Lektor Nordskog tenker på Spartacus

I dag har jeg undervist om Spartacus og vil derfor dele dette flotte diktet av Hans Børli som blant annet tar opp slavenes revolt i antikken. Det heter Infrarød.
Enjoy!

INFRARØD

Jeg har hørt tidenes vitnesbyrd,
hørt redselsskrikene mellom linjene
i historiebøker like kalde og uberørte
som innkjørselsrampen i Auschwitz
25 år etter--

Bablyons brunstige oksekraft,
Platons høye tanker,
Romerrikets storhet-
alt sammen hvilte på
piskede, blodige slaverygger.
(Å Spartacus! Hvorfor marsjerte du ikke mot Roma
dengang du ennå hadde sjansen?
Noen tusen oppsprettede patrisier-vommer
møkk og blod på kunstverkene i atriet,
Licinius Crassus tryglende på kne
foran en arret slave fra Trakia-
dét ville vært noe å tenke på,
en hat-flamme å varme seg ved
i kjellerrommene like til de ytterste tider.)

Revolusjoner. Kamp på barrikadene.
Proletariatets diktatur og champagne til de fattige--
Jo takk-vi har sett det, gang på gang:
Når "lov og orden" igjen er opprettet,
er små enda mindre og
de oppblåste pampene på toppen
evig og alltid de samme.

Spør Jan Palachs aske.
Spør lyngen på de navnløse graver
I tundratælen ved Vorkuta. Spør
de to beltene av lange irrgrønne messingpatroner
som danne kors over brystet til en fallen partisan
inne i jungelen i Bolivia.

De fattige, de forsvarsløse, de nederste
vil alltid bli tråkket på,
vil alltid få smake pisken,
Likegyldig enten keiseren eller kommissæren styrer
Enten Bibelen eller Det Kommunistiske Manifest
ligger på alteret.

Min politiske kulør er infrarød (derfor
ser du den ikke med blotte øyet).
Det finnes intet parti,
ingen talerstol, intet forum
for fette floskler
så redningsløst langt til venstre.

Tusen års trellehat
overvintret i de armods lender
som ga meg livet. Kunne du så sant
stikke handa inn i hjertet mitt,
ville du brenne deg, bror.

Men her svimer jeg omkring
Stille som en akvariefisk.
Dytter snuten mot glassveggen.

HBO strikes again! Ny fantastisk tv-serie om forbudstiden!

Jeg leste i morges i dagbladet.no om den nye tv-serien Boardwalk Empire som er HBOs ferskeste satsing. Serien beskrives som en blanding av Mad Men og Sopranos og piloten ble altså sendt i går natt. Lovordene hagler over denne saken der selveste Martin Scorsese har kloen borti. Jeg har nå sett piloten og er meget begeistret. (I og med at jeg er så forkjølet at det eneste fornuftige jeg kan gjøre er å se tv eller lese/skrive, så passet dette bra...)

Serien starter i det forbudstiden er et faktum i USA i det herrens år 1920. Hovedpersonen, Enoch "Nucky" Thompson (forøvrig basert på den virkelige personen Enoch L. Johnson) er en av de viktigste politiske personene i Atlantic City, New Jersey.

Atlantic City er østkystens Las Vegas og det var der grunnlaget for noen av østkystens største formuer ble lagt i mellomkrigstiden. (En får bare håpe at serien tør å ta med Joseph "Irish Joe" Kennedy, John og Robert Kennedys far, som på den tiden slo seg opp som spritsmugler og banditt. En passant vil jeg nevne at det er like moro hver gang man forteller dette til liberalere som elsker Kennedy-familien. Man kan høre hakene treffe bordplaten hver gang. Nei, verden er ond...)

Uansett, Enoch går helhjertet inn for spritforbudet (episoden inneholder en fornøyelig scene der han sjarmerer en gruppe på flere hundre avholdskvinner så grundig rundt at ikke et sete er tørt...) siden han vet at han vil tjene store penger på det. Som tenkt så gjort og snart omgåes han personer som alle kommer til å være med på å forme det USA vi kjenner; Al Capone (Den opprinnelige "Scarface"), Arnold Rothstein (inspirasjonen for figuren "Meyer Wolfsheim" i "The Great Gatsby" og "the man who fixed the world series in 1919") og Charles "Lucky" Luciano (som fra fengselscellen i USA hjalp amerikanske styrker i Sicilia som motytelse for benådning). Disse personene befinner seg i et univers der det ikke eksisterer noen nåde, der vennskap er like billig som spriten de selger og et menneskeliv enda billigere.

Serien er et dypdykk i USAs EGENTLIGE historie; der harde nådeløse menn med blod på nevene tvinger verden inn i den formen DE ønsker. Anbefales på det varmeste!

Her er Anders Giævers utmerkede blogginnlegg om piloten.

I dag starter endelig sesong 4 av MAD MEN!!!!!!

I dag sendes 1 episode av Mad Mens seson 4! Hipp Hurra for en av verdenshistoriens beste tv-serier! For dem som ikke har oppdaget denne vidunderlige serien så ta en titt her:
Oppsummering av seson 1 og 2:


Bedre enn dette blir det vel ikke og det er bare å finne frem dressen, slipset og hatten, mikse en Brandy Alexander, tenne en Lucky Strike uten filter (Its toasted!) og nyte.

Trenger du hjelp med drinkutvalget, så anbefales denne siden.

Lektor Nordskog roper hurra for Spotify-plugin til Squeezebox!

Jeg har tidlgere her på bloggen skrytt av min flotte Squeezebox. Med Squeezeboxen har jeg tilgang til alle mine 16 000 musikkfiler som ligger på harddisken, titusener av radiokanaler på nettet og ubegrensede podcasts som kan spilles on-the-fly. Squeezeboxen er genial! Men mye vil ha mer. Dessuten så har jeg en premiumkonto på Spotify som jeg gjerne vil bruke. Jeg har derfor ventet og ventet på at noen skulle fikse en plugin slik at man kan komme inn på Spotify-kontoen sin via Squeezeboxen. Og nå er det fikset en beta!

Hurra! Jeg har lastet ned plugin-en og dette funker så det suser! Jeg kan nå sitte i sofaen og gå inn på Spotify-kontoen min via Squeezbox-fjernkontrollen. Jeg har tilgang til spillelister og jeg kan søke opp musikk, akkurat som på pcen. Og datamaskinen trenger selvsagt ikke å være på. Når jeg har lyst til å høre ny musikk så går jeg bare på Spotify-ikonet på fjernkontrollen og leter etter noe spennende. Dette er helt klart verdt 100 kroner i måneden for en premium-konto. Dette anbefales!



Oppskriften finner du her!

Lektor Nordskog ser om igjen "De Andres Liv" og slår fast at det ikke er en god film

Undertegnende har en mer enn vanlig interesse for DDR. Da jeg nå hadde gleden av et ukesbesøk i Berlin igjen, besøkte jeg selvsagt Stasi-komplekset om igjen. Det ble faktisk to besøk...

Det gleder meg langt inn i sjelen å kunne sitte i stolene til toppledelsen i Stasi, drikke kaffe av porselenet deres og samtidig se en film om Stasis umenneskelighet, hele tiden mens jeg vet at de mennene som for tyve år siden hadde sin daglige motbydelige dont der, bare bor noen steinkast unna og hver dag må se turister gå inn i deres aller helligste. Ja, det er en sann svir.

Det ble mye innkjøp av DDR-litteratur og da jeg kom hjem fordypet jeg meg i denne samtidig som jeg så gjennom nye og gamle filmer om DDR. Da kommer man selvsagt ikke unna "De Andres Liv" (Das Leben der Anderen" som jo allerede er blitt en klassiker.

Kort fortalt handler den om Stasi-kapteinen Wiesener som får i oppgave av en kulturpamp å overvåke forfatteren Dreyman og hans kone. Kulturpampen ønsker dette gjort fordi han ville finne en måte å sverte Dreyman på og deretter overta hans kone. Wiesener er en dyktig og umenneskelig forhørsleder og overvåker, som skifter side under overvåkningssaken og ender opp som en degradert medarbeider i Stasis kjellere, forvist til å dampe opp brev. Denne kjellertjenesten kommer som straff fordi han får sympati for kunstneren Dreyman og hans kone som han er satt til å overvåke. Moralen i filmen er at selv i et tvers i gjennom ondt system kan det finnes menneskelighet. Filmen ender med at Wiesener får en bok dedisert til seg av Dreyman, et av de "objektene" han har overvåket. Boken heter "Sonate for gode mennesker".



Jeg likte filmen da den kom. Nå har jeg sett den om igjen og må bare si meg enig med de som kritiserte den; den er ikke god. Hvorfor mener jeg dette?

1. Filmen er urealistisk. Kulturpampen ville aldri fått anledning til å utkommandere Stasi til å overvåke noen slik han gjør i filmen. Det er noe av det nifseste med Stasi; de var idealister. Bøller javel, men ubestikkelige bøller.

2. En Stasimann opererte aldri alene slik Wiesener gjør i filmen. Stasi-ansatte opererte i team og de passet på hverandre.

3. Personen Dreyman, den uhyre naive kunstneren, finnes ikke realistisk. Under kommunismen sa man alltid:" Under regimet kan de tre dydene ærlighet, støtte til regimet og intelligens aldri kombineres. Man kan kombinere to av dem, aldri tre samtidig."

Problemet med Dreyman er at han gjør nettopp det.

4. Filmen gjør en Stasi-mann til en helt. Det er ikke bare umoralsk, det er en umulig ting. Denne siste innvendingen kom fra Hubertus Knabe, mangeårig forsker på Sasi og leder for Gedenkstätte Hohenschönhausen. Filmens manusforfatter, Henckel von Donnersmarck trakk da frem Schindlers Liste som et eksempel på et plot som allikevel kunne være sansynlig.
Knabe svarte da: "Det er nettopp poenget. Det fantes en Schindler. Det fantes aldri noen Wiesener." Dette er det grusomme med Stasi; man leter forgjeves etter menneskelighet og godhet, men man finner det ikke. Like lite som man kan gjøre en SS-mann til en helt, kan man gjøre det med en Stasi-mann.

Så hvilken film bør man da se for å få et realistisk bilde av DDR-statens inhumanitet? Her har jeg et svar. Se den filmen som går i loop i Stasibyggets kantine. Den er tyve minutter lang og heter "Die Klärung eines Sachverhalts". Tidligere DDR-borgere jeg har snakket med sier at det var den første filmen om DDR der en tidligere borger av landet ville nikke gjenkjennende og si "Ja, dette kunne skjedd meg. Akkurat sånn var det". Klipp her:


Så hva skal man si? Det finnes gode mennesker og de fortjener en sonate, men man kan ikke lete med lupe om man ser etter noe stort...

Ettårsdagen for drapet på Neda

Det er snart ett år siden fascistene i Iran drepte Neda under demonstrasjonen mot diktaturet. Undertegnede deltok i iranske eksilgruppers demonstrasjon utenfor Stortinget i går og jeg oppfordrer alle til å vise solidaritet med det iranske folk. Kan man få gjort noe faenskap som skader presteregimet så bør man gjøre det, uansett hvor lite det er.
HUSK NEDA!

Gamle arvestykker

Faren min, Trygve, hadde veldig greie på klokker. Han var faktisk en slags hobbyurmaker. Han skrudde og pusset,oljet og renset sine gamle lommeur og foretok med jevne mellomrom forskingsekspedisjoner til "ordentlig" urmakere som kunne gi ham noen tips. Jeg tror denne hobbyen gav ham mange lykkelige stunder.

Fatter hadde alltid samme ur på håndleddet, en Certina fra starten av 1960-tallet.
Fars gamle Certina
Han sverget nemlig til to merker; Omega og Certina og særlig det siste var han begeistret for.

Denne klokken arvet jeg og jeg har alltid satt stor pris på den. Jeg har i det siste skjønt at den trenger en overhaling og jeg begynte å se meg om etter info. Jeg tenkte at nå er jeg nødt til å gjøre noe mer enn å bare levere den inn til standardgjennomgang hos min favoritturmaker på St. Hanshaugen, Torbjørn Andersen. (Sistnevnte er forøvrig verdt å avlegge et besøk, han er 85 år gammel og driver fortsatt sin urmakergeskjeft. Se innslag med ham her på Norge Rundt)

Det jeg har pleid å gjøre er å levere den til Torbjørn Andersen, hvorpå han går gjennom verket og renser og oljer. Det er flott og han gjør en utmerket jobb men det er nå på tide med en større restaurering. Saken er den at klokken begynner å se slitt ut; det er sprekker i glasset, urskiven er småskitten og viserne lyser ikke lenger i mørket. Far hadde klokken på seg alltid om han så hogg tømmer, jobbet på Hydro Rafnes som industriarbeider eller slo høyet hjemme på gården. At klokken går presist ennå etter de påkjenningene fatter utsatte den for sier litt om kvaliteten på Certina.

Nåvel, uverket må altså totalgjennomgåes, glasset må skiftes, urskiven må pusses og viserne må relumineres. Dette kommer til å ta tid og det vil koste penger. I den anledning oppdaget en del flotte ting på nettet. Det ene var denne fantastiske siden:Vintage Certinas.ch, en side som handler kun om eldre Certina-klokker. Det andre var denne flotte gjengen som kaller seg NURK! NURK står for Norsk Ur- og Klokkesamlerforening og virker virkelig som en interessant gjeng.

Det er veldig mye som må leses og studeres her og som alltid når jeg skal lære meg noe nytt så startet jeg med å skrive en artikkel om emnet på wikipedia. Du finner den her.

Jeg har så vidt begynt å samle meg info om dette her, men jeg tror jeg faller ned på å gjøre en del selv, ikke nødvendivis for å spare penger men fordi det er moro å lære seg ting og det er en voldsom tilfredsstillelse i det å reparere og ordne slike ting selv. Vel, jeg må nå finne ut av om jeg skal levere verket for en standardrens eller om jeg skal sende den til fabrikanten, la dem plukke alt fra hverandre, rense det, bytte deler og sette det sammen igjen. Jeg må lære meg å skifte glass og ikke minst må jeg lære meg å reluminere visere.Det siste ser meget artig ut!

Etterhvert som jeg kommer i gang skal jeg legge ut litt bilder her på bloggen av prosessen.

Skandaløst at ikke Finland gikk videre i Grand Prix!

Jeg har hatt en fin kveld med delfinalen fra Fornebu. Flott at Albania og Russland gikk videre, men at ikke de to flotte jentene i Kuunkuiskaajat gikk videre er intet mindre enn en skandale. Jeg var til å begynne med veldig skeptisk til denne låten men den har vokst på meg og den siste uken har jeg blitt blodfan. Jeg bøyer mitt hode i skam og trøster meg med denne flotte videoen:

Adjø til Lost og hei til Star Trek...

I natt klokken 05.00 sendes siste del av den fantastiske tv-serien LOST. I seks år har jeg fulgt med, jeg har sett hver episode og trofast forsvart serien når tullebukker har breket sitt sedvanlige "Nei-jeg-så-første-og-annen-sesong-men-så-ble-jeg-lei", men nå er det altså definitivt over. Det blir ikke mer nå, det store mysteriet får sin løsning en gang for alle. Snufs-snufs.

Så, hva gjør vi nå? I desperasjon begynte jeg å tenke på uutforsket område og kom plutselig på at det er noe som heter Star Trek. Jeg sjekket litt og fant ut at serien begynte å gå allerede i 1966 og at det til sammen er laget fem serier pluss elleve filmer, i den siste filmen rebootes jo Star Trek-universet og jeg syntes den var god.

Nåvel, her er det jo mange mange timers underholdning å ta fatt på, jeg har praktisk talt ikke sett noen av dem, unntatt noen få "The next Generation"-episoder på nittitallet, så her skulle det være muligheter! Men, men, det er noe som heter Trekkies...
Lektor Nordskogs fremtid?

Lektor Nordskog og hans beste venn om ti år?

Ingen, jeg gjentar INGEN, med vettet i behold har lyst til å bli en trekkie! Men jeg bestemte meg for å bare sjekke litt... Bare se hvordan det var. Jeg fikk tak i Star Trek-The original Series, remastered and enhanced. For et bilde! Gutta som har restaurert over førti år gamle tv-sendinger har gjort en kjempejobb. Så spennende plot! Så god moral!

Og før jeg visste ordet av det var jeg hektet...
Nå vet jeg at løpet er kjørt, jeg er sakte men sikkert i ferd med å bli en Star Trek-fan. Men trekkie?! Nei, det blir jeg ikke...
Jaggu fine effekter de har i den Star Trek-butikken jeg fant online gitt! Der kan man få kjøpt full Starfleet-uniform blant annet! Tenk å ha det! Bare sjekk her!

Nei, nå skal jeg se en ny episode. Jeg skal "boldly go where no man has gone before" selv om jeg må bryte regelen min gamle lærer i "English Grammar" insisterte på: "Never use a split infinitive"! Hva gjør man ikke for Star Trek?




God pinse, jordboere!

Apropos "tegne-Muhammed-dagen"-Her er min mening om det...

Dagen derpå...

Knipset på mobil av Janne Fredly

Trenger ikke så mye kommentar dette bildet. Tatt i åttetiden på morgenen 18. mai ved Akerselven (rett ved "Cuba"). Legg merke til mannen i sovepose...

Et minne fra en 17. mai uten barnetog...

I dag står flaggstangen naken blant Eidsvolls grønnende trær.
Men nettopp i denne timen vet vi hva frihet er.
Det stiger en sang over landet, seirende i sitt språk,
skjønt hvisket med lukkede leber under de fremmedes åk.

Det fødtes i oss en visshet: Frihet og liv er ett,
så enkelt, så uunnværlig som menneskets åndedrett.
Vi følte da trelldommen truet at lungene gispet i nød
som i en sunken u-båt... Vi vil ikke dø en slik død!

Verre enn brennende byer er den krig som ingen kan se,
som legger et giftig slimslør på bjerker og jord og sne.
Med angiverangst og terror besmittet de våre hjem.
Vi hadde andre drømmer, og kan ikke glemme dem.

Langsomt ble landet vårt eget med grøde av hav og jord,
og slitet skapte en ømhet, en svakhet for liv som gror.
Vi fulgte ikke med tiden, vi bygde på fred, som i tross,
og de hvis dåd er ruiner har grunn til å håne oss.

Nå slåss vi for rett til å puste. Vi vet det må demre en dag
da nordmenn forenes i samme befriede åndedrag.
Vi skiltes fra våre sydpå, fra bleke utslitte menn.
Til dere er gitt et løfte; at vi skal komme igjen.

Her skal vi minnes de døde som ga sitt liv for vår fred,
soldaten i blod på sneen, sjømannen som gikk ned,
Vi er så få her i landet, hver fallen er bror og venn.
Vi har de døde med oss den dag vi kommer igjen.

Nordahl Grieg, lest i radioen fra Nord-Norge, 17. mai 1940

God 17. mai og lenge leve ytringsfriheten!

Fascister som insisterer på at de forvalter den sanne lære angriper til stadighet Lars Vilks. Her er video fra det siste overfallet:


Lars Vilks har tegnet profeten muhammed som en hund! Det er hele hans store forbrytelse. Noen reagerer med hysteri på dette, noe som beviser at psykiatrien ennå ikke har kommet særlig langt.

I morgen er det 17. mai, en dag mennesker har kjempet for og dødd for at vi skal få markere. En dag vi feirer ytringsfriheten og menneskerettighetene. Og først og fremst at vi lever i et fritt land, der jeg kan kalle profeter, politikere, guder, frelsere og alle andre akkurat hva jeg vil. Hipp hurra for 17.mai!!!

AMARONE!!!!! Lektor Nordskog har sett Radioresepsjonens jingleshow!

De tre tenorer fra Helvete...

Lurer du på hvorfor Radioresepsjonen er så høyt elsket? Sjekk ut denne:
en av Tore Sagens største genistreker; postkasse- (postkasse, postkasse, postkasse) jinglen med det berømte Tore-brølet:



Radioresepsjonen skal jo, til vår store sorg, ha sin siste sending på 17. mai. Det er jævlige greier men en får trøste seg med at de tre genier Tore, Steinar og Bjarte nå skal prøve seg på tv-skjermen.

I anledning deres avskjed til radiomediet besluttet de å avholde to show på Rockefeller der de sammen med Kringkastingsorkesteret skulle spille et utvalg av sine jingler. Her er et utdrag fra deres første show forrige uke:


Jeg vurderte jo selvsagt å kjøpe billetter; jeg har jo tross alt vært blodfan siden januar 2006 men men, det ble jo utsolgt på et kvarter og jeg er ikke et menneske som liker stress. Dessuten, jeg kunne jo nyte det hele på streamingtv fra vår kjære statskringkaster.

Show nr 2 skulle foregå i dag og jeg hadde jo ingen billett. Men plutselig ringte min åndelige nevø, eleven Eirik Vågeskar, og lurte på om jeg trengte en billett han hadde fått til overs. Jeg forstod at dette var et tegn fra høyere makter som ønsket at jeg skulle komme på showet. Jeg sa straks ja og klokken 19.00 var vi på plass på Rockefeller. Først oppvarming med Datarock og så...The Boys!

Etterhvert kom Ingrid Olava, Harald Eia, Lene Elise Bergum og selveste Losen (Bjørn Eidsvåg) til slutt! Sammen ble vi ledet gjennom faste poster (poster, poster, poster) og det hele var en nytelse. Her er finalen, Losen synger sammen med Sexylubben:


Dette var jaggu en fantastisk kveld og jeg tror Eirik Vågeskar får noen minutter mindre i skjærsilden siden han skaffet sin gamle lærer en billett til de tre gutta...

Hele sending kan du ser her!

"Da menn var menn..." Lektor Nordskog ser historiske filmer

Her om dagen var Lektor Thorsen så snill å tipse meg om en film fra 1983 jeg ikke hadde sett. Det er flaut å innrømme det; jeg som elsker måneferder og romfart hadde ikke sett "The right stuff" fra 1983.



Filmen er en hyllest til de mennene som gjorde moderne romferd mulig; fra Chuck Yeager som brøt lydmuren i 1947 til mennene som styrte Apollo-ferdene. Filmen er på nesten tre timer men det spiller ingen rolle for den er så forbannet spennende at man vil at den skal vare tre timer til! Jeg ble så inspirert av dette at jeg fant frem dokudramet From the Earth to the Moon og tenker å se denne om igjen.


Det er fantastisk å se opptak og dramatiseringer om romferdene; det største teknologiske mirakel menneskeheten har utført men samtidig blir man trist. For hva har skjedd siden NASA på syttitallet avsluttet Apollo-programmete? Sørgelig lite. Romfergeprogrammet tuslet og gikk men etter at den kalde krigen sluttet var det knapt incitament til noe mer. Vi kunne i dag ha vært godt i gang med kolonier på Månen. Vi kunne vært mye lengre i vår helt nødvendige ferd til Mars. Men nei da, våre ledere tenker ikke lengre frem enn fire år. Hvilken fremtid har vi her på jorden hvis vi ikke begynner å tenke tusen eller fem tusen år frem i tid? Vi kommer til å tyne en blek skygge av velstand ut av stadig minkende ressursser. Om vi går imot det innerste av menneskelig instinkt; eksansjon og oppdagelser, så vil straffen være fryktelig. Vi vil gå under her nede på vår lille klode uten å legge merke til stjernene og planetene over oss; de som nettopp kunne ha reddet oss. Merkur alene har bly nok til å kunne vare i millioner av år, Jupiter ville kunne gi oss nok hydrogen for uoverskuelig fremtid og Mars kunne bli vårt nye hjem med noen generasjoners terraforming. Og siden? Stjernene ligger der ute; galakser etter galakser, det slutter ikke noe sted. Er dette sci-fi? Ja på samme måte som kjernefysisk energi, jetfly, kvinnefrigjøring og anti-rasisme var sci-fi.

Romferdene og de mennene som utførte dem minner oss på noe essensielt. Geniet Carl Sagan sa at vi alltid hadde vært stjernefarere og at vi måtte innse dette. Et annet geni, forfatteren Arthur C. Clarke, sa om politikere som ikke bevilget de nødvendige penger til romfart: "What the hell are they waiting for?" Ja det er et godt spørsmål, hva er det vi venter på? Det er i alle fall det jeg tenker når jeg ser "The right stuff". Vi må se å komme oss ut i rommet igjen!

Historien må skrives om!

I det siste har det vært litt skriverier om en påstått tidsreisende. Aviser og blogger har tatt for seg dette bildet:


Bildet er fra 1940 og det har blitt påstått at en mann umulig kan ha sett ut slik på 1940-tallet. Påstanden er selvsagt helt idiotisk og vi trenger ikke å skrive om historien ennå. Men kikk litt på disse bildene:



Tenk det, Darth Vader deltok på konferansen i Jalta og ingen sa noe til meg på historie grunnfag!









Og at Batman (eller Lynvingen som jeg mener han heter) briefet amerikanske fallskjermsoldater i England rett før D-Day? Dette er sprengstoff! Brenn historiebøkene!

Det bildet som forvirrer meg mest er det understående, skjønner ikke at Darth Vader skulle samarbeide med USA i Vietnam...


Fyren som har laget disse bildene heter Agan Harahap og du finner mer her.

Lektor Nordskog reflekterer mer over mp3 og andre dyr pluss det å snakke om ting man ikke forstår

Undertegnede overhørte følgende samtaler mellom to "musikkinteresserte" her om dagen:

"Tullebukk 1:Mp3-spillere er jo for folk som ikke hører forskjell på støy og musikk
Tullebukk 2:Ja, det hjelper ikke om man ripper til 320 kbps, jeg hører med en gang at det er komprimert lyd.
Tullebukk 1:Ja det er typisk, kvantitet fremfor kvalitet. Folk vil ha med 10 000 musikkfiler i lommen men de bryr seg ikke om kvaliteten."

Det er her jeg skulle ha brølt:"IDIOTER!!!" men det er jeg for høflig til. Hvorfor er de to gutta tullebukker? Rett og slett fordi de snakker før de har satt seg inn i ting.

Den første tullebukken jeg hørte komme med dette argumentet var UiO-ansatte Thomas Hylland Eriksen som uttalte stort sett akkurat det de to tullebukkene snakket om. Det hørtes så flott og fancy ut da Hylland Eriksen sa det på P2, så da trengs det jo å gjentas, ikke sant? "Hvlilken ironi, vi kan ta med oss tusenvis av sanger men opplever kvalitetstap NETTOPP på grunn av at vi vil ha så mange sanger!!!" Intellektuelle elsker sånt, særlig den typen som mener alt var bedre før og at det moderne rett og slett er forflatende, fordummende og ødeleggende for tings kvalitet. Dette er rett og slett reaksjonær glorifisering av det som var før. "Onkel Lauritz er på video..." Ja så grusomt, tenk at det går an å se levende bilder! (I parantes bemerket, hva mener egentlig Eggum med at "Onkel Lauritz er på video"? Den Lauritz han vokste opp med var jo på radio og radio gjør seg jo dårlig på video? Den Onkel Lauritz jeg vokste opp med var jo på tv og jeg synes det er drittøft å se ham og Teodor på video!!!!! Men hva ser Eggum for seg; en blå skjerm?)

Som all slik glorifisering holder heller ikke mp3-eksemplet vann. Hvorfor ikke? Fordi ingen tvinger tullebukkene til å høre på mp3! Ingen tvinger dem til å rippe platene sine over til nettopp det formatet! De kan velge mellom en haug formater, både "lossy" (at det foregår et kvalitetstap når størrelsen går ned) og "lossless" (at lyden er den samme selv om filstørrelsen går ned). De burde ha lest seg opp på mp3, wma, ogg vorbis, wav, wavpack, musepack, FLAC osv osv.

Det er i dag ikke noe problem å rippe hele samlingen til et lossless format. Deretter kan du overføre dem til mp3-spilleren din. Da får du CD-kvalitet på mp3-spilleren. Prisen er selvsagt at filene ikke blir så små som hvis de var rippet til lossy formater, men nå er vel ikke harddisk-plass på spillere noe problem lenger?

Jeg for min del har rippet hele samlingen til FLAC som er et "lossless" format. Disse filene tar opp rundt 120 gig på harddisk, det er rundt femti prosent av den størrelsen de ville ha tatt om de var i Wav, CDplatenes eget format. De streames til anlegget via min Squeezbox og når jeg skal ha dem over på spilleren konverterer jeg til Apple Lossless. Slik beholdes den ukomprimerte lyden.

Det er selvsagt dette jeg burde ha fortalt tulletukkene, men det gjorde jeg ikke. Grunnen til det er at det er ingenting som irriterer slike tullebukker mer enn at deres surmuling avsløres som feilinformasjon, da blir de virkelig sure. De liker best at ting BLIR verre mens de nikker smilende og sier: "Det var det jeg sa! Ting blir bare verre og verre!"
Derfor gav jeg pokker. Jeg gikk hjem mens jeg hørte på ukomprimert musikk...

Lektor Nordskog går over til den mørke siden...

Jeg har følelsen av at jeg har fulgt oppfordringen på den ovenstående plakaten. For hva har jeg gjort? Jeg som i alle år har sverget til alt som er anti-apple, jeg som alltid har gjort narr av de hvitlakkerte tulletingene som fjolsene har løpt rundt med, jeg som har flirt hånlig av at 1 mrd mennesker har følt seg unike fordi de har samme gjenstand i lommen; jo jeg har kjøpt meg ipod...

Jeg som i alle år har vært trofast tilhenger av Creative! Jeg som har hatt en Zen Vision M siden 2005 og en Zen Xtra siden 2004 (sic!).
Zen Vision M








Zen Vision Xtra

Den sistnevnte har jeg personlig modifisert; skrudd den opp og skiftet harddisk. Creative har vært det beste har jeg syntes og det har ikke vært for å være spesiell, men jeg mener det virkelig. Man kan skru selv, man kan modifisere programvare og styre alt i mye større grad enn med en ipod. Nå sitter jeg her med en sånn maskin allikevel, den er bundet til itunes, jeg kan ikke installere linux på den en gang. Hvorfor har jeg gjort dette? Det hele var et spørsmål om størrelse. Ipod Classic kommer i 160 gig, det gjør ikke Creative, punktum!

Pantet på mitt svik

Jeg er helt avhengig av å ha med meg alt jeg eier av lyd i lommen, sånn er det bare og da gjensto ipod som det eneste logiske valget. Sånn er det. Dessuten, Zen Vision M er på 30 gig, til slutt inneholdt den bare podcaster og min elskede Zen Xtra (som ser ut som noe laget på femtitallet!) ble mer og mer forvirret av at jeg hadde satt inn en altfor stor harddisk i den (den er laget for toppen 60 gig) og slo seg oftere og oftere vrang og brukte strøm som et mindre smelteverk. Pensjonen var helt klart nødvendig for mine gamle kjære spillere.

Podden er pen den der den ligger. Den spiller alle filene bra uansett om det er AAC eller ALAC eller MP3. Den er lett og ligger godt i lommen. Og itunes har siden sist fått hjemmedeling så jeg kan spille av biblioteket som ligger på hovedmaskinen på en annen maskinen som også er på nettverket. Det er så bra alt sammen. Men jeg vet at jeg har solgt sjelen min, jeg har gått over til "the dark side". Steve Jobs er min Palpatine. Jeg kjenner meg slik:

Frokost på Nighthawk Diner på en hverdag

I dag drog Lektor Nordskog, Lektor Thorsen og Ingeniør Martinsen til Nighthawk Diner for å spise frokost i 1950. Jeg har tidligere her på bloggen skrytt høylytt av dette stedet men erfaringene da baserte seg på et besøk gjort på en lørdag klokken 10. Vi var nå spent på hvordan Dinern var klokken 07.00 en mandag morgen. Ville servicen og maten være like god som på en lørdag?

Vi troppet opp kl. 07.00 og en blid servitrise sjenket kaffe og tok våre bestillinger. Jeg bestilte Egg Benedict og helmelk. Hva skal jeg si? Servitrisen: Topp. Maten: Topp. Kaffe: God og i ubegrensede mengder. Ventetid på maten: 40 minutter!!!

Det nytter rett og slett ikke. Det er greit at maten var god men det skal ikke ta 40 minutter å posjere et par egg, røre sammen en hollandaisesaus og fritere noen chips. En lørdag formiddag er dette "greit" fordi man gjerne har god tid og godt kan sitte og kose seg litt men en mandag morgen med snaue 5-6 gjester i lokalet? Da må ting gå fortere!

Jeg håper inderlig at Nighthawk Diner får orden på dette for jeg vil så gjerne bli stamkunde der! Inntil videre tilgir man noe fordi stedet er så forbannet sjarmerende og nylig har åpnet men dette må det bli orden på!

Men som sagt; meget god Egg Benedict!

Les Lektor Thorsens tanker rundt samme besøk på hans blogg Stuertsyndromet.

Lektor Nordskog forakter russetiden høyt og inderlig

Norges fremtid...

Det er blitt 22. april og en masse tredjeklassinger i Norges videregående skole har begynt å gå rundt i uniform. Nei, de har ikke blitt med i en fascistisk gruppe (selv om de har alle signifikante kjennetegn på en slik bevegelse), de har startet russefeiringen. Jeg tror jeg er tilbøyelig til å stemme på nær sagt hvilket som helst parti som lovte å forby denne idiotiske skikken. Det er en slik stupiditet i denne feiringen at ord blir fattige.

La meg ta det punktvis:
1. Man feirer ingenting på forskudd. Ingen pakker ut gavene til jul 3. desember. Men russen feirer en avslutning de ennå ikke har opplevd.

2. Det er ingenting å feire. En russ har gått igjennom 12 års skolegang som vedkommende har RETT til å ha! Hva er imponerende med det? Ingenting.

3. Russetiden er ødeleggende for karakterene. Bare fraværet fra undervisningen i seg selv er ekstremt ødeleggende. Når russ i tillegg drikker hver eneste dag, pådrar seg sykdommer, fryser og ikke sover ordentlig sier det seg selv at prestasjonsnivået synker noe enormt.

4. Russetiden er en orgie i hærverk, offentlig fyll og ødeleggelse. Noen får minner for livet de ville gitt alt for å slippe å ha.

5. Russetiden er essensielt umoralsk i all sin narcissisme. Den er et symptom på et samfunn som ikke lenger vektlegger hardt arbeid, skikkelig oppførsel og selvdisiplin.

6. Skolene i Norge burde ha gjort alt for å sabotere og ødelegge russefeiringen, det er skolens jobb å være gammeldags og moralsk. Den skal være en gledesdreper. (Da blir det også mer gøy å være russ!) Men nei, skolen i Norge legger ting til rette for russen! Den skal hjelpe til med selvødeleggelsen! Er det rart at karakterene stuper da?

Når jeg klager på russen sier elevene til meg:"Men du var jo russ selv, Stian!" Da sier jeg: "Ja, men russefeiringen for tyve år siden har like mye å gjøre med denne feiringen som en pistol har å gjøre med en atombombe." Det verste er at det er sant...

"Ludvigsen" fra Knutsen og Ludvigsen er død

Lektor Nordskog besøker en tidsmaskin

I Seilduksgaten på Grünerløkka ligger en tidsmaskin. Den heter The Nighthawk Diner og er intet mindre enn et forsøk på å være en kopi av en tradisjonell diner i USA på trettitallet. Det er inspirert av det berømte maleriet av Edward Hopper som heter "Nighthawks at the diner" og Tom Waitz sin plate med samme navn.


Jeg har fulgt med på dette stedet og prøvd å få skvist inn et besøk dit den siste tiden. På lørdag morgen lyktes det og lektor Nordskog og hans hjertes utkårede pluss to andre gode venner satte seg ned for å spise frokost der klokken 10.

Jeg var fryktelig spent og jeg ble ikke skuffet. Interiøret var perfekt. Jan Vardøen har gjennomført sitt konsept til minste detalj. Alt har klaffet; serveringspersonellets uniformer, fliser på badet, bord, stoler, de maskinskrevne menyene, ALT!

Men hva med maten?
Jeg bestilte meg en frokost med french fries, egg, bacon, pølser, chili con carne, toast, blåbærsyltetøy og et stort glass melk pluss kaffe. Kaffen koster kr 25 og du får så mange påfyll du vil ha! Frokosten ellers kom på kr 120.

Den søte servetrisen (som forøvrig kom fra Minnesota, USA, sånn bare for å gjøre det hele perfekt!) var raskt på pletten med maten og det var kjempegodt!

Vi ble sittende to timer på stedet, drakk mer kaffe, pratet, drakk mer kaffe og nøt atmosæferen. Der jeg satt var jeg glad jeg hadde på meg hvit skjorte og sort slips. Jeg så meg rundt og oppdaget at jeg ikke var den eneste. Noen korte øyeblikk hadde man virkelig følelsen av å være mange tiår tilbake i tid, dvs helt til noen med allværsjakke og fotformsko gikk forbi... Som en anmelder har skrevet i begeistring; man tar seg i å se etter FBI-agent Dale Cooper og man synes nesten man hører hans:"Damn good coffee..." Her kunne han fått servert sin "bottomless cup of coffee" og "Eggs benedict".
Eggs Benedict
Oppskrift på Eggs Benedict her.


For et sted! For en atmosfære! For en nydelig mat! Jøss så begeistret jeg er! Hipp Hurra for Jan Vardøen og The Nighthawk Diner! Her skal jeg gå så ofte jeg kan.

I anledning "iPAD"

Nok en tur til Berlin får Lektor Nordskog til å reflektere over "bomaskiner"

Sosialistisk frise i Karl Marx-allee: "Mennesket beseirer tid og rom" Yeah, right...

Lektor Nordskog tok seg en tur med gode kamerater til Berlin i påsken. Det var pokker så fint og Berlin var herlig som alltid. (I parantes bemerket, en spørreundersøkelse i England viste at briter så på Tyskland som verdens kjedeligste land. Jeg er i og for seg mest overrasket over at britene VISSTE at Tyskland er et land! For et ufyselig folkeslag britene har blitt; en te-drikkende, urenslig og fish-and-chips-karry-etende ekkel gjeng. Nåvel, nok om det...)

Nordskog hadde noen fantastiske dager der og rakk mye rart. Det ble museum, minnesmerker, historie, fantastisk mat og drikke og mye annet. Særlig rester fra DDR-tiden fascinerer Nordskog enormt. Derfor tok vi en solid runde for å se på relikvier fra 1949-1989.

Enda en sosialistisk frise i Karl Marx-allee; denne gang på Haus des Lehrers: "Vårt liv" heter det. Ja, det hadde vært flott hvis livet i DDR hadde lignet på dette...

En ting jeg denne gang reflekterte over var vårt forhold til "bomaskiner". Vi fra vesten assossierer alltid stygge, ensartede og grå blokker med de land som for tyve år siden var sosialistiske. På torsdag tok jeg en tur til et av de områdene i Tyskland med flest slike blokker, eller "Plattenbauten" som det het i DDR; nemlig Marzahn. Det tar en halvtime med S-bahn fra sentrum og så er du der; området med mest kriminalitet og ustabilitet i Berlin, i alle fall om du skal tro offisielle statistikker. Særlig områdets 20 000 russere utmerker seg på kriminalitetsstatistikken.
Nå vel, dette så vi fra S-bahn:
Plauttenbauten i Marzahn

Jeg må bare si: Er dette stygt?

















Flere blokker















Inngangsparti








For meg så virker det som at DDR-diktaturet bygde alt annet enn uniformt, snarere tvertimot; det er store forskjeller selv i grupper av blokker som ligger svært nær hverandre.Dessuten hører det med til historien at blokkene nok ikke var så rene og pene dengang kommunistene styrte...





Mosaikk i Marzahn fra kommunisttiden: Ingen tagging!









Jeg syntes blokkene i Marzahn var flotte. Det virket som et bra sted å vokse opp, i alle fall de områdene vi så på. Av og til så ser man det man ønsker å se. Vil man se et uniformt menneskefiendlig blokklandskap så ser man det. Denne gang så jeg noe annet og jeg greide å se forbi det faktum at de røde fascistene i SED bygget dette området i rasende fart for å få gjort noe med boligmangelen i landet. (DDR fikk til slutt dekket boligbehovet, men da var staten bankerott...)

Jeg forventet at området jeg kom til skulle være grått, stygt og ensartet for det er slik jeg har blitt presentert for østblokklandene helt fra jeg var liten. Derfor blir jeg overrasket når det er uensartet, farverikt og koselig, for det er ikke slik jeg forventer at det skal være.

En venn av meg fortalte at han en gang hadde tatt med seg sin mor på DDR-museum i Øst-Berlin. De gikk der forbi en utstilling som viste et typisk kjøkken fra DDR på syttitallet og hans mor utbrøt:"Se, sånn bodde de altså!", hvorpå min venn svarte; "Ja, mamma, akkurat som oss...!

Det de så på var et typisk syttitallskjøkken som like gjerne kunne stått i Oslo som i Øst-Berlin, men det er fort gjort å ikke se slikt når man vet at det er rester av et diktatur man ser på. Alltids tankevekkende for oss som elsker historie, hvordan skal vi unngå at våre ideologisk farvede briller forvrenger synet vårt?

Klikk her for et panoramabilde over Marzahn.

Latterliggjøring av kjønns"forskere" er gøy (selvsagt)

Nå skal det sies at svært få ting er enklere enn å gjøre narr av kjønns"forskere" men denne saken klarer det på en hysterisk morsom måte! Anbefales! Her er en smaksprøve på definisjon av begrepet "Patriarkat":

"Patriarkatet. Å boy. Husker du Sauron, fra Ringenes Herre? Han som sto hele dagen i tårnet sitt og bare tenkte onde, onde tanker? Vel, han kunne godt vært en del av patriarkatet. Patriarkatet er en verdensomspennende organisasjon som lever og ånder for én ting: å holde kvinner tilbake. Patriarkatet er grunnen til at jenter leker med dukker, og at det er så få kvinnelige Star Wars-fans. Du må imidlertid ikke gå i den fellen å tro at patriarkatet bare består av menn. På samme måte som ikke alle slavene i USA ville ha sin frihet fordi de hadde slavementalitet, er det mange kvinner som nekter å innse hvordan patriarkatet gjennomsyrer alt. Alt."

og her på "heteronormativitet".
"Heteronormativitet. Det mentale fengselet heterofile, de-normale-i-anførselstegn, forsøker å tvinge alle andre inn i. En av de store stygge ulvene. Bare overgått i ondskap av Patriarkatet."

Du finner resten her. Fornøyelig lesning og et velrettet spark til sjarlatanene på Blindern.

Har de intellektuelle en hang til unnfallenhet overfor totalitære regimer?

Våre tyske fettere har litt bedre magasiner ja...


Henryk M. Broder er en journalist jeg fikk sansen for da jeg skrev min hovedfagsoppgave om Goldhagen-debatten i Tyskland på slutten av 1990-tallet. Han hadde en provoserende og skarp penn. Her om dagen fikk jeg tilsendt en link til en artikkel trykket i siste utgave av Der Spiegel.

Der stiller Bruder spørsmålet om vi ser en intellektuell unfallenhet overfor fundamentalistisk Islam i Europa i dag. Han trekker sammenligninger til den unfallenhet intellektuelle på venstresiden viste under den kalde krigen. Man unnskyldte enhvert overgrep Sovjetunionen gjorde mens man kritiserte vesten voldsomt, man så på Sovjet som så stort og mektig at motstand mot landets ekspansjonisme (a la Reagan) ble tolket som reaksjonært krigshisseri.

Jeg er født i 1972 men er absolutt gammel nok til å huske de nyttige idiotene i fredsbevegelsen som til tider hadde farlig stor oppslutning om sine ideer som i praksis ville gjøre vest-Europa totalt forsvarsløst overfor sovjetisk invasjon. I dag vet vi at KGB var svært ivrige etter å støtte disse bevegelsene med penger og goodwill. De hadde selvsagt sine grunner til det.

Jeg er også gammel nok til å huske SV-lærere på ungdomsskolen som hoderystende forkynte at det Reagan og vesten drev med var galskap og ville lede oss ut i den tredje verdenskrig. De samme menneskene hadde ikke så mange svar klare noen år senere, når Sovjets økonomi knakk og russerne måtte krype til forhandlingsbordet.

Berge Furre, SV-kjempen, hevdet at DDR kom bedre ut av det enn BRD når det gjaldt menneskerettigheter. Kjell Gjøstein Resi hyllet rumensk arkitektur under Ceausescu. Berit Aas hevder i dag at 9/11 var en konspirasjon utført av USA. Det er i det hele tatt mye rart på den intellektuelle venstresiden. Men, hvorfor skulle de være noe mindre rare enn høyresiden?!

Det er ikke vanskelig å finne eksempler på høyreintellektuelle som forsvarte Nazi-Tyskland eller hylte opp om brudd på menneskerettigheter uansett hva Warszawapakten gjorde men som ikke sa et pip når Pinochets fascister torturerte sosialister til døde. Thatchers hyperintellektuelle klikk av rådgivere som stod for en nærmest ubegrenset økonomisk frihet, hadde ingen betenkligheter med å alliere seg med tidligere nevnte Pinochet. Så svakheten for totalitære regimer er kanskje noe intelligensiaen som sådan sliter med, ikke bare den røde delen av den? Nåvel, tilbake til Broder.

I sin artikkel hevder Broder at de intellektuelle i sin oppfatning av Sovjet kom til den innsikt at "det er bedre å være rød enn død"...
Han kritiserer den samme mennesketypen i dag for å mene at det er bedre å leve under Sharia-lov enn å ikke leve. Mer skal jeg ikke røpe, annet enn å minne om at Sharia-lov i praksis er innført flere steder i Storbritannia og at en av den anglikanske kirkens mektigste menn uttalte at det er "uungåelig" at det til slutt innføres offisielt. (Les mer om ham her) Høres det kjent ut? Like uunngåelig som at Sovjetunionen til slutt vil dominere verden?
Artikkelen er interessant og provoserende. Les den på tysk her.

Gunnar Sønsteby i Asker Bibliotek

En hyggelig elev, Linn Benedicte, tipset meg om at Gunnar "Kjakan" Sønsteby kommer til Asker bibliotek torsdag 25. mars kl. 19.00. Det er en flott anledning til å møte Norges høyeste dekorerte motstandsmann "in person".

Det koster 80 kroner å komme inn og det er da virkelig verdt! Du finner lenke til mer info om arrangementet her.

På tide med nytt bråk i bibliotektet

To tullebukker og en ordensmann...
Torsdag 25. mars er det på tide å krangle litt igjen i biblioteket på Sandvika vgs. Denne gang er det Helge Aamodt og Sigrid Hagemann som skal diskutere norsk skole. De to er like enige om den slags som Stein Lillevolden og Carl I. Hagen er enige om norsk innvandring så det blir en røff jobb å holde orden på dem. Heldigvis er det en stødig fyr som skal ta seg av det, nemlig meg! Her er emnene for diskusjonen:

1. Ivaretas norske elevers rettigheter?
2. Hva er hovedutfordringene for norsk lærerutdanning?
3. Får norske elever bare utdannelse og ingen dannelse?

Møt opp, folkens!

Jeg minnes en kjær venn som døde for tidlig

Ola foran Haugenstua skole, der han arbeidet i så mange år

Min kjære venn og tidligere kollega Ola Flaatrud døde denne uken, knapt 62 år gammel. Jeg ble kjent med Ola i 2000 da han var min trinnleder på Haugenstua ungdomsskole. Vi ble fort venner og holdt siden kontakten. Han ble en viktig figur for meg som ung lærer. Ola kjente alle velprøvde pedagogiske teknikker og lærte dem gjerne bort. Hver uke jeg er i klasserommet bruker jeg teknikker jeg lærte av ham.

Han hadde fjellstøe faglige kunnskaper og kombinerte det med teft og en gudbenådet pedagogisk innsikt. For Ola var dannelse og utdannelse to sider av samme sak. Han var alltid på høyde med lærestoffet og når lærestoffet ikke var på høyde med ham, så løftet han det.

Han var en gentleman, en mild mann med et lunt smil, men som ikke var redd for å si fra hva han mente. Det ble forkynt med høy karakteristisk Ola-stemme. Han avskydde ekstremister av alle slag og var en representant for den lærertypen som var helt klare på at elever i den norske grunnskole skal oppdras til å bli demokrater, de skal ikke dulles med av formløse autoritetsredde lærere-in-spe med "anything goes"-holdninger.

Han lærte meg hvor viktig det var å ikke gi opp elever. Uansett hvor håpløst det så ut fortsatte han å gi omsorg og kunnskaper til dem. Det viste seg da snart at ting nesten aldri er håpløst.

Elevene ble glad i Ola. Det kommer tydelig frem nå når han er borte.
Som en av elevene har skrevet på facebook om ham: "helt sykt. kan ikke tro det.. han var så fantastisk! sto der alltid for alle.. brukte så god tid på oss .. :-/ rip!"

Og en annen elev:
Hvil i fred Ola! du ga oss inspirasjon og motivasjon. Grunnen til at jeg fortsatt har engelsk idag, har mye med deg å gjøre. jeg håper du har det bra der du er! :( ♥




Privat møttes vi med jevne mellomrom, dessverre mindre etter at jeg byttet jobb, men vi opprettholdt kontakten via telefon. Sist jeg snakket med ham pratet vi om at vi snart måtte møtes for "kaffi og drøs". Det kommer aldri til å skje nå. Det blir aldri mer samtaler om tog, annen verdenskrig, litteratur og tusen andre ting han hadde utømmelige kunnskaper om. Han etterlater seg et stort tomrom, noe som ble svært tydelig på fredag under minnesamværet med elever på Haugenstua skole. Nye og gamle elever kom for å vise sin sorg og det ble også opprettet en egen facebookgruppe.

Ola var en fantastisk mann som svært mange kommer til å huske. Jeg kommer ikke til å glemme ham; han var en flott lærer, et forbilde og en nær venn.

Og så var det på tide å dra hjem...

Fredag morgen var det frokost kl 07.15 og deretter buss til Tegel flyplass. Kofferter og sekker var ferdig pakket kvelden før.



Vi landet i Norge kl. 12 og skoleturen var over. Masse er observert og må nå bearbeides av unge sinn. Kanskje elevene sitter igjen med såpass gode minner at de vil vende tilbake til byen, kanskje for å bo der?
Noe av det Bjarne og jeg sitter igjen med er hvor fantastisk flotte elever vi har. Har vi et eneste negativt ord å komme med når det gjelder elevenes oppførsel? Nei. Å få være lærer for slike fine unge mennesker er en ære.

Berlinbjørnen, som jeg synes virker litt forbanna...



















Gode minner fra Berlin; 3 representanter for det dekadente imperialistiske Bærum hyller den vitenskapelige sosialismens grunnlegger

Stasiland, fengsler og "ein kilo Hamburger, bitte!"

Siste dag med ordinært program var kommet og vi startet dagen med elevforedrag av Fredrik L, Nora og Knut. De gav oss solide bakgrunnskunnskaper om DDR i sin allminnelighet og Stasi i særdeleshet.
Deretter satte vi oss på S-bahn og drog til Lichtenberg, bydelen der Stasi hadde sitt hovedkvarter, et helt kvartal som i DDR-tiden var utilgjengelig for allminnelige mennesker.
Lektor Thorsen og lektor Nordskog klar for Stasi, "Skandinaven sind nette Menschen..."

Vi møtte vår svenske guide og ferden gikk så inn i det som en gang var nervesenteret i DDRs sikkerhetsmaskineri.

Bygning 1 i Stasikomplekset

I bygget kan man se kontorene til Stasi slik de ble forlatt høsten 1989. Der har man laget en utstilling av alle de motbydelighetene som organisasjonen drev med. Målet til Stasi var å vite alt om alle til enhver tid og de hadde ingen moralske skrupler i forhold til å nå sine mål. Vi fikk se hule trestammer og stener med lydbånd som ble brukt til å avlytte folk med, vi fikk se dufttøystykkene som ble brukt til å samle svette fra fanger slik at man kunne lettere spore dem med hunder om de stakk av osv osv. Guiden viste oss en organisasjon ledet av kontrollfriken Erich Mielke som hadde en mappe på alle og som ikke gikk av veien for noe når det gjaldt å trygge sin posisjon. Han ledet Stasi i tredve år.



Vi fikk høre om de mange tusen sekkene med opprevent papir; mapper med info om mennesker Stasi hadde spionert på som ble forsøkt ødelagt av Stasi i panikk høsten 89. I dag sitter det mennesker og limer papirbitene sammen igjen...
Vi lærte om mennesker som etter murens fall endelig fikk se mappen sin bare for å oppdage at ektefeller, foreldre eller barn i årevis hadde levert opplysninger om dem til Stasi. Vi fikk rett og slett se et perverst system i praksis.
"Stasiland". Mange av dem som bor i disse blokkene jobbet for Stasi
















Etterpå gikk turen til Stasis eget fengsel i Hohenschönhausen der guiden satte elevene inn i hvordan søvnmangel, bittesmå celler, fullstendig mangel på tidsfølelse og trusler ble brukt til å bryte ned fangene. I det kommunistiske fengsel hadde man ikke navn, bare nummer og man trengte ingen lov eller dom for å plassere mennsker der i årevis. Og dette systemet ble skrytt opp i skyene av svært kjente norske politikere på venstresiden. Fytte rakkern...

Etter en lærerik men dyster dag var det tid for vår siste fellesmiddag i Berlin. Vi drog til Prenzlauer Berg for å besøke et sted som heter Schnitzelkönig. Riktig, der serverer de kun snitzler. Grunnen til at vi drog var at Bjarne og jeg hadde oppdaget at man der kunne spise en hamburger på en kg. Dette fortalte vi til elevene og Knut erklærte at dette måtte være stedet for ham. Heftige veddemål ble inngått og ingen trodde det var mulig å gjennomføre et slikt karstykke som det er å spise en kg kjøtt. Knut gjorde alle spådommer til skamme. Hamburgeren ble fortært uten varige men, hva mer er; han så frisk og glad ut etterpå.

Litt småvarmt til en røslig kar...



Så var kvelden over og det var tid for å pakke. Vi er alle mettet av inntrykk og vi har forhåpenligvis alle blitt noe klokere. I Berlin ser man så tydelig hvilke skader nazismen og kommunismen gjorde i det tyvende århundret. Sånn sett kan slike turer være vaksinasjon mot totalitære idelogier.

Tysk historie, sovjetisk heraldisk sorg og middag 200 meter over bakken

Onsdag 17 mars startet med elevforedrag av Simen, Anette og Fredrik H. De gav oss en innføring i tyske historie fra 1945 til 1989. Deretter drog vi til Deutsche Museum for å få ytterligere kunnskap om de to tyske statenes historie. Omvisningen var svært lærerik og tettpakket med info. Som Bjarne sa så kan man ikke gå en meter i Berlin uten å støte på levende historie.

Etter besøket var det egenaktivitet og vi lærere drog sammen med en gruppe elever til Treptower Park for å der beskue det største sovjetiske krigsminnesmerket i Europa. I Treptow ligger 7000 sovjetiske soldater begravd, soldater som døde de siste ukene i slaget om Berlin i 1945.
Inngangen til parken med stilliserte røde faner av granitt fra Hitlers rikskanselli


Monumentet var ferdig i 1949 og er bygget i form av to enorme faner av rød granitt, fem store gravplasser og 16 sarkofager med sitater fra Stalin. Hovedstatuen forestiller en sovjetisk soldat som holder et tysk foreldreløst barn trygt på armen mens han tramper på hakekorset. Det var et uhyre viktig minnested i DDR, for eksempel drog alle nygifte par i Berlin hit og la ned blomster for å minnes de sovjetiske soldatene som døde i kampen mot nazismen. Minnesmerket er i dag beskyttet av den tyske stat som vedlikeholder det.

Sovjetsoldat knelende i sorg
















Ja, russerne bygde stort...Totalitære regimer gjør det...



Man føler den annen verdenskrigs enorme betydning på et sted som dette og man kan bare forestille seg hvilke lidelser det sovjetiske folk utholdt i kampen for sin eksistens. Stedet har også en ekstra dimensjon i og med at det er bygget av et diktatur i forakt for et annet diktatur. Det er også interessant med den symbolikk som ligger i at marmoren og granitten fra Hitlers rikskanselli ble brukt til å bygge anlegget.







Moder Russland sørger over sine døde sønner og døtre






For oss nordmenn er det nok vanskelig å ta dette innover oss, slike enorme ofre slapp vi heldigvis å bringe selv om det var ille nok under den annen verdenskrig. Besøk til slike steder er noe av det nyttigste man kan gjøre hvis man skal søke å forstå "Den Store Fedrelandskrigen" som russerne kaller den annen verdenskrig.










Gruppebilde i Treptower Park
















Etter at dagens aktiviteter var over drog vi til Fernsehturm ved Alexanderplatz for å spise middag. Tårnet var DDR-regimets stolthet der det ruvet 300 meter over bakken. Noe slikt hadde ikke vesten! Heisen opp til kulen med utkikksvinduer og restaurant (Telecafe) 200 meter over bakken tok 40 sekunder. Eventuell høydeskrekk ble overvunnet og maten smakte fortreffelig. Tårnet står nøyaktig slik det ble bygget på starten av 70-årene og er et nydelig eksempel på kommunistisk byggeskikk og smak.
Fernsehturm










Vi satt en god stund og nøt mat og en fantastisk utsikt før elevene flagret ut til nye opplevelser.

























I morgen går turen til nok et mørkt og fascinerende kapittel i tysk historie; vi besøker Stasihovedkvarteret og det beryktede fengslet Untersuchungsgefängnis Hohenschönhausen, der DDR-regimet sperret inne sine motstandere uten lov og dom.

Sandvikaelever besøker Sachsenhausen

Tirsdag morgen samlet vi oss til frokost her på Three little Pigs. Da den var fortært og kaffen var hentet var det tid for elevforedrag om et gitt historisk emne, noe vi gjør hver morgen her. Temaet for dagen var selvsagt; Sachsenhausen. Alexander, Ingrid Sofie, Markus og Ingrid M gav oss en grundig redegjørelse for konsentrasjonsleiren Sachsenhausens historie.

Etter en halvtimes foredrag satte vi oss på s-bahn og drog mot Oranienburg, en tur på ca tre kvarter. Derfra var det en liten busstur og så var vi fremme ved Gedenkstätte Sachsenhausen.
"Vi setter våre føtter der tusener har gått før oss"


Vi møtte vår guide og gikk inn gjennom porten med den berømte innskriften "Arbeit macht frei"
Sachsenhausen KZ ble grunnlagt i 1936 av de tyske nazistene som brukte den til å kvitte seg med unønskede "elementer"; deriblant jøder,homoseksuelle, sigøynere, Jehovas Vitner etc etc.

Det var rundt 200 000 fanger innom leiren.
Man antar at 100 000 døde som følge av sykdom, underernæring, voldsutøvelse fra vokterne, grusomme medisinske eksperimenter og lungebetennelse som følge av kulden. Mange ble dessuten henrettet. Fanger som ved ankomst ble sendt direkte til henrettelse ble ikke innregistrert i leiren, det totale dødstallet er derfor ukjent.
Det eldre sovjetiske monumentet i leiren, som først og fremst mintes de kommunistiske fangene

Guiden gikk igjennom de tyske nazisters grusomheter; slag, spark, ren tortur, skyting, medisinske forsøk (fanger ble skadet på de verste måter og deres sakte død studert av godt utdannede leger), gassing og ihjelsulting.
Bilde fra utstillingen: SS-kommandanten tar seg tid til å personlig pine en fange

For oss nordmenn er Sachsenhausen særlig viktig; to senere statsministre, Einar Gerhardsen og Trygve Brattli var fanger der og det gjelder også den berømte forfatteren Arnulf Øverland. En ting er de nordmenn som overlevde fangenskapet og kom hjem for så å utrette utrolige ting selv om de ofte var sterkt preget av det de hadde opplevd. En annen ting er at man uvillkårlig tenker på alle de andre nordmennene som døde der. Hva kunne ikke de ha utrettet om de hadde fått leve? Det får vi aldri vite.

Elevene fra Sandvika oppførte seg eksemplariske og imponerte guiden med sine kunnskaper om NS-tiden. For oss alle var nok de tre timene vi tilbragte i leiren noe vi sent glemmer. Guiden var kunnskapsrik og det var særlig interessant at leiren i dag gjør et poeng ut av Sovjetunionen i flere år selv benyttet leiren som interneringssted for mennesker de anså som uønsket.

Man kan etter å ha vandret i Sachsenhausen i flere timer lettere forstå legen i Sigurd Hoels roman "Møte ved milepælen" som etter å ha lest om de medisinske forsøk tyske leger har utført på uskyldige fanger utbryter:"Hva har skjedd med det tyske folk? Er de blitt rammet av en form for åndelig kreft?" Kanskje store deler av folket faktisk ble det. Muligens er det som skjedde i årene 1933-1945 i Tyskland en form for åndelig sykdom. I så fall er slike ting som Gedenkstätte Sachsenhausen en del av den kuren landet har gått igjennom siden 1945 og som sakte men sikkert har gjort landet til en demokratisk bastion med en befolkning som fortsatt ikke er sikre på hvem de er men som vet hva de IKKE er og hva de ikke vil være. Sachsenhausen viser oss det kjellermennesket som ble satt fri i Tyskland i 1933. Få ting er viktigere enn å minnes dette.

Det nye monumentet som minnes alle fangene i større grad enn det gamle