lørdag 3. april 2010

Nok en tur til Berlin får Lektor Nordskog til å reflektere over "bomaskiner"

Sosialistisk frise i Karl Marx-allee: "Mennesket beseirer tid og rom" Yeah, right...

Lektor Nordskog tok seg en tur med gode kamerater til Berlin i påsken. Det var pokker så fint og Berlin var herlig som alltid. (I parantes bemerket, en spørreundersøkelse i England viste at briter så på Tyskland som verdens kjedeligste land. Jeg er i og for seg mest overrasket over at britene VISSTE at Tyskland er et land! For et ufyselig folkeslag britene har blitt; en te-drikkende, urenslig og fish-and-chips-karry-etende ekkel gjeng. Nåvel, nok om det...)

Nordskog hadde noen fantastiske dager der og rakk mye rart. Det ble museum, minnesmerker, historie, fantastisk mat og drikke og mye annet. Særlig rester fra DDR-tiden fascinerer Nordskog enormt. Derfor tok vi en solid runde for å se på relikvier fra 1949-1989.

Enda en sosialistisk frise i Karl Marx-allee; denne gang på Haus des Lehrers: "Vårt liv" heter det. Ja, det hadde vært flott hvis livet i DDR hadde lignet på dette...

En ting jeg denne gang reflekterte over var vårt forhold til "bomaskiner". Vi fra vesten assossierer alltid stygge, ensartede og grå blokker med de land som for tyve år siden var sosialistiske. På torsdag tok jeg en tur til et av de områdene i Tyskland med flest slike blokker, eller "Plattenbauten" som det het i DDR; nemlig Marzahn. Det tar en halvtime med S-bahn fra sentrum og så er du der; området med mest kriminalitet og ustabilitet i Berlin, i alle fall om du skal tro offisielle statistikker. Særlig områdets 20 000 russere utmerker seg på kriminalitetsstatistikken.
Nå vel, dette så vi fra S-bahn:
Plauttenbauten i Marzahn

Jeg må bare si: Er dette stygt?

















Flere blokker















Inngangsparti








For meg så virker det som at DDR-diktaturet bygde alt annet enn uniformt, snarere tvertimot; det er store forskjeller selv i grupper av blokker som ligger svært nær hverandre.Dessuten hører det med til historien at blokkene nok ikke var så rene og pene dengang kommunistene styrte...





Mosaikk i Marzahn fra kommunisttiden: Ingen tagging!









Jeg syntes blokkene i Marzahn var flotte. Det virket som et bra sted å vokse opp, i alle fall de områdene vi så på. Av og til så ser man det man ønsker å se. Vil man se et uniformt menneskefiendlig blokklandskap så ser man det. Denne gang så jeg noe annet og jeg greide å se forbi det faktum at de røde fascistene i SED bygget dette området i rasende fart for å få gjort noe med boligmangelen i landet. (DDR fikk til slutt dekket boligbehovet, men da var staten bankerott...)

Jeg forventet at området jeg kom til skulle være grått, stygt og ensartet for det er slik jeg har blitt presentert for østblokklandene helt fra jeg var liten. Derfor blir jeg overrasket når det er uensartet, farverikt og koselig, for det er ikke slik jeg forventer at det skal være.

En venn av meg fortalte at han en gang hadde tatt med seg sin mor på DDR-museum i Øst-Berlin. De gikk der forbi en utstilling som viste et typisk kjøkken fra DDR på syttitallet og hans mor utbrøt:"Se, sånn bodde de altså!", hvorpå min venn svarte; "Ja, mamma, akkurat som oss...!

Det de så på var et typisk syttitallskjøkken som like gjerne kunne stått i Oslo som i Øst-Berlin, men det er fort gjort å ikke se slikt når man vet at det er rester av et diktatur man ser på. Alltids tankevekkende for oss som elsker historie, hvordan skal vi unngå at våre ideologisk farvede briller forvrenger synet vårt?

Klikk her for et panoramabilde over Marzahn.

1 kommentar:

Lektor Nordskog sa...

Mottok denne kommentaren fra min kollega Sigrid Hagemann:

"...jeg har vært mye i Marzan. Hadde en veninne som vokste opp i Henirich Rau strasse, nå Märkisher Alle. Blokkene var prefabrikert, og ikke ment å vare mer enn ca 40 år. Grå betong, ja vel, men ikke mye styggere enn de jeg var vant til fra Hamar. Også hadde de et sinnrikt system med at borgerne selv tok vare på fellesareal, de oppgangene der folk var flinke og holdt orden fikk forgyldte nummerplater. Slik at man kunne se utenfra hvor det bodde skikkelige folk. Systemet fungerte utmerket til muren falt, da ble gresset alt for langt over alt.

Det som var uvant for meg var at lyset slo seg av etter to minutter i trappeoppgangen, og de overdimensjonerte fjernvarmerørene på andre siden av allèen. Disse to fenomenene hadde nok forsvinnende lite med kommunisme å gjøre, derimot mye med energirasjonalisering.

Hyggelig å se bilder av stedet, det er ikke dit turistene drar. Nei, det er ikke grått. Berlin er en grønn by."