichtenberg. Dens historie er også DDRs historie. Bygget av arbeidere som startet opptøyene i 1953 i et land fylt av ruiner, omdøpt fra Stalin-allé, paradegate for DDRs viktigste markeringer og bosted for øst-tyske arbeidere. Forøvrig må det være de eneste arbeiderne som har bodd i blokker med ekte Meissen-porselen på takene...

Kommunistkitsch i Stasi-bygget

Vi hoppet på Ubahn igjen og gikk av på stasjonen Magdalenenstrasse. Dette var i DDR-tider en underlig folketom stasjon, rett og slett fordi de eneste som gikk av og på her var Stasi-ansatte. Det var en adresse alle berlinere kjente, men som aldri ble nevnt i offentlig samtale. Her lå Erich Mielkes "Stasizentrale", nervessenteret i DDRs nærmest uforståelig store overvåknings- og undertrykkelsesapparat.

Herr Müller viser frem Mielkes gemakker

I dag er noen av bygningene gjort om til museum og minnesmerke over undertrykkelsen i DDR, og skoleklasser får omvisning der for en latterlig lav pris.


Vår omviser på Stasi-museet, Herr Müller, viste seg å komme fra en partitro DDR-familie med Stasi-folk og fortalte om hvordan han som barn aldri hadde merket noe til "schlimme Sachen" i DDR. Det var noe han oppdaget som voksen (han var 10 år i 1989). Han var en meget god guide og elevene fulgte konsentrert med. Denne innføringen i "det andre tyske diktatur" viser brudd og kontinuitet i tysk historie. Fortellingen om hvordan den østlige delen av landet gikk fra 12 års nazidiktatur til 40 års kommunistdiktatur har ingen mening hvis den ikke settes inn i en kontekst; hvordan forhindrer vi nye totalitære tendenser på vårt kontintent? For de som vil lese mer om Stasisentralen og Magdalenenstrasse anbefaler jeg mitt blogginnlegg fra 2011 som ligger her.

Etter Stasi-museet drog vi videre en stasjon og gikk inn på Zentralfriedhof Friedrichsfelde i Grudrunstrasse. Her ligger en æreslund for sosialister og kommunister; Gedenkstätte der Sozialisten. Her hviler de jordiske restene av store revolusjonære som som Rosa Luxembourg, diktatorer som Walter Ulbricht og grå nomenklaturamenn fra DDRs glansdager side om side. Noen meter bortenfor finner man junkere og forretningsmenn; tysk historie i bøtter og spann. Her begravde sørgende arbeidere sine helter i mellomkrigstiden; drømmere som søkte en ny og bedre verden. Her feiret DDRs grå og fordomsfulle menn seg selv etter å ha gått i tog der de tok Rosa Luxembourg til inntekt for seg selv. Her er det alltid friske blomster på gravene. Påskriften på porfyr-obelisken sier alt:"De døde maner oss". Javisst, både på godt og ondt.

Marmor og porfyr for de døde sosialistene

Noen meter overfor stenen på bildet til venstre finnes et lite stenminnesmerke til. Det er ingen del av Gedenkstätte, men er reist som et svar og en påminnelse i forhold til Tysklands nære fortid. På stenen står det "For stalinismens ofre". Stenen er finansiert av tysk arbeiderbevegelse, men skal minnes ALLE ofre for "stalinisme", uansett ofrets tilhørighet. Står man mellom disse to stenene står man i et strålingsfelt i tysk historie.

Mens vi stod der og snakket om disse tingene og jeg forsøkte på klønete vis å formidle noe jeg har lest meg til kom virkeligheten meg til hjelp. En mann i syttiårene kom bort til den minste stenen og la ned blomster. Vi kom i prat og vi fant ut at han hadde meget på hjertet. Han var en av dem som histfil-klassen hadde snakket om dagen før; en øst-tysker som ikke finner seg til rette i det nye Tyskland. Han snakket om hvordan DDR-borgere hadde fjernet SED-regimet i 1989 og kjempet for gjenforeningen bare for å oppdage at de nå var blitt borgere i et knallhardt kapitalistisk land der det ikke ble vist noen respekt for dem. Stor arbeidsledighet, store sosiale forskjeller og en fullstendig avvsining av det som øst-tyskere tross alt hadde oppnådd. "Man har fratatt oss vår verdighet" sa den eldre herren. Etterhvert ble han mer emosjonell og henvendt til de unge elevene sa han (etter å ha forsikret seg om at jeg etterpå skulle oversette det han sa):

 "Jeg er så lei for at vi okkuperte dere i Norge. Det er ikke slik vi tyskere egentlig er. Vi skulle ikke ha gjort det. Det gjør meg så ondt."

 Etter å ha fortalt oss at det for ikke lenge siden var føyet et norsk navn til listen over de ofre som minnesmerket skal hedre, sa han høflig adjø og overlot meg til nysgjerrige elever som forlangte en oversettelse. Jo, det var sannelig en underlig hendelse. Den gamle hedersmannen fikk bedre frem enn noen lærebok hvilke problemer det gjenforente Tyskland fortsatt sliter med, over tyve år etter murens fall.